Det er et overordnet politisk mål å sikre alle
barn og unge gode oppvekst- og levekår. Det innebærer at de allmenne
velferdsordningene må innrettes slik at de fremmer like muligheter, forebygger
risiko og fremmer sosial mobilitet. Samtidig er det behov for særlig
innsats rettet mot utsatte barn og unge og deres familier.
Velferdspolitikken vektlegger et bredt forebyggende
perspektiv. Tiltak som kan bidra til en jevnere inntekts- og velferdsutvikling
blant dem som nå vokser opp, vil styrke de allmenne oppvekstvilkårene.
Et bredt forebyggende perspektiv ligger til grunn for en fordelingspolitikk
som bidrar til å gi barn og unge et likeverdig tilbud og muligheter
for selvforsørgelse og velferd i eget voksenliv.
For å unngå at fattigdom rammer barn og ekskluderer
dem fra sosiale fellesskap, vil regjeringen arbeide for en god kommuneøkonomi,
en sosial boligpolitikk, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, gratis
eller rimelige fellesgoder og en inntektssikring som gir familiene
mulighet til å leve et verdig liv.
FNs konvensjon om barns rettigheter er inkorporert
i norsk rett. Et hovedprinsipp i konvensjonen er at staten plikter
å vektlegge hensyn til barn og unges situasjon. Regjeringen vil
øke innsatsen mot fattigdom og særlig legge vekt på at alle barn
og unge skal gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet
uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. Regjeringen
støtter ordninger med ferie- og fritidstilbud for barn av foreldre
med dårlig økonomi. Som et ledd i den særlige innsatsen mot fattigdom
er tilskudd til tiltak for deltakelse og inkludering av utsatte
barn og unge styrket. Denne satsingen videreføres. Innsatsen er
målrettet og statlige tilskudd overfor målgruppen ses i sammenheng.
Tiltak som inngår i en helhetlig og samordnet barne- og ungdomspolitikk
og innsats for å forebygge fattigdom og sosial eksklusjon, prioriteres.
Trygge og inkluderende oppvekstmiljø og gode offentlige
velferdsordninger bidrar til å skjerme og motvirke negative konsekvenser
av en vanskelig oppvekst. Regjeringen er opptatt av at det skal
finnes gode og billige møtesteder for barn og unge lokalt, både
i privat og offentlig regi. Det er derfor et mål at kommunene legger
til rette for åpne og inkluderende møteplasser for samvær, utfoldelse
og kultur- og fritidsaktiviteter hvor barn og unge kan delta uavhengig
av familiens økonomiske eller sosiale situasjon. Et inkluderende
oppvekstmiljø skapes gjennom et tett samspill mellom stat, kommune
og andre aktører i lokalsamfunnet, som frivillige organisasjoner,
barn og ungdom selv, foreldre og andre grupper som ønsker å engasjere
seg og gjøre en innsats. Frivillige aktiviteter som er lagt til
offentlige bygg, anlegg og andre arenaer, som kommunale idrettsanlegg
eller skolebygg, bør tilbys gode vilkår slik at aktivitetene blir
rimelige å delta i.
For familier som mottar sosialhjelp, regnes
kostnader for barns deltakelse i fritidsaktiviteter og utstyr til
slike aktiviteter som en del av livsoppholdet etter lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Nav-kontoret har dermed
plikt til å ta slike kostnader med i vurderingen ved utmåling av
økonomisk stønad. Også i de statlige veiledende retningslinjene
for utmåling av stønad til livsopphold omfattes utgifter til deltakelse
i fritidsaktiviteter og fritidsutstyr for barn. Det kan hevdes at
en svakhet med dagens ordning er at det ikke er gitt at utmålt støtte,
som inkluderer fritidsaktiviteter til barn, kommer dette formålet
til gode, og at det kan være vanskelig å få tilleggsstønad til engangskostnader
knyttet til fritidsaktiviteter. På den annen side er utgangspunktet
at også familier som er avhengig av økonomisk stønad, skal ha frihet
til å disponere midlene etter eget behov. Dette bidrar til å ansvarliggjøre
og gi familiene fleksibilitet. Det enkelte Nav-kontor kan likevel bestemme
at utgifter til barns fritidsaktiviteter holdes utenfor den ordinære
stønadsutbetalingen, og i stedet dekke slike kostnader særskilt
etter en konkret vurdering. I formålsparagrafen til den nye loven
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er det
tatt inn en ny bestemmelse om at loven skal bidra til at utsatte barn
og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.
