Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik, ønsker ryddige lønns- og arbeidsvilkår og å legge til rette for et organisert arbeidsliv. Arbeidsmarkedet er i stadig endring. Endringer i teknologi, demografi og globalisering skaper muligheter, og utviklingen i arbeidslivet kan få betydning for hvordan vi organiserer oss og hvordan arbeidslivet bør reguleres. Selv om det er legitimt at næringslivet benytter handlingsrommet i lovverket til å skape størst mulig vekst, er det vesentlig at reglene følges, og at arbeidstakerrettigheter ikke undergraves.

Komiteen viser til at representantforslaget inneholder to forslag; om å sette ned et lovutvalg som skal kartlegge hvordan lovverk som tar sikte på å ivareta arbeidstakeres stilling, blir omgått, og om opphevelse av arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at arbeidsmiljøloven i dag definerer arbeidsgiverbegrepet. En ytterligere utvidelse av arbeidsgiverbegrepet ble blant annet grundig vurdert i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov.

Flertallet mener dagens system gir nok fleksibilitet til å kunne møte ulike former for organisering i arbeidslivet.

Flertallet viser videre til at arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd er en unntaksbestemmelse med tanke på overdragelser fra konkursbo om lønns- og arbeidsvilkår og oppsigelsesvern.

Flertallet viser til at reglene om virksomhetsoverdragelse bygger på et EU-direktiv, og at unntakene ved konkurs er satt for å ha mulighet til å sikre videre drift av insolvente foretak.

Flertallet tilrår på denne bakgrunn at representantforslaget ikke vedtas.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til arbeidsmiljølovens bestemmelser som sier at arbeidsgiver er den som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste, og at arbeidsgiver skal sørge for at bestemmelsene gitt i og i medhold av loven blir overholdt. I franchisebedrifter er ofte arbeidsgiver (franchisetaker), selv om vedkommende utøver styringsrett, strippet for muligheter til å utøve en reell arbeidsgiverfunksjon på grunn av felles regler for alle franchisetakere som det ikke er mulig å fravike. I konsernforhold ser man ofte at arbeidstakere ansettes i egne juridiske enheter, noe som gjør at de fratas rettigheter som de ville hatt som ansatte i morselskapet. Dette skjer også når de rent operasjonelt utfører arbeidsoppgaver som om de skulle vært ansatt i morselskapet. I slike situasjoner blir det reelt utøvd bestemmende innflytelse over arbeidsforholdet også av andre enn de som er arbeidsgiver i medhold av arbeidsmiljøloven § 1-8 annet ledd. Dette rammer forhold som stillingsvern, retten til informasjon og medvirkning, virksomhetsoverdragelse, medvirkning i HMS-arbeidet, tilretteleggingsplikten for arbeidstakere med redusert arbeidsevne osv.

Disse medlemmer viser også til Høyesteretts avgjørelse i sak av 12. desember 2018 om arbeidsgiveransvar for piloter og kabinansatte i Norwegian, hvor Høyesterett sier:

«Som Høyesterett bemerket i Rt-2013-998 (Quality People) avsnitt 63, kan nye måter å organisere næringsvirksomhet på utfordre arbeidsmiljølovens formål om å sikre trygge ansettelsesforhold. Det er videre slik at flytting av arbeidstakere til andre selskaper innen et konsern får konsekvenser for deres rett til informasjon, samarbeid og medbestemmelse i henhold til hovedavtalen og arbeidsmiljøloven. Gitt de klare lovgiveruttalelsene knyttet til gjeldende arbeidsgiverbegrep må det imidlertid være opp til lovgiver å avgjøre om det bør gis en slik regel som arbeidstakersiden her har argumentert for. »

Disse medlemmer ønsker å ta på alvor Høyesteretts påpekning av at dagens lov muliggjør at bedriftene kan organiseres slik at formålet med arbeidsmiljøloven ikke blir ivaretatt overfor de ansatte, og at de rettigheter lovgiver har ment å gi de ansatte, derfor ikke blir reelle. Disse medlemmer viser til Stortingets behandling av Representantforslag 204 S (2017–2018), jf. Innst. 392 S (2017–2018), 12. juni 2018, der Stortinget etter at forslagene 1–6 fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og forslag 7 fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om tydeligere regler når det gjelder franchise, konsern og lignende, falt, enstemmig vedtok følgende:

«Stortinget ber regjeringa greie ut omfang og særtrekk ved organiseringar som franchise, konsern og liknande, med vekt på arbeidsgivaransvar og arbeidstakar sine rettar samt franchisetakar sin posisjon overfor franchisegivar.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til sitt forslag i samme innstilling:

Forslag 1: «Stortinget ber regjeringen legge frem sak om endring av arbeidsmiljøloven som tydeliggjør arbeidsgiveransvaret i franchise, konsern og liknende organiseringer. Forslaget skal sikre at den som har styringsrett, og gjennom dette reelt sett er arbeidsgiver, også får retter og plikter som arbeidsgiver i henhold til arbeidsmiljøloven.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om endring av arbeidsmiljøloven som tydeliggjør at den som reelt har bestemmende innflytelse over arbeidsforholdet, i tillegg til det som fremkommer av arbeidsmiljøloven § 1-8 annet ledd, også har retter og plikter som arbeidsgiver i henhold til arbeidsmiljøloven.»

