Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Åsunn Lyngedal
og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Henrik
Asheim, Mudassar Kapur, Vetle Wang Soleim og Aleksander Stokkebø,
fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Jan Steinar Engeli Johansen
og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og
Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth
Kaski, fra Venstre, Solveig Schytz, fra Kristelig Folkeparti, Kjell
Ingolf Ropstad, fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, og
fra Rødt, Bjørnar Moxnes, viser til at finansministeren har uttalt
seg om forslaget i brev av 23. mai 2018 til finanskomiteen. Brevet
følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen viser til uførereformen,
som ble vedtatt i 2011 og som trådte i kraft 1. januar 2015. Formålet
med reformen var å sikre trygg inntekt for folk som har en funksjonsnedsettelse
eller en sykdomstilstand som gjør at de ikke kan jobbe. Med reformen
fulgte endringer i systemet for både avkorting av inntekt og skattlegging
av uføretrygden. Et vesentlig poeng med disse endringene var at
det skulle bli enklere å kunne kombinere arbeid og trygd når det
var mulig.
Komiteen viser til at for de
fleste med uføretrygd vil ikke arbeid være mulig, for andre vil
en liten såkalt restarbeidsevne ikke gi lønnsinntekt fordi det er
vanskelig å finne arbeidsgivere og arbeid som eksempelvis passer
til et ustabilt sykdomsbilde. Likevel er det viktig å sørge for
at det ikke er noe i uføretrygden som hindrer folk i å ta arbeid,
eller som gjør overgangene mer kompliserte enn absolutt nødvendig.
Komiteen viser til at uførereformen
innebærer at uføretrygd nå blir skattlagt likt lønnsinntekt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til forslaget
om et jobbskattefradrag for uføre og peker på at et slikt fradrag
innebærer et tydelig skritt vekk fra den forenklingen et felles
skattesystem innebærer. Flertallet mener
at egne skatteregler for enkeltgrupper, slik forslaget åpner for,
vil være uhensiktsmessig. Det er uklart hvilke utfordringer
med terskler og overganger et slikt forslag vil medføre.
Flertallet deler forslagsstillernes
ønske om å gi flere som mottar uføretrygd, mulighet til å delta
i arbeidslivet når helsen tillater det.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet
De Grønne og Rødt viser til at generelt reduserte skatter
for lavinntektsgrupper og et mer progressivt skattesystem er mer
hensiktsmessig for å sørge for at folk med lav inntekt sitter igjen
med mer penger etter skatt.
Disse medlemmer viser også
til at de omregningsmodellene for den nye uføretrygden som regjeringen
Solberg valgte å bruke, har ført til store økonomiske tap for mange,
i strid med hvordan reformen var ment.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener det er riktig
at gruppene med de laveste inntektene også har det laveste skattenivået.
I tråd med Jeløyplattformen vil derfor regjeringen ta sikte på å
innrette trygde- og skattesystemet slik at det stimulerer flere
til å gå ut i arbeid. Herunder skal regjeringen jobbe videre med
å senke skatten på inntekt, slik at det blir mer lønnsomt å jobbe, også
for dem med lave inntekter.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har satt ned et sysselsettingsutvalg som blant sine
særskilte oppgaver skal se på hvordan man kan øke yrkesdeltakelsen
blant personer som har nedsatt funksjonsevne, nedsatt produktivitet
eller ikke kan stå i fulltidsjobber. Utvalget skal vurdere tiltak
for å nå høyere sysselsetting i denne gruppen i et bredt forankret
arbeid. Disse medlemmer mener
derfor det er klokt å avvente utvalgets samlede arbeid før man begynner
å gjøre endringer i skatte- og trygdeopplegget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at de ved flere anledninger