Denne bestemmelsen vil bli fulgt opp i veiledningsmateriell til
loven. Barns rettigheter og hensynet til barns oppvekst, deltakelse
og inkludering vil også bli vektlagt. Regjeringen vil utrede hvordan
aktivitetsstøtte til barn og unge i familier berørt av fattigdomsproblemer
kan ivaretas.
Alle barn og unge har rett til hjelp og støtte
til å utvikle sine evner ut fra egne forutsetninger, interesser
og ønsker. Gjennom en aktiv oppvekstpolitikk vil regjeringen legge
til rette for at alle barn og unge ut fra egne forutsetninger inkluderes
i sosiale fellesskap og sikres innflytelse i eget liv. Den norske
velferdsstaten er tuftet på demokratiske prinsipper om likeverd
og medborgerskap. Det er derfor et mål at barn allerede fra tidlig
barndom får erfare medbestemmelse, solidaritet, ansvar og respekt
for andre.
En forutsetning for å lykkes med sosial utjevning er
tidlig hjelp overfor særlig utsatte barn og unge. Lykkes man med
å yte tidlig hjelp til disse gruppene, kan helseproblemer, rusproblemer, kriminalitet
osv. i mange tilfeller unngås. Tidlig hjelp gir størst effekt. Det
styrker barnas egne ressurser slik at de over tid blir i stand til
å ta vare på seg selv og å møte samfunnets forventninger. Tidlig
innsats overfor særlig risikoutsatte barn og unge er ofte samfunnsøkonomisk
lønnsomt og bidrar på sikt til å redusere velferdsstatens utgifter.
For å bedre livssituasjonen for barn som lever
i fattigdom, må foreldrenes yrkestilknytning styrkes. Det er også
en utfordring å legge til rette for at eninntektshusholdninger får
tettere tilknytning til arbeidslivet ved å gjøre det enklere å kombinere
krevende omsorgsoppgaver med lønnet arbeid. Regjeringen vil rette
spesiell oppmerksomhet mot kjønnsdimensjonen i arbeidet mot lavinntekt
og fattigdom.
Barnetrygden er den viktigste universelle overføringsordningen
for barnefamiliene. Barnetrygden bidrar til å løfte noen av de mest økonomisk
utsatte barnefamiliene over lavinntektsgrensen, slik Fordelingsutvalget
påpekte. Fordelingsutvalget foreslo at barnetrygden framover skulle
oppjusteres med lønnsveksten. Utvalget begrunnet dette med at husholdninger som
har barnetrygd som en relativt stor del av inntektene, har sakket
akterut i inntektsutviklingen som følge av underreguleringen av
barnetrygden. På den annen side har Velferds- og migrasjonsutvalget,
som drøfter barnetrygden i et migrasjonsperspektiv, pekt på at utvikling
av tjenestetilbudet bør kunne prio-riteres framfor en opptrapping
av kontantytelsene for barnefamilier.
Regjeringen har prioritert utbygging og redusert pris
for barnehageplasser. Økt satsing på barnehager har kommet barnefamiliene
til gode, og har, som Fordelingsutvalget pekte på, trolig stor betydning
for barns læring og framtidige levekår. Regjeringen har også økt
fradraget for pass og stell av barn betydelig for familier med to
eller flere barn. Disse tiltakene har isolert sett bidratt til høyere
kjøpekraft for mange familier med yngre barn. For familier med noe
eldre barn har innføringen av gratis læremidler i videregående opplæring
i perioden 2007–2009 avlastet familienes økonomi.
I tillegg til Fordelingsutvalget har flere offentlige
utvalg pekt på uheldige sider ved kontantstøtteordningen, jf. NOU
2011:7 «Velferd og migrasjon» og NOU 2011:14 «Bedre integrering».
Regjeringen mener det er gode grunner til å foreta endringer i kontantstøtteordningen.
Ordningen kan begrense arbeidskraftstilbudet blant småbarnsforeldre
og har uheldige effekter for integrering.
Regjeringen vil derfor foreslå å fjerne kontantstøtten
for toåringer fra 1. august 2012. I tråd med regjeringens politiske
plattform foreslås samtidig en styrking av kontantstøtten for ettåringer
mellom 13 og 18 måneder.
