Jeg viser til brev fra Stortingets helse- og omsorgskomité 15. mai 2018, vedlagt forslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Marit Arnstad, Geir Adelsten Iversen, Sandra Borch, Willfred Nordlund og Siv Mossleth om å styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus og sikre forsvarlige luftambulansetjenester. Det blir fremmet 6 konkrete forslag:

• 1. Stortinget ber regjeringen fremlegge en handlingsplan for en bedre ambulansetjeneste i Norge.

• 2. Stortinget ber regjeringen om å sørge for at helseforetakene ikke sentraliserer eller nedlegger ambulansetjenester.

• 3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om lovfestede responstider for ambulansetjenesten.

• 4. Stortinget ber regjeringen om å fremme egen sak om utvikling i luftambulansetjenesten, der en setter krav om virksomhetsoverdragelse ved eventuelle anbudsutsettelser og samtidig utreder offentlig drift.

• 5. Stortinget ber regjeringen evaluere akutthjelperordningens funksjon, utvikling og finansiering.

• 6. Stortinget ber regjeringen sørge for at krav til felles akuttmedisinske planer mellom kommuner og helseforetak, og regelmessig trening med de andre nødetatene, forskriftsfestes i en fremtidig revidert akuttmedisinforskrift.

Regjeringens mål er å sikre et sammenhengende system for de akuttmedisinske tjenestene i og utenfor sykehus som gir tilstrekkelig trygghet og kvalitet i hele landet. Gjennom primærhelsetjenestemeldingen og Nasjonal Helse- og sykehusplan har regjeringen lagt fram en plan for utviklingen av tjenestene – inkludert de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. På det akuttmedisinske området er det lagt fram flere handlingsplaner og utredninger.

Ambulansetjenesten er viktig for befolkningens trygghet. Ett av hovedmålene i Nasjonal helse- og sykehusplan er å styrke de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. I planen framgår det at sykehusstruktur og ambulansetjenester må ses i sammenheng. Dersom det skal gjøres endringer i akuttberedskapen ved et sykehus, må det samtidig foretas en gjennomgang og eventuell styrking av ambulansetjenesten slik at den har nødvendig kapasitet og kompetanse til å kunne håndtere at flere pasienter må stabiliseres lokalt og transporteres videre til annet sykehus. Dette er føringer som må tas inn i helseforetakenes utviklingsplaner.

I Nasjonal helse- og sykehusplan framgår det at ambulansetjenesten har blitt en mer kompetent og profesjonell tjeneste, og en større andel av personellet er fagutdannet. Helseforetakene har satset tungt på videre- og etterutdanning. Når det gjelder ambulansefaget, er en ny opplæringsmodell til vurdering i Kunnskapsdepartementet. Jeg har også gitt Helsedirektoratet i oppdrag å følge opp etableringen av bachelorutdanning i ambulansefag som skal styrke kompetansen i ambulansetjenesten og muliggjøre en akademisk utvikling av ambulansefaget.

Jeg mener det ikke er behov for en egen handlingsplan for ambulansetjenesten, men at utviklingen av ambulansetjenesten må ses i sammenheng med Nasjonal helse- og sykehusplan, arbeidet med utviklingsplaner i de regionale helseforetakene og strengere krav i akuttmedisinforskriften som trådte i kraft i mai 2015. For noen av kompetansekravene, så som for det helsepersonellet som skal bemanne ambulansebilene, er det gitt en overgangsordning til 1. januar 2022. Fra det tidspunktet skal ambulansebiler være bemannet med minst to personer med autorisasjon som helsepersonell, hvorav minst én person med autorisasjon som ambulansearbeider og begge med kjørefaglig kompetanse.

Det har vært stor aktivitetsvekst i ambulansetjenesten de siste årene. I sentrale strøk har aktivitetsøkningen gitt kapasitetsproblemer noen steder. I mer spredt bebygde områder er det lange transporttider som medfører fravær fra ambulansestasjonen med tilsvarende redusert beredskap. Noen steder er det få oppdrag. Det kan være så lite som ett ambulanseoppdrag per døgn. Det gir utfordringer med å vedlikeholde kompetansen til de ansatte. Samtidig er tilstedeværelse av ambulanse viktig for at befolkningen kan oppleve trygghet. Det er de regionale helseforetakene og kommunene som har ansvaret for å sikre akuttmedisinsk beredskap og som må vurdere forsvarlig beredskap og hensiktsmessig organisering av de akuttmedisinske tjenestene.

