Dokument
8:111 S 2015–2016 - Representantforslag om tiltak for å skaffe mer
kunnskap og forebygge langvarig sykdomsutbrudd av mononukleose/kyssesyke
blant ungdom - Stortingsrepresentantene Lisbeth Berg-Hansen, Marianne
Aasen, Jorodd Asphjell og Ruth Grung
Svar:
Mononukleose er en
vanlig virussykdom som så å si alle blir smittet av i løpet av barne-
og ungdomstiden. De siste fem årene ble det ved norske mikrobiologiske
laboratorier diagnostisert årlig mellom 1 700 – 3 500 tilfeller
av viruset. Dette utgjør bare en liten andel av faktisk forekomst,
da mange infeksjoner ikke gir kliniske symptomer; mange ikke blir
testet eller de blir diagnostisert ved hjelp av hurtigtester som
ikke registreres. I primærhelsetjenesten i Norge ble diagnosen «mononukleose»
satt mellom 20 000 – 25 000 ganger per år de siste fem år. Dette
tallet inkluderer også tilfeller hvor diagnosen kan ha blitt satt
flere ganger for samme person (kilde: Sykdomspulsen).
Sykdommen er i all hovedsak en tilstand som håndteres i primærhelsetjenesten.
For de fleste er
sykdommen selvbegrensende, men en mindre andel av de smittede kan
utvikle lever- og miltkomplikasjoner og noen utvikler langvarig
tretthet. Det er ikke mulig å forutsi hvem som får langvarige symptomer,
og det er heller ikke tiltak tilgjengelig for å hindre slik utvikling.
På grunn av at halvparten av de smittede ikke vil ha symptomer;
den lange tiden som viruset utskilles og smittemåten er det ikke
realistisk at omfattende målrettet informasjon om sykdommen vil
få avgjørende betydning for hvor mange som blir smittet med mononukleose. Informasjon
om sykdommens forløp og risikoen for utvikling av komplikasjoner
er derfor det viktigste tiltaket for å forebygge alvorlig sykdom
som miltruptur. Denne oppgaven er en typisk oppgave som hører hjemme
i primærhelsetjenesten, hvor kunnskapen i dag er god og oppdatert.
Informasjon om sykdommen rettet mot ungdom er også tilgjengelig
på internett (f.eks. Ung.no og helsenorge.no). I tillegg har de fleste
apotek utarbeidet skriftlig materiale om sykdommen.
Bakgrunn
om sykdommen
Sykdommen smitter
hovedsakelig via spytt; enten med direkte kontakt med smittet person,
eller via gjenstander som leker o.l. En smittet person er smittsom
i flere måneder, og langvarig virusutskillelse (opp mot ett år)
er observert. Sykdommen diagnostiseres ved kliniske symptomer og/eller
laboratoriepåvisning ved hjelp av blodprøver eller prøver tatt fra
hals. Hurtigtester brukes gjerne i primærhelsetjenesten.
Inkubasjonstiden
(tid fra smitte til symptomer) er 4–6 uker. Primærinfeksjonen forløper
i barneårene vanligvis uten symptomer og blir derfor sjelden erkjent.
Når den opptrer i ungdomsårene fører den hos hver tredje pasient
til sykdomsbildet mononukleose. De vanligste symptomene er feber,
halssmerter og slapphet. Rundt halvparten får forhøyede leververdier
på blodprøver, og en del av disse får også midlertidig forstørret
lever. Milten kan også affiseres og forstørret milt med forhøyet
risiko for miltruptur, som medfører indre blødninger og risiko for
sjokk. For de aller fleste er symptomene over etter noen uker, men
for en mindre andel vil infeksjonen medføre en lengre periode (2–6
måneder) med slapphet og lavere energinivå. Mononukleose har derfor,
i likhet med mange andre infeksjoner, blitt forbundet med myalgisk
encefalopati (ME) også kalt kronisk tretthetssyndrom, men det finnes
ikke entydig holdepunkter for en slik sammenheng.
Det finnes ingen
medikamenter for å behandle sykdommen. Grunnet leveraffeksjon bør
smittede holde seg unna alkohol og medikamenter som brytes ned i
leveren (inkludert paracetamol). For å redusere risiko for miltruptur
anbefales også at personer med mononukleose holder seg unna høyintensiv
fysisk trening i perioden etter infeksjon.
Forebyggende tiltak
Det finnes ingen
vaksine tilgjengelig mot sykdommen. Det foregår forsøk på å utvikle
vaksine, men det vil ta lang tid før disse eventuelt kan tas i bruk.
For å hindre smitte er grunnleggende smitteverntiltak som god hygiene
og å unngå overføring av spytt fra syk til frisk person viktigste
tiltak. Dette vil imidlertid ha begrenset effekt da rundt halvparten
av de smittede ikke har symptomer. Den langvarige virusutskillelsen
gjør det også vanskelig å stanse smitteoverføring. Å hindre videre
smitte anses derfor som vanskelig, og informasjon til den syke som
kan hindre utvikling av miltruptur og leverskade er derfor viktigste
tiltak.
Det er ikke mulig
å forutsi hvem som vil utvikle symptomer, og hvem av disse som vil
få langvarige problemer med tretthet. De viktigste tiltakene vil være
å tilpasse aktivitetsnivået til den enkelte, og gi informasjon til
den syke om redusert aktivitetsnivå, unngå alkohol og medikamenter
som nedbrytes i leveren.
Sykdommen er utbredt
i Norge og velkjent blant landets fastleger. Diagnostikk er tilgjengelig,
både ved mikrobiologiske laboratorier og som hurtigtester brukt
i primærhelsetjenesten. Hovedvekten av pasientene diagnostiseres
i primærhelsetjenesten og får informasjon om sykdommen der. Landets
fastleger og legevaktsleger vil ha god kunnskap om sykdommen; både
symptomer, diagnostikk og forebyggende tiltak for å hindre videre
smitte samt informasjon om mulige komplikasjoner. Sannsynligvis
får også landets helsesøstre en del henvendelser om sykdommen.
Eventuell sykemelding
eller redusert aktivitet i skolen vil måtte tilpasses den enkelte
elev, og vil måtte gjøres uansett medisinsk årsak. Spesifikke tiltak
mot denne virussykdommen i skole/arbeid anes som lite relevant,
utover redusert aktivitetsnivå i den akutte fasen av sykdommen.