Ved utgangen av 2010 gikk 87,3 prosent av to-åringene
i barnehage. Det antas at avviklingen av kontantstøtten vil resultere
i økt barnehagebruk og økt yrkesdeltakelse fra mødre med barn mellom
to og tre år. Disse barna har siden høsten 2009 hatt rett til barnehageplass.
Kommunene vil bli kompensert for anslåtte økte kostnader til barnehagesektoren.
Barnevernet er en viktig tjeneste i arbeidet
med å forhindre marginalisering og fattigdom. Bedre hjelp til utsatte
barn og unge vil føre til at flere barnevernsbarn får et bedre voksenliv,
og gis muligheter til å ta utdanning og komme i lønnet arbeid.
Det siste tiåret har antallet barn som får hjelp
av barnevernet, økt med hele 56 prosent. Økningen har funnet sted
både i kommunalt og statlig (tidligere fylkeskommunalt) barnevern.
Det statlige barnevernet har siden forvaltningsreformen for barnevernet
fra 2004 blitt tilført betydelige ressurser for å håndtere det økte
behovet.
Også i det kommunale barnevernet har utviklingen
det siste tiåret medført utfordringer. Selv om kommunene har iverksatt
forebyggende tiltak og i betydelig grad økt ressursbruken i barnevernet, har
veksten i saksmengden overgått veksten i antall stillinger. For
å bidra til at alle utsatte barn og unge får riktig hjelp til riktig
tid, har kommunene styrket satsingen på barnevernet betydelig de
siste årene. Kommunenes brutto driftsutgifter til barnevernet økte
med vel 1 mrd. kroner i 2010 sammenlignet med 2009. I statsbudsjettet
for 2011 ble det videre øremerket 240 mill. kroner for blant annet
å øke antall stillinger i det kommunale barnevernet. I tillegg til
flere stillinger krever et styrket barnevern også høy kompetanse blant
de ansatte. Kompetansen må ikke bare holdes ved like, men også utvikles
for å kunne møte endrede behov. Det er også viktig å forberede nyutdannede
tilstrekkelig på arbeid i barnevernet.
Regjeringen vil fortsette satsingen på barnevernet
og er i ferd med å evaluere forvaltningsreformen for barnevernet
fra 2004.
Regjeringen har som mål at alle skal gis like
muligheter til å utnytte sine evner og nå sine mål, uavhengig av
sosial bakgrunn. Barnehagen og utdanningssystemet skal bidra til
å utjevne sosiale forskjeller. Et godt og tilgjengelig barnehagetilbud,
en sterk offentlig fellesskole av høy kvalitet, gratis og desentralisert
høyere utdanning og et godt studiefinansieringssystem bidrar til
å utjevne sosiale forskjeller.
Lav foreldrebetaling og høy deltakelse i barnehagen,
gratisprinsippet i det offentlige utdanningssystemet og en sterk
offentlig fellesskole gjør at en i Norge har mindre sosiale forskjeller
i utdanning enn de fleste andre land. Også i Norge ser en likevel
klare sammenhenger mellom familiebakgrunn og i hvilken grad ungdom
lykkes i utdanning.
Norsk utdanningspolitikk og utdanningssystem har
mange likhetsskapende trekk. Et svært viktig trekk i norsk utdanningspolitikk
har ifølge Fordelingsutvalget vært den bevisste og langvarige satsingen
på gratisprinsippet i skolen og i høyere utdanning. Fordelingsutvalget
peker på at gratisprinsippet på enkelte områder ikke er gjennomført,
slik som i barnehagesektoren og skolefritidsordningene.
De senere årene har barnehagen likevel blitt
et velferdsgode som nesten alle barn tar del i. Norsk forskning
viser at barnehagedeltakelse påvirker utdannings- og inntektsnivået
på lang sikt. Barnehager av høy kvalitet er også gunstig for barns
ferdigheter, herunder språkutvikling. Internasjonal forskning viser
at høy kvalitet i barnehagen er avgjørende for barns utvikling og trivsel.
I barnehagen legges også et viktig grunnlag for barns helse og levevaner
i samarbeid med foresatte. Barn som ikke deltar i barnehage, vil ikke
få ta del i dette, og vil derfor ha et annet utgangspunkt når de
skal begynne på skolen. Regjeringen ønsker derfor at flest mulig
barn skal ha erfaring med barnehage før skolestart. Dette er bakgrunnen
for at regjeringspartiene inngikk barnehageforliket og derigjennom
sikret maksimalpris på foreldrebetalingen.
