Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, fra Venstre, Terje Breivik, og fra
Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til Representantforslag
50 S (2018–2019) om tiltak for familier med store pleie- og omsorgsbehov.
Komiteen støtter forslagsstillerne
når de skriver at fellesskapet må stille opp gjennom solidariske
ordninger for å skape et samfunn med plass til alle og enklere hverdager
for familier med store omsorgsbehov og barn med alvorlig sykdom
eller funksjonsnedsettelser.
Et demokratisk, likestilt
og rettferdig samfunn gir like muligheter og er organisert slik
at alle kan leve frie og selvstendige liv. Å legge universell utforming
til grunn for samfunnsutviklingen gir bedre og mer likestilte omgivelser
for personer med midlertidig og varig nedsatt funksjonsevne. Mennesker
med nedsatt funksjonsevne møter i dag hindringer i hverdagen. Dagens
lovverk gir kommunene en plikt til å vurdere hjelp til familier
som har spesielle behov, men virkeligheten viser at dette ofte ikke
fungerer godt nok i praksis.
Komiteen viser til at pårørende
skal bli møtt av offentlige tjenester som arbeider sammen med dem, veileder
og støtter dem, og som gir avlastning ved behov. En ny pliktbestemmelse
samler og tydeliggjør kommunenes ansvar overfor dem som har et særlig
omsorgsarbeid. Kommunenes tilbud skal hjelpe pårørende til å yte
god omsorg ikke bare for sine nærmeste, men også for seg selv.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til politisk plattform for regjeringen Solberg, Granavolden-plattformen,
som slår fast at alle familier skal kunne skape trygge rammer rundt
sitt liv. Særlig familier med store pleie- og omsorgsbehov skal
oppleve å få den hjelpen de har krav på, slik at hverdagen blir
nettopp trygge rammer for familien og rundt den enkelte. Det skal
legges til rette for sterkere og tryggere familier som har valgfrihet
og fleksibilitet til å velge løsninger som er best for seg og sine
barn. Regjeringen vil gjennomføre en likeverdsreform for å gjøre
det enklere for familier som har barn med spesielle behov. Gjennom
denne skal like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og
livsutfoldelse sikres for alle. Utgangspunktet for reformen er at
mennesker er forskjellige, men at alle har like stor verdi.
Flertallet viser til at myndighetene
skal sikre god koordinering for å sikre rettighetene til personer
med nedsatt funksjonsevne. Systemet kan oppleves krevende til tross
for at retten til koordinator er lovfestet. Det skal jobbes for
et helhetlig og sammenhengende tilbud tilpasset den enkeltes behov,
og kommunenes ansvar for å sikre bruker- og pårørendemedvirkning
skal tydeliggjøres.
Flertallet viser til at foreldre
som venter barn med spesielle behov, skal få lovfestet rett til
koordinator allerede under svangerskapet, inkludert rett til helhetlig veiledning
og tilrettelegging. Foreldrene skal også kunne tilbys samtale med
andre foresatte til barn med samme diagnose, i samarbeid med pasientorganisasjoner.
Flertallet viser til at regjeringen
vil innføre en koordinatorgaranti som sørger for at familier med
barn med spesielle behov sikres en kvalifisert koordinator som kan
bidra med utarbeidelse av individuell plan og sikre tilgang til
eksisterende hjelpetilbud.
Flertallet viser til at pårørende
er en viktig ressurs innen helse- og omsorgstjenesten, og at regjeringen skal
legge frem en egen pårørendestrategi. Inkludert i denne skal retten
til foreldreopplæring for alle foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne
lovfestes, etter mal fra foreldreopplæringen som foreldre til barn
med hørselshemming og diabetes får, utviklet av Statped og rehabiliteringstjenesten
i samarbeid med brukerorganisasjoner.
