Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Jorid Holstad Nordmelan, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til Dokument 8:60 S
(2016–2017) Representantforslag om å opprette ein eigen utdanningsspesialitet
i akuttkirurgi (generell kirurgi), og nødvendige tiltak for å styrke
rekruttering av kirurgar til lokalsjukehus. Komiteen viser videre til brev
fra helse- og omsorgsministeren datert 3. april 2017 (vedlagt).
Komiteen viser til at forslagsstillerne
fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringa
fremje sak om å innføre ein eigen utdanningsspesialitet i akuttkirurgi (generell
kirurgi) for å ivareta behovet i nasjonalt og internasjonalt arbeid,
og nødvendige økonomiske tiltak for å styrke rekruttering av kirurgar
til lokalsjukehus.»
Komiteen viser til at forslagsstillerne
frykter at læremål i ny spesialistutdanning av leger kan føre til
at Norge vil mangle kirurger med generell kirurgisk kompetanse i
framtiden. Når generell kirurgi ikke lenger er en felles utdanning
eller spesialitet for norske kirurger, vil svært få av framtidens
kirurger sikres kompetanse til å kunne gå vakt på små og mellomstore
sykehus, ta imot skadde pasienter og utføre vanlige akuttkirurgiske
operasjoner. Forslagsstillerne peker på at dette vil kunne bidra
til en sterk sentralisering av det akuttkirurgiske tilbudet. Forslagsstillerne
viser videre til Stortingets vedtak i Nasjonal helse- og sykehusplan
som legger opp til økt kirurgisk aktivitet på lokalsykehusene, og
at generell kirurgisk kompetanse på lokalsykehusene er viktig for at
dette kan realiseres. Forslagsstillerne mener det i dag ikke er
godt nok samsvar mellom legespesialistutdanningen og behovene i
helsetjenesten. Forslagsstillerne mener nye utdanningsløp ikke bare
må sikre spisskompetanse ved de store sykehusene, men også breddekompetanse
på lokalsykehus og større sykehus med lokalsykehusfunksjoner. Forslagsstillerne viser
til at den nye legespesialiteten i akutt- og mottaksmedisin ikke
skal erstatte etablerte spesialistvakter ved norske sykehus, og
at den dermed ikke vil sikre generell kirurgisk kompetanse ved lokalsykehusene.
Forslagsstillerne
viser til at manglende rekruttering til lokalsykehus blir brukt
som argument for å legge ned sykehus eller sentralisere tilbud.
Forslagsstillerne peker på ulike virkemidler som kan forbedre rekrutteringen
ved mindre sykehus, og etterlyser nasjonale tiltak for å styrke
rekruttering av kirurger til lokalsykehus.
Komiteen viser til at statsråden
i sin vurdering av forslag om en ny spesialitet i akuttkirurgi uttrykker
at han mener at opprettelse av flere kirurgiske spesialiteter ikke
vil redusere utfordringene for de minste sykehusene. Statsråden
viser til at nye spesialiteter ofte fører til behov for nye vaktlag,
og at det må være samsvar mellom innholdet i den kirurgiske spesialiteten
som skal dekke vaktene og det som skal være planlagt kirurgisk aktivitet
på dagtid. Statsråden mener utviklingen av de medisinske spesialitetene
skal skje i en dynamisk prosess i dialog mellom fagmiljøene og Helsedirektoratet,
som har beslutningsmyndigheten. Statsråden viser til at dersom det kommer
frem i høringen at læringsmålene i de kirurgiske spesialitetene
og den fastlagte strukturen skaper organisatoriske utfordringer
i tjenesten og ikke svarer på pasientenes behov, vil Helsedirektoratet vurdere
om det er behov for endringer.
Komiteen viser til at statsråden
i sin vurdering av forslag om økonomiske tiltak for å sikre rekruttering
av kirurger til lokalsykehus, peker på at det er de regionale helseforetakene
som har ansvar for å sikre nødvendig tilgang på spesialister. Han
understreker at de regionale helseforetakene og helseforetakene står
fritt til å iverksette særskilte ordninger for å rekruttere spesialister
til lokalsykehusene dersom det er behov for det.
