Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Laila Gustavsen, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at Norge har en generelt høy dekning av de fleste helsepersonellgrupper sammenliknet med de andre nordiske landene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at Norge blant annet har en god fastlegedekning, med relativt få innbyggere per fastlege sammenliknet med andre land. Flertallet påpeker at fastlegestatistikken viser at vi har lykkes med å rekruttere flere fastleger enn det befolkningsveksten krever.

Samtidig viser komiteen til at det er tegn som tyder på at rekrutteringen til fastlegeyrket er under press, noe også forslagsstillerne påpeker. Komiteen viser til at det fremgår av representantforslaget at ifølge KS’ tabellrapport om legetjenester i kommunene (2015), angir fire av ti kommuner at de sliter med å rekruttere fastleger.

Komiteen viser til at helse- og omsorgsministeren i sitt brev til komiteen i forbindelse med behandlingen av representantforslaget peker på en rekke grep som regjeringen har iverksatt som vil kunne bidra til økt rekruttering av fastleger. Komiteen merker seg at regjeringen bl.a. planlegger å gjennomføre en pilot med primærhelseteam.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at ved å legge til rette for økte ressurser til en fastlegepraksis, kan mye av arbeidet som i dag utføres av fastlegene, overtas av sykepleiere.

Komiteen viser til at det i tillegg igjen skal etableres en tilskuddsordning for rekruttering av fastleger og flere kompetansehevende tiltak i allmennlegetjenesten. Komiteen vil likevel påpeke at det er kommunene som skal sørge for tilstrekkelig legedekning for å oppfylle kravene som påligger kommunene i fastlegeforskriften og annet regelverk.

Komiteen bemerker at fastlegene har fått flere oppgaver de siste årene som følge av samhandlingsreformen, samtidig som det er økende krav til attester fra ulike instanser. Det er grunn til å se på hvilke oppgaver som skal tillegges fastlegene og om noen oppgaver kan utgå eller overføres til andre yrkesgrupper.

Komiteen ser frem til evaluering av forsøksprosjekt med primærhelseteam. Det er grunn til å tro at gode primærhelseteam vil kunne bedre kvaliteten på tilbudet til en del pasientgrupper, blant annet ved bedre oppfølging av kronikere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet anser det imidlertid for mindre sannsynlig at primærhelseteam vil føre til en reduksjon i arbeidsmengden til fastlegene, og det vil således ha liten innvirkning på rekrutteringsbehovet.

Komiteen mener at det er både et statlig og kommunalt ansvar å legge til rette for rekruttering av fastleger, og at slikt arbeid må gjenspeiles gjennom både utdanning og lokale insentiver.

Komiteen er videre enig med forslagsstillerne i at utdanningsstillinger kan være et godt virkemiddel for å rekruttere flere leger til allmennmedisinen. Komiteen merker seg at det pågår to prosjekter med utdanningsstillinger i allmennmedisin som regjeringen gir sin støtte til.

Komiteen mener forslagsstillerne tar opp viktige spørsmål knyttet til betydningen av grunnutdanningen i medisin for rekruttering til primærhelsetjenesten. Utdanningen må gjøre studentene forberedt på arbeidsoppgaver og arbeidsmetoder i dagens og fremtidens helse- og omsorgstjenester, og komiteen merker seg at Kunnskapsdepartementet har sendt på høring forslag til nytt styringssystem for de helse- og sosialfaglige grunnutdanningene, samt forslag til forskrift om felles rammeplan for disse utdanningene.

Komiteen mener at Norge har en meget god primærmedisinsk tjeneste for befolkningen. Det skyldes en god fastlegeordning og at Norge er ett av få land som har en egen spesialitet for allmennmedisin som sikrer etterutdanning og kvalitet i tjenesten. Allmennleger er de eneste legespesialistene som må fornye spesialiteten hvert femte år. Det er behov for å justere fastlegeordningen slik at den er tilpasset nye krav til samhandling og koordinering. Komiteen viser til Legeforeningen som fremhever at medisinstudenter møter allmennmedisin svært sent i studiet, og at hele 50 prosent av norske medisinstudenter utdannes i utlandet, hvor allmennmedisin som fag er gjennomgående lite prioritert. Det er viktig at allmennmedisin styrkes med mer undervisning og lengre praksisperioder. Det obligatoriske sykehusåret under spesialistutdanningen er også en utfordring for rekruttering. Legeforeningen påpeker at det er nødvendig med mer fleksibilitet i gjennomføringen av sykehusåret, for å sikre mer forutsigbare arbeidsforhold og for å bevare unge leger på vei inn i allmennmedisinen. Norsk medisinstudentforening mener at de største utfordringene de opplever med fastlegeordningen er små fagmiljøer og mye arbeid som gir lite tilbake. De mener at skal pasientene i fremtiden møtes nærmere hjemmet, må studentene møte pasientene hos fastlege, sykehjem, helsestasjoner og legevakt. Det forutsetter en lovhjemmel av primærhelsetjenestens plikt til å sørge for undervisning og opplæring av studenter, slik det er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven. Finansiering må også følge med og styrke veiledningskompetansen. Norsk medisinstudentforening viser til at sykehusene får 500–600 millioner kroner i utdanningsmidler, og at det er lite rapportering på hva disse midlene brukes til. Flere utdanningssteder prøver ut satellittordninger for å gi studentene erfaring med distriktmedisin. Det må forskes og satses mer på tverrprofesjonelt samarbeid. Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) mener at fastleger må få kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste for å undervise medisinstudenter, noe sykehusleger ikke trenger.