Flertallet viser til at regjeringen
skal utrede en ordning med husvikar ved kortvarig sykdom hos pårørende
til barn med store omsorgsbehov, men at kommunene allerede i dag
er forpliktet etter helse- og omsorgstjenesteloven til å tilby praktisk
bistand i hjemmet. Dette er en modernisert fellesbetegnelse på hjemmehjelp
og annen hjelpevirksomhet for eldre, funksjonshemmede, barnefamilier
og andre som trenger slik hjelp, som har blitt utvidet og oppdatert
til erstatning for det som tidligere kaltes husmorvikar.
Flertallet viser til at alternative
fødselspermisjonsordninger for foreldre som får flerlinger eller
barn med spesielle behov, skal utredes.
Flertallet viser til at BPA-ordningen
skal defineres som et likestillingsverktøy for deltakelse i samfunnet på
lik linje med andre, og at det skal utvikles og prøves ut en brukerstyrt
avlastning etter modell av rett til brukerstyrt personlig assistanse
(BPA), som i Sola kommune. Regjeringen skal også gjennomføre en
NOU for å sikre at ordningen fungerer etter hensikten, herunder
utrede hvordan den kan utvides for å sikre deltagelse i fritidsaktiviteter.
Ordningen skal være reelt brukerstyrt.
Flertallet viser til at kommunene
er nærmest familiene som trenger hjelp til tilpasning, og kan se
dette i sammenheng med andre tiltak, som tilskudd, lån, hjelpemidler
og tjenester. Husbanken har flere ordninger som bistår brukere og
kommuner, herunder tilskudd til tilpasning, slik at barnefamilier
og personer med spesielle behov får tilpasset boligen sin. I tillegg
vil regjeringen utvikle en modell som sikrer at det finnes et boligtilbud
for personer med nedsatt funksjonsevne, og pålegge kommunene å tilrettelegge
overgang fra barndomshjem til egen bolig.
Flertallet viser til at Norge
forpliktet seg til å følge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne (CRPD) i 2013, uavhengig av hvordan den er
gjennomført i norsk rett. Forut for ratifikasjonen sluttet Stortinget
seg til at konvensjonen ble gjennomført i norsk rett ved såkalt
transformasjon og det ble foretatt endringer i vergemålslovgivningen
og i annen lovgivning for å oppfylle konvensjonens krav. Ved behandlingen
av Meld. 39 (2015–2016) fant Stortingets flertall ikke grunn til
at Norge skulle slutte seg til de valgfrie protokollene, blant annet
fordi FNs CRPD-komité på enkelte områder synes å tolke konvensjonen
på en måte som ikke er i samsvar med Norges og de andre statspartenes
forståelse. Derfor bør det holdes fast ved den gjennomføringsmåten
Stortinget valgte for konvensjonen våren 2013.
Flertallet viser til at regjeringen
la frem sin strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse
for perioden 2020–2030, kalt «Et samfunn for alle», i desember 2018.
Universell utforming og allmenne tiltak er en viktig del av denne
strategien. Regjeringens handlingsplan for universell utforming
2015–2019 vil bli evaluert i 2019, med en bred statusbeskrivelse
av hvor Norge står på veien mot et universelt utformet samfunn. Dette
vil danne grunnlag for regjeringens videre arbeid med universell
utforming etter 2019.
Flertallet tilrår på dette
grunnlag at representantforslaget ikke vedtas.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
fellesskapet må stille opp gjennom solidariske ordninger for å skape
et samfunn med plass til alle og enklere hverdager for familier
med store omsorgsbehov og barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser.
Disse medlemmer mener det er
behov for flere tiltak for å gjøre hverdagen enklere for flerlingfamilier og
familier som har barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser.
Det handler om å skape et samfunn med plass til alle.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understreker at mulighetene til
å starte familie, få barn og ta godt vare på sine nærmeste henger
sammen med samfunnets tilrettelegging. Mange med tunge omsorgsoppgaver
i familien, som syke barn eller syke foreldre, får for lite og dårlig
koordinert hjelp fra det offentlige.
Disse medlemmer viser i den
forbindelse til Stortingets behandling 10. desember 2018 av Prop.
