2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik,
viser til Prop. 73 L (2017–2018) Endringer i arbeidsmiljøloven (fast
og midlertidig ansettelse og innleie fra bemanningsforetak).
Komiteen viser til at forslagene
i lovproposisjonen spesielt retter seg mot bemanningsbransjen og
utfordringer knyttet til leie av arbeidskraft. Det er særlig uklarheter
omkring ansettelsesavtalene i bemanningsbransjen og omfanget av
bruk av innleid arbeidskraft samt de negative konsekvensene av dette
som behandles.
Komiteen vil understreke at
regjeringens formål med forslagene er å sikre klarere rammer og
større forutsigbarhet for både arbeidstakere og virksomheter i bemanningsbransjen,
samt å få ned innleieandelen i bygge- og anleggsvirksomhet.
Komiteen viser til at Arbeids-
og sosialdepartementet 29. juni 2017 sendte forslag til endringer
i arbeidsmiljøloven om fast ansettelse, midlertidig ansettelse i
og innleie fra bemanningsforetak på høring, med høringsfrist 29. september
2017. I høringsnotatet foreslo departementet følgende endringer
i arbeidsmiljøloven: en definisjon av hva fast ansettelse i arbeidsmiljøloven
innebærer, en ny hjemmel for adgang til midlertidig ansettelse i
bemanningsforetak, samt en skisse til forslag om kvote for antall
innleide i den enkelte innleievirksomhet rettet mot visse bransjer.
Komiteen viser også til at
i Prop. 73 L (2017–2018) følger departementet opp Stortingets anmodningsvedtak
nr. 547 fra 15. mars 2018, jf. Innst. 131 S (2017–2018) og Innst.
132 L (2017–2018).
Dette anmodningsvedtaket
har følgende ordlyd:
«Stortinget ber
regjeringen i den varslede proposisjonen om forslag til endringer
i arbeidsmiljøloven om fast ansettelse, midlertidig ansettelse i
og innleie fra bemanningsforetak vurdere å fremme forslag til endringer
som sikrer:
-
en tydelig definisjon
av faste ansettelser, hvor fast ansettelse innebærer at ansettelsen
er løpende og tidsubegrenset, og at lovens regler om opphør av arbeidsforhold
gjelder, samt hvor det understrekes at fast ansettelse uten lønn
mellom oppdrag ikke oppfyller lovens krav til fast ansettelse.
-
en plikt for arbeidsgiver
til å gi forutsigbarhet for arbeid og inntekt gjennom en arbeidsplan
og som forhindrer kontrakter der arbeidstakere er fast ansatt med
den konsekvens at de må stå til disposisjon hele tiden og likevel
ikke være sikret mer enn en deltidsjobb.
-
at adgangen til
innleie begrenses slik at kun virksomheter som er bundet av landsomfattende
tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, kan inngå skriftlig
avtale om tidsbegrenset innleie, og at virksomheten og bemanningsforetaket
på forespørsel fra Arbeidstilsynet skal fremlegge dokumentasjon
på at virksomheten er bundet av tariffavtale med fagforening med
innstillingsrett, og at det er inngått avtale med de tillitsvalgte.
-
at Arbeidstilsynet
gis hjemmel til å føre tilsyn med innleie og sanksjonsmuligheter
ved ulovlig innleie.
Forslagene må fremmes
på et tidspunkt som gjør det mulig for Stortinget å fatte vedtak
innen sommeren 2018.»
Komiteen vil peke på at arbeidsmiljøloven
– arbeidslivets vernelov – er en helt sentral del av folkevalgte
sin mulighet til å realisere et velorganisert arbeidsliv.
Samtidig tar komiteen innover
seg at endringer i arbeidsmiljøloven må sees i en helhet i forhold
til annet lovverk, tariffavtaler og uskrevne regler som har stor
betydning for hvordan arbeidsmarkedet og arbeidslivet fungerer til
beste for både arbeidsgivere, arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende
og samfunnets interesser.
