Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Kjell-Idar Juvik, Stein Erik Lauvås og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Kristin Ørmen Johnsen, Mari Holm
Lønseth og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim
og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Kari Anne Bøkestad Andreassen
og Heidi Greni, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen,
og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til Representantforslag
42 S (2017–2018) om andre reaksjonsformer enn utvisning og innreiseforbud
ved brudd på utlendingsloven. Komiteen viser til at forslagsstillerne
vil be regjeringen så raskt som mulig fremme forslag om endring
av utlendingsloven som gjør det mulig å reagere på brudd på utlendingsloven
med andre reaksjoner enn utvisning og innreiseforbud.
Komiteen viser til at antall
utvisninger på grunn av brudd på utlendingsloven har økt kraftig
de siste årene. Ifølge statistikk fra Utlendingsdirektoratet ble
det i 2017 utvist 2 645 personer på grunn av brudd på utlendingsloven,
3 929 i 2016 og 3 881 i 2015. Til sammen lå antallet på under 1 000
per år fram til 2008, og på 1900-tallet på godt under 500 per år.
Komiteen viser til at vedtak
om utvisning og innreiseforbud ikke formelt sett er en straff, men
en forvaltningsmessig reaksjon som fastsettes av utlendingsmyndighetene.
Komiteen understreker at utlendingslovens straffebestemmelse
§ 108 fastsetter at det kan ilegges bot og/eller fengselsstraff
i inntil seks måneder i saker om forsettlig eller uaktsom overtredelse
av utlendingsloven. Det er Riksadvokaten som gir føringer om hvordan
påtalemyndigheten skal prioritere straffeforfølgelse i saker om
brudd på utlendingsloven. Utvisning vurderes uavhengig av om utlendingen
blir straffeforfulgt eller ikke.
Komiteen vil understreke at
utlendingsloven § 70 skal sikre krav om forholdsmessighet og fører
i enkelte tilfeller til at innreiseforbudet reduseres noe, for eksempel
fra fem til to år. Videre er UNE og UDI de som sitter på spesialkunnskap
og erfaringer til å drive saksbehandling og gi en best mulig vurdering
i sakene om brudd på utlendingsloven.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker at en utlending ikke
kan utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens
tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor
utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Disse medlemmer viser
til at i slike saker som berører barn, skal barnets beste være et
grunnleggende hensyn.
Disse medlemmer ser at selv
om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, kan ikke utvisning
besluttes dersom vedtaket er et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen
selv eller dennes nærmeste familiemedlemmer.
Disse medlemmer viser videre
til at kravet til forholdsmessighet ikke bare er forankret i utlendingsloven,
men også i våre internasjonale forpliktelser (bl.a. EMK artikkel
8). Det avgjørende er om grunnlaget for utvisning, det vil si alvorsgraden
av overtredelsen, står i et rimelig forhold til de negative virkningene
den har for familie og privatliv. Det gjøres grundige vurderinger
av dette før et vedtak fattes, og det reflekteres også i om utvisningen
blir varig eller tidsbegrenset. Det er sikker rett, også etter praksis
fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), at utenlandske
statsborgere kan utvises selv om de har barn i Norge, og at dette
spørsmålet hører inn under den enkelte stats skjønnsmargin.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser
til at brudd på utlendingsloven § 108 kan straffes med bøter eller
fengsel. Dette forutsetter imidlertid at utlendingsmyndighetene
anmelder forholdet til politiet og at forholdet dømmes i domstolene.
Forslaget retter
seg derfor inn mot å utvide muligheter utlendingsmyndighetene har
til å kunne ilegge alternative forvaltningsmessige reaksjoner for
brudd på utlendingsloven. I dag har UDI kun mulighet til å reagere
på en overtredelse av utlendingsloven med enten utvisning eller
innreiseforbud.
Disse medlemmer mener at overtredelser
av utlendingsloven i dag har en reaksjon som rammer uhensiktsmessig
hardt. Det er mange eksempler på at relativt små overtredelser får
store konsekvenser, ikke bare for den som har overtrådt utlendingsloven,
men også for barn og familie som er igjen i Norge.
Det er flere eksempler
på at utvisning rammer familier svært hardt. Ett tilfelle var hvor
en person kom til Norge som au-pair uten å opplyse om eget barn.