12 L (2018–2019) Endringer i folketrygdloven, sosialtjenesteloven
og enkelte andre lover samt oppfølging av anmodningsvedtak om pleiepengeordningen
(samleproposisjon høsten 2018), jf. Innst. 93 L (2018–2019). Etter forslag
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
påla stortingsflertallet (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt)
regjeringen så snart som mulig å fremme forslag om økonomisk trygghet
for dem som ikke har opptjent rettigheter i ordningen med pleiepenger. Disse medlemmer viser
samtidig til Stortingets enstemmige vedtak om at regjeringen skal
fremme forslag om unntak fra reglene om graderte pleiepenger når
barnet har tilsyn av andre, hvis den som har omsorgen, har behov
for hvile eller må være i beredskap.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser også til Sosialistisk
Venstrepartis alternative statsbudsjett, der det foreslås å øke
støtten til ressurskrevende tjenester i kommunene. Dette medlem viser til at det
er bra pleiepengeordningen er blitt tidsubegrenset, men understreker
at det er behov for å endre graderingsreglene i ordningen slik at
den ikke blir en fattigdomsfelle når mottaker av pleiepenger likevel ikke
kan arbeide på grunn av forhold knyttet til barnets tilstand.
Lovfeste familievikar
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at også flerlingfamiliene
trenger sterkere støtte fra samfunnet enn den de fleste andre familier
får, ganske enkelt fordi belastningen er så mye større. Mange av
flerlingfamiliene får også ekstra utfordringer gjennom at flerlinger
oftere fødes før termin.
Disse medlemmer viser til at
det er viktig at kommunen kan hjelpe familier som har ekstra store omsorgsoppgaver
eller opplever andre situasjoner hvor det blir for få hender og
for liten tid til å yte den omsorgen som trengs i familien.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
at kommunenes arbeid med å gi familier med varig syke barn en individuell
plan og et koordinert og helhetlig tilbud fra det offentlige må
styrkes, slik blant annet Handikappede Barns Foreldreforening vektla
under Stortingets høring i saken. Disse medlemmer har samtidig
merket seg innspillet fra samme høringsinstans om at en ordning
med familievikar ikke settes opp mot andre tjenester som kommunen
allerede yter. Disse
medlemmer støtter dette og mener at en ordning med familievikar
kan være ett av flere mulige tiltak i et helhetlig tilbud, der familiens ønsker
og behov blir vektlagt.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av ordningene for
foreldre til syke barn og barn med særlige behov, med mål om å forenkle
og styrke rettighetene til barnefamiliene, herunder utvikle ordningen
med familievikar for småbarnsforeldre som har særlig behov for bistand
i akutte og spesielle situasjoner.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at en lovfestet rett
til familievikar vil kunne løse både akutte behov for flere hender
i familien, og mer langsiktige behov for å håndtere en hverdag med
store meromsorgsbehov.
Dette medlem viser til at
det i høringsrunden kom innspill fra Handikappede Barns Foreldreforening (HBF)
om viktigheten av at tjenesten er et lavterskeltilbud og er fleksibel,
både for å unngå lang kommunal saksbehandling og for å møte behovet
for rask hjelp. Ved langsiktige behov er det viktig at tjenesten
er organisert på en måte som sikrer medvirkning og stabilitet for
familiene som trenger hjelp.
Dette medlem viser til at
det er viktig at en rett til familievikar ikke settes opp mot andre
viktige tjenester som familiene har krav på.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om lovfestet rett til familievikar
for familier med særlige omsorgsutfordringer, for eksempel enslige
med tvillinger, trillingfamilier, familier med barn som har alvorlig
sykdom eller funksjonsnedsettelser, eller familier hvor det er alvorlig
sykdom hos foreldrene.»
Familier må få rask og riktig hjelp
og støtte
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at forskning viser
at foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne bruker mindre tid
til både arbeid og fritidsdeltakelse, og at dette har en klar sammenheng
med at disse foreldrene må bruke mye tid på å administrere at barnets
rettigheter i skolen, på fritiden og i hjemmet blir oppfylt. Foreldrene
beskriver et fragmentert hjelpeapparat der det er krevende å få
oppfylt rettighetene de har.
