Proposisjonens
hovedinnhold og bakgrunn for lovforslaget
I proposisjonen foreslår
departementet endringer i lov 12. april 2013 nr. 13 om det frie
varebytte i EØS (EØS-vareloven).
Endringsforslaget
i § 3 annet ledd annet punktum medfører at klageorganet ikke har
vedtakskompetanse, men gir sin anbefaling til Norsk akkreditering,
som avgjør om klagen skal tas til følge. Det gjøres med dette unntak
fra forvaltningsloven § 34 og klageorganets kompetanse. Etter forvaltningsloven
§ 34 skal klageorganet foreta en fullstendig ny prøving av enkeltvedtaket.
Forslaget til § 3 annet ledd annet punktum innebærer at enkeltvedtak
om akkreditering ikke fullt ut kan prøves i klageomgangen, men at
klageorganet gir en rådgivende uttalelse, og at endelig vedtak i
klagesaken treffes av Norsk akkreditering.
Den foreslåtte endringen
i § 3 tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter
med utfyllende bestemmelser om klageordningen. Endringen medfører en
utvidelse av departementets forskriftshjemmel.
Hensikten med endringsforslagene
er å sørge for at Norsk akkrediterings klageordning tilfredsstiller
de krav som følger av den internasjonale standarden for akkreditering.
Europaparlaments-
og rådsforordning (EF) nr. 765/2008 (heretter forordningen) om fastsettelse
av krav til akkreditering og markedstilsyn for markedsføring av varer
inneholder bestemmelser om organisering og utføring av akkreditering.
Forordningen er gjennomført i Norge i EØS-vareloven. Det følger
av forordningens artikkel 4 nr. 1 at hver EØS-stat skal utpeke ett
nasjonalt akkrediteringsorgan. Norsk akkreditering er nasjonalt akkrediteringsorgan
i Norge. Norsk akkreditering er et forvaltningsorgan under Nærings-
og fiskeridepartementet.
Akkreditering er
en formell anerkjennelse av at en virksomhets kvalitetssystemer
og kompetanse er i samsvar med nasjonale og/eller internasjonale
krav. Akkrediterte virksomheter kan teste og godkjenne at produkter
og tjenester følger gjeldene regelverk. Akkreditering er en internasjonal
ordning og benyttes som et verktøy for å fremme handel med varer
og tjenester over landegrensene. For norske bedrifter betyr akkreditering
enklere tilgang til eksportmarkedene gjennom at produktkrav kan
oppfylles i Norge og være gyldige i store deler av verden.
Norsk akkreditering
har signert multilaterale avtaler om gjensidig godkjenning av akkrediteringer
med European co-operation for Accreditation (EA), International
Laboratory Accreditation Cooperation (ILAC) og International Accreditation
Forum (IAF). Slik gjensidig godkjenning er basert på at akkrediteringsorganer
følger kravene i standarden NS-EN ISO/IEC 17011, og innebærer at
akkreditering utført av Norsk akkreditering anerkjennes i utlandet.
For å være part i avtalene er Norsk akkreditering forpliktet til
å gjennomgå fagfellevurdering. I praksis er det EA som gjennomfører
evalueringen av Norsk akkreditering på vegne av alle de tre organisasjonene
(EA, ILAC og IAF).
Forordningen stiller
spesifikke krav til organisering og utføring av akkreditering som
Norsk akkreditering må forholde seg til. I forordningens artikkel
10 henvises det til det ovenfor nevnte internasjonale systemet som blant
annet forutsetter at akkrediteringsorganet gjennomgår en fagfellevurdering
jevnlig.
