Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet,
leiaren Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne Marthinsen,
Eirik Sivertsen og Jonas Gahr Støre, frå Høgre, Hårek Elvenes, Trond
Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, frå Framstegspartiet,
Hans Andreas Limi, Christian Tybring-Gjedde og Kristian P. Wilsgård,
frå Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, frå Sosialistisk Venstreparti,
Gina Barstad, frå Venstre, Abid Q. Raja, og frå Kristeleg Folkeparti,
Knut Arild Hareide, viser til Representantforslag 23 S (2017–2018),
der forslagsstillarane foreslår at:
«Stortinget ber regjeringen
legge frem en sak for Stortinget om signering og ratifikasjon av
FN-traktaten som forbyr atomvåpen, i løpet av stortingssesjonen 2017–
2018.»
Forslagsstillarane
understrekar at:
«saken skal inneholde
en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske
forsvarsplaner, og hvordan avtalen står i forhold til de juridiske
og politiske rammebetingelsene som følger av Norges NATO-medlemskap.
Saken skal også se på utredningen som for tiden gjennomføres av
samme spørsmål i Sverige og Italia, og vurdere mulig overføringsverdi
til Norge.»
Komiteen viser til at traktaten
som forbyr kjernevåpen, i sommar vart vedteken i FN av 122 statar.
53 statar har so langt signert traktaten, og 3 land har ratifisert han.
Fleirtalet i komiteen,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Venstre og Kristeleg Folkeparti, viser til at det er stort
engasjement i arbeidet med eit forbod mot atomvåpen. Dei aller fleste
ser kor store øydeleggingar bruk av atomvåpen vil føre til og trugsmålet
dette våpenet utgjer mot menneskeheita. Fleirtalet viser til at Noreg
også tidlegare har teke viktige initiativ på nedrustingsfeltet.
Arbeidet for eit forbod mot klasevåpen er eit døme på dette. Den
norske regjeringa tok initiativet til eit forbod mot klasevåpen hausten
2006. I februar 2007 slutta 46 land seg til den såkalla Oslo-erklæringa
om å jobbe fram eit forbod. Forbodet vart underskrive i Oslo 3. desember
2008 og omfattar konvensjonell ammunisjon som vert skote ut og som
spreier eksplosive delar som kvar for seg veg mindre enn 20 kg.
Då forbodet mot klasevåpen vart underteikna, var det ikkje alle
NATO-landa som slutta seg til dette. Å underteikne forbodet mot
klasevåpen var like fullt ikkje i strid med Noregs plikter overfor
NATO.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker at prosessen
som ledet frem til FNs forbudstraktat, grunnleggende skiller seg
fra fremdriften til andre forbudsbestemmelser, herunder klaseammunisjonskonvensjonen,
siden land i besittelse av våpen omfattet av forbudet, ved tidligere tilfeller
har ledet an i prosessen. Henvisningene til slike konvensjoner danner,
slik disse medlemmer ser det,
et feilaktig inntrykk av at det er en relevant parallell mellom
bestemmelsene, og underspiller at kjernevåpen i en helt unik grad
berører det globale sikkerhetsbildet.
Disse medlemmer viser til at
Det nordatlantiske råd i uttalelse datert 20. september 2017, og
NATOs atommakter USA, Storbritannia og Frankrike i fellesuttalelse
fra 7. juli 2017, slår fast at forbudstraktaten både går imot alliansens
forpliktelser, står i motsats til eksisterende nedrustningsarbeid
og er i utakt med det sikkerhetspolitiske bildet i dag. Disse medlemmer minner
om at forarbeidet bak FNs forbudstraktat i stor grad var gjennomført
av NGOer som hverken er i besittelse av kjernevåpen eller har forutsetningene
for å ta de nødvendige sikkerhetspolitiske hensynene ved disse, slik
statlige aktører vil gjøre.
Komiteen understrekar
at Noreg sin tryggleik i krig kviler på støtte frå NATO gjennom
artikkel 5, som seier at eit åtak på eit medlemsland skal sjåast
som eit åtak på alle. Samstundes er Noreg gjennom artikkel 3 plikta
til å ha eit godt utrusta forsvar og utvikle si individuelle og
kollektive evne til å motstå eit væpna angrep.
Komiteen viser til at utanriksministeren
i ei uttale til Representantforslag 23 S (2017–2018) skriv at regjeringa
meiner Noreg ikkje kan slutte seg til forbodstraktaten
utan å komme i konflikt med sitt NATO-medlemskap, og at det derfor
ikkje er aktuelt for regjeringa å leggje fram ei sak for Stortinget
om norsk ratifikasjon av FN-traktaten som forbyr kjernevåpen.
Fleirtalet i komiteen,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Venstre og Kristeleg Folkeparti, understrekar at det er viktig
å vere trygg på at ei underskriving av FN-traktaten som forbyr atomvåpen,
ikkje er i strid med dei juridiske og politiske rammevilkåra som
følgjer av Noregs NATO-medlemskap, eller på nokon annan måte er
i strid med pliktene overfor NATO og NATO sitt forsvarskonsept.