Fordelingsutvalget framhever at jo større satsinger
det gjøres for å integrere barnehagene ytterligere i utdanningsløpet,
desto viktigere blir det å sikre reell tilgang for alle barn uavhengig av
sosial bakgrunn. Utvalget mener derfor at det bør gjøres endringer
i regelverket om foreldrebetaling i barnehagene, slik at eventuelle økonomiske
barrierer for barnehagebruk fjernes. Fordelingsutvalget foreslår
20 timer gratis kjernetid for alle slik at man sikrer et korttidstilbud som
er gratis og tilgjengelig for alle grupper. Fordelingsutvalget foreslår
at det deretter vurderes obligatorisk kjernetid for femåringene.
Antall barn som ikke er i barnehage i dag, er
lavt. I aldersgruppen tre til fem år, den mest aktuelle gruppen
for skoleforberedende tiltak, er det om lag 6 500 barn som ikke
går i barnehage. Utvalgets forslag innebærer at også foreldrene
til de om lag 276 000 barna som allerede er i barnehage, får gratis
kjernetid.
Regjeringens politikk er at barnehagedeltakelse er
frivillig, noe som for øvrig er i tråd med Brenna-utvalgets innstilling.
Regjeringen har valgt å bruke maksimalpris som et universelt virkemiddel
for å redusere foreldrebetalingen i barnehagen, og har dermed medvirket
til at den økonomiske belastningen for barnefamiliene er blitt betydelig
redusert de siste årene. Regjeringen vil videreføre maksimalprisen
på samme nominelle nivå hvert år framover, til målet i plattform
for regjeringssamarbeidet 2005–2009 om en maksimalgrense for foreldrebetalingen
på 1 750 kroner (2005-kroner) er nådd. Kommunene skal i tillegg
ha ordninger som kan tilby familiene med lavest betalingsevne en
reduksjon i eller fritak fra foreldrebetaling. Regjeringen har lagt
til rette for at foreldrebetalingen også i årene fremover vil være
så lav at alle familier som ønsker det, har råd til en barnehageplass.
Selv om barnehagedeltagelsen har økt siden innføringen
av maksimalprisen, er det likevel behov for særskilte tiltak for
å øke deltagelsen i barnehage for noen grupper. Siden hovedhensikten
med Fordelingsutvalgets forslag om å innføre gratis kjernetid var
å nå vanskeligstilte grupper som blant annet på grunn av nivået
på foreldrebetalingen ikke bruker barnehager i dag, fremstår forslaget
om universell gratis kjernetid som svært kostnadskrevende og lite
treffsikkert.
Det kan også være andre årsaker enn økonomi som
medvirker til at barn ikke går i barnehage. Enkelte familier ønsker
at en av foreldrene er hjemmeværende. Et ønske fra foreldrene om
at barna skal lære morsmålet sitt kan også medvirke til at noen
barn ikke går i barnehage, uavhengig av pris.
Regjeringen har valgt å satse på gratis kjernetid i
barnehage i enkelte områder med høy andel barn med innvandrerbakgrunn.
Dette skal bidra til at flere barn med minoritetsspråklig bakgrunn skal
få bedre norskkunnskaper før skolestart. Forsøket med gratis kjernetid
innebærer en reduksjon i oppholdsbetalingen og senker barrieren
for å søke plass i barnehage. Forsøket innebærer også heving av
kompetansen til personalet i barnehagen og inneholder tiltak rettet
mot foreldrene. Regjeringen videreførte også i statsbudsjettet for
2011 satsingen på bruk av gratis kjernetid som et virkemiddel for
å stimulere til økt barnehagedeltagelse. Regjeringen mener forsøk
med gratis kjernetid i barnehage i områder med en høy andel barn
med innvandrerbakgrunn er et godt virkemiddel for å bedre levekårene
og bidra til en jevnere fordeling, og vil vurdere en utvidelse av
ordningen.
Regjeringen ønsker også å kartlegge nærmere gruppen
som ikke går i barnehage, og vurdere denne gruppens behov for et
slikt tilbud før skolestart. Barn som ikke går i barnehage, vil være
et tema i den nye stortingsmeldingen om framtidens barnehage som
etter planen skal legges fram for Stortinget høsten 2012.