Hun ble sammen med en norsk person, og de fikk ett felles barn.
På tross av at UDI hadde assistert familien med familiegjenforening
med hennes filippinske barn, ble både hun og dette barnet utvist. Disse medlemmer viser
til at det er mange slike tilfeller der det ikke er handlingsalternativer
nok i forvaltningen til å ilegge en reaksjon som ivaretar barnets
beste. I tilfeller som dette ville det være rimelig og aktuelt med
andre reaksjonsformer enn utvisning.
Det skal svært tunge
og alvorlige grunner til å skille barn fra foreldrene ,og dette
bør kun benyttes der det er til barnets beste.
Disse medlemmer peker på at
det fremgår av rundskriv RS 2010-021 at UDI som hovedregel ikke
skal anmelde brudd på utlendingsloven til politiet dersom det er
grunnlag for utvisning, for ikke å forsinke utvisningen. Altså er
utgangspunktet allerede at det er det forvaltningsmessige spor som
skal brukes som en reaksjon på brudd på utlendingsloven, ikke straff.
Disse medlemmer viser til at
UDI tidligere har bedt om muligheten til å gi administrative gebyrer
ved brudd på utlendingsloven som en alternativ reaksjonsform til
utvisning.
Dette har tidligere
vært aktuelt i saker hvor barn berøres ved at en av foreldrene utvises.
Myndighetene må ta hensyn til barna når de vurderer reaksjoner.
Når UDI kun har én reaksjonsform, kan det slå uforholdsmessig hardt
ut ved at familier brytes opp på grunn av mindre alvorlige brudd,
men det kan også føre til at mange slipper unna ved at de ikke får
en reaksjon fordi det vil være for belastende for barna.
Disse medlemmer peker på at
det å gi UDI flere mulige reaksjonsformer, for eksempel ved å ilegge
administrasjonsgebyr, kan føre til en større respekt for utlendingsloven
og gjøre at reaksjonen i større grad vil kunne stå i forhold til
overtredelsen.
Disse medlemmer peker på at
mange offentlige myndigheter har adgang til å pålegge gebyrer ved
brudd på regelverket innenfor sitt virkeområde, uten at det står
i motsetning til at det også er mulig å straffe samme forhold med
bøter eller fengsel. Det fremstår derfor som ikke konsistent at
regjeringen argumenterer med at dette er vanskelig på utlendingslovens
område.
Departementet problematiserer
videre hvorvidt det skal være standardiserte gebyr for ulike overtredelser. Disse medlemmer kan
ikke se den prinsipielle forskjellen, eller problemet, knyttet til
standardiserte gebyrer. Det finnes standardiserte gebyrer og bøter
for mange andre typer forhold, for eksempel straffbare forhold som
trafikkforseelser og ordensforstyrrelser. Det er typisk for mindre
overtredelser at det er standardiserte gebyrer. Slike overtredelser
får i dag ingen reaksjon, og disse medlemmer mener at det
derfor kan føre til færre overtredelser om UDI har en reell adgang
til reaksjoner også for mindre overtredelser.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet mener det vil få uheldige følger å svekke
muligheten til utvisning og pålegg om innreiseforbud ved grove brudd
på utlendingsloven, men ser behov for at utlendingsmyndigheten får
et bredere sett av reaksjonsformer enn utvisning når særlige forhold
tilsier det, som hensynet til barns beste.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme eventuelle forslag om endring av
utlendingsloven som gjør det mulig for utlendingsforvaltningen å
supplere bruk av utvisning og innreiseforbud med et bredere sett
av reaksjonsformer når særlige forhold tilsier det, som hensynet
til barns beste.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at straffereaksjoner
for grove lovovertredelser av rettssikkerhetsgrunner bør ligge til
påtalemyndigheten i straffesakssporet, og ikke håndteres av UDI
gjennom administrative ordninger. Disse medlemmer mener videre
at en ordning med administrativt overtredelsesgebyr ved siden av
dagens ordning for bøtestraff vil føre til uklar kompetansefordeling
mellom UDI og påtalemyndigheten, være ressurskrevende
å gjennomføre og by på en rekke utfordringer, herunder knyttet til
utmåling av gebyr, innkreving og til hvordan myndighetene eventuelt
skal håndtere konsekvensene av manglende betalingsevne.