Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne Marthinsen,
Leif Audun Sande og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes,
Trond Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy
Amundsen, Hans Andreas Limi og Christian Tybring-Gjedde, fra Senterpartiet,
Liv Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Venstre, Abid Q. Raja, og fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild
Hareide, viser til Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Audun Lysbakken, Solfrid Lerbrekk og Arne Nævra om å utrede alternativer
til EØS-avtalen. Det offentlige utvalget som etterlyses, skal, ifølge
forslaget, vurdere alternative avtaleverk etter hvor godt de bidrar
til å løse utfordringer med sosial dumping i arbeidslivet, og hvor
godt alternativene ivaretar demokratiet sammenlignet med dagens
EØS-avtale, og samtidig foreta en vurdering av konsekvensene for
norsk næringsliv. En slik utredning skal kunne foreligge innen utgangen
av 2020.
Komiteen viser til at premissene
for utredningen forslagsstillerne etterlyser, ikke er at alle alternativer skal
utredes, men bare alternativer som ikke like sterkt forplikter Norge
til å gjennomføre EUs lovverk som i dag. Alternativene skal likeledes
vurderes opp mot hvor godt de bidrar til å løse utfordringene med
sosial dumping, og hvor godt alternativene ivaretar demokratiet sammenliknet
med dagens EØS-avtale. Alternativene skal også vurdere konsekvensene
for norsk næringsliv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, mener forslaget innebærer at våre myndigheter skal
iverksette en offentlig utredning av kun utvalgte deler som i dag
berøres av EØS- avtalen, men som har det til felles at forslagsstillerne
mener de er problematiske og vil ha erstattet med en mindre omfattende
EØS-avtale eller, ifølge forslagsstillernes partiprogrammer, ingen
EØS-avtale overhodet. Flertallet mener
at Norge i så fall ville få tredjelandsstatus overfor EU-landene.
Flertallet legger til grunn
at et brudd med EØS ville kreve både forberedelser og utredninger,
men hvilke resultater Norge ville oppnå, ville tross alle forutgående
utredninger forbli usikkert. Dette fordi fremgangsmåten for å reforhandle
internasjonale avtaler er først å gå til oppsigelse, slik at partene
kan forhandle på nytt ut fra egen forhandlingsstyrke og interesser.
Hva Norge ville måtte gi fra seg i en reforhandlet avtale eller
ved overgang til en bilateral handelsavtale, vil være en del av
den usikkerheten forslaget åpner for.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til EØS-avtalen,
som siden Norge undertegnet i 1992, har vært et rammeverk for interaksjon
med EU. Disse medlemmer viser
videre til at siden 1992 har mange av forutsetningene for EØS-medlemskapet
endret seg. EU er blitt utvidet med flere land og har etablert flere
nye byråer og andre institusjoner som ikke eksisterte i 1992. Reservasjonsretten,
som var et viktig argument hos mange av EØS-tilhengerne i 1992,
er blitt brukt én gang etter at avtalen ble inngått.
Disse medlemmer viser til den
tiltakende kritikken mot EØS-avtalen fra miljøer i fagbevegelsen,
særlig grunnet i at den truer et godt organisert arbeidsliv og kan
tilrettelegge for sosial dumping. Vi ser dette i bygg- og anleggsbransjen,
hvor en rekke EU-direktiver gjør det mulig å leie inn utenlandsk
arbeidskraft på dårligere vilkår enn norske og bidrar til sosial
dumping. Vi ser det også i helsesektoren hvor sykehus og sykehjem
bruker milliarder på bemanningsbyråer som gir dårligere vilkår for
ansatte og dårligere tilbud for pasientene. Disse medlemmer viser til de
tre tiltakspakkene mot sosial dumping som ble satt inn av den rød-grønne
regjeringen, som var viktige, men som ikke klarte å stanse sosial dumping.
Disse medlemmer viser videre
til saken hvor ESA overprøvde norsk Høyesteretts beslutning om at reiser
inn og ut av Norge for verftsarbeidere skal dekkes av arbeidsgiver. Disse medlemmer mener
saken illustrerer problemet med at tariffavtaler og norske arbeideres
rettigheter settes til side for å tilfredsstille prinsipper om markedsstyring
fra EU, og at det svekker det viktigste verktøyet for å bekjempe
nettopp sosial dumping, nemlig allmenngjøringen av tariffavtaler.
