Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Åsunn Lyngedal og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Henrik Asheim, Mudassar Kapur, Vetle Wang Soleim og Aleksander Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Jan Steinar Engeli Johansen og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Venstre, Solveig Schytz, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, og fra Rødt, Bjørnar Moxnes, viser til at finansministeren har uttalt seg om forslaget i brev av 23. mai 2018 til finanskomiteen. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteen viser til uførereformen, som ble vedtatt i 2011 og som trådte i kraft 1. januar 2015. Formålet med reformen var å sikre trygg inntekt for folk som har en funksjonsnedsettelse eller en sykdomstilstand som gjør at de ikke kan jobbe. Med reformen fulgte endringer i systemet for både avkorting av inntekt og skattlegging av uføretrygden. Et vesentlig poeng med disse endringene var at det skulle bli enklere å kunne kombinere arbeid og trygd når det var mulig.

Komiteen viser til at for de fleste med uføretrygd vil ikke arbeid være mulig, for andre vil en liten såkalt restarbeidsevne ikke gi lønnsinntekt fordi det er vanskelig å finne arbeidsgivere og arbeid som eksempelvis passer til et ustabilt sykdomsbilde. Likevel er det viktig å sørge for at det ikke er noe i uføretrygden som hindrer folk i å ta arbeid, eller som gjør overgangene mer kompliserte enn absolutt nødvendig.

Komiteen viser til at uførereformen innebærer at uføretrygd nå blir skattlagt likt lønnsinntekt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til forslaget om et jobbskattefradrag for uføre og peker på at et slikt fradrag innebærer et tydelig skritt vekk fra den forenklingen et felles skattesystem innebærer. Flertallet mener at egne skatteregler for enkeltgrupper, slik forslaget åpner for, vil være uhensiktsmessig. Det er uklart hvilke utfordringer med terskler og overganger et slikt forslag vil medføre.

Flertallet deler forslagsstillernes ønske om å gi flere som mottar uføretrygd, mulighet til å delta i arbeidslivet når helsen tillater det.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at generelt reduserte skatter for lavinntektsgrupper og et mer progressivt skattesystem er mer hensiktsmessig for å sørge for at folk med lav inntekt sitter igjen med mer penger etter skatt.

Disse medlemmer viser også til at de omregningsmodellene for den nye uføretrygden som regjeringen Solberg valgte å bruke, har ført til store økonomiske tap for mange, i strid med hvordan reformen var ment.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener det er riktig at gruppene med de laveste inntektene også har det laveste skattenivået. I tråd med Jeløyplattformen vil derfor regjeringen ta sikte på å innrette trygde- og skattesystemet slik at det stimulerer flere til å gå ut i arbeid. Herunder skal regjeringen jobbe videre med å senke skatten på inntekt, slik at det blir mer lønnsomt å jobbe, også for dem med lave inntekter.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har satt ned et sysselsettingsutvalg som blant sine særskilte oppgaver skal se på hvordan man kan øke yrkesdeltakelsen blant personer som har nedsatt funksjonsevne, nedsatt produktivitet eller ikke kan stå i fulltidsjobber. Utvalget skal vurdere tiltak for å nå høyere sysselsetting i denne gruppen i et bredt forankret arbeid. Disse medlemmer mener derfor det er klokt å avvente utvalgets samlede arbeid før man begynner å gjøre endringer i skatte- og trygdeopplegget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de ved flere anledninger har etterlyst en samlet oversikt over utilsiktede konsekvenser av omleggingen av uføretrygden til bruttolønn. Blant annet har økt brutto inntekt fått konsekvenser for andre ordninger, som bostøtte og kommunale egenandeler knyttet til inntekt. Det er gjort noe når det gjelder bostøtte, men for eksempel har de med trygd som ung ufør problemer med å komme over grensa for bostøtte. Disse medlemmer peker på at en slik samlet oversikt burde utarbeides, og utilsiktede virkninger burde rettes opp i.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt mener det ville vært bedre å se både på grensen for friinntekt og på om avkortingsreglene i dagens uføretrygd kan gjøres bedre.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om å øke fribeløpet for uføre i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2019 og i tillegg legge frem en vurdering av hvordan dagens avkorting fungerer, ut fra en målsetting om å gi flere mulighet til å jobbe mer.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet stiller seg positive til forslagsstillernes initiativ og deler fullt ut intensjonen i forslaget. Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy yrkesdeltakelse, og det er i fellesskapets og den enkeltes interesse at det legges til rette for at flest mulig deltar i arbeidslivet. Til tross for dette har yrkesdeltakelsen falt samtlige av de siste ni år. SSBs tall viser en nedgang i sysselsettingsandel fra 74,8 pst. i 2008 til 69,9 pst. i 2017 for aldersgruppen 20–74 år. Utviklingen kan vanskelig karakteriseres som annet enn en stille katastrofe for bærekraften i velferdssamfunnet.

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen ofte trekker frem synkende arbeidsledighet som et tegn på god styring. Selv om arbeidsledigheten nå er på vei ned, fortsetter imidlertid andelen sysselsatte å gå ned. SSB skriver i sin rapport «Åtte år med nedgang i sysselsettingen» fra august 2017 at «nedgangen i ledigheten […] altså ikke først og fremst [er] drevet av at flere ledige begynte å jobbe, men av at flere gikk ut av arbeidsstyrken». De «gode» arbeidsledighetstallene regjeringen presenterer, er således ikke først og fremst gode, men derimot urovekkende, da de viser at stadig flere faller ut av arbeidsstyrken.

