3.1 Sammendrag
Ved preimplantasjonsdiagnostikk
(PGD) gjøres en genetisk undersøkelse av det befruktede egget før
det settes inn i kvinnen. PGD må kombineres med assistert befruktning.
Hensikten med PGD er å gjøre det mulig for par med anlegg for en
alvorlig, arvelig sykdom å få et barn uten den aktuelle sykdommen.
PGD kan også brukes sammen med undersøkelse av vevstype for å sikre
at et fremtidig barn har en vevstype som gjør at det er egnet til
å være stamcelledonor til et sykt søsken.
PGD og PGD med undersøkelse
av vevstype er ikke etablert som behandlingstilbud i Norge. Norske
par sendes derfor til utlandet for å få slik behandling, hovedsakelig
til Sverige og Belgia.
Par som ønsker preimplantasjonsdiagnostikk,
må søke om tillatelse fra en nemnd. Nemndas avgjørelse er endelig
og kan ikke påklages.
For å kunne innvilge
PGD må det være påvist at én eller begge søkerne er bærer av en
alvorlig monogen eller kromosomal arvelig sykdom. Det er ikke tilstrekkelig at
det er sannsynlig at en av dem er bærer av en slik sykdom. Dette
innebærer for eksempel at søker som ikke ønsker å teste seg for
Huntingtons sykdom, ikke får innvilget PGD selv om søker har foreldre
med sykdommen og det derfor er 50 prosent sannsynlighet for at også
søker er bærer.
Nemnda kan gi tillatelse
til å kombinere PGD med undersøkelse av eggets vevstype dersom stamcelletransplantasjonen
med stor sannsynlighet er egnet til å kurere et sykt søsken. Hensynet
til den syke søsteren eller broren må vurderes opp mot belastningen
for det kommende barnet.
For mange par er
PGD en mer skånsom fremgangsmåte for å unngå å få et alvorlig sykt
barn enn fosterdiagnostikk og påfølgende abort. Helsedirektoratet
mener derfor kriteriene for PGD bør bli mer lik indikasjonene for
genetisk fosterdiagnostikk. På den annen side kan det være viktig
å opprettholde en restriktiv praksis og hindre at PGD gradvis tas
i bruk ved mindre alvorlige sykdommer eller tilstander. Det vises
til at PGD innebærer at befruktede egg velges bort på grunn av bestemte
genetiske egenskaper.
Som mindretallet
i Bioteknologirådet uttaler, kan også PGD med vevstyping potensielt
anses å være i strid med prinsippet om å behandle ethvert menneske
som et mål i seg selv, og ikke som et redskap for andre. Å tillate
PGD for tilvalg av egenskaper kan føre til at behandlingen på sikt
tillates for stadig flere egenskaper, noe som kan bidra til å redusere
samfunnets mangfold og respekt for annerledeshet.
Departementet vil
foreslå at bioteknologiloven endres slik at det i noen tilfeller
åpnes for å tilby PGD selv om søkerne ikke har fått påvist bærerstatus.
Dersom det er 50 prosent sannsynlighet for at en av søkerne er bærer
av den aktuelle genfeilen, bør dette være tilstrekkelig til å kunne
tilby paret PGD. Det må dreie seg om en genfeil som gir stor sannsynlighet
for å utvikle en alvorlig arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter,
for eksempel Huntingtons sykdom. Det må også være stor sannsynlighet
for at sykdommen kan videreføres til et kommende barn.
Direktoratet har
anbefalt å avvikle PGD-nemnda og overføre beslutningsmyndigheten
til sykehusavdelinger/fagmiljøer, og viser til at dette kan gi parene
en mer helhetlig vurdering og bedre oppfølging.
Departementet har
tillit til at fagmiljøene vil gjøre en god og forsvarlig vurdering
av henviste par. På den annen side kan fagmiljøet bli utsatt for
et press om å utvide tilbudet. Det er grunn til å tro at ordningen
med PGD-nemnda gjør det lettere å opprettholde en restriktiv praksis.
En tverrfaglig sammensatt nemnd sikrer også en bred vurdering av
søknadene. Dersom ordningen med PGD-nemnda videreføres, er det mest
hensiktsmessig at en prøving av nemndas vedtak skjer i domstolene.
Dersom beslutningen
om hvilke par som skal tilbys PGD, overføres til fagmiljøene, bør
parene ha mulighet for å påklage avgjørelsen til Fylkesmannen etter
de generelle reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel
7.