Komiteen har derfor et stort
ansvar i å se de helhetlige konsekvensene for arbeids- og næringslivet
ved endringer i arbeidsmiljøloven.
Komiteen vil peke på at Grunnloven
§ 110 trekker opp det overordnede formål som skal oppnås:
«Statens myndigheter
skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske
kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke
selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det
offentlige.
Nærmere bestemmelser
om ansattes medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass fastsettes ved
lov.»
Komiteen vil understreke at
for å respektere Grunnlovens flaggparagraf om full sysselsetting
kreves det en løpende politisk debatt om ulike virkemidler for å
gi en nødvendig bevissthet, noe som må ligge til grunn for demokratiske
beslutninger.
Komiteen peker på det felles
politiske ansvar i å føre en økonomisk politikk med mål om full
sysselsetting. Uten en slik grunnleggende politisk målsetting vil arbeidslivslovgivningen
umulig kunne realisere et velorganisert arbeidsliv og et velfungerende
arbeidsmarked.
Komiteen vil vise til at vi
i Norge har klart å koble faste ansettelser og gode lønns- og arbeidsvilkår
med høy produktivitet og fleksibilitet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at i stedet for å bli med på en lavlønnskonkurranse som Norge
ikke kan vinne, har vi satset på fagutdanning, kompetanseheving
og videreutdanning og bygd opp under et arbeidsliv preget av demokrati
og medbestemmelse. På den måten fremmer vi selvstendige arbeidstakere
som samarbeider på tvers av fag- og utdanningsgrupper. Det gir norske
bedrifter fleksibilitet og omstillingsevne, og en evne til å finne
fremtidsrettede løsninger.
Disse medlemmer viser til
at når fagbevegelsen i Norge har valgt en strategi for å samarbeide
med arbeidsgiverne om bedriftens utvikling, har de gjort dette for
å ivareta medlemmenes interesser. Organiserte bedriftseiere har
en tilsvarende holdning for å ivareta bedriftens interesser. Politisk
er det skrittvis – i nærmere hundre år – lagt til rette for dette
gjennom stortingsvedtak. For fagbevegelsen er trygge og gode arbeidsplasser et
mål, og bedriftens økonomi et middel for å nå dette målet. For eierne
er bedriftens økonomi et mål, mens involvering og trivsel blant
arbeidstakerne er et middel.
Disse medlemmer vil understreke
at for fellesskapet Norge er dette avgjørende viktig for trepartssamarbeidet
mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten i norsk arbeidsliv.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil understreke
at trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten
er viktig.
Flertallet viser til at regjeringen
har fremlagt en proposisjon med konkrete og målrettede forslag til
tiltak for de utfordringer som har vært påpekt i bygg- og anleggsbransjen,
knyttet til innleie via bemanningsbyrå. Regjeringen har videre gitt
en ny og tydelig definisjon av «fast ansettelse», som gjør at det
stilles et tydelig krav om forutsigbarhet for arbeid i de aller
fleste tilfellene. Videre merker flertallet seg at forslagene
samtidig ivaretar en helt nødvendig fleksibilitet for både arbeidstakere
og arbeidsgivere for å ta oppdrag og å leie inn nødvendig arbeidskraft.
Flertallet er tilfreds med
at det foreslås å åpne for midlertidig ansettelse i bemanningsbyråer,
slik at man sikrer fleksibilitet og muligheter for både bedrifter
og arbeidstakere som ønsker og har behov for ansettelser av mer
kortvarig karakter kan få det til. Flertallet viser til at departementets
forslag til ny hjemmel kun kan benyttes når arbeidstaker skal leies
ut for å utføre arbeid for en annen eller andre i innleievirksomheten
(vikariat).
Flertallet vil understreke
at denne hjemmelen til midlertidig ansettelse ikke skal uthule hovedregelen om
fast ansettelse i arbeidslivet, og at hjemmelen vil bevare noe av
fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.