Rørosprosjektet er et eksempel på hvordan helseforetak og kommuner samarbeider for å opprettholde ambulanseberedskapen i grisgrendte strøk. Utgangspunktet er at ambulansetjenester med lav oppdragsmengde utgjør en viktig ressurs som kan utnyttes bedre, enten av helseforetaket eller den lokale kommunen. Prosjektet er et samarbeid mellom St. Olavs hospital, Røros kommune og Helsedirektoratet, og har som formål å dokumentere hvordan man gjennom et forpliktende samarbeid mellom ambulansetjenesten og primærhelsetjenesten i kommunene blant annet kan:

• styrke det lokale akuttmedisinske tilbudet,

• styrke det lokale arbeidet med å forebygge alvorlig sykdom og skade,

• redusere de samlede kostnadene for helseforetak og kommuner

• opprettholde og videreutvikle kompetansen i ambulansetjenesten

Det foregår også andre utviklingsprosjekter som ser på hvordan samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten kan utvikles for å gi god lokal akuttmedisinsk beredskap. I Valdres og ved Universitetssykehuset i Tromsø foregår det innovative samhandlingsprosjekter som prøver ut nye tjenestemodeller for å styrke tilbudet til pasienten. Sammen med en rekke andre store og små prosjekter, gjør dette at hele den akuttmedisinske kjeden er i god utvikling.

Når det gjelder responstider, mener jeg det vil være svært krevende å stille krav til responstid som skal kunne oppfylles i alle deler av landet med det bosettingsmønsteret og den geografien Norge har. I dag er det veiledende responstider som kan gjennomføres de aller fleste steder i landet, men noen steder må det gjøres tilpasninger på grunn av geografi, spredt bosetting mv. Tall fra NPR viser for øvrig at utviklingen i responstid er stabil, men at det er lokale forskjeller. Tall fra SSB viser at antallet ambulanser er stabilt. I 2011 var det 512 bilambulanser i drift, og i 2016 var det 506 bilambulanser i drift.

Jeg viser til at Akuttutvalget i NOU 2015:17 Først og fremst ikke anbefalte å forskriftsfeste krav til responstider for ambulansetjenesten. Akuttutvalget anbefalte i stedet at responstider inngår i et kvalitetsindikatorsett for akuttmedisinske tjenester, slik at tjenestene kan bruke resultatene til å planlegge beredskap og til forbedring. Høringsuttalelsene viste at de regionale helseforetakene og de fleste helseforetakene var positive til at responstider ble en nasjonal kvalitetsindikator. Jeg har fulgt opp Akuttutvalgets forslag og responstid for ambulansetjenesten er nå en nasjonal kvalitetsindikator.

Når det gjelder forslaget om å fremme egen sak om utvikling i luftambulansetjenesten, viser jeg til vedtak nr. 544, 17. mars 2016: "Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak om basestrukturen for luftambulansen i Norge". Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019), jf. Innst. 206 S (2015–2016). De regionale helseforetakene har gjort en grundig utredning av basestrukturen for luftambulansetjenesten i lys av føringene i Nasjonal helse- og sykehusplan. Utredningen er et godt utgangspunkt for videre utvikling av denne tjenesten. Jeg vil komme tilbake til Stortinget om dette på egnet måte. Jeg nevner også at de regionale helseforetakene er gitt i oppdrag å koordinere luftambulansevirksomheten for ambulansehelikoptrene ett sted i hver region. Det vil gi bedre koordinering av ambulansehelikoptrene internt i regionene og på tvers av helseregionene, og er i tråd med anbefalingen i NOU 2015:17 Først og fremst.