Komiteen viser til at en samlet
komité i behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan (jf. Innst.
206 S (2015–2016)) viste til at demografiske forhold fører til et
endret sykdomsmønster, og at det blir viktig med spesialister med
bred kompetanse i front både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, som
kan ta ansvar for helheten i diagnostikk, behandling og oppfølging
av de vanligste sykdommene og sykdomskombinasjonene. Komiteen er
enig i at organiseringen av spesialistutdanningen for leger fortsatt
skal sikre bred kompetanse. Komiteen mener omleggingen
av spesialistutdanningen skal bidra til at utdanningen er i samsvar
med pasientenes og tjenestens behov, og sikre at vi fortsatt har
høy spesialistkompetanse.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til at organiseringen og ansvaret for legenes spesialistutdanning
har vært uendret i mange år på tross av at helsetjenesten har gjennomgått
store organisatoriske endringer. Disse medlemmer mener legenes
spesialistutdanning må være dynamisk og tilpasset endringer i sykdomsbildet,
pasientenes behov og den medisinskteknologiske utviklingen. Den
nye omleggingen skal bidra til at utdanningen er i samsvar med pasientenes og
tjenestens behov, og sikre at vi fortsatt har høy spesialistkompetanse. Disse medlemmer viser til
at endret spesialistutdanning og ny spesialiststruktur for leger
er blitt behandlet i en lang prosess med involvering fra Legeforeningen
og andre relevante aktører, og at Helsedirektoratet har sendt flere
rapporter på høring. Disse
medlemmer viser videre til at Helsedirektoratet for første
gang har gjort en helhetlig gjennomgang av legenes spesialistutdanning
i rapporten «Fremtidens legespesialister». Utdanningen skal rettes
inn mot fremtidens helseutfordringer og ta inn over seg ny fagutvikling og
utviklingen i helsesektoren. Disse medlemmer peker på at
dagens spesialistutdanning reflekterer behovet i de tradisjonelle
tredelte sykehusene med avdelinger for indremedisin, kirurgi og
røntgen. Imidlertid har den økende kunnskapsmengden og kravene til
spesifikke prosedyreferdigheter ført til en oppdeling i nye spesialiteter
og grensespesialiteter. Samtidig kreves det at legene skal kunne
forholde seg til pasienter med sammensatte problemstillinger og ha
kompetanse til å behandle og forstå helheten. Den medisinske utviklingen
gjør det for omfattende å holde seg oppdatert i hele det kirurgiske
og indremedisinske fagfeltet. Disse medlemmer viser til at dette
er bakgrunnen for Helsedirektoratets forslag om at skillet mellom
hoved- og grenspesialiteter oppheves, og at generell kirurgi utgår
som egen spesialitet og inngår som en del av spesialiteten mage-tarmkirurgi. Disse medlemmer viser
videre til at drifts- og organisasjonsmodeller i sykehus også er
i endring, med større vekt på teamarbeid, der ulike spesialiteter jobber
sammen om en helhetlig behandling. Nye teknologiske løsninger gir
mulighet for å organisere vaktberedskap på nye måter. Disse medlemmer deler
statsrådens syn på at utviklingen av de medisinske spesialitetene
først og fremst må skje i en dialog mellom fagmiljøene og Helsedirektoratet
som har beslutningsmyndigheten. Det er viktig at innholdet i utdanningene
er i tråd med den medisinske og teknologiske utviklingen, og at
det gjøres en fortløpende vurdering av fagmiljøene og Helsedirektoratet om
hvorvidt det er behov for endringer i spesialistutdanningene. Disse medlemmer viser
videre til at Stortinget i behandlingen av Prop. 81 L (2014–2015)
ga sin tilslutning til en lovhjemmel for å kunne regulere innholdsmessige
og organisatoriske spørsmål knyttet til spesialistutdanningen
av leger.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
mener at den medisinske utviklingen, sammen med geografiske utfordringer
i Norge, tilsier at vi må ha en fleksibel og fremtidsrettet løsning
for utdanning av legespesialister i Norge. Flertallet mener at en modulbasert
spesialistutdanning vil ha den nødvendige fleksibilitet, samt bidra
til at vi ikke kommer i en situasjon hvor rigide skillelinjer mellom
ulike spesialiteter hindrer gode løsninger.