Disse medlemmer viser til Artikkel 5 i EUs direktiv om virksomhetsoverdragelser. Der fremgår det klart at den enkelte nasjon kan velge å gjøre gjeldende at §§ 16-2 og 16-4 om overføring av lønns- og arbeidsvilkår og vern mot oppsigelse også skal gjelde ved overdragelse fra konkursbo. Unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd må derfor oppheves. Dagens bestemmelser betyr at ansatte mister rettigheter ved videre drift av foretak som har gått konkurs. På grunn av denne bestemmelsen kan et konkursrammet foretak drives videre uten at bestemmelsene som skal beskytte de ansatte ved virksomhetsoverdragelse, kommer til anvendelse. Isteden ser vi eksempler på at arbeidsgivere plukker fritt blant de ansatte fra den konkursrammede bedriften. Et nylig eksempel fra Sotra viser at arbeidsgiverne i slike tilfeller fritt kan plukke folk som er uorganiserte. Bestemmelsen i § 16-1 annet ledd, slik den er i dag, gjør at arbeidsmiljølovens bestemmelser om virksomhetsoverdragelse ikke har noen funksjon ved konkurs. Disse medlemmer mener derfor at arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd må oppheves, slik at de ansatte i en konkursrammet bedrift som drives videre, er beskyttet av reglene for virksomhetsoverdragelse.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag om å oppheve arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd, slik at kapittel 16 i arbeidsmiljøloven, som gir ansatte rettigheter ved virksomhetsoverdragelse, også gjelder ved overdragelse fra konkursbo.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Stortinget enstemmig gjorde følgende vedtak 12. desember 2017:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at informasjon om konkurskarantene blir offentlig tilgjengelig, og vurdere om det er annen informasjon om lovbrudd som er relevant for næringsvirksomheten som bør gjøres offentlig tilgjengelig.»

Dette medlem viser til at regjeringen ikke har fulgt opp dette enstemmige vedtaket. Dette medlem vil understreke viktigheten av at informasjon om konkurskarantene blir offentlig tilgjengelig, og imøteser regjeringens oppfølging av dette. Dette medlem mener dette er nok et eksempel på at arbeidslivskriminalitet får skje som følge av manglende informasjonsutveksling mellom ulike deler av offentlig sektor.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det onsdag 12. desember 2018 ble avsagt dom i saken mellom Norwegian Air Shuttle ASA og ansatte i Norwegian, der arbeidstakersiden tapte saken. Dette medlem viser til at dommen får betydning for ansattes mulighet til å håndheve arbeidstakeres rettigheter, fordi arbeidsgiverbegrepet og -ansvaret pulveriseres. Når arbeidstakere organiseres bort og fjernes fra den virksomheten de faktisk er tilknyttet, svekkes de ansattes reelle og formelle stilling. Dette medlem viser til Representantforslag 63 S (2018–2019) fra medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti om å hindre en utvikling der arbeidstakere mister fundamentale rettigheter. Representantforslaget tar opp helt sentrale elementer knyttet til arbeidstakeres rettigheter i lys av denne høyesterettsdommen. Dette medlem mener sakens karakter er så sentral at den bør behandles i sin helhet i Stortinget, noe dette representantforslaget legger opp til.

Dette medlem viser til at det er grunnleggende å hindre at loven omgås av arbeidsgivere som vil unngå tariffavtale eller forpliktelser som følger av tariffavtale. Flere alvorlige saker fra norsk arbeidsliv, som ved Sekkingstad, har vist at det er nødvendig å gjennomgå lovverket for å sikre arbeidstakeres stilling ved å balansere maktbalansen i arbeidslivet.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et lovutvalg som skal kartlegge hvordan lovverk som tar sikte på å ivareta arbeidstakeres stilling, blir omgått. Utvalget skal:

• foreslå lovendringer som hindrer at loven kan omgås av arbeidsgivere som vil unngå tariffavtale eller forpliktelser som følger av tariffavtale,

• gjennomgå konkurslovgivningen og foreslå endringer slik at lovgivningen blir mer effektiv, for eksempel ved skjerping av strafferammer og konkurskarantene.»