Et av regjeringens fremste mål for barnehagesektoren
er høy og likeverdig kvalitet i alle landets barnehager. God kvalitet
på barnehagetilbudet kan bidra til sosial utjevning og likeverdige
muligheter for alle barn til å delta i et livslangt læringsløp.
Det er indikasjoner på at det er store kvalitetsforskjeller i dagens
barnehager. Brennautvalget konkluderer med at dagens barnehagetilbud
ikke har den grad av systematikk og kvalitet som skal til for å
sikre at alle barn får et godt pedagogisk tilbud. I tråd med vurderingene
fra Brennautvalget vil regjeringen prioritere å heve kvaliteten
i barnehagene.
I de nærmeste årene ønsker regjeringen å videreutvikle
det pedagogiske tilbudet i barnehagene. Dette krever et personale
med høy kompetanse som kan oppfylle de nasjonale kravene til kvalitet
i barnehagen. I dagens norske barnehager har drøyt 30 prosent av
de ansatte pedagogisk utdanning, mens 23 prosent av de ansatte i barnehagen
ikke har høyere utdanning enn grunnskole.
Fordelingsutvalget mente at andelen pedagoger
i barnehagene burde økes. Som kapittel 4 viser, er det pr. i dag
ikke nok utdannede pedagoger til at dagens stillinger til pedagogisk
personale blir besatt. Regjeringen mener derfor det er svært viktig
å styrke rekrutteringen og kompetanseutviklingen i barnehagene de
nærmeste årene, slik at man får tilstrekkelig kvalifisert personale. Kunnskapsdepartementet
planlegger blant annet en kompetansestrategi som skal sikre økt
kompetanse for alle ansatte i barnehagene. Spørsmålet om å øke kravet
til pedagogisk bemanning kan vurderes på lengre sikt, når barnehagene
har fått tilstrekkelig kvalifisert personale til å oppfylle dagens
regelverk.
Det er lite forskning og kunnskap om hva som kjennetegner
barnehager med god kvalitet, jf. St. meld. nr 41. (2008–2009) «Kvalitet
i barnehagen» og Fordelingsutvalget. Kunnskapsdepartementet vil
derfor sette igang et større forskningsprosjekt om kvalitet i barnehagen.
Regjeringen planlegger å legge fram en ny stortingsmelding
om framtidas barnehage høsten 2012. Stortingsmeldingen skal gi en
tydelig retning for hva barnehagen skal være i framtiden. Flere
offentlige utvalg har kommet med innspill av stor betydning for
videreutviklingen av en helhetlig og ambisiøs barnehagepolitikk
(Midtlyng-, Østberg-, Brenna- og Fordelingsutvalget). Mange av disse
forslagene skal vurderes og ses i sammenheng i arbeidet med den
nye stortingsmeldingen.
Fullført utdanning på minimum videregående nivå
er i økende grad en forutsetning for arbeid. Regjeringen ønsker
derfor at flere skal gjennomføre videregående opplæring.
Fordelingsutvalget framhevet at kvalifikasjonskravene
i arbeidslivet stadig blir strengere, og pekte på at denne utviklingen
trolig vil fortsette. Dette trekker i retning av at jobbmulighetene
for personer med lave kvalifikasjoner trolig vil reduseres i årene
som kommer. Utvalget pekte på at frafallet i videregående opplæring
i Norge er relativt stort, og at fullført videregående opplæring
er blant de viktigste enkeltfaktorene som forebygger lavinntekt.
Å øke gjennomføringsgraden i videregående opplæring er derfor etter utvalgets
vurdering svært viktig for yrkesdeltakelsen og utviklingen i inntektsfordelingen
i årene framover. Fordelingsutvalget pekte på at nøkkelen til å
øke gjennomføringsgraden ligger i forebygging gjennom tiltak i barnehagen
og tidlig i utdanningsløpet. Utvalget viste til at mange elever
ikke har tilstrekkelige forutsetninger fra grunnskolen for å gjennomføre
videregående opplæring. Utvalget hadde ingen konkrete forslag til
tiltak i grunnskolen eller videregående opplæring, men viste til
at det er mye arbeid som pågår på dette området.