Disse medlemmer viser videre til at årsaken til det dramatiske fallet i sysselsettingsandelen ikke er fullstendig klarlagt. Oljeprisfallet og finanskrisen er ikke alene årsaken til den negative utviklingen, noe det faktum at sysselsettingsandelen fortsetter å synke, også vitner om. Heller ikke endring i alderssammensetningen kan forklare hele fallet i sysselsettingsandel: Også i den såkalte kjernegruppen (personer i alderen 25–54 år) har sysselsettingsandelen falt dramatisk i perioden 2008–2016 (med 3,2 og 5,0 prosentpoeng for hhv. kvinner og menn). En annen betydelig endring i demografien, innvandring, synes å ha større påvirkning enn man har trodd tidligere. Innvandrere fra Asia og Afrika har ofte lav sysselsettingsandel. Tall Senterpartiet hentet inn i forbindelse statsbudsjettet for 2018, viste at mens sysselsettingen i kjernegruppen (25–54 år) for nordmenn uten innvandrerbakgrunn var 83,5 pst. i 2016, var den bare 56,4 pst. for nordmenn med ikke-vestlig bakgrunn i samme aldersgruppe. Blant nordmenn med bakgrunn fra Afrika var sysselsettingsandelen kun 48,6 pst. «Vekst i antall innvandrere fra disse landene, som vi har hatt i hele denne åtteårsperioden, har dermed isolert sett bidratt til lavere sysselsettingsprosent», skriver SSB i sin rapport «Åtte år med nedgang i sysselsettingsprosenten». Samtidig meldes det at mange opplever at arbeidslivet blir stadig hardere. Regjeringens arbeidslivspolitikk har ikke bidratt til å senke terskelen for inntreden i arbeidslivet for utsatte grupper. Det samme er tilfellet med regjeringens politikk med fri flyt av arbeidskraft fra EØS, som så godt som har utradert nordmenn fra enkelte yrker, blant annet på grunn av konkurranse fra arbeidere med et annet kostnadsbilde enn nordmenn. Samfunnsøkonomisk analyse påviste i en rapport fra 2016 at nordmenn skiftes ut med utenlandsk arbeidskraft i mange bransjer, og at det særlig er nordmenn med lav utdanning som skvises ut av arbeidsstyrken. Disse medlemmer viser til at den negative utviklingen har pågått i hele regjeringen Solbergs levetid, men at man tilsynelatende ikke klarer å håndtere problemet. Andelen uføre er nå i ferd med å øke igjen etter å ha vært relativt stabil i noen år. 9,6 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år, eller 326 000 personer, var uføretrygdet i 2017. Disse medlemmer viser til at det er regjeringens oppgave å sørge for høy sysselsettingsandel og at flere grupper blir integrert på arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer vil gi forslagsstillerne honnør for at de her tar opp en debatt som regjeringen ikke synes å ta på tilstrekkelig alvor.

Disse medlemmer vil ellers påpeke at Senterpartiet i lang tid har pekt på tiltak som kan bidra til å snu den negative utviklingen i sysselsettingen. Senterpartiets partiprogram 2017–2021 sier blant annet at det bør utredes å gi et særskilt skattefradrag til lavlønte som er i arbeid. I Senterpartiets alternative statsbudsjett de siste årene er det i tråd med dette foreslått betydelige skattelettelser til personer med lav og middels inntekt. Disse medlemmer minner om at regjeringen i stedet har valgt å prioritere skattelette til de rikeste. Disse medlemmer synes for øvrig det er urovekkende at regjeringen nå foreslår å gi utenlandske arbeidstakere lavere skatt enn nordmenn, noe som kan bidra til å skyve flere nordmenn ut av arbeidslivet og gi en lavere sysselsettingsandel.

Disse medlemmer støtter prinsippet i forslaget fra representantene fra Kristelig Folkeparti om å gi lavtlønte økte insentiver til arbeid. Samtidig registrerer disse medlemmer at regjeringen endelig, etter nesten fem år i regjering, har satt ned et eget sysselsettingsutvalg som på et bredere grunnlag skal vurdere tiltak for å oppnå formålet med representantforslaget om høyere sysselsetting. Det ligger i sysselsettingsutvalgets mandat også å vurdere innretningen på ytelser som uføretrygden, herunder insentiver til økt yrkesdeltakelse i slike ordninger. Isolert sett taler dette imot at representantforslaget burde bli vedtatt nå. Et annet forhold som taler imot å støtte forslaget, er at det vil innebære økt byråkrati og avgrensningsproblematikk.

Disse medlemmer vil vise til at formålet med uførereformen var å skattlegge uføretrygd og lønnsinntekt på samme måte. Disse medlemmer minner om at uførereformen er av nyere dato og bør få virke i noe lengre tid før man vurderer omfattende endringer.

Disse medlemmer vil avslutningsvis bemerke at en annen måte å sikre større jobbinsentiv for uføre på er å gjøre noe med avkortningsreglene – enten å øke fribeløpet eller redusere hvor stor avkortning man får i uføretrygden når man jobber ved siden av. Fribeløpet innebærer at man kan tjene inntil 0,4 G (nær 37 500 kroner) uten avkortning i trygden, men med en typisk skatterate på 34,5 pst. Disse medlemmer mener det kan være gode grunner for å styrke eksisterende insentiver fremfor å etablere nye ordninger. Samtidig mener disse medlemmer det vil være fornuftig å avvente sysselsettingsutvalgets rapport og at man har fått mer kunnskap og erfaringer med uførereformen, før man konkluderer nærmere.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at representantforslaget ber om en vurdering av et jobbskattefradrag for uføre og av avkortingsreglene for uføre. Dette medlem viser til at finansministeren i sitt brev til komiteen gir en tilstrekkelig god vurdering av fordeler og ulemper ved forslagene, og vil avvente anbefalingene fra det nedsatte sysselsettingsutvalget.