Det er viktig for flertallet å
peke på at en slik hjemmel kan gi gode muligheter for å komme inn
i arbeidslivet for dem som i dag står utenfor, som er et uttalt mål
for regjeringen. Flertallet viser
til at Nav har inngått intensjonsavtaler med flere store bemanningsbyråer
for å sikre bedre jobbmuligheter for dem som i dag står tilknyttet
Nav, og mener det er ett av mange viktige bidrag for å lykkes med
inkluderingsarbeidet.
De siste par årene
har det vist seg å være utfordringer knyttet til innleie via bemanningsbyrå
til bygg- og anleggsbransjen, særlig i Oslo-området. Andelen innleie via
byrå har imidlertid over tid vist seg å være stabil, på om lag 1,5–2
pst. av årsverkene i landet. For bygg- og anlegg har andelen ligget
på om lag 7 pst., men vesentlig høyere i Oslo-området med 15 pst.
Forhold som er avdekket de siste par årene, har vist at det er nødvendig
å stramme inn for denne bransjen, for å sikre at hovedregelen om
fast ansettelse ligger fast.
Regjeringen foreslår
videre å stille krav om høyere avtalenivå for å leie inn etter arbeidsmiljøloven
§ 14-12 andre ledd til bygg- og anleggsbransjen. Tiltaket kan gi
uheldige konsekvenser, særlig for bedrifter og arbeidstakere ansatt
i bedrifter som ikke er tilknyttet organisasjoner av en slik størrelse
at det vil være mulig å benytte hjemmelen, eller der bedriftsledelse
og arbeidstakere har ulik oppfatning av driftssituasjon og behov.
Likevel mener flertallet at
situasjonen avdekket i bygg- og anleggsbransjen krever at man finner treffsikre
tiltak som et flertall kan stille seg bak. Et kompromiss om å innføre
krav om hevet avtalenivå for denne bransjen vil derfor flertallet stille
seg bak.
Imidlertid merker flertallet seg
at flere har uttrykt ønske om å stille tilsvarende krav til alle
bransjer, noe som kan få store uheldige konsekvenser. Flertallet vil
advare mot en slik løsning, da innleie ikke er et problem i andre
bransjer i dag. Et generelt krav for alle bransjer vil kunne skape
store utfordringer for norsk næringsliv, som er avhengig av å kunne
leie inn over perioder, blant annet for å sikre god konkurransekraft
i møte med utenlandske konkurrenter, eksempelvis i verftsindustrien.
Flertallet mener det blir
viktig å følge utviklingen fremover for å sikre at tiltakene gir
den ønskede effekten i bygg- og anleggsbransjen, eller om det vil
være nødvendig med flere tiltak.
Flertallet mener et samlet
storting vil bidra til å finne gode løsninger for å kunne håndheve
et regelverk knyttet til innleie. Det er naturlig at man ser til
Arbeidstilsynet og deres kompetanse i den sammenheng. Regjeringen
viser i fremlagt proposisjon til at dette arbeidet nå vil igangsettes.
Flertallet viser til at regjeringen
over tid har tatt flere store og viktige grep for å ta opp kampen
mot arbeidslivskriminalitet. Flertallet viser til utfyllende merknader
om kampen mot arbeidskriminalitet og ulike problemstillinger som
er reist i forkant av denne proposisjonen i forbindelse med Stortingets
behandling av Representantforslag 65 S (2017–2018) om å sikre et
ryddig arbeidsliv, Representantforslag 58 S (2017–2018) om å forby
innleie fra bemanningsbyråer i byggebransjen i Oslofjord-området
og Representantforslag 59 S (2017–2018) om midlertidig forbud mot
innleie, jf. Innst. 131 S (2017–2018).
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at det lov og avtaleverk som har ligget til grunn for et velorganisert
arbeidsliv, har gitt fagbevegelsen både rettigheter og plikter til
innflytelse over og samarbeid om bedriftens utvikling og strategier. Naturlig
nok har arbeidsgiversiden prinsipielt alltid motsatt seg begrensninger
i styringsretten, men erfaringene er i hovedsak at de har funnet
seg godt til rette med bestemmelsene.
