I dokumentet fremmes følgende forslag:
-
Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om endring av lov om statsborgerskap
kapittel 5 § 26 Tilbakekall, slik at myndighetene kun kan tilbakekalle
statsborgerskap når det er snakk om enkeltpersoner som sterkt har
skadet statens vitale interesser, slik det er hjemlet i Europarådets
konvensjon om statsborgerskap fra 1997.
-
Stortinget
ber regjeringen innføre et tidsavgrenset amnesti for å korrigere
tidligere feilaktige oppgitte identitetsopplysninger til myndighetene.
-
Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å fjerne lov om statsborgerskap
kapittel 5 § 23 Tap ved erverv av annet statsborgerskap.»
Forslagsstiller
peker i dokumentet på at alle verdens innbyggere i henhold til menneskerettighetene skal
være borgere av en stat. Å formelt anerkjenne noen som en stats
borger skiller seg vesentlig fra andre forvaltningsvedtak, og har
vidtrekkende betydning for enkeltpersoner. Forslagsstiller mener
derfor at statsborgerskap ikke skal kunne tilbakekalles annet enn
ved helt spesielle situasjoner hvor enkeltpersoner har utøvet skade
på statens vitale interesser.
Forslagsstiller mener at å ta fra
noen statsborgerskap i seg selv er å regne som straff. Spesielt
er det urimelig og umenneskelig der tilbakekalling rammer etterkommere
av dem som opprinnelig fikk søknad om statsborgerskap innvilget.
I dokumentet pekes det på at det folkerettslig
skal mye til før man kan tilbakekalle statsborgerskap eller gjøre
noen statsløse.
Forslagsstiller mener at praksisen
nå med å frata statsborgerskap også er åpenbart ødeleggende for
integreringen, og for at nordmenn med utenlandsk bakgrunn skal kunne
føle seg likeverdige, med tilhørighet og tillit til samfunnet.
Det vises i dokumentet til at i Norden
er normen at statsborgerskap er noe myndighetene ikke kan trekke
tilbake. Forslagsstiller viser til at dette ikke innebærer å premiere
juks, men at beslutningen om å tildele noen statsborgerskap må gjøres
skikkelig og at en anser dette som endelig. Det betyr likevel ikke at
det å gi uriktige opplysninger ikke skal kunne sanksjoneres gjennom
en rettslig prosess, slik det gjøres når myndighetene gis uriktige
opplysninger i andre saker. Utlendingsloven § 108 gir slike sanksjonsmuligheter.
For å rette opp eventuelle tidligere
vedtak hvor identiteten ikke ble like grundig vurdert som i dag, vil
det være hensiktsmessig å innføre et tidsbegrenset identitetsamnesti.
Tidsbegrensede amnestier er gjort i andre saker tidligere.
Forslagsstiller mener videre at forbudet
mot dobbelt statsborgerskap bør oppheves. I dag kan en miste statsborgerskapet,
blant annet «dersom kravet til løsning fra annet statsborgerskap
ikke er oppfylt», mens det likevel i praksis gjøres mange unntak
i dag. Det norske samfunnet har blitt internasjonalisert, og mange
norske borgere har sterk tilhørighet til andre stater. Å måtte velge
statsborgerskap er et dilemma for mange. Dersom man ikke kan bli
norsk statsborger, hindres man fra å delta fullt ut i samfunnet.
Det vises i dokumentet til at allerede
i 1999 konkluderte flertallet av lovutvalget og høringsinstansene
med at innføring av dobbelt statsborgerskap anbefales (Ot.prp. nr.
41 (2004–2005)) og NOU 2000:32). Likevel gikk departementet den
gang imot. Alle nordiske land, med unntak av Norge, har innført
dobbelt statsborgerskap.
I dokumentet vises det til behandlingen
av Dokument 8:10 S (2015–2016) og anmodningsvedtak til regjeringen
i den sammenheng, samt Dokument 8:33 S (2016–2017).
Det vises for øvrig til dokumentet
for en nærmere beskrivelse av forslagene.