Både sykehusene og
spesialistutdanningen må kunne tilpasses de endringer som skjer
over tid. Nye behandlingsmetoder introduseres ofte ved store sykehus,
for etter hvert å spre seg til alle sykehus. Bruk av kikkhullskirurgi,
dialyse eller diagnostikk ved hjelp av CT, er alle eksempler på
metoder som initialt ble ansett å være svært avanserte, men som
etter hvert er blitt standard på alle sykehus.
For andre sykdommer,
som avansert kreftbehandling eller behandling av sjeldne sykdommer,
vil fremdeles behandlingen være sentralisert til sykehus med spesialkompetanse.
Flertallet viser imidlertid
til at de fleste pasienter har vanlige sykdommer som ikke
trenger avansert behandling og som kan behandles på mindre sykehus.
Den nye spesialitetsstrukturen
som er under utforming, er først og fremst tilpasset store sykehus hvor
man har tilgang til mange ulike spesialister. Leger som blir spesialister
på et smalt område, har ikke lenger tilstrekkelig kompetanse til
å gå vakter på et mindre sykehus. Vi trenger generalister både innen kirurgi
og indremedisin. Det er viktig at spesialitetsstrukturen som er
under utforming, er tilpasset også de mindre sykehusene.
Flertallet mener at en mer
modulbasert spesialistutdanning vil kunne ivareta behovet
for fleksibilitet på en god måte. I stedet for å etablere stadig
nye avgrensede spesialiteter, vil man kunne ha ulike veier inn i
en spesialitetsmodul.
Komiteen viser
til at et eksempel er sykehjemsmedisin, hvor Legeforeningen har
laget et «kompetanseområde», hvor blant annet spesialister i allmennmedisin,
indremedisin, geriatri eller nevrologi kan få en formalisert kompetanse
innen sykehjemsmedisin.
Komiteen ber derfor regjeringen
vurdere hvorvidt den nye spesialistutdanningen ivaretar behovet
for generalistkompetanse innenfor kirurgi og indremedisin på en
tilstrekkelig måte.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at omleggingen av spesialistutdanningen
i tre moduler møter kritikk fordi den ikke ivaretar generell kirurgi.
Løsningen på dette kan være at det innenfor den nye spesialistutdanningen
blir en egen spesialitet for generell kirurgi opp mot akuttkirurgi, eller
en modulbasert løsning som sikrer at leger med ulike kirurgiske
hovedspesialiteter kan få tilleggsspesialitet innen generell- og
akuttkirurgi. Dette medlem registrerer
at høringsinstansene gikk for en egen spesialitet for generell kirurgi
opp mot akuttkirurgi.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre viser til at
for kirurgiske fag vil en slik modulbasert modell innebære at kirurger
med ulike kirurgiske hovedspesialiteter kan ta en tilleggsmodul
innen generell- og akuttkirurgi for å være vaktkompetent på mindre
sykehus eller arbeide med akuttkirurgi på et større sykehus.
Med en slik modell
vil lokalsykehus med ulik profil kunne ha nok kirurger ansatt til
at de kan ha vaktberedskap. For et lokalsykehus med kirurgisk virksomhet
innen for eksempel mage-tarmkirurgi og urologi, vil også urologene
være vaktkompetente dersom de har tilleggsmodulen i generell- og akuttmedisin.
I den planlagte spesialitetsstrukturen
vil kun mage-tarmkirurger ha slik vaktkompetanse. Disse medlemmer mener det vil
kunne bli mangel på kirurger som er kompetente til å gå vakt dersom
det kun er spesialister innen gastroenterologisk kirurgi som skal
inneha denne kompetansen.