Årsaken er selvsagt
at denne avtale- og lovregulerte samarbeidskulturen har medvirket
til en mer felles virkelighetsforståelse. Dette har ført til en
mer konstruktiv håndtering av motsetninger mellom arbeid og kapital. Konsekvensen
er større engasjement om forbedring og utvikling av bedriftene fra
de ansattes side.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er i denne samarbeidstradisjonen vi nå skal endre arbeidsmiljøloven
for å ruste den til å styrke den norske modellen for å løse dagens
problemer og møte kommende utfordringer.
Etter disse medlemmers vurdering
får vi ikke innovasjon uten produksjon, faste ansettelser og et
organisert arbeidsliv.
Tillit er en avgjørende
konkurransefordel i det 21. århundre. Når et arbeid kan utføres
basert på tillit, sparer bedriftene og samfunnet et enormt papir-
og kontrollarbeid.
Disse medlemmer vil understreke
at selvstendige, faglig dyktige og engasjerte arbeidstakere skaper
et arbeidsliv basert på tillit fremfor kontroll. Dette gir resultater
på mange områder:
-
Bedriftsdemokrati
er som alt annet demokrati tidkrevende. Men prosesser hvor de ansatte
har fått ivaretatt sine interesser og bidratt med sin kunnskap,
gir bedre og mer gjennomførbare beslutninger og produktivitetsutvikling.
-
Det er arbeidstakerne
som er den siste planleggeren og kontrolløren. Feil og mangler i
arbeidsbeskrivelsen blir ofte oppdaget og ordnet av arbeidstakerne.
Det gir bedre kvalitet.
-
Dialogen og erfaringsutvekslingen
mellom teoretisk og praktisk kompetanse bidrar i sum til at mange,
små daglige forbedringer gir utvikling og forbedring av tjenester,
produksjon og produkter. Med andre ord: Ingen innovasjon kan skje
uten produksjon.
-
Innleie og midlertidige
ansettelser krever mer rutiner og kontrollerende ledelse. Et helsefremmende arbeidsliv
bygger på arbeidstakere som har innflytelse og kontroll over egen
arbeidshverdag.
-
Ungdom velger bort
yrker hvor usikkerhet, dårlig arbeidsmiljø og useriøsitet er en
del av hverdagen. De som velger yrkesfag, vil velge yrker hvor de
får utvikle sin faglige dyktighet, hvor den er etterspurt, og hvor
de er stolte av sitt arbeid og yrke.
-
Innleie og utsetting
sikrer kortsiktig fleksibilitet, men utfordrer på sikt bedriftenes
evne til omstilling og tilpasning. Fast ansatte med kompetanse og
faglig selvtillit gjør det lettere å snu seg raskt, håndtere uforutsette
problemer og utvikle nye løsninger.
Enhver
bedrift står overfor et veivalg om hvordan de ønsker å vedta lover
for å lede arbeidet. Disse medlemmer vil
understreke at det er Stortingets ansvar å lage regler for arbeidslivet
slik at det legges til rette for at bedrifter som prioriterer faste
ansettelser og et organisert arbeidsliv, blir lønnsomme.
Disse medlemmer merker seg
at regjeringen har lagt frem lovforslag om endringer i arbeidsmiljøloven
(fast og midlertidig ansettelse og innleie fra bemanningsforetak)
hvor formålet blant annet er å avgrense innleie fra bemanningsforetak
i bygge- og anleggsnæringen.
Det er fra disse medlemmers side
viktig å få:
-
En klar forståelse
og lovregulering av faste ansettelser.
-
Lovfestet at fast
ansettelse uten garantilønn/lønn mellom oppdrag ikke er en lovlig
ansettelseskontrakt.
-
En klar avgrensning
av midlertidige ansettelser.
