Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Christian Tynning Bjørnø, lederen Trond Giske, Martin Henriksen, Anne
Odenmarck og Tone Merete Sønsterud, fra Høyre, Henrik Asheim, Norunn
Tveiten Benestad, Kent Gudmundsen og Kristin Vinje, fra Fremskrittspartiet,
Lill Harriet Sandaune og Bente Thorsen, fra Kristelig Folkeparti,
Anders Tyvand, fra Senterpartiet, Ivar Odnes, fra Venstre, Iselin
Nybø, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, viser
til representantforslaget, Dokument 8:4 S (2016–2017), om en ny
nasjonal strategi for digitalisering og oversikt over den digitale
tilstanden i norsk skole.
Komiteen understreker at digitaliseringen
av samfunnet stiller økte krav til innbyggerne både i arbeidslivet
og i hverdagen. Den teknologiske utviklingen går stadig raskere,
og digital kompetanse blir en viktigere del av stadig flere yrker.
På samme måte blir digital kompetanse viktigere for å kunne håndtere
alminnelige oppgaver i husholdninger og familier. Utviklingen i
medieoffentligheten viser at digital kompetanse dessuten blir viktigere
for å kunne forstå og delta i demokrati og samfunnsliv. Barn og
unge som ikke mestrer digitale ferdigheter, risikerer å henge etter
på mange samfunnsområder senere i livet. Komiteen understreker skolens
rolle i å legge til rette for at elever kan tilegne seg digitale
ferdigheter, og utvikle og holde dem ved like etter endt skolegang.
Komiteen vil trekke frem behovet
i fremtidens arbeidsliv for kunnskap om og forståelse for teknologi
i alle fag for å kunne fungere i jobben man har. I tillegg til kunnskap
i selve faget vil det bli vesentlig å lære hvordan man forstår og
tolker data, samt å få kunnskap om statistikk og programmering. Komiteen mener
at skolens opplæring i digitale ferdigheter skal gjøre elevene i
stand til å bli gode digitale brukere og skapere.
Komiteen mener at norsk skole
står overfor store endringer når det gjelder digitalisering. Komiteen viser
til at store deler av det norske samfunnet har blitt eller er i
ferd med å bli digitalisert – på de fleste arbeidsplasser, i helse-
og omsorgssektoren, i økonomi og finans og i kommunikasjonen mellom borgeren
og det offentlige.
Komiteen mener at skolen i
for stor grad henger etter i denne utviklingen. Den internasjonale
undersøkelsen ICILS (International Computer and Information Literacy
Study) fra 2013 viste at kun åtte prosent av norske elever i ungdomsskolen
bruker datamaskin daglig på skolen, mens 75 pst. av elevene gjør
det hjemme. Monitor 2016 uttrykker bekymring for at en stor variasjon
i digital modenhet mellom skolene kan føre til at prinsippet om
likeverdig opplæring er truet.
Komiteen viser til at digitale
ferdigheter ble definert som én av fem grunnleggende ferdigheter
fra og med Kunnskapsløftet i 2006. Komiteen viser videre til at
dette er foreslått videreført i fornyelsen av Kunnskapsløftet, jf.
Meld. St. 28 (2015–2016) og Innst. 19 S (2016–2017), og at ferdighetene
skal integreres i kompetansemålene i fag, på fagenes premisser,
der det er relevant.
Komiteen er opptatt av at digitale
ferdigheter er noe alle elever bør tilegne seg så tidlig som mulig for
å kunne dra nytte av ulike digitale verktøy på en god måte. Skolen
skal forberede elevene på et digitalisert arbeidsmarked og en digitalisert
verden.
Komiteen understreker at fremveksten
av digitale læremidler skaper nye muligheter for bedre læring og
tilpasset opplæring for hver enkelt elev, og at dette både gir flere
verktøy og mer tid til oppfølging av elever som har behov for spesiell
tilrettelegging. Komiteen påpeker
at dette fordrer at en rekke faktorer er på plass. Lærerne må ha
god IKT-kompetanse og muligheten til å tilegne seg dette. Den tekniske infrastrukturen
må fungere godt på skoler i hele landet. Det må være god og enkel
tilgang på digitale læremidler og relevant programvare med høy kvalitet.
Komiteen viser til Monitor
2016 fra Senter for IKT i utdanningen, som undersøker skolens digitale tilstand
og gir en oversikt over digital kompetanse, skolenes tilgang til
digitalt utstyr, elevers og læreres holdninger til og bruk av IKT
og skoleleders prioriteringer knyttet til digitalisering. Komiteen merker
seg at undersøkelsen blant annet viser at utstyrssituasjonen på
skolene fortsatt er svært varierende, at bruken av IKT i undervisningen
har økt vesentlig siden 2013, men at elevene likevel opplever mindre forstyrrelser
knyttet til teknologibruk, og at det i liten grad prioriteres ressurser
til kompetanseheving på grunnleggende ferdigheter eller pedagogisk
kompetanse i IKT.
Komiteen merker seg også noen
særlig utfordrende forhold som påpekes i Monitor 2016.
Undersøkelsen peker på at skolene har en stor variasjon i digital
modenhet, der enkelte skoler gjør et systematisk arbeid med IKT
i skolen, mens andre skoler ligger langt bak. Det påpekes også at
det er langt igjen før kompetansemålene i læreplanen er ivaretatt,
og at dette gjelder både elevers og læreres kompetanse. Et alvorlig
forhold løftes frem også ved at undersøkelsen peker på digital mobbing,
og at dette ikke bare foregår mellom elever, men også i særlig grad
overfor lærere. Komiteen understreker
viktigheten av at den kommende strategien for digitalisering i skolen
adresserer disse utfordringene.
Komiteen viser til at Monitor
2016 fra Senter for IKT i utdanningen peker på at variasjonene mellom
skolene er store. Dette handler om alt fra kompetanse til utstyr
og hvordan IKT brukes i klasserommene. Komiteen mener at en nasjonal
strategi må ha til hensikt å minimere forskjellene mellom skolene.
Det pekes også på at det er et stykke igjen før man kan si at kompetansemålene
i læreplanen for elevenes digitale kompetanse er nådd.
Komiteen vil i denne sammenheng
trekke frem undersøkelser som viser at norske elever har digital
kompetanse som er under OECD-snittet, og at de får kompetansen primært
på fritiden og ikke gjennom skolen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til variasjonene i kommunens mulighet til å
levere tjenester av høy kvalitet. Flertallet viser i denne sammenheng
til den pågående kommunereformen og det videre arbeidet for å sikre
at vi får kommuner med en størrelse som kan ivareta behovene for
kompetansemiljøer som kan levere høy kvalitet på tjenesteyting innfor alle
ansvarsområder.