Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren, Audun Otterstad
og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde og
Torhild Aarbergsbotten, fra Frem-skrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, fra Senterpartiet,
Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson,
viser til forhandlingene om Minamata-konvensjonen om kvikksølv,
vedtatt og signert av 92 land, deriblant Norge, i 2013. Stortinget
har i flere sammenhenger og under skiftende regjeringer støttet at
Norge har inntatt en pådriverrolle i dette arbeidet, og komiteen er
tilfreds med at det nå legges fram forslag om norsk ratifikasjon
av konvensjonen, som har til hensikt å redusere utvinning, omsetting,
bruk og utslipp av kvikksølv.
Komiteen betrakter i likhet
med regjeringen Minamata-konvensjonen som en viktig avtale for Norge. Komiteen ser
også et sammenfall av viktige norske interesser både når det gjelder
det generelle behovet for å redusere helse- og miljøskadelig forurensning
for befolkningen og det spesielle behovet for å hegne om sårbare
økosystem i Arktis. Komiteen understreker
at kvikksølvforurensning utgjør en særlig alvorlig trussel mot helse
og miljø, siden dette tungmetallet akkumuleres i levende organismer og
konsentrasjonen stiger jo høyere opp i næringskjedene man kommer. Komiteen understreker
at kampen mot kvikksølvforurensning er av global karakter.
Komiteen legger særlig vekt
på at Minamata-konvensjonen gir bindende regler for å beskytte helse og
miljø mot utslipp av kvikksølv. Avtalens bestemmelser regulerer
tilførsel av kvikksølv til markedet fra gruvevirksomhet eller andre
kilder, bruk av kvikksølv i produkter og prosesser og utslipp til
luft og vann. Den har et eget kapittel om bruk av kvikksølv i småskala
og håndverksmessig gullgraving, som sammen med utslipp fra kullkraftverk
er den største kilden til kvikksølvutslipp. Avtalen regulerer også
lagring av kvikksølv og håndtering av avfall. Avtalen vil bidra
til å støtte arbeid i utviklingsland for å redusere kvikksølvutslipp
gjennom teknisk assistanse og kapasitetsbygging, og det er også
en finansiell mekanisme i avtalen.
Komiteen merker seg de prosedyrer
regjeringen legger opp til når det gjelder tvisteløsning og regler
for endringer i konvensjonen, vedtakelse av nye vedlegg og endringer
i vedlegg. Regjeringen anser det for mest hensiktsmessig og administrativt
besparende å godta endringer gjennom den hovedprosedyren som konvensjonen
legger opp til. Det innebærer at om Norge ikke godtar nye vedlegg
eller endringer i disse, må dette meddeles til depositar innen ett
år. Tilsvarende prosedyre finnes i Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen. Komiteen støtter
regjeringen i synet på dette og understreker at Norge i dag regulerer
kvikksølv strengere enn det som følger av Minamata-konvensjonen.
Komiteen har også merket seg
at avtalen ikke vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser av
betydning for Norge, og at det heller ikke er nødvendig med forskrifts-
eller lovendring ut fra dagens avtale. Partsbidrag vil bli dekket
innenfor Klima- og miljødepartementets budsjettrammer. Komiteen noterer
at det av artikkel 13 fremgår at partene skal søke å bidra finansielt
til å gjennomføre konvensjonen i utviklingsland. Komiteen støtter at Norge på denne
måten bidrar til å bekjempe kvikksølvforurensning, og forutsetter
at regjeringen følger opp dette arbeidet på en hensiktsmessig måte
i tiden som kommer.