Både internasjonal forskning og nasjonale erfaringer tilsier at kommuner og tjenester utenfor de store tettstedene trenger bevisst tilrettelegging for å rekruttere og beholde leger. En undersøkelse fra NSDM fra 2014 viser at hver femte kommune under 20 000 innbyggere mangler fastlege eller legevaktslege og løser det med hyppige vikarstafetter. I kommuner med mellom 2 000 og 3 000 innbyggere er gjennomsnittlig listelengde for fasteleger på 915, reelt er tallet på 800, da det er ledige plasser på åpne lister. I kommuner med over en times reisevei til sykehus er gjennomsnittlig listestørrelse på 781, mens Oslo har de lengste listene i landet. NSDM påpeker at det ikke er 0-lister som bør etableres for å skape rom for flere fastleger, men nye lister med pasienter som er rekruttert fra etablerte fastlegers lister.

Komiteen viser til at Legeforeningen mener at utdanningsstillinger for allmennleger er nøkkelen til å styrke rekrutteringen av flere fastleger i fremtiden. Kompleksiteten i primærhelsetjenesten har vært økende som følge av samhandlingsreformen og den medisinske utviklingen. For at unge leger skal være trygge og gode forvaltere av portvokterrollen, er det nødvendig med god veiledning i et faglig fellesskap. Kommunene har også et stort ansvar for å tilpasse økonomiske rammevilkår og sikre fleksibilitet, slik at flere nyutdannede velger fastlegeyrket. Rekrutteringsstillinger på fast lønn vil gjøre overgangen lettere for mange. Det må initieres flere nasjonale forsøk med utdanningsstillinger for allmennleger. Prosjektet ALIS-Vest er et godt eksempel på en slik pilot, der flere vestlandskommuner samarbeider om tilrettelegging for nyansatte leger med god veiledning og praksis både i distriktskommune og by.

Norsk medisinstudentforening er bekymret for at turnusordningen først og fremst rekrutterer til sykehus, og mener det er nødvendig å se på endringer slik at kommunehelsetjeneste sidestilles med sykehus. NSDM viser til at mange små kommuner har erfart at turnusleger velger vekk kommuner de har inngått avtale med til fordel for stillinger de får via Resttorget. De foreslår derfor at det innføres en lengre karanteneordning, for å hindre at det skal være så enkelt for leger å bryte avtaler og gi kommuner større forutsigbarhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Legeforeningen påpeker at listelengden for fastleger må reduseres. Da fastlegeordningen ble innført i 2005, var 1 500 pasienter beregnet til å være et årsverk. Ved utgangen av 2016 var det 4 746 lister med gjennomsnitt på 1 111 innbyggere per liste. Disse medlemmer merker seg at Legeforeningen mener det er riktig at fastleger gis ansvar for nye medisinske oppgaver og koordinering på vegne av pasienten. NSDM viser til at den økende arbeidsbyrden til fastleger gjør at de ikke har kapasitet til å ta sine tilpliktede legevakter på toppen av fulle arbeidsdager. De mener at samlet arbeidsbyrde på dagtid og i legevakt må ligge til grunn når antallet fastleger i en kommune beregnes. Ytterligere sentralisering av legevakter er ikke svaret på arbeidsbelastningen som legevakt representerer for dagens fastleger. NSMN foreslår også bevisst bruk av kvotering fra distriktskommuner.

Praksiskonsulentordningen i Vestre Viken og en rekke enkeltstående fastleger har også sendt gode høringsinnspill, og blant annet pekt på behov for justering av takster og honorering.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan man kan sikre god rekruttering av leger til primærhelsetjenesten fremover. Saken må blant annet omhandle hvordan man kan sikre at primærhelsetjeneste skal inkluderes i medisinstudiet i fremtiden, samt opprettelse av flere utdanningsstillinger for leger i spesialisering i allmennmedisin.»