Disse medlemmer understreker
at dagens lovverk gir kommunene en plikt til å vurdere hjelp til
familier som har spesielle behov, men virkeligheten viser at dette
langt fra fungerer godt nok i praksis. Derfor er det nødvendig med
klarere rettigheter for å sikre at kommunene bidrar. Dette gjelder
både familier med flerlinger og trillingfamilier, men også familier
som har barn med alvorlige funksjonsnedsettelser, eller familier
der foreldre blir alvorlig syke.
Disse medlemmer viser til
at en god og velfungerende bolig er en forutsetning for at en person
eller en familie skal ha trygge og forutsigbare levekår. Disse medlemmer viser
til at geografiske tilfeldigheter og ulik kommunal saksbehandling
ikke skal avgjøre hvorvidt man får tilskudd til nødvendige tilpasninger
av bolig, eller hvor mye man får i tilskudd. Disse medlemmer minner om
at familier med funksjonshemmede barn har store merkostnader.
Disse medlemmer viser til
at regjeringen har argumentert for at Husbankens tilskuddsordning
for boligtilpasning skal overføres til kommunene for å gi kommunene
et mer helhetlig ansvar for den boligsosiale politikken. Disse medlemmer mener
dette er feil vei å gå. I sitt høringssvar advarer Norges Handikapforbund
mot at dette ansvaret tas ut av Husbanken. Boligtilpasningssaker
er krevende og fordrer god kompetanse både når det gjelder kommunenes
totale tjenestetilbud, Husbankens virkemidler, tekniske hjelpemidler
og boligtilpasning.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er store variasjoner fra kommune til kommune når det
gjelder tilskudd til utbedring av bolig når man får et barn med
omfattende omsorgsbehov. For mange familier vil en slik situasjon ofte
medføre reduserte inntektsmuligheter, samtidig som man trenger ny
bolig eller omfattende ombygging av eksisterende. Disse medlemmer viser i den
forbindelse til innspill fra Norges Handikapforbund og Handikappede
Barns Foreldreforening under Stortingets høring i saken.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om at Husbankens ordninger for tilskudd
og lån til tilpasning av bolig for familier med store omsorgsbehov,
i større grad enn i dag, må tilpasses familiens økonomiske situasjon,
både når det gjelder størrelsen på tilskudd og lån og betingelsene
for tilbakebetaling av lånene.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide ordninger som sørger for at familier som
får et funksjonshemmet barn, får rask og effektiv hjelp, inklusiv
økonomisk støtte til å kunne tilpasse boligen til deres nye livssituasjon.»
Brukerstyrt personlig assistent
(BPA)
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til rapporten «Mitt liv
– mitt ansvar!» fra ULOBA – Independent Living Norge, som dokumenterer
at flere opplever å få redusert sitt tilbud, kampen om å få nok
timer er blitt hardere, mange gis mindre selvbestemmelse, det settes
mer fokus på basale krav enn selvbestemmelse, det er økt kontroll
og rapportering, reiseforbud med brukerstyrt personlig assistanse
(BPA) og mer institusjonalisering.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at det også under Stortingets høring ble vist til store kommunale
forskjeller i tildeling og utforming av BPA, og at tildelingene
ligger langt under det behovet som ble anslått i forbindelse med
rettighetsfestingen. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til sine respektive partiers
merknader og forslag under Stortingets behandling 16. juni 2014
av Prop. 86 L (2013–2014) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven
(rett til brukerstyrt personlig assistanse), jf. Innst. 294 L (2013–2014).
Et forslag fra Arbeiderpartiet om en forpliktende opptrappingsplan
med konkrete forbedringer av ordningen, ble da nedstemt.