Disse medlemmer vil også vise
til at EØS-avtalen tvinger fram privatisering. Jernbanepakke 4 vil
gjøre det forbudt å samle jernbanen på norske hender etter privatisering,
uansett hva erfaringene er og hva slags flertall som ligger i Stortinget
i fremtiden. Videre vil disse
medlemmer advare sterkt mot de signalene som har kommet fra
ESA om at kommunale velferdstjenester også vil måtte privatiseres.
Disse medlemmer viser til at
det i nåværende situasjon er uaktuelt for Norge å søke om EU-medlemskap
i nærmeste framtid, slik det også er blitt fastslått av regjeringen
ved utenriksministeren. Disse
medlemmer mener at situasjonen samlet sett, hvor Norge ikke vil
tre inn i EU, men hvor EØS-avtalen samtidig innebærer trusler mot
organisert arbeidsliv, press om privatisering og utfordringer for
demokrati og selvbestemmelse, dermed gjør det svært aktuelt å undersøke
hva som kan være alternativer til dagens EØS-avtale.
Disse medlemmer viser til at
det kun er begrenset kunnskap om alternativene til EØS. Menon Economics
utarbeidet en rapport i 2013, som viste ulike alternativer til EØS,
og som argumenterte for at en bilateral avtale etter modell av den
Sør-Korea har med EU, kan fungere godt for Norge, men at også denne
modellen trenger nærmere utredning. Disse medlemmer viser videre
til at også en rekke fagforbund, og Nei til EU lagde en rapport
om mulige alternativer til EØS-avtalen i 2013, som blant annet fremhevet
en bilateral avtale som et realistisk alternativ. Disse medlemmer mener at dette
er viktige innspill i debatten, men at det nå er på tide å få et
grundig kunnskapsgrunnlag for mulige alternativer til EØS-avtalen.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal utrede mulige
alternativer til dagens EØS-avtale. Alle alternativer som ivaretar
muligheten til å handle med EU, uten en like sterk forpliktelse
til å implementere EUs lovverk som med dagens EØS-avtale, skal bli
vurdert. Utvalget skal vurdere alternativene etter hvor godt de
bidrar til å løse utfordringene med sosial dumping i arbeidslivet,
og hvor godt alternativene ivaretar demokratiet sammenlignet med
dagens EØS-avtale, og samtidig foreta en vurdering av konsekvensene
for norsk næringsliv. Utvalget skal ferdigstille arbeidet innen
utgangen av 2020.»
Komiteen viser
til som et faktum at EØS-avtalen har vært grunnlaget for Norges
tilknytning til EU i 25 år. Avtalen gir norsk næringsliv tilgang
til EUs indre marked med muligheter til å omsette varer og tjenester
på like og forutsigelige vilkår med konkurrentene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, mener avtalen er avgjørende for Norges
økonomi, for arbeidsplassene og dermed privat og offentlig velferd.
Den er for Norges økonomiske samkvem tilsvarende viktig som vårt
NATO-medlemskap er for Norges sikkerhet.
Flertallet understreker at
EØS-avtalen skiller seg kvalitativt fra en tradisjonell, bilateral
handelsavtale, ved at den gir nordmenn like muligheter som EU-borgere
når det gjelder handel med varer så vel som anledning til å foreta
investeringer, drive bank og forsikring, selge og kjøpe tjenester,
og til å ta arbeid, studere, motta helsetjenester og bo i andre
land i EU/EØS-området. Etter flertallets oppfatning finnes
det ingen kjente tilknytningsformer til EU utenom medlemskap, som
vil kunne gi samme muligheter.
Komiteen konstaterer
at internasjonalt, regelbasert samarbeid for tiden møter motgang
fra stater som mener de er store nok til å dra fordeler av prinsippet
om den sterkestes rett. For andre stater, som Norge, er dette urovekkende.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, er for øvrig av den oppfatning at Norges
forhold til Europa og EØS-avtalen er godt belyst. Europautredningen
fra 2012 (NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU)
gir fortsatt en aktuell og grundig analyse av hvor omfattende samarbeidet
er, og hvor viktig avtalen er for Norge.