Fordelingsutvalgets vurderinger støtter i hovedtrekk
opp under regjeringens hovedstrategi om å vektlegge tidlig innsats
for å sikre alle en god utdanning og øke gjennomføringen i videregående
opplæring. Sosiale forhold som foreldres utdanningsnivå skal ikke
avgjøre om elever lykkes i skolen. Gjennom tidlig innsats i gode barnehager
og skoler, og tett oppfølging og høy lærerkompetanse gjennom det
13-årige grunnopplæringsløpet kan en motvirke sosial skjevhet i
utdanningssystemet og gi alle like muligheter. Regjeringen vil fortsette
arbeidet med å sikre kvaliteten i grunnopplæringen.
Regjeringen har økt antallet undervisningstimer i
kjernefagene norsk, matematikk og engelsk med til sammen fem timer
på barnetrinnet (høsten 2008), innført to nye timer med fysisk aktivitet
for 5.–7. trinn (høsten 2009), og ytterligere én undervisningstime
på barnetrinnet (høsten 2010). Regjeringen har også innført en plikt
for kommunene til tilrettelegging i form av tidlig innsats for elever
med svake ferdigheter i lesing og regning på 1.–4. trinn. Den tidlige
innsatsen skal settes inn i fagene norsk/samisk og matematikk. Tiltak
som tidlig innsats, blant annet gjennom satsing på grunnleggende
ferdigheter og fokus på motivasjon, samt videreutdanning av lærere
og skoleledere og ny grunnskolelærerutdanning, skal videreføres
og utvikles videre for å sikre kvaliteten i opplæringen.
Skolefritidsordningen (SFO) er frivillig og mange
barn deltar ikke. Barnetilsynsundersøkelsen fra 2010 viser at deltakelsen
er lavere blant lavinntektsfamilier og familier med minoritetsbakgrunn.
En undersøkelse fra NIFU STEP viser at det er samvariasjon mellom læringsresultater
og deltakelse i SFO. I tillegg er SFO et viktig sted for integrering.
Regjeringen ønsker mer kunnskap om hvem som ikke deltar, hvorfor,
effekter av deltakelse og konsekvenser for fordeling. Regjeringen
vil derfor utrede disse spørsmålene videre og vurdere behovet for
eventuelle tiltak.
Regjeringen vil også utrede nasjonale kvalitetsstandarder
i SFO samt vurdere tiltak for å begrense foreldrebetalingen, eventuelt
i kombinasjon med å styrke timeantallet i barnetrinnet. Allerede
fra høsten 2010 er det etablert tilbud om leksehjelp på til sammen
8 timer for 1.–4. trinn. Et gratis og helhetlig tilbud til alle elever
kan bidra til sosial utjevning gjennom inkludering, bedre rammer
for læringsutbytte og økt sosial trivsel.
Regjeringen vurderer behovet for ytterligere
utvidelse av timetallet på barnetrinnet. Dette kan være undervisningstimer
eller læringsstøttende aktiviteter (blant annet leksehjelp), fysisk
aktivitet og samarbeid med kulturskolen. Også slike aktiviteter
kan være del av den obligatoriske skoledagen.
Regjeringen la våren 2011 fram en egen stortingsmelding
om ungdomstrinnet. Ungdomstrinnet er sentralt i arbeidet med å øke gjennomføringen
av videregående opplæring. I stortingsmeldingen legges det vekt
på at økt valgfrihet kan skape bedre motivasjon hos elevene og gi
økt lyst til læring. Behovet for mer varierte tilbud skal skje gjennom
økt valgfrihet innenfor fellesskolen, ikke gjennom spesialklasser
eller elitetilbud. Regjeringen vil i 2012 innføre valgfag på 8.
trinn i ungdomsskolen. Tilbudet om valgfag skal gi alle elever faglige
utfordringer og bidra til et mer praktisk og variert ungdomstrinn. Det
legges også opp til større fleksibilitet i fag- og timefordelingen
for å kunne gi økt lokalt handlingsrom, og Kunnskapsdepartementet
vil sende på høring et forslag om omfang og innretning. Lærerens
evne til å være en god leder av klassen er en forutsetning for å
skape en variert opplæring, der elevene er motiverte og får et godt
læringsmiljø. Klasseledelse er derfor et sentralt tiltak. Elevene
skal møte faglige utfordringer og ha et godt læringsutbytte slik
at de er best mulig rustet til å gjennomføre videregående opplæring.
Derfor varsles det at Kunnskapsdepartementet vil prioritere å styrke
ferdighetene i regning og matematikk og videreføre lesesatsingen,
som i større grad skal ha som mål å styrke guttenes leseferdigheter.