Jeg viser til min redegjørelse for Stortinget 15. mai om situasjonen i ambulanseflysaken. I denne saken har som kjent spørsmålet om virksomhetsoverdragelse stått sentralt. Det har ikke blitt stilt krav om at det skulle legges opp til en virksomhetsoverdragelse i denne aktuelle anskaffelsen. Luftambulansetjenesten har heller ikke gjort det ved tidligere anskaffelser av luftambulansetjenester. Luftambulansetjenesten uttrykte i forbindelse med denne konkrete anskaffelsen at overføringene til en eventuell ny operatør ville kunne medføre en virksomhetsoverdragelse i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser, men at det i denne saken ble vurdert slik at det ikke var mulig å konkludere om dette i forkant av kontraktinngåelsen. Dette var noe en eventuell ny tjenesteleverandør måtte vurdere og ta høyde for i sitt tilbud. Luftambulansetjenesten informerte tilbyderne om disse forholdene. Luftambulansetjenesten HF vurderte videre at et eventuelt krav om at alle piloter skulle overføres til ny operatør på samme betingelser, potensielt kunne være i strid med de grunnleggende frihetene i EØS-avtalen.

Som representantene viser til i sitt forslag, foreslo Akuttutvalget i NOU 2015:17 Først og fremst å utrede offentlig drift av den operative delen av luftambulansen. Høringsuttalelsene ble oppsummert i Prop 1 S (2016-2017). Flere høringsinstanser støttet at operativ drift av luftambulansen burde utredes. Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) var imidlertid skeptiske til at utvalget låste seg til en utredning om offentlig eierskap, og mente en utredning av driftsformen for framtidens luftambulansetjeneste burde være bredt anlagt der man vurderer flere mulige løsninger enn insourcing og dagens modell med utlysning av kontrakter i en ren kommersiell form. SNLA mente det i tillegg blant annet bør utredes om helsetjenesten vil være tjent med å la ideelle organisasjoner drifte luftambulansetjenesten i Norge. Jeg vil følge opp Akuttutvalgets forslag, og vil utrede offentlig/ideell drift av luftambulansetjenesten, og viser her til Innst. 362 S (2017–2018) fra helse- og omsorgskomiteen knyttet til behandling av Dokument 8:224 S (2017–2018). Jeg vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte om dette.

Jeg har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide en nasjonal strategi for førstehjelp i befolkningen, i tråd med anbefalingene i NOU 2015:17 Først og fremst. Den nasjonale førstehjelpsdugnaden skal øke overlevelsen og redusere varige funksjonstap ved hjertestans og andre tidskritiske akuttmedisinske tilstander utenfor sykehus. Førstehjelpsdugnaden har definert tre hovedsatsningsområder; mobilisere publikum som akuttmedisinsk ressurs, optimalisere AMK-sentralenes funksjon og etablere en nasjonal ordning for akutthjelpere.

Helse- og omsorgsdepartementet har innhentet et innspill fra Helsedirektoratet om status for å etablere en nasjonal ordning for akutthjelpere. Helsedirektoratet opplyser at det 22. mai ble avholdt et første møte i en arbeidsgruppe som har som mandat å utarbeide retningslinjer for en nasjonal akutthjelperordning. Arbeidsgruppen består av representanter fra blant annet Politidirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet- og beredskap, de regionale helseforetakene, KS, SNLA og Norsk Folkehjelp. Arbeidsgruppen har som mål å ferdigstille nasjonale retningslinjer i 2018. Følgende foreløpige vurderinger gjelder for etablering av en nasjonal ordning for akutthjelpere:

• Akutthjelperfunksjonen skal begrenses til innsats ved tidskritiske akuttmedisinske tilstander utenfor sykehus der aktiv førstehjelpsinnsats vurderes å ha betydning for utfallet.

• Akutthjelpere skal være en ressurs som supplerer publikums innsats som førstehjelpere frem til første helseressurs er fremme og kan overta behandlingen.

• Akutthjelpere skal være et supplement og ikke et alternativ til den ordinære akuttmedisinske beredskapen. Dette innebærer at 113-sentralen (AMK-sentralen) alltid skal utalarmere annen profesjonell helseressurs parallelt med akutthjelper.

• Akutthjelperordningen skal i første omgang omfatte ressurser fra politi, brann- og redningstjenesten, samt frivillige mannskaper fra Røde Kors, Norsk folkehjelp og Redningsselskapet.