har etterlyst en samlet oversikt over utilsiktede konsekvenser av omleggingen
av uføretrygden til bruttolønn. Blant annet har økt brutto inntekt
fått konsekvenser for andre ordninger, som bostøtte og kommunale
egenandeler knyttet til inntekt. Det er gjort noe når det gjelder
bostøtte, men for eksempel har de med trygd som ung ufør problemer
med å komme over grensa for bostøtte. Disse medlemmer peker på at
en slik samlet oversikt burde utarbeides, og utilsiktede virkninger
burde rettes opp i.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt mener
det ville vært bedre å se både på grensen for friinntekt og på om
avkortingsreglene i dagens uføretrygd kan gjøres bedre.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem forslag om å øke fribeløpet for uføre
i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2019 og i tillegg
legge frem en vurdering av hvordan dagens avkorting fungerer, ut
fra en målsetting om å gi flere mulighet til å jobbe mer.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet stiller seg positive til forslagsstillernes
initiativ og deler fullt ut intensjonen i forslaget. Den norske velferdsmodellen
er avhengig av høy yrkesdeltakelse, og det er i fellesskapets og
den enkeltes interesse at det legges til rette for at flest mulig
deltar i arbeidslivet. Til tross for dette har yrkesdeltakelsen
falt samtlige av de siste ni år. SSBs tall viser en nedgang i sysselsettingsandel
fra 74,8 pst. i 2008 til 69,9 pst. i 2017 for aldersgruppen 20–74
år. Utviklingen kan vanskelig karakteriseres som annet enn en stille
katastrofe for bærekraften i velferdssamfunnet.
Disse medlemmer har merket
seg at regjeringen ofte trekker frem synkende arbeidsledighet som
et tegn på god styring. Selv om arbeidsledigheten nå er på vei ned,
fortsetter imidlertid andelen sysselsatte å gå ned. SSB skriver
i sin rapport «Åtte år med nedgang i sysselsettingen» fra august
2017 at «nedgangen i ledigheten […] altså ikke først og fremst [er]
drevet av at flere ledige begynte å jobbe, men av at flere gikk
ut av arbeidsstyrken». De «gode» arbeidsledighetstallene regjeringen presenterer,
er således ikke først og fremst gode, men derimot urovekkende, da
de viser at stadig flere faller ut av arbeidsstyrken.
Disse medlemmer viser videre
til at årsaken til det dramatiske fallet i sysselsettingsandelen
ikke er fullstendig klarlagt. Oljeprisfallet og finanskrisen er
ikke alene årsaken til den negative utviklingen, noe det faktum
at sysselsettingsandelen fortsetter å synke, også vitner om. Heller
ikke endring i alderssammensetningen kan forklare hele fallet i
sysselsettingsandel: Også i den såkalte kjernegruppen (personer
i alderen 25–54 år) har sysselsettingsandelen falt dramatisk i perioden
2008–2016 (med 3,2 og 5,0 prosentpoeng for hhv. kvinner og menn).
En annen betydelig endring i demografien, innvandring, synes å ha
større påvirkning enn man har trodd tidligere. Innvandrere fra Asia
og Afrika har ofte lav sysselsettingsandel. Tall Senterpartiet hentet
inn i forbindelse statsbudsjettet for 2018, viste at mens sysselsettingen
i kjernegruppen (25–54 år) for nordmenn uten innvandrerbakgrunn
var 83,5 pst. i 2016, var den bare 56,4 pst. for nordmenn med ikke-vestlig
bakgrunn i samme aldersgruppe. Blant nordmenn med bakgrunn fra Afrika
var sysselsettingsandelen kun 48,6 pst. «Vekst i antall innvandrere
fra disse landene, som vi har hatt i hele denne åtteårsperioden,
har dermed isolert sett bidratt til lavere sysselsettingsprosent»,
skriver SSB i sin rapport «Åtte år med nedgang i sysselsettingsprosenten».
Samtidig meldes det at mange opplever at arbeidslivet blir stadig
hardere. Regjeringens arbeidslivspolitikk har ikke bidratt til å
senke terskelen for inntreden i arbeidslivet for utsatte grupper.