God kultur for tilbakemeldinger og vurdering er viktige faktorer
for moti-vasjon og læring. Regjeringen er også opptatt av sentrale
sider ved elevenes læringsmiljø som mobbing, psykisk helse og livsstil.
Videre la Kunnskapsdepartementet våren 2011 fram
en stortingsmelding om tidlig innsats og gode læringsmiljøer for
barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte i opplæringen.
Meldingen bygger på det utdanningspolitiske målet om inkludering.
Det er viktig at barn og unge med ulik sosial bakgrunn og med forskjellig
etnisk, religiøs og språklig tilhørighet møtes i en barnehage og
skole som har god kvalitet og høye forventninger til læring for
alle. Meld. St. 18 (2010–2011) «Læring og fellesskap» gir en samlet
framstilling av behovet for spe-sialpedagogiske tiltak i barnehage
og grunnopplæring med særlig vekt på kvalitet. Regjeringen ønsker
å gjøre barnehagen og skolen, samt de kommunale og statlige støtteapparatene,
bedre rustet til å fange opp og følge opp de som trenger hjelp og
støtte. Hovedgrepene for å oppnå dette er tidlig innsats og å bygge
et lag rundt læreren, blant annet gjennom et bedre system for vurdering
og oppfølging av barn og unge, kompetansetiltak for PP-tjenesten
og omorganisering av Statlig spesialpedagogisk støttesystem (Statped).
Midtlyng-utvalgets utredning, NOU 2009: 18 Rett til læring, er et viktig
grunnlag for meldingen.
Målrettet innsats for å oppdage og støtte elever med
svake grunnleggende ferdigheter i videregående opplæring er en viktig
del av tidlig innsats for å sikre gjennomføring i videregående opplæring.
Tiltak vil bli utviklet i nært samarbeid med kommuner og fylkeskommuner
gjennom prosjektet Ny GIV, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen
vil følge resultatene fra Ny GIV nøye, og det er aktuelt å øke den
statlige innsatsen.
Utfordringen med frafall er særlig stor innenfor fag-
og yrkesopplæringen. Det er spesielt mange på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene
som slutter i overgangen mellom opplæring i skole og opplæring i
bedrift. Mangel på læreplasser er en av årsakene til dette. Regjeringen
har derfor tatt initiativ til å fornye samfunnskontrakten for å sikre
økning i antall læreplasser. Samtidig er det viktig at fylker og
arbeidsliv samarbeider om at elever som er mer arbeids- enn skoleorienterte, kan
bruke opplæringsmodeller hvor mer av opplæringen foregår i arbeidslivet.
Kompetansen til lærerne er avgjørende for kvaliteten også i fag-
og yrkesopplæringen. Det ble i 2009 satt av økte midler til etterutdanning
av lærere og instruktører i disse fagene. Regjeringen vil fortsette
dette arbeidet. I tillegg er det bevilget midler til utprøving av
hospiteringsordninger for lærere på yrkesfag. Kunnskapsdepartementet
er videre i ferd med å få utredet hvordan en eventuell rett til
læreplass og/eller fireårig opplæring/forsterket alternativt løp
i skolen kan gjennomføres.
For noen unge kan forhold som ligger utenfor skolen
være til hinder for en vellykket skolegang, og ikke alle utfordringer
kan løses gjennom virkemidler i utdanningssektoren alene. Som en
del av satsingen Ny GIV ble Oppfølgingstjenesten og samarbeidet
mellom Oppfølgingstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen
for å nå ungdomsgruppen som står utenfor både arbeid og utdanning,
styrket i 2011, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen har videre
satt i gang Losprosjektet, der siktemålet er å styrke skoletilknytningen
til ungdom med sammensatte vansker og bistå ungdommen i livet rundt
skolen.
Fordelingsutvalget mente det var godt faglig grunnlag
for å hevde at et fag- eller svennebrev vil være en mer solid investering
både for samfunnet og for den enkelte enn de fleste kurs innenfor
arbeidsmarkedsopplæringen. Fordelingsutvalget pekte videre på at
de fleste voksne med lav utdanning antakeligvis opplever det som
vanskelig å heve sitt formelle utdanningsnivå på grunn av inntektstapet
og nedbetalingsbyrden et ev. studielån vil påføre dem. For å sikre
at flere voksne med lav utdanning gjennomfører videregående opplæring,
foreslo Fordelingsutvalget å endre de stipendbaserte ordningene
til Statens Lånekasse og i større grad enn i dag la arbeidsledige
beholde dagpenger mens de får tilbud om å ta fag- eller svennebrev som
arbeidsmarkedsopplæring.