Det følger av artikkel
5 nr. 5 i forordningen at det skal fastsettes fremgangsmåter for
behandling av klager på avgjørelser om akkreditering, men det står
ikke nærmere beskrevet hvordan fremgangsmåten for behandling av
klager skal utformes. Gjennom artikkel 11 nr. 1 henvises det til
standarden NS-EN ISO/IEC 17011. Denne standarden inneholder nærmere
retningslinjer for behandling av klager. Ved denne henvisningen
er det opprettet en forbindelse til standarden, og det sies uttrykkelig
at en akkrediteringsmyndighet som viser at den overholder standarden,
også anses å overholde forordningen.
Det fremgår av standarden
NS-EN ISO/IEC 17011 artikkel 7.13.3 at akkrediteringsorganet skal
være ansvarlig for alle avgjørelser på ethvert nivå av behandlingen
av klager fra akkrediterte virksomheter («The accreditation body
shall be responsible for all decision at all levels of the handling
process for appeals.»).
Det følger av det
ovenstående at standarden, som det er referert til i forordningen,
og som forutsettes oppfylt for at Norsk akkreditering skal være
del av det internasjonale systemet, krever at akkrediteringsorganet skal
være ansvarlig for alle avgjørelser på ethvert nivå av behandlingen
av klager. Dette står i kontrast til hovedregelen i norsk forvaltningsrett,
som innebærer full prøving av overordnet organ.
Det er klarlagt at
et vedtak fra Norsk akkreditering om akkreditering (innvilge, opprettholde,
utvide, innskrenke, suspendere, trekke tilbake mv.) er et enkeltvedtak
som faller inn under forvaltningslovens bestemmelser.
Tilfredsstillende
klagebehandling er en viktig forutsetning i vårt forvaltningssystem.
I Norge har den klare hovedregelen vært at et vedtak fattet i forvaltningen
kan klages inn for det nærmest overordnede organ til det som har
fattet vedtaket, og at det skal kunne foretas en ny prøving av saken.
Hovedregelen om adgangen til å påklage enkeltvedtak i forvaltningen
er lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker
(forvaltningsloven) § 28 (1): «Enkeltvedtak kan påklages av en part
eller annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorgan
som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet
vedtaket.» Etter denne bestemmelsen er klageinstansen altså det
organet som er «nærmest overordnet» underinstansen. Videre fremgår
det av forvaltningsloven § 34 at når overordnet organ mottar en
klage, kan det foreta en fullstendig ny prøving av saken.
Det fremgår av EØS-vareloven
§ 3 annet ledd at Norsk akkreditering i dag har et unntak fra hovedregelen
i forvaltningslovens klagesystem idet det fremgår: «Enkeltvedtak
om akkreditering kan påklages til Norsk akkrediterings klageutvalg».
Bestemmelsen hjemler med dette unntak fra forvaltningsloven § 28,
som stiller krav om klageadgang til nærmeste overordnede forvaltningsorgan,
som i dette tilfellet ville ha vært Nærings- og fiskeridepartementet.
Det er likevel slik at denne bestemmelsen ikke hjemler unntak fra
forvaltningslovens krav til klageorganets kompetanse, det vil si
hva som kan prøves, og konsekvenser av prøvingen. Norsk akkreditering
er dermed underlagt hovedregelen i forvaltningsloven § 34 annet
ledd, der det fremgår at: «Tas klagen under behandling, kan klageinstansen
prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter»,
altså full prøving i to instanser.
Norsk akkrediterings
klageordning har imidlertid blitt praktisert slik at klageutvalget
kun gir en rådgivende uttalelse, og endelig vedtak i klagesaken
treffes av førsteinstansens leder. Bakgrunnen for denne praktiseringen
er det ovenfor nevnte kravet som oppstilles i forordningen, der
krav i standarden skal overholdes, noe som innebærer at akkrediteringsorganet
skal være ansvarlig for alle avgjørelser på ethvert nivå av behandlingen
av klager.
Det følger av det
ovenstående at den måten Norsk akkrediterings klageordning utføres
på i dag, er i samsvar med forordningen og standarden, men det er
behov for å avstemme den med forvaltningsloven § 34.