Komiteen mener det er behov for en evaluering av fastlegeordningen. Komiteen vil særlig understreke de utfordringene en har ved at en så stor andel av norske medisinerstudenter studerer i utlandet. I Helsedirektoratets statusrapport om turnus for leger (IS 2403–01/2016) blir det sagt at om denne utviklingen fortsetter, vil det om få år være flere medisinerstudenter i utlandet enn i Norge. Komiteen vil derfor understreke at med denne bakgrunnen vil behovet for utdanningsstillinger øke, for å sikre at Norge utdanner egne leger, og at det rekrutteres til alle delene i helsevesenet, også fastleger.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det i den sittende regjeringens regjeringserklæring heter at regjeringen vil «[u]tarbeide en handlingsplan om tilgjengelighet, kvalitet og kompetanse i fastlegetjenesten».

Disse medlemmer viser videre til Senterpartiets representantforslag om tiltak for å styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus, inkludert legevakt og ambulanse (Dokument 8:34 S (2016–2017), jf. Innst. 244 S (2016–2017)). Senterpartiet og Kristelig Folkeparti foreslo i behandlingen av denne saken at det på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17) skal fremlegges en handlingsplan for tilgjengelighet, kvalitet og kompetanse i fastlegetjenesten og utredes en ordning med fastlønn og utvidet bruk av faste stillinger i legevakt, og at legevakt blir en del av regulert arbeidstid. Forslagene fikk i tillegg Sosialistisk Venstrepartis og Miljøpartiet De Grønnes støtte.

Disse medlemmer viser til at manglende rekruttering av fastleger og samtidig sentralisering av det akuttmedisinske tilbudet i kommuner og helseforetak er viktige deler av en trend hvor folkets helsetjeneste blir stadig mer sentralisert. Det er helt grunnleggende velferdstilbud som sentraliseres, og disse medlemmer mener utviklingen ikke kan fortsette. Parallelt med sentraliseringen som særlig rammer distriktene, er det for få fastleger også i befolkningstette områder, og mange steder er det svært lange fastlegelister. Disse medlemmer viser til at det er kommet flere forslag til hvordan situasjonen kan bedres, blant annet egen distriktstakst. Disse medlemmer mener slike forslag må vurderes. Disse medlemmer er enig med Legeforeningen som mener dagens grense på 2 500 pasienter per fastlege er for høy og at det må innføres mindre listelengde.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det haster å få tiltak på plass. I Aftenposten 8. mai 2017 skriver fylkeslegen i Sogn og Fjordane at Helse-Norge ser annerledes ut i Sogn og Fjordane enn det gjør i byene, at det alltid har vært vanskelig å rekruttere fastleger, men at nå står hele systemet i fare for å bryte sammen. Flertallet deler bekymringen over at det er få søkere til fastlegejobber mange steder, og at det av søkerne er for få som tilfredsstiller kompetansekrav til selvstendig legearbeid. Flertallet mener at dersom det er politisk vilje, er det mulig å gjøre noe med dette. Fylkeslegen viser til at utdanning lokalt gjør at flere blir værende. Han peker på at av 240 ukers legestudier, pågår undervisning utenfor universitetet i bare 25 uker. Fylkeslegen uttrykker:

«Vi må utdanne legane der dei trengst. Vi blir sjuke der vi bur, ikkje på universitetssjukehusa.»

Flertallet vil påpeke at fastlegeordningen og kvaliteten i legevakt henger nøye sammen. I Akuttutvalgets rapport påpekes det at legevakten er det svakeste leddet i den akuttmedisinske kjeden i Norge. Skal det gjøres noe med dette, må det være vilje til å se på arbeidsforholdene for fastleger. Fylkeslegen i Sogn og Fjordane peker på at da samhandlingsreformen ble innført, ble det forespeilet flere fastlegestillinger, det ble også lagt flere oppgaver til kommunene, og dermed til fastlegene. Denne utviklingen er forsterket i årene etter. Etter fem år med fastlegeordningen hadde legetallet økt i sykehus med 18 prosent, antallet fastleger i landet med 12 prosent og i Sogn og Fjordane med 6 prosent. Arbeidsbelastningen har med andre ord blitt større. Flertallet mener det må gjøres nødvendige endringer i arbeidsforholdene for leger, og det må tas høyde for endringer i legestanden, der unge leger i etableringsfasen trenger rammer rundt arbeidslivet som er forenlig med familieliv.