1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser
Det legges i proposisjonen
til grunn at de foreslåtte endringene gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer.
Forslagene vil ikke
medføre vesentlige kostnader for privatpersoner, næringslivet, fylkeskommuner
eller kommuner.
I dag foretas håndhevingen
av diskrimineringslovene av Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Gjeldende håndhevingsapparat
har et årlig budsjett (for 2017) på til sammen 60 320 000 kroner,
fordelt med 53 907 000 kroner på ombudet og 6 413 000 kroner på
nemnda. De berørte virksomhetene – ombudet og nemnda – har begge
kontorsted i Oslo sentrum.
Det legges til grunn
som et utgangspunkt at det foretas en bevilgningsendring mellom
ombudet og nytt håndhevingsapparat som innebærer at ombudets bevilgning
reduseres med utgangspunkt i kostnadene for om lag 12 til 18 årsverk.
Departementet legger
til grunn at forslaget til et styrket håndhevingsapparat vil kunne
gi nytteeffekter for samfunnet generelt. En effektiv håndheving
av diskrimineringsvernet vil kunne ha en preventiv effekt på sikt.
Det er imidlertid vanskelig å måle den konkrete samfunnsøkonomiske
nytteeffekten av forslaget.
Når det gjelder nytten
av å styrke en ny diskrimineringsnemnds myndighet, vil nytteeffekten
være vanskelig å måle ut fra lønnsomhetskriterier. Departementet
mener likevel at en styrket myndighet:
-
Vil kunne virke preventivt
ved at færre utsettes for diskriminering. Det må antas at arbeidsgivere allerede
gjør sitt ytterste for ikke å bryte med gjeldende regler på området,
men departementet mener likevel at faren for å bli ilagt oppreisning vil
gi et insitament til å innarbeide gode rutiner på arbeidsplassen
som kan bidra til å forebygge diskriminering.
-
Vil kunne avlaste
domstolene fordi partene ikke lenger må ta en sak til domstolene
for å få et vedtak om oppreisning eller erstatning i enkle saksforhold.
-
Vil gi en nytteeffekt
for enkeltpersoner som utsettes for diskriminering ved at man kan
tilkjennes oppreisning eller erstatning i enkle saksforhold gjennom
et lavterskeltilbud, og ikke lenger må gå veien om en langvarig
og kostbar domstolsbehandling.
For offentlige
og private arbeidsgivere vil forslaget få konsekvenser dersom lovpålagte
plikter etter likestillings- og diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens
likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene
overtres.
En ny nemnd vil da
kunne pålegge arbeidsgiver å betale oppreisning i saker innenfor
arbeidslivet og erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold
både innenfor og utenfor arbeidslivet. Vedtakene vil være begrenset
til konkrete og individuelle tilfeller.
For å lette en ny
nemnds arbeidsbyrde legger departementet til grunn at det skal tas
sikte på at utmålingen av oppreisning i størst mulig grad standardiseres.
Dette vil gi bedre forutsigbarhet og en enklere saksgang. Departementet
forutsetter at oppreisningsbeløpene som hovedregel vil ligge et
sted i sjiktet mellom kr 20 000 og kr 80 000, med mulighet for å gå
høyere i særlig graverende tilfeller.
Når det gjelder erstatning
for økonomisk tap i enkle saksforhold, legger departementet til
grunn at dette i de fleste tilfeller vil dreie seg om beskjedne beløp.
De øvrige forslagene
knyttet til nemndas myndighet når det gjelder å overprøve forvaltningens vedtak
som arbeidsgiver antas ikke å få økonomiske og administrative konsekvenser
for nemndas virksomhet. For næringslivet for øvrig påregnes ingen vesentlige
konsekvenser, plikter eller rettigheter.
For private vil forslaget
få konsekvenser dersom lovpålagte plikter etter likestillings- og
diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene overtres. En ny nemnd
vil da kunne pålegge private å betale erstatning for økonomisk tap
i enkle saksforhold både innenfor og utenfor arbeidslivet. Departementet
legger til grunn at dette i de fleste tilfeller vil dreie seg om
beskjedne beløp.
Myndigheten til å
fastsette oppreisning vil bare rette seg mot arbeidsgivere og får
dermed ikke konsekvenser for privatpersoner.