Komiteen viser
til at EØS-avtalen er Norges mest omfattende internasjonale avtale,
som har sikret Norge full adgang til EUs indre marked. I samme periode
har Norge gjennom EFTA inngått et omfattende nettverk av handelsavtaler
med land over hele verden. EFTA har siden opprettelsen i 1960 vært
en handelsorganisasjon med fokus på økonomisk integrasjon. Med EØS-avtalen som
trådte i kraft i 1994, ble samarbeidet med EU betraktelig utvidet
til å dekke de fleste politikkområder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, konstaterer at Norge er det ikke-medlemslandet
som er tettest tilknyttet EU. Fra tid til annen kan det oppstå spenninger
i fortolkningen av felles regelverk mellom EU og EØS, som praktisk
løses ved parallell behandling i ESA/EFTA-domstolen for EØS-landene
og Kommisjonen/EU-domstolen for EU. EØS-avtalen er en pragmatisk
løsning som sikrer full adgang til et markedsområde på over 500
millioner innbyggere, når tidligere folkeavstemninger har satt begrensninger
for fullt medlemskap og tilhørende deltagelse i et demokratisk fellesskap
på europeisk nivå. Samtidig har EØS-avtalen fungert svært godt for
Norge i snart 25 år. Flertallet mener
EØS-avtalen har etablert en stabil og forutsigbar ramme for Norges
økonomiske samkvem med EU, ikke minst våre nordiske naboland og
de viktigste økonomiske partnere vi har.
Komiteen har
under sitt arbeid med representantforslaget arrangert en høring.
Den fant sted den 4. februar 2019. Følgende møtte: Næringslivets
Hovedorganisasjon, Hovedorganisasjonen Virke, Norges Rederiforbund,
Sjømatalliansen, Sykkylven Industri- og Næringslag, Teknisk-naturvitenskapelig
forening Tekna, EL og IT Forbundet og Nei til EU.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det fremherskende synspunkt hos deltagerne, utenom Nei
til EU, var at næringslivet har stort behov for å kunne konkurrere
på likevilkår, for markedsadgang, for forutsigbarhet, og at forslaget
innebærer det motsatte, at en handelsavtale ikke gir deltakelse
i det indre marked og vil bety langt mer omfattende tollprosedyrer
og grensekontroll, krav til sertifisering, veterinærkontroll og
generelt økte krav til dokumentasjon. Det ble også fremholdt at
programsamarbeidet og annet samarbeid utenfor de fire friheter som
Norge har i dag, også ville kunne bli satt på spill.
Komiteen har
innhentet Utenriksdepartementets syn på representantforslaget, og
svar forelå 15. februar 2019.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at regjeringen i sin uttalelse
understreker EØS-avtalens betydning i en tid med økt uro innenfor
internasjonalt samarbeid, og ikke ser det aktuelt for regjeringen
å sette i gang tiltak som kan skape usikkerhet om vår viktigste
avtale med EU. Regjeringen mener at en utredning, ikke minst med
forslagets premisser, vil kunne tolkes som et signal om at regjeringen vurderer
endringer i vårt samarbeid med EU i mindre forpliktende retning,
med den usikkerhet dette vil skape – i EU, i norsk næringsliv og
med betydelige konsekvenser for finansmarkedet.
Flertallet slutter seg til
regjeringens vurderinger og vil også påpeke at EU har vokst siden
EØS-avtalen trådte i kraft, med store utvidelser i Øst-Europa, Sentral-Europa
og på Balkan. Unionen har også blitt sterkere integrert gjennom
valuta og andre vesentlige reguleringer. Flertallet minner derfor om
at betraktninger omkring alternativer til EØS-avtalen må anerkjenne
de vesentlige forskjellene det vil være å fremforhandle et like
omfattende avtaleverk i dag, sett opp mot situasjonen den gang EØS
-avtalen ble undertegnet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet er opptatt av å øke kunnskapen om Norges forhold
til EU og vil her særlig trekke fram utredningen Utenfor og innenfor
– Norges avtaler med EU (NOU 2012:2), igangsatt av regjeringen Stoltenberg
II, en omfattende og grundig framstilling av EØS-avtalen og Norges
øvrige samarbeidsavtaler med EU.
Disse medlemmer viser til at
det i Norge hersker ytrings-, forsknings- og organisasjonsfrihet.
Organisasjoner og forskningsmiljøer står fritt til å undersøke og
utrede de spørsmålene de måtte ønske, inkludert ulike tilknytningsformer
for samarbeid mellom Norge og EU. En egen offisiell offentlig utredning,
attpåtil igangsatt som følge av et vedtak i Stortinget, vil imidlertid unektelig
sende et signal om at norske myndigheter vurderer å si opp EØS-avtalen.
Dette er et signal disse medlemmer ikke ønsker å sende.
