Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen fremmes forslag til endringer i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Det foreslås et nytt fjerde ledd i sosialtjenesteloven § 44 slik at kommunen, uten hinder av taushetsplikten, gis adgang til å utlevere tjenestemottakerens kontaktopplysninger og opplysninger om tjenestemottakerens mulige oppholdssted til politiet og kriminalomsorgen.

Departementet kan i dag dispensere fra taushetsplikten for arbeids- og velferdsetaten ved utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter når det er godtgjort at opplysningene er nødvendige for at disse myndighetene skal kunne løse pålagte offentlige oppgaver, jf. lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav-loven) § 7 fjerde ledd. Sosialtjenesteloven har i dag ingen tilsvarende bestemmelse, og den bør derfor endres slik at det gis utvidet tilgang til opplysninger som ellers er taushetsbelagt etter denne loven. Sosialtjenestens særpreg som samfunnets siste sikkerhetsnett innebærer imidlertid at taushetspliktsbestemmelsene for den statlige og den kommunale delen i Nav-kontoret ikke bør harmoniseres fullt ut. Det foreslås derfor at hjemmelen kun skal omfatte utlevering av opplysninger etter anmodning fra politiet og kriminalomsorgen, og at kun kontaktopplysninger og opplysninger om mulig oppholdssted kan utleveres.

Lovforslaget ble sendt på høring med frist 30. september 2015.

Det vises til proposisjonens kapittel 2, der det redegjøres nærmere for bakgrunnen for lovforslaget, gjeldende rett, høringsforslaget samt høringsinstansenes merknader. Når det gjelder merknader til bestemmelsene i lovforslaget, er dette gjort greie for i proposisjonens kapittel 4.

Departementets vurderinger og forslag

Bakgrunnen for den snevre muligheten til å få opplysninger etter sosialtjenesteloven er at sosialtjenesten er samfunnets siste sikkerhetsnett. Formålet med de strenge taushetsbestemmelsene i sosialtjenesteloven er å ivareta denne funksjonen og unngå at personer som er i en nødsituasjon, skal unnlate å ta kontakt med sosialtjenesten i frykt for at opplysninger om dem eller om deres situasjon skal spres til utenforstående. Tjenestemottaker skal kunne stole på at informasjon om vedkommende kun skal brukes til det formål den er avgitt for.

Hensynet til samfunnets behov for kriminalitetsvern bør tillegges avgjørende vekt og at det i enkelte tilfeller skal kunne utleveres opplysninger til politiet og kriminalomsorgen, selv om dette potensielt kan bryte med den enkelte sosialtjenestemottakers tillit til kommunen. Det er ikke ønskelig at sosialtjenesten under henvisning til taushetsplikten indirekte skal hjelpe personer med å holde seg skjult for politiet eller kriminalomsorgen.

Det foreslås at bestemmelsen bare skal gi hjemmel til å utlevere kontaktopplysninger og opplysninger om mulig oppholdssted. Når hjemmelen begrenses til utlevering av slike opplysninger, vil det ikke være behov for å begrense hvilket formål opplysningene skal benyttes til, ut over at disse organene ber om opplysningene til bruk i deres tjeneste.

Forslaget omfatter utlevering av tjenestemottakerens kontaktopplysninger og opplysninger om tjenestemottakers mulige oppholdssted.

Det er ikke nødvendig med et vilkår om at behovet for utlevering av opplysningene må godtgjøres. Det legges til grunn at politiet og kriminalomsorgen uansett vil undersøke andre tilgjengelige kilder til informasjon, som folkeregistret, før disse organene henvender seg til kommunen for å få opplysningene med hjemmel i sosialtjenesteloven. Det foreslås derfor en enklere regulering av utleveringsadgangen. Det foreslås videre at formuleringen «pålagte offentlige oppgaver» utformes enklere, slik at opplysningene kan utleveres til bruk i politiets og kriminalomsorgens tjeneste.

Det er spesifikt angitt i loven hvilke opplysninger som kan gis ut, og det er derfor ikke behov for en avgrensning ut over dette.

Når det gjelder hvem som skal ha adgang til å bestemme at opplysningene kan utleveres, bør dette gjøres av kommunen selv. Det er derfor ikke behov for sentrale statlige avgjørelser om dispensasjon.

Den foreslåtte bestemmelsen åpner for at kommunen får en opplysningsrett og ikke en opplysningsplikt. Det er ikke hensiktsmessig å pålegge kommunen en plikt til å utlevere opplysninger som i praksis ofte ikke vil være tilgjengelige i saksdokumenter eller registre.

Kommunens avgjørelse om utlevering av opplysninger er ikke å anse som et enkeltvedtak, og kan derfor ikke påklages. Kommunen må likevel sørge for at utleveringen av opplysninger registreres tilfredsstillende.

Opplysninger som mottas, vil behandles i overensstemmelse med personopplysningsloven og de reglene om taushetsplikt som gjelder for politiet og kriminalomsorgen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Tall fra 2016 viser at Arbeids- og velferdsdirektoratet mottok om lag 50 anmodninger om opplysninger fra politiet. Det legges til grunn at politiet og kriminalomsorgen vil undersøke andre tilgjengelige kilder til informasjon, som folkeregistret, før disse organene henvender seg til kommunen for å få opplysningene utlevert med hjemmel i sosialtjenesteloven. Et forslag om endring i taushetspliktsbestemmelsen antas derfor ikke å innebære administrativt merarbeid av betydning for kommunene, og de økonomiske konsekvensene av forslaget antas å bli små.