Disse medlemmer viser til
merknader fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i
Innst. 11 S (2018–2019) fra helse- og omsorgskomiteen til statsbudsjettet
for 2019:
«Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
har merket seg at Norges Handikapforbund (NHF) i sitt høringsinnspill til
statsbudsjettet påpeker at flere evalueringer, inkludert NHFs egen
rapport «Likestilling og deltakelse i revers?», dokumenterer helt
andre erfaringer og funn enn regjeringen beskriver, og viser en
virkelighet der rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse (BPA)
ikke fungerer etter intensjonene. Disse medlemmer mener dette er
en bekymringsfull situasjon, som det dessverre ikke ser ut til at
regjeringen i tilstrekkelig grad erkjenner.
Disse medlemmer
mener regjeringen må sørge for at forvaltningen av BPA utredes,
slik at praksis blir i tråd med Stortingets intensjoner. Disse medlemmer
vil understreke viktigheten av at representanter for funksjonshemmedes
organisasjoner involveres i utredningsgruppen.»
Disse medlemmer viser videre
til innspill i Stortingets høring i forbindelse med representantforslaget,
der flere av høringsinstansene understreket betydningen av at BPA
blir et likestillingsverktøy, men der det fremkom ulike syn på om
en overføring til folketrygden var det rette virkemidlet for å oppnå
dette.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen snarest igangsette det bebudede utredningsarbeidet
for å bedre situasjonen rundt BPA og samtidig sørge for at funksjonshemmedes
organisasjoner sikres deltakelse i utredningsgruppen/-utvalget.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener funnene i Ulobas rapport
er svært alvorlige, og viser til forslag og merknader under behandlingen
av lovfestingen, jf. Innst. 294 L (2013–2014) og Prop. 86 L (2013–2014).
Dette medlem viser til at
utgangspunktet for BPA har vært kampen for selvstendig liv og selvbestemmelse
og ikke behovet for helsetjenester. Når ordningen i dag knyttes
til behovet for helsetjenester og ordningen er lagt til kommunene
uten forskriftsfesting av gjennomføringen, oppnår en ikke det som
var hensikten, nemlig selvbestemmelse. Dette medlem viser til at BPA
var ment som assistanse for å kompensere for funksjonstap, altså
et hjelpemiddel som skulle kunne styres av den enkelte. Dette medlem mener
dette viser klart at BPA må bli et hjelpemiddel lagt til og finansiert over
folketrygden.
Dette medlem mener derfor
at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse må over til folketrygden,
finansiert som et hjelpemiddel. Inntil dette blir gjennomført, må
det til endringer som får slutt på at ordningen ikke brukes slik
den skal, og som sikrer at rettigheter ikke tolkes ulikt i ulike
kommuner.
Mange har behov
for en ren likestillings- og selvbestemmelsesordning. Dette medlem mener
disse personene må ha tilgang til BPA på linje med andre nødvendige
hjelpemidler.
Dette medlem mener også det
bør utvikles en ny ordning med brukerstyrt personlig helsehjelp,
og at en slik ordning vil være hensiktsmessig for familier/personer
med behov for mer avansert helsehjelp, og eventuelt andre særlige
behov.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å innlemme retten til brukerstyrt
personlig assistent (BPA) i folketrygden og slik rettighetsfeste
BPA som hjelpemiddel.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme forslag om det er behov for ulike
BPA-ordninger for ulike målgrupper.»
Dette medlem viser
til at så lenge BPA-ordningen er organisert som i dag, er det behov
for klare forskrifter, slik at ordningen ikke innskrenkes ved ulike lokale
begrensninger. Det må sikres i forskrift at rettigheter ikke tolkes
ulikt i ulike kommuner.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om en forskriftshjemmel til retten
til brukerstyrt personlig assistanse.»
FN-konvensjonen om rettighetene
til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Stortingets høring, der de funksjonshemmedes organisasjoner
uttrykte ønske om at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker
med nedsatt funksjonsevne ble inkorporert i menneskerettsloven.