For disse medlemmer utgjør EØS-avtalen sammen
med NATO-medlemskapet en bunnplanke for Norges forhold til omverdenen,
på samme måte som handlingsregelen om trygg økonomisk styring ligger
til grunn for finanspolitikken. EØS-avtalen har gjennom 25 år i
sum tjent Norge godt. EØS-samarbeidet og den store arbeidsinnvandringen
til Norge har imidlertid også bidratt til flere utfordringer for
det norske arbeidslivet, som det krever kraftfulle politiske tiltak
for å motvirke. Her vil disse
medlemmer påpeke at det finnes et betydelig, men dessverre
uutnyttet politisk handlingsrom for norske myndigheter.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet stiller spørsmål ved tidspunktet for
Sosialistisk Venstrepartis forslag, da det fremmes midt i en uforutsigbar
brexit-prosess. Disse
medlemmer mener at det ville vært mer interessant å sammenligne EØS-avtalen
med Storbritannias fremtidige tilknytningsform til EU, da denne
vil gi oss en klarere indikasjon på hvordan en mulig, alternativ
tilknytningsform til EU kan se ut for Norge.
Disse medlemmer understreker
at regjeringens politikk bygger på EØS-avtalen, som er av vital
betydning for norsk næringsliv. Imidlertid er det viktig å diskutere
de aspekter av avtalen som, etter disse medlemmers oppfatning,
ikke fungerer tilfredsstillende. Disse medlemmer vil særlig
trekke frem tilgang til velferdsytelser. Både regjering og storting
støtter at ytelser som barnetrygd og kontantstøtte kjøpekraftsjusteres,
jf. Meld. St. 40 (2016–2017). Flere europeiske land – deriblant
Danmark og Østerrike – deler Norges oppfatning. Dette har imidlertid
møtt motstand både i ESA og i EU-kommisjonen. Disse medlemmer merker seg
at Kommisjonen har innledet traktatsbruddsprosedyre mot Østerrike,
som ensidig innførte kjøpekraftsjustering på velferdsytelser fra
januar 2019. Det er sannsynlig at saken ender i EU-domstolen. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen følger nøye med på utviklingen og fortsetter arbeidet
for å fremme Norges interesser på best mulig måte i denne saken.
Disse medlemmer viser i denne
sammenhengen til Granavolden-plattformen, som fremhever at regjeringen
skal jobbe for forbedringer innenfor EØS-avtalens rammeverk, og
forutsetter i tråd med dette at regjeringen også inntar en offensiv
holdning på andre områder som berører norske interesser, herunder
arbeidslivskriminalitet. Disse medlemmer mener for øvrig
at EØS-avtalen i mange tilfeller kan tolkes strengere, og at handlingsrommet
må utnyttes bedre ved hjelp av tilpasningstekster og reservasjonsretten.
Medlemen i komiteen
frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet vil erstatte
EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtalar med EU, og at det
norske folket sjølv skal påverke avgjerda om Noreg skal vere medlem
av EØS. Samstundes har Senterpartiet eit framtidig mål om ei folkerøysting
om EØS-medlemskapen til Noreg. Denne medlemen viser til at
Senterpartiet meiner at norske bidrag til økonomisk og sosial utjamning
i Europa skal frikoplast frå EØS-avtalen, og skal utformast på grunnlag
av nasjonale prioriteringar.
Medlemene i komiteen
frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner Noreg skal
bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen aktivt slik at Noreg reserverer
seg mot direktiv og forordningar som trugar grunnleggjande norske
interesser eller omsynet til at folk skal vere trygge når det gjeld
arbeid, helse, miljø og sikkerheit.
Medlemen i komiteen
frå Senterpartiet viser til at Noreg betalar EU for å delta
i EØS, og viser til Proposisjon 1 S (2018–2019) kapittel 117, kor
Noreg løyver 2,77 mrd. kroner til EU for medlemskapen til EØS. Samstundes
kjem rundt 95 pst. av import til EU frå land som ikkje er knytte
til EØS. Land som ikkje betaler store summar for, mellom anna, ein
handelsavtale med EU.
Medlemene i komiteen
frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Alternativrapporten,
som allereie har danna grunnlag for alternativ til EØS, men at det
enno ikkje er gjort ei offentlig utgreiing av kva alternativ Noreg
har til EØS-avtala. Desse
medlemene meiner me må vera opne for å setje i gong ei offentleg
utgreiing av alternativa til EØS-avtala. Ei slik utgreiing vil kunne
bidra til ytterlegare perspektiv i debatten, og det kan gje eit
nytt grunnlag for å vurdera EØS-avtala.
Desse medlemene meiner ei
utgreiing av alternativ til EØS-avtala òg må leggje vekt på demokrati
og norske næringar sine interesser og vera ei heilskapleg utgreiing.