Per februar 2017
er det 290 yrkesaktive mage-tarmkirurger i Norge, mens det er 1 330
yrkesaktive generelle kirurger. Hvis det i fremtiden kun skal være mage-tarmkirurger
som kan gå vakter på et lite sykehus, vil man raskt komme i en situasjon
hvor mangel på spesialister i realiteten vil styre sykehusstrukturen i
Norge.
Norsk forening for
gastroenterologisk kirurgi (mage-tarmkirurgi) skriver i en høringsuttalelse
til læringsmålene for egen spesialitet at det vil ta 8–10 år å tilegne
seg den nødvendige kompetansen dersom denne spesialiteten skal inneholde
generell- og akuttkirurgi i tillegg. Foreningen er bekymret for
kvaliteten, både for den spissede delen av mage-tarmkirurgien, samt
for generell- og akuttkirurgi i den nye modellen. De anbefaler at
det utredes å beholde generell- og akuttkirurgi som egen spesialitet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener
akuttkirurgisk kompetanse bør finnes på alle akuttsykehus. Disse medlemmer mener
også at flere enn gastrokirurger bør ha en akuttkirurgisk basiskompetanse.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener videre at alle
spesialistutdanningene bør legge mer vekt på akutt- og mottakskompetanse.
Dersom det er plass og utstyr tilgjengelig i mottakene til å gjøre
en større diagnostisk avklaring, vil det for pasienten være en stor
forbedring og vil redusere ventetid.
Disse medlemmer viser til at
mottakene også er en utdanningsarena for mange ulike helsepersonellgrupper.
Her møtes ambulansearbeidere, spesialsykepleiere, laboratoriefag,
radiologifag og ulike sykehusspesialister. Hvis pasienter skal avklares, diagnostiseres
og behandling etableres, må alle kirurgiske fag ha en felles vaktkompetanse
og akuttkirurgiske ferdigheter «i bunn».
Disse medlemmer viser til at
i Norge er førstesortering og startbehandling lagt til
både legevaktene og akuttmottakene hvor pasientene kan komme direkte.
Dette gir et desentralisert og tilgjengelig tilbud i hele landet.
Sykehusenes akuttmottak i Norge er ulikt organisert, og tar imot
ulike pasientgrupper. De fleste sykehus har egne skademottak og skadepoliklinikker
med ortopedisk og kirurgisk kompetanse. For å være et akuttsykehus
må man ha akuttkirurgisk vaktkompetanse. Det betyr ikke at man kan
operere alt, eller beherske alle metoder. Førstehjelp og stabilisering
bør beherskes godt.
Disse medlemmer vil peke på
at det er særlig på de små sykehusene at akuttkirurgi bør være på plass.
Det er ofte langt til neste sykehus og ofte langt mellom legevaktene.
Pasientene har allerede brukt tid på å komme til dette første sykehuset
på veien mot større og sentrale tilbud. Disse medlemmer mener det er
nettopp derfor disse sykehusene bør være akuttkirurgiske baser,
med basale tilbud. Dermed kan pasienter lindres, stabiliseres, startdiagnostiseres
og transporteres tryggere til neste sted.
Disse medlemmer viser til at
dersom Helsedirektoratets forslag til nye læringsmål i ny spesialistutdanning
for leger blir en realitet, vil det føre til at Norge i fremtiden
vil mangle mange kirurger med generell kirurgisk kompetanse. Helsedirektoratet
foreslår nemlig at generell kirurgi ikke vil være en felles utdanning
eller spesialitet i den nye spesialistutdanningen. Da vil svært
få av fremtidens kirurger sikres kompetanse til å kunne gå vakt
på små og mellomstore sykehus, ta imot skadde pasienter og utføre
vanlige akuttkirurgiske operasjoner. Det vil bare være mage-tarmspesialistene
som vil ha slik vaktkompetanse og som vil bli de vaktkompetente
legene. Det vil aldri bli nok gastrokirurger til dette, og situasjonen
vil kunne bidra til sterk sentralisering av det akuttkirurgiske
tilbudet.