• Helseforetak med ansvar for 113-sentral skal ha ansvar for å utarbeide samarbeidsavtaler om akutthjelpere, herunder å sikre at akutthjelpere har nødvendig opplæring og vedlikehold av kompetanse.

• 113-sentralene skal ha oppdatert oversikt over tilgjengelige akutthjelpere i sitt ansvarsområde og er ansvarlig for utalarmering av disse på nærmere definerte kriterier.

Jeg mener det i første omgang er nødvendig å ferdigstille retningslinjene og la dem virke over tid – før det eventuelt er aktuelt å evaluere ordningen.

Akuttmedisinforskriften § 4 stiller krav til at kommunene og helseforetakene skal sikre en hensiktsmessig og koordinert innsats i de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden. Forskriften stiller også krav til at alle virksomheter som yter akuttmedisinske tjenester skal sikre at personell som utfører tjenestene får nødvendig opplæring og trening i å utføre egne arbeidsoppgaver og trening i samhandling og samarbeid mellom alle leddene i den akuttmedisinske kjeden. I merknadene til akuttmedisinforskriften § 4 framgår det at:

"Helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1 stiller krav om at det inngås samarbeidsavtaler mellom kommuner og regionale helseforetak eller med helseforetak som det regionale helseforetaket bestemmer. Kommunen kan inngå avtale alene eller sammen med andre kommuner. Tilsvarende krav stilles også til de regionale helseforetakene i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e. Helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 stiller krav til avtalenes innhold. Et av punktene er at avtalene skal omfatte omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden.

Samarbeidsavtalene må bygge på en samlet gjennomgang av den akuttmedisinske beredskapen i helseforetakenes og kommunenes ansvarsområder. Lokalisering og dimensjonering av legevakttjenesten og ambulansestasjoner må sikre befolkningen et helhetlig og forsvarlig akuttilbud. Samarbeidsavtalene må derfor konkretiseres slik at de kan fungere som et felles planleggingsverktøy. Dette innebærer også at det må være dialog mellom helseforetak og kommuner om eventuelle endringer i tilbudet.

Virksomhetsledelsen skal påse at personellet får nødvendig opplæring og trening i egne arbeidsoppgaver, og skal sikre at det gjennomføres regelmessige øvelser i samarbeid og samhandling med øvrige akuttmedisinske tjenester og øvrige nødetater."

Akuttutvalget foreslo å revitalisere og forskriftsfeste felles akuttmedisinske planer. I høringen ble det gitt bred støtte til å revitalisere planene. Nasjonal helse- og sykehusplan påpeker at det er behov for å utvikle og konkretisere samarbeidsavtalene slik at de kan fungere som et felles planleggingsverktøy. Jeg har i foretaksmøte med de regionale helseforetakene fulgt opp og sagt at samhandlingsavtalene skal revitaliseres og videreutvikles. Jeg mener forslag 6 i representantforslaget er ivaretatt gjennom gjeldende lover og forskrifter og krav i foretaksmøtet til de regionale helseforetakene.

Helsedirektoratet har gitt Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin i oppdrag, sammen med Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin og Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap, å utvikle en trendanalyse som gjør at vi over tid kan følge utviklingen innenfor hele den akuttmedisinske kjeden. De er spesielt gitt i oppdrag å se på hvordan den forskriftsregulerte samhandlingen, treningen og beredskapen utvikler seg. Helsedirektoratet opplyser at dette vil gi helsetjenesten og de som er ansvarlige ledere, kunnskap og verktøy til å prioritere og iverksette målrettede tiltak tilpasset de lokale forholdene nær der pasienten bor.

Avslutningsvis nevner jeg også at Helsedirektoratet har fått flere viktige oppdrag som handler om å se på forbedringstiltak innen hele den akuttmedisinske kjeden. Helsedirektoratet har etablert et Nasjonalt Råd for Akuttmedisin hvor både KS, de regionale helseforetakene og direktoratet inngår. Sammen med et nasjonalt fagnettverk bestående av kompetansemiljøer i både primær- og spesialisthelsetjenesten gir dette gode muligheter til å styrke utviklingsarbeidet i hele den akuttmedisinske kjeden gjennom systematisk analyse og forskning.