-
Klarere regler for
lovlig innleie av arbeidsfolk fra bemanningsforetak.
-
Klargjort i lov
at fast ansatte i bemanningsforetak skal ha fast inntekt i henhold
til stillingsprosent.
-
Nødvendig lovgrunnlag
for Arbeidstilsynet slik at de kan kontrollere og gi straffereaksjoner,
slik at loven følges i bedriftens daglige arbeid.
-
Lovregler som medvirker
til at innleie av arbeidsfolk fra bemanningsforetak ikke skal være
mer lønnsomt for bedrifter enn å ha egne ansatte. Dette var lagt
til grunn i NOU 1998:15 Arbeidsformidling og utleie – Blaalid-utvalget
– og stortingsflertallet når arbeidsmiljøloven blei endra ved stortingsbehandlinga
av Innst. O. nr. 34 (1998–1999), jf. Ot.prp. nr. 70 (1998–1999)
den 17. desember 1999. Det vises her til følgende sitat på side
177 i NOU 1998:15 Arbeidsformidling og utleie:
«Men det vil alltid
være en risiko for planlagt misbruk av innleie, f.eks. for å omgå
arbeidsmiljølovens bestemmelser om prøvetid gjennom å prøve ut arbeidstakere
ved innleie. Dessuten kan innleie også brukes som løsning på mer
permanent arbeidskraftbehov. Virksomheter kan vurdere alternativer
til fast bemanning og overveie om enhver variasjon i sysselsettingen
i stedet skal møtes med innleie av arbeidskraft. Kostnadene ved
å ha fast ansatte som ikke har arbeidsoppgaver hele tiden, kan være
betydelige. Dette kan tale for å ha noen generelle restriksjoner
på ut- og innleie av arbeidskraft for å hindre at innleie blir et
alternativ til fast ansettelse.
På den annen side
er innleie dyrere enn å ansette egne arbeidstakere. Vikarbyråene
driver alminnelig forretningsdrift, og innleiebedriften må indirekte
finansiere vikarbyråenes administrasjon og overskudd. I tillegg må
innleiebedriften ofte lære opp vikaren. Rene bedriftsøkonomiske
forhold kan dermed virke begrensende på omfanget.»
Disse medlemmer vil påpeke
at ved Stortingets behandling av NOU 1998:15 Arbeidsformidling og
utleie ble arbeidsmiljøloven endra med virkning fra 1. januar 2000.
Det generelle forbudet mot innleie av arbeidsfolk fra bemanningsforetak
ble tatt vekk, og det ble lagt til rette for bemanningsforetakene
gjennom dagens § 14-12 (1) og § 14-12 (2).
Disse medlemmer vil understreke
at konsekvensene av disse lovendringene har blitt helt annerledes
enn det en forutså ved stortingsbehandlingen i 1999. Som tidligere
vist var det ikke Blaalid-utvalgets forståelse at arbeidsgiverne
skulle få billigere arbeidskraft når man leide inn fra bemanningsforetak
– forståelsen var tvert imot; bruk av arbeidsfolk fra bemanningsforetak
ville bli dyrere for arbeidsgiverne.
Disse medlemmer slutter seg
til den beskrivelsen som Steinar Reiten (Kristelig Folkeparti) åpnet
sitt første innlegg med i Stortinget 15. mars 2018, ved Stortingets
behandling av Innst. 131 S (2017–2018) og Innst. 132 L (2107–2018):
«Omfanget av innleie
i bygg- og anleggsnæringen og industrien har økt betydelig siden
årtusenskiftet. Særlig etter EØS-utvidelsen i 2004 har andelen innleid
arbeidskraft fra Øst-Europa økt kraftig i mange bransjer. Dette har
gitt arbeidsgiverne økt fleksibilitet til å møte topper og bunner
i produksjonen. Det har gitt arbeidsgiverne lavere kostnader, hvor
de igjen i større grad kan basere produksjonen på innleid arbeidskraft
når det er behov, enn på faste ansettelser. Samtidig har utviklingen mange
og betydelige ulemper, som er blitt grundig belyst, både gjennom
høringen som komiteen arrangerte, og gjennom presseoppslag de siste
månedene.