Disse medlemmer viser til Legeforeningens brev
til Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet (19. april
2017) der det fremgår at Legeforeningen mener det bør utredes en
videreføring av spesialiteten i generell kirurgi med et justert
innhold mot generell kirurgi og akuttkirurgi, for å sikre tilstrekkelig
antall kirurger som kan gå i generell spesialistvakt. Disse medlemmer viser
til at Legeforeningens syn gjenspeiles i innspillene fra Norsk kirurgisk
forening, Forening for unge norske kirurger, og felles uttalelse
fra Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi, Norsk kirurgisk
forening, Spesialistkomiteen i generell kirurgi, Forening for unge norske
kirurger, Traumeutvalget i norsk kirurgisk forening og Norsk forening
for kolorektal kirurgi.
Disse medlemmer viser til at
det fremgår av alle høringssvarene at det i fagmiljøene er bekymring både
for ivaretakelsen av akuttkirurgi og av den mer spissede gastroenterologiske
kirurgien, hvis gastroenterologisk kirurgi, generell kirurgi og
akuttkirurgi samles i én spesialitet. Det er også i fagmiljøene
bekymring for at læringsmålene for del 3 i en slik bred spesialitet
blir meget omfattende, og at dette vil føre til at spesialiseringen
vil ta vesentlig lengre tid i dette faget enn i andre kirurgiske
spesialiteter. Det kirurgiske fagmiljøet er bekymret for at det
vil skape betydelige problemer mht. tilgang på et tilstrekkelig
antall kirurger som kan gå i generell spesialistvakt dersom gastroenterologisk
kirurgi skal være eneste vaktbærende akuttspesialitet ved mindre
sykehus. Disse medlemmer viser
til at fagmiljøene med dette som utgangspunkt har som målsetting
å sikre og videreutvikle generell kirurgisk kompetanse i sykehusene. Disse medlemmer mener
en egen spesialitet innen generell kirurgi bør utredes, og at det
ikke er hensiktsmessig at Stortinget forskutterer utfallet av en
slik prosess og konkluderer med en modulbasert løsning nå.
Disse medlemmer viser til at
det i Nasjonal traumeplan er tydelig definert hva et akuttsykehus med
traumefunksjon skal kunne utføre av oppgaver. Traumeplanen beskriver
krav som sykehusene skal oppfylle for å kunne ta imot alvorlig skadde
pasienter. Dette omfatter bl.a. krav til vaktberedskap for kirurg,
anestesilege og operasjonspersonell, samt kompetanse for disse gjennom
utvalgte kurs. Det er i Nasjonal traumeplan «sterkt anbefalt» at
akuttsykehus med traumefunksjon har traumeteam, og i kravene til disse
inngår blant annet generell kirurgisk kompetanse. Disse medlemmer mener kravene
i Nasjonal traumeplan med tydelighet viser hva som er de faglige
anbefalingene for en god akuttberedskap for hele befolkningen, at
legeutdanningenes innhold er avgjørende for å oppnå dette og at
ansvaret derfor må ligge i Stortinget.
Disse medlemmer mener at spesialistutdanning
av leger er et viktig fagpolitisk spørsmål. Det vises til svar fra
statsråden, der det antydes at spesialistutdanning av
leger er et faglig spørsmål som må avgjøres av Helsedirektoratet
etter innspill fra fagmiljøene. Disse medlemmer vil da minne om
at regjeringen selv har nedfelt i regjeringsplattformen sin at de
ville innføre en ny spesialitet i akutt- og mottaksmedisin, på tross
av at dette slett ikke var ønsket fra et samlet fagmiljø. Disse medlemmer viser
også til at Stortinget gjennom behandling av Se meg! En helhetlig
rusmiddelpolitikk. Alkohol – narkotika – doping (Meld. St. 30 (2011–2012),
jf. Innst. 207 S (2012–2013)), vedtok at det skulle innføres en ny
spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin for å styrke rusfeltet. Disse medlemmer vil
understreke at legespesialisering og spesialiststruktur må utvikles
både i tråd med den medisinske utviklingen, men også i tråd med
samfunnets behov. Nye utdanningsløp må ikke bare sikre spesialistkompetanse
på store sykehus, men også breddekompetanse på lokalsykehus.