Det samme er tilfellet med regjeringens politikk med fri flyt av
arbeidskraft fra EØS, som så godt som har utradert nordmenn fra
enkelte yrker, blant annet på grunn av konkurranse fra arbeidere
med et annet kostnadsbilde enn nordmenn. Samfunnsøkonomisk analyse
påviste i en rapport fra 2016 at nordmenn skiftes ut med utenlandsk
arbeidskraft i mange bransjer, og at det særlig er nordmenn med
lav utdanning som skvises ut av arbeidsstyrken. Disse medlemmer viser til at
den negative utviklingen har pågått i hele regjeringen Solbergs
levetid, men at man tilsynelatende ikke klarer å håndtere problemet.
Andelen uføre er nå i ferd med å øke igjen etter å ha vært relativt
stabil i noen år. 9,6 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år, eller
326 000 personer, var uføretrygdet i 2017. Disse medlemmer viser til at
det er regjeringens oppgave å sørge for høy sysselsettingsandel
og at flere grupper blir integrert på arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer vil gi forslagsstillerne honnør
for at de her tar opp en debatt som regjeringen ikke synes å ta
på tilstrekkelig alvor.
Disse medlemmer vil ellers
påpeke at Senterpartiet i lang tid har pekt på tiltak som kan bidra
til å snu den negative utviklingen i sysselsettingen. Senterpartiets
partiprogram 2017–2021 sier blant annet at det bør utredes å gi
et særskilt skattefradrag til lavlønte som er i arbeid. I Senterpartiets
alternative statsbudsjett de siste årene er det i tråd med dette
foreslått betydelige skattelettelser til personer med lav og middels
inntekt. Disse medlemmer minner
om at regjeringen i stedet har valgt å prioritere skattelette til
de rikeste. Disse
medlemmer synes for øvrig det er urovekkende at regjeringen
nå foreslår å gi utenlandske arbeidstakere lavere skatt enn nordmenn,
noe som kan bidra til å skyve flere nordmenn ut av arbeidslivet
og gi en lavere sysselsettingsandel.
Disse medlemmer støtter prinsippet
i forslaget fra representantene fra Kristelig Folkeparti om å gi
lavtlønte økte insentiver til arbeid. Samtidig registrerer disse medlemmer at
regjeringen endelig, etter nesten fem år i regjering, har satt ned
et eget sysselsettingsutvalg som på et bredere grunnlag skal vurdere
tiltak for å oppnå formålet med representantforslaget om høyere
sysselsetting. Det ligger i sysselsettingsutvalgets mandat også
å vurdere innretningen på ytelser som uføretrygden, herunder insentiver
til økt yrkesdeltakelse i slike ordninger. Isolert sett taler dette
imot at representantforslaget burde bli vedtatt nå. Et annet forhold
som taler imot å støtte forslaget, er at det vil innebære økt byråkrati
og avgrensningsproblematikk.
Disse medlemmer vil vise til
at formålet med uførereformen var å skattlegge uføretrygd og lønnsinntekt
på samme måte. Disse
medlemmer minner om at uførereformen er av nyere dato og bør
få virke i noe lengre tid før man vurderer omfattende endringer.
Disse medlemmer vil avslutningsvis
bemerke at en annen måte å sikre større jobbinsentiv for uføre på er
å gjøre noe med avkortningsreglene – enten å øke fribeløpet eller
redusere hvor stor avkortning man får i uføretrygden når man jobber
ved siden av. Fribeløpet innebærer at man kan tjene inntil 0,4 G
(nær 37 500 kroner) uten avkortning i trygden, men med en typisk
skatterate på 34,5 pst. Disse
medlemmer mener det kan være gode grunner for å styrke eksisterende
insentiver fremfor å etablere nye ordninger. Samtidig mener disse medlemmer det
vil være fornuftig å avvente sysselsettingsutvalgets rapport og
at man har fått mer kunnskap og erfaringer med uførereformen, før
man konkluderer nærmere.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti viser til at representantforslaget
ber om en vurdering av et jobbskattefradrag for uføre og av avkortingsreglene
for uføre. Dette
medlem viser til at finansministeren i sitt brev til komiteen
gir en tilstrekkelig god vurdering av fordeler og ulemper ved forslagene,
og vil avvente anbefalingene fra det nedsatte sysselsettingsutvalget.