Søk

Vedlegg - Brev fra Arbeids- og sosialdepartementet v/statsråd Anniken Hauglie til arbeids- og sosialkomiteen, datert 28. november 2018

Vedlegg
Representantforslag 37 S (2018–2019) fra representanten Bjørnar Moxnes om å hindre fagforeningsknusing (Dokument 8:37 S (2018–2019)

Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids- og sosialkomité 8. november 2018, der det er bedt om min vurdering av Dokument 8:37 S (2018–2019). Svaret er utformet i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet.

Regjeringen ønsker ryddige lønns- og arbeidsvilkår og å legge til rette for et organisert arbeidsliv. Arbeidsmarkedet er i stadig endring. Endringer i teknologi, demografi og globalisering skaper muligheter, men kan også utfordre gjeldende rammeverk. Utviklingen i arbeidslivet kan få betydning for hvordan vi organiserer oss og hvordan arbeidslivet bør reguleres. Det er legitimt at næringslivet benytter handlingsrommet i lovverket til å skape størst mulig vekst. Samtidig er det vesentlig at reglene følges, og at arbeidstakerrettigheter ikke undergraves.

Representanten viser blant annet til at arbeidsgiveransvaret bør utredes. Arbeidsgiverbegrepet er definert i arbeidsmiljøloven som "enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste". Vanligvis vil rettssubjektet arbeidsgiver være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. En utvidelse av arbeidsgiverbegrepet, blant annet til konsernselskaper og andre selskaper med bestemmende innflytelse, ble blant annet grundig vurdert i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov, se Ot.prp. nr. 49 (2004–2005). Departementet kom til at en utvidelse ikke var ønskelig, blant annet fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger. Etter gjeldende rett er det også åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag for det, blant annet at flere faktisk har opptrådt som arbeidsgiver og utøvd arbeidsgiverfunksjoner. Slik jeg ser det, gir dagens system fortsatt fleksibilitet til å møte ulike former for organisering i arbeidslivet.

Enkeltstående saker mellom parter i arbeidslivet må primært løses av disse, eventuelt via domstolene. Rettssaken som gjelder Norwegian, og som representanten viser til, er et eksempel på det. Det er imidlertid god grunn til å være oppmerksom på trender i arbeidsmarkedet. Dette gjelder både med hensyn til hvordan arbeid og virksomheter organiseres, hvilken tilknytning det er mellom den som tilbyr arbeid og den som utfører arbeid, og hvilke konsekvenser ulik organisering kan få.

Regjeringen er opptatt av kunnskapsinnhenting, og har satt i gang flere forskningsprosjekter som omhandler valg og utbredelse av tilknytningsformer i arbeidslivet. Etter min mening bør disse spørsmålene ses i sammenheng, over et lengre tidsperspektiv, i samråd med partene, og i lys av forskning på området. Vi følger nøye med og vurderer kontinuerlig om det er behov for tiltak. Når det gjelder luftfarten særskilt, nevner jeg for ordens skyld at Regjeringen har nedsatt et utvalg om norsk luftfart, som blant annet skal vurdere konsekvenser for arbeidstakere i luftfarten som følge av nye forretningsmodeller og endring i tilknytningsform for de ansatte.

Representanten peker i sitt forslag også på problemstillinger knyttet til konkurs og virksomhetsoverdragelser. Reglene om virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljøloven gjelder også ved overdragelse fra konkursbo, med unntak av § 16-2 om videreføring av lønns- og arbeidsvilkår og § 16-4 om vern mot oppsigelse. Reglene om virksomhetsoverdragelse bygger på et EU-direktiv. Unntaket for konkurssituasjoner har sammenheng med det å sikre videre drift av insolvente foretak. EU-kommisjonen har blant annet vist til at man må avveie hensynet til virksomhetens overlevelse, hensynet til arbeidstakerne – og da særlig deres rett til fortsatt arbeid – og hensynet til de øvrige kreditorers ervervede rettigheter. I forarbeidene til bestemmelsen fremheves det at nettopp hensynet til arbeidstakerne har vært en viktig begrunnelse for at disse reglene ikke får anvendelse i konkurs, fordi videre drift av virksomheten vil øke sjansene for å bevare arbeidsplassene. Jeg oppfatter ikke at det er hensiktsmessig å gjøre endringer i reglene om virksomhetsoverdragelser på dette punktet.

Det er imidlertid viktig å følge med på utviklingstrekk rundt hvordan virksomheter organiserer seg og tilpasser seg ulikt regelverk.

Når det gjelder konkurslovgivningen, kan jeg i relasjon til de problemstillingene som er beskrevet i representantforslaget, ikke se at en gjennomgang av konkurslovgivningen vil være et relevant tiltak. Justis- og beredskapsdepartementet peker på at konkurslovgivningen først og fremst handler om forholdet mellom skyldneren og skyldnerens kreditorer. Reglene om konkurskarantene har først og fremst som formål å hindre såkalte konkursgjengangere i å starte ny næringsvirksomhet i foretak med begrenset ansvar for å verne kreditorene mot tap. Når det gjelder straffansvar i forbindelse med konkurs, er det særlig straffeloven kapittel 31 som er relevant, og også her er det vernet av kreditorene som er temaet, ikke de ansatte. Hvilke strafferammer som bør gjelde for ulike typer lovbrudd etter straffeloven, er for øvrig et spørsmål av mer prinsipiell art. Straffelovens strafferammer ble justert og avstemt i forbindelse med vedtakelsen av den nye loven. En eventuell utvidelse av de nåværende strafferammene har nok dessuten lite å si for å effektivisere konkurslovgivningen.