Disse medlemmer viser også
til Prop. 81 L (2014–2015) om endringer i helsepersonelloven og helsetilsynsloven
(spesialistutdanningen m.m.) der departementet fikk lovhjemmel til
å regulere innholdsmessige og organisatoriske spørsmål knyttet til spesialistutdanning
av leger. Slik ga stortingsflertallet regjeringen fullmakt til å
endre spesialistutdanning før innhold og organisering var gjort
kjent for Stortinget.
Disse medlemmer viser også
til at det tidligere er tilrådd å styrke den generelle kirurgiske
kompetansen ved lokalsykehusene. I Eriksteinutvalgets rapport «Lokalsykehusenes
akuttfunksjoner i en samlet behandlingskjede» fra 2007 ble det tilrådd endringer
i helsepersonellutdanningene for å innrette kompetansen til personellet
mot behovene ved små og store sykehus. Det ble foreslått en utdanningspakke
i «lokalsykehuskirurgi» for kirurger som ønsker å arbeide ved lokalsykehus,
og at man utredet hva slags generell kirurgisk kompetanse lokalsykehus trenger.
Disse medlemmer vil også vise
til at mange av struktur- og funksjonsendringene som nå foreslås av
helseforetakene, er begrunnet med mangel på generelle kirurger i
fremtiden. I Odda ble dette av foretaksledelsen brukt som et hovedargument
for å avvikle all kirurgisk virksomhet ved sykehuset.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til fredagsbrevet fra direktør Lars Vorland i Helse Nord (publisert
24. mars 2017), der han skriver:
«Vi trenger ikke
flere medisinske spesialiteter, men en spesialistutdanning som gir
trygghet for vaktordninger i mindre sykehus uten at det trengs mange flere
leger.»
Vorland
etterlyser den generelle kirurgen og at den nye spesialistutdanningen
må utformes slik at den også sikrer bred kompetanse til å vurdere
og stabilisere pasienter, og at det kommer sterke krav om læringsmål
i utdanningene som gjør at sykehusene unngår å måtte opprette mange
parallelle vaktordninger.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke at
ny spesialitet i akuttkirurgi/generellkirurgi ikke vil føre til
nye krav om vaktlag, men vil tvert om kunne spare sykehus for mange
dyre og meningsløse vaktlag for å sikre enkel kirurgisk vurderings-
og stabiliseringskompetanse ved mindre sykehus.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen raskt starte en utredning om en modul som sikrer
at leger med ulike kirurgiske hovedspesialiteter kan få tilleggsspesialitet innen
generell- og akuttkirurgi og/eller videreføring av spesialiteten
i generell kirurgi med et justert innhold mot generell kirurgi og
akuttkirurgi, for å sikre tilstrekkelig antall kirurger som kan
gå i generell spesialistvakt, samt legge til rette for tiltak for
å sikre rekruttering av kirurger til lokalsykehus.»
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener mye kan og
må gjøres for å styrke rekruttering av legespesialister til lokalsykehus.
Å skape forutsigbarhet er svært viktig, og dersom sykehus eller
funksjoner er under konstant press for nedlegging, er det uheldig.
Å legge til rette for desentraliserte grunnutdanninger, videre- og
etterutdanning og økonomiske insentiver, som arbeidsgiverbetalt
nedbetaling av studielån, er tiltak som bør vurderes i alle rekrutteringssvake
områder.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme nødvendige økonomiske tiltak for å styrke
rekruttering av kirurger til lokalsykehus.»