I høringsuttalelsen til Norges Handikapforbund ble det understreket
at forpliktelsene i konvensjonen fremdeles er lite kjent blant norske
politikere og i byråkratiet som er ansvarlige for politikken og
tilbudet til funksjonshemmede. Handikappede Barns Foreldreforening
viste blant annet til den manglende oppfølgingen av NOU 2016:17
På lik linje! Om rettighetene for personer med psykisk utviklingshemming. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til Stortingets behandling 12. juni 2018 av Representantforslag
172 S (2017–2018) fra representanter fra Kristelig Folkeparti om
utviklingshemmedes rettigheter, jf. Innst. S 377 (2017–2018). Stortinget
påla der, mot stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
regjeringen å utarbeide en stortingsmelding, basert på forslagene
i nevnte NOU. Disse
medlemmer har forståelse for den utålmodigheten organisasjonene
uttrykker når det gjelder manglende oppfyllelse av våre forpliktelser
etter FN-konvensjonen, men mener at forpliktende politiske vedtak
i konkrete saker vil gi raskere resultater. Det vises i den forbindelse
til at ikke-diskriminering og tilgjengelighet er omtalt i andre
konvensjoner, som allerede er inkorporert. Disse medlemmer viser blant
annet til sine merknader i avsnittet nedenfor om universell utforming.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti minner om at FN-konvensjonen
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ikke
er implementert i norsk lov gjennom menneskerettighetslovgivningen. Dette medlem viser
til at organisasjonene på feltet mener det er på høy tid å inkorporere
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne
i menneskerettsloven. Dette er et viktig virkemiddel for å sikre
aktiv etterfølgelse av FN-konvensjonen.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å inkorporere FN-konvensjonen
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i menneskerettsloven
for å gi konvensjonen forrang i norsk rett.»
Universell utforming
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at et
demokratisk, likestilt og rettferdig samfunn gir like muligheter
og er organisert slik at alle kan leve frie og selvstendige liv.
Universell utforming er uttrykk for et samfunnsmessig verdisyn om
likestilling for alle og om at samfunnet skal være like tilgjengelig
og brukelig for alle innbyggere. Mennesker med nedsatt funksjonsevne
møter i dag hindringer overalt i hverdagen. For få bygg og transportløsninger
er tilgjengelige og universelt utformet. Mange står ufrivillig utenfor
arbeidslivet, noen barn og unge får ikke tilpasset opplæring slik
de har krav på, og hjelpemiddelsystemet er stadig under press. Områder
som er viktige for å få hverdagen til å fungere, slik som varer
og tjenester, er ikke omfattet av lovgivning på området.
Disse medlemmer viser til
at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble fremmet av regjeringen Stoltenberg
II, vedtatt i Stortinget i juni 2008 og trådte i kraft 1. januar
2009. Det ble samtidig presentert en handlingsplan for universell
utforming og økt tilgjengelighet 2009–2013, der målet var et universelt
utformet samfunn innen 2025. Disse medlemmer viser til
at regjeringen Solberg har valgt å fjerne den forpliktelsen som
lå i å sette tidsfrister for gjennomføringen. Verdifull tid har
dermed gått tapt.
Disse medlemmer viser videre
til Stortingets behandling 21. mars 2017 av Representantforslag
26 S (2016–2017) fra representanter fra Sosialistisk Venstreparti
om et universelt utformet samfunn, jf. Innst. 218 S (2016–2017).
Et forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
om å be regjeringen legge frem en handlingsplan for et tilgjengelig
Norge i 2025 og et universelt utformet samfunn innen 2035, inkludert en
konkret plan for finansiering, fikk støtte fra Kristelig Folkeparti
og Miljøpartiet De Grønne, men ble nedstemt av Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre. Disse medlemmer mener
at en forpliktende handlingsplan med tidsfrister er helt nødvendig
for å nå målet om universell utforming.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem en handlingsplan for et tilgjengelig
Norge i 2025, og et universelt utformet samfunn innen 2035, inkludert
en konkret plan for finansiering.»