Flertallet mener det er viktig
og riktig å utrede konsekvensene av den nylig vedtatte traktaten
om atomvåpenforbud for Norge. Flertallet merker seg at vårt
naboland Sverige og NATO-landet Italia har vedtatt å gjennomføre
utredninger om samme sak. Det er derfor naturlig, etter flertallets syn,
at Norge gjør det samme. Flertallet understreker at
utredningen skal gi en vurdering av konsekvensene av forbudet for
Norge, hvordan avtalen står i forhold til de juridiske og politiske
rammebetingelsene som følger av Norges NATO-medlemskap, og helhetlig
og samlet hvorvidt Norge bør slutte seg til traktaten. Flertallet understreker
videre at utredningen skal legges frem for Stortinget i løpet av 2018.
På denne bakgrunn
fremmer flertallet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en utredning av konsekvensene av den
nylig vedtatte traktaten om atomvåpenforbud for Norge. Utredningen
skal analysere traktatens innhold og hvilke konsekvenser en eventuell
norsk tilslutning vil ha for Norge. Utredningen skal inneholde en
konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske
forsvarsplaner og andre relevante konvensjoner som ikkespredningsavtalen,
hvordan avtalen står i forhold til de juridiske og politiske rammebetingelsene
som følger av Norges NATO-medlemskap, og samlet gi en vurdering
av mulig norsk tilslutning til traktaten. Utredningen skal også vurdere
hvordan Norge kan støtte opp under målene i avtalen. Utredningen
bør innhente synspunkter fra relevante ekspertmiljøer, forskere
og sivilsamfunnsorganisasjoner. Utredningen skal også se på utredningene som
for tiden gjennomføres av samme spørsmål i andre land, inkludert
Sverige og Italia, og vurdere mulig overføringsverdi til Norge.
Utredningen skal legges frem for Stortinget i løpet av 2018.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at behandlingene av FNs
forbudstraktat i henholdsvis Sverige og Italia ikke er sammenlignbare
med den utredningen som etterlyses i dette representantforslaget. Disse medlemmer understreker
at Sverige ikke er medlem av NATO, og er kjent med at den svenske
utenriksministeren i Riksdagen 1. desember 2017, under debatt omhandlende
forbudstraktaten, tilkjennega sitt ønske om at Sverige skal forbli
utenfor denne forsvarsalliansen. Disse medlemmer viser til at
vedtaket i det italienske underhuset av 19. september 2017 ikke
krever en utredning tilsvarende den som etterspørres i foreliggende
representantforslag, siden det i det italienske tilfellet hverken er
tidfestet noen behandlingstid eller er fremmet krav om noen sluttrapport.
Disse medlemmer viser til at
utenriksministeren i sin uttalelse redegjør for Norges brede nedrustnings-
og ikkespredningspoltikk for kjernekraftvåpen. Disse medlemmer mener det er
umulig å betrakte kjernefysisk nedrustning og ikkespredning isolert fra
kjernefysisk sikkerhetsarbeid, og at representantforslaget bør sees
opp mot regjeringens nedrustnings- og ikkespredningspolitikk, som
Stortinget har gitt sin tilslutning til. Full gjennomføring av ikkespredningsavtalens
forpliktelser står sentralt i dette arbeidet. I tillegg til internasjonalt
lederskap for verifikasjon av kjernefysisk nedrustning er Norge
en pådriver for å få stanset fremstilling av spaltbart materiale
for våpenformål og for å bygge ned eksisterende lagre av slikt materiale. Disse medlemmer nevner
videre at regjeringen aktivt arbeider for ikrafttredelsen av prøvestansavtalen
(CTBT), og den slutter opp om initiativer for å redusere kjernevåpnenes
rolle i sikkerhetspolitikken.
Disse medlemmer påpeker at
selv om alle land med atomvåpen gir fra seg disse, eksisterer fremdeles teknologien
som muliggjør utvikling av atomvåpen. Et forbud mot atomvåpen vil
i seg selv ikke være en garanti mot at nye atomvåpen produseres
og brukes, særlig av stater og grupper som ikke har respekt for
den internasjonale orden, og vil derfor ikke bidra til internasjonal fred
og stabilitet. Disse
medlemmer mener at de tradisjonelle atommaktene har lang erfaring
i å håndtere atomvåpen, og at den største atomrisikoen er forbundet
med at nye stater og terrorgrupper skaffer seg disse våpnene. Derfor
mener disse medlemmer at
man først og fremst må arbeide for å unngå spredning av atomvåpen
og ruste ned eksisterende lagre, innenfor rammen av ikkespredningsavtalen.
Selv om det i første
omgang er en utredning forslagsstillerne etterspør, mener disse medlemmer at det
er nødvendig å peke på to forhold. For det første vil en tilslutning
til forslaget skape usikkerhet om hvorvidt Norge er i ferd med å
innlede en alenegang innen NATO gjennom signering. For det andre
vil disse medlemmer peke
på at den globale sikkerhetspolitiske situasjonen og våre allianseforpliktelser
gjør en utredning overflødig. Disse medlemmer minner om at
ingen kjernevåpenstater har signert traktaten, og at NATOs strategiske
konsept fastholder den kjernefysiske dimensjonen ved alliansen. Disse medlemmer viser
i denne anledning igjen til utenriksministerens svar til komiteen,
hvor det også fremheves at:
«I likhet med NATOs
råd anser regjeringen at Norge ikke kan slutte seg til forbudstraktaten
uten å komme i konflikt med vårt NATO-medlemskap.»
Disse medlemmer mener at i
en tiltakende usikker og uforutsigbar verden, der kjente størrelser
er i endring, må NATOs atomvåpen ses på som en nødvendig sikkerhetsgaranti
for Norge.