Kristelig Folkeparti
mener derfor at de samfunnsmessige skadevirkningene ved dagens omfang
av innleid arbeidskraft gjør det nødvendig med kraftfulle mottiltak
fra myndighetenes side. (…)»
Disse medlemmer vil påpeke
at yrkesvalget til norsk ungdom er avgjørende for at alt arbeid
skal kunne utføres med god kvalitet og produktivitet. Disse medlemmer mener
derfor man må sikre rekruttering av fagfolk til alle fag.
Disse medlemmer slutter seg
videre til følgende slutninger under kapittel 8.3.3 i proposisjonen:
«Departementet viser
til at en utvikling med høy grad av innleie kan ha flere utfordringer,
både for arbeidstakerne, for bransjene det gjelder og for arbeidsmarkedet
generelt. En praksis med omfattende bruk av innleie kan blant annet
svekke fagkompetanse og rekruttering av unge i en næring. Dette
kan på sikt få konsekvenser for produktivitet og kvalitet.»
Disse medlemmer slutter seg
derfor også til den holdning som stortingsrepresentant Steinar Reiten (Kristelig
Folkeparti) fremførte i sitt siste innlegg i ovennevnte stortingsdebatt
15. mars 2018:
«Det har heller
ikke vært sagt så mye om at vi har et problem med at ungdom faktisk
skyr de næringene som har et særlig høyt innslag av innleid arbeidskraft,
og næringen har selv klaget over at det er vanskelig å skaffe faglært
kompetanse. Da har en jo egentlig skaffet seg ris til egen bak når
en f.eks. sliter med å få ungdom til å søke på bygg og anlegg her
i Østlands-området.»
Disse medlemmer vil sterkt
understreke at fagutdanning i alle fag er avhengig av lærlingplasser.
Altfor mange elever blir i dag gående uten lærlingplass etter 2 års
utdanning. Elever med liten motivasjon for en teoritung skolehverdag
må gis mulighet for å kombinere lærlingplass og skole gjennom hele
utdannelsesløpet frem til fagbrev.
Disse medlemmer vil påpeke
det selvsagte i at lærlinger trenger å arbeide sammen med fast ansatte som
har fagutdanning. Innleide arbeidsfolk fra bemanningsforetak kan
aldri fylle denne lærerrollen.
Disse medlemmer har erfart
at det i samband med spørsmål om rekruttering av fagfolk sies fra
bedriftsledere at det er svært vanskelig/umulig å få rekruttert
fagfolk. Dette gjelder langt mer enn for bygg- og anlegg. Slike
eksempler har vi erfart fra en rekke arbeidsgivere/-takere som eksempelvis
i fiskeforedling, lastebil og turbuss, handel- og restaurant, kabinpersonale,
gartnere og røktere, reiseliv, renhold og i helsevesenet. Etter disse medlemmers vurdering
er det et symptom på at noe er grunnleggende feil når disse – for
landet viktige bransjer – ikke kan tilby slike lønns- og arbeidsvilkår
at ungdom finner det interessant nok til å ta slik fagutdanning.
Konsekvensen av dette blir at slike bransjer i stadig større grad
blir avhengig av mobil, utenlandsk arbeidskraft med usikre og dårligere
lønns- og arbeidsvilkår. Dette har nå blitt en sjølforsterkende,
negativ spiral nedover med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår, noe som
gir en tydelig todeling i norsk arbeidsliv. Konsekvensen blir videre
for samfunnet at bedrifter som baserer seg på slik mobil arbeidskraft,
i svært liten grad bidrar til lokalsamfunnsutvikling, noe som er
kritisk nødvendig for store deler av landet med en svak eller negativ
befolkningsutvikling.