Om lag 30 prosent av arbeidsstyrken har bare grunnskole.
De fleste av disse klarer seg bra på arbeidsmarkedet, men arbeidsledigheten
er høyere enn blant personer med mer utdanning. Arbeidsledigheten
for personer med grunnskoleutdanning var om lag 10 prosent i 2010,
mot 2 prosent for dem med høyere utdanning. Regjeringen prioriterer
målrettede tiltak for dem som faktisk blir arbeidsledige. På enkelte
områder kan det likevel være aktuelt med tiltak rettet mot en større
del av voksenbefolkningen, særlig kan det være aktuelt med spesielt
tilrettelagte tiltak for voksne som helt eller delvis mangler grunnskole.
Denne gruppen vil i liten grad være kvalifisert til å komme inn
på arbeidsmarkedet og få videreut-viklet sin kompetanse der.
Regjeringen viser også til pågående utviklingsarbeid
i samarbeid med fylkeskommunene for å bidra til mer tilpassede tilbud
på fag- og yrkesopplæring for arbeidssøkere uten fullført videregående
opplæring, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen vil vurdere eventuell
videreføring av forsøkene med videregående opplæring for arbeidsledige
etter at forsøks-perioden er fullført og forsøkene grundig evaluert.
Det vil også bli iverksatt et forsøk i 3 fylker
knyttet til arbeidslediges mulighet for å fullføre fagbrev. Forsøket
utformes slik at dagpengemottakere som har vært ledige i minst 3
måneder skal kunne delta i opplæring for å sluttføre fagbrev i inntil
3 måneder. Denne perioden kan forlenges med inntil 3 måneder. Det stilles
som krav at deltakerne i forsøket til enhver tid må være tilgjengelige
for arbeid. Forsøkene avsluttes og evalueres sammen med de allerede pågående
forsøkene nevnt over.
Regjeringen vil også sette i gang forsøk med
opplæring på arbeidsplassen for ufaglærte i helse- og omsorgssektoren
og barnehagesektoren. Hovedformålet med forsøket er at det utvikles opplæringstilbud
i fylkeskommunal regi som kan bidra til at flere voksne ufaglærte
tar fagbrev. Som varslet i St.meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja,
vurderer regjeringen også om voksne over 25 år som ikke tidligere
har bestått videregående opplæring, bør ha rett til slik opplæring.
Regjeringen vurderer også innføringen av en rett til opplæring i
grunnleggende ferdigheter for voksne som har behov for det, i kombinasjon
med videregående opplæring. Voksne har allerede rett til videregående
opplæring med samme studiefinansiering som gjelder for høyere utdanning.
Studiefinansieringsordningene for voksne som skal ta videregående
opplæring, må blant annet vurderes i sammenheng med ordningene som
gjelder for andre grupper.
Regjeringen er også opptatt av at voksne som
har svake grunnleggende ferdigheter, får mulighet til å videreutvikle
sin kompetanse. Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA)
er det sentrale virkemiddelet. Dette programmet har blitt betydelig
styrket de senere årene, blant annet som ledd i den særlige innsatsen
mot fattigdom. Regjeringen vil sette i gang en evaluering av effekten
av BKA-tiltak på deltakernes arbeidsmarkedstilknytning.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at et hovedmål med fordelingspolitikken
er å hindre dårlige levekår og lavinntekt blant barn. Gode levekår
i barndommen er et mål i seg selv. Barns muligheter til å utvikle
seg skal ikke avhenge av foreldrenes økonomi. Å gi alle barn like
muligheter og en god start i livet vil bidra til sosial mobilitet.
Sosial mobilitet gir større frihet for den enkelte. Flertallet er
også opptatt av at det er positivt for verdiskapingen at flest mulig
får utnyttet sine evner på best mulig måte.
Flertallet viser til at de gode
fellesskapsløsningene er særlig viktige for utsatte gruppers levekår.
Derfor er det viktig å sikre åpne møteplasser i kommunene som blant
annet folkebibliotekene, svømmehallene og fritidsklubbene. Barne-
og ungdomsorganisasjonene og gode kultur- og fritidstilbud bidrar
også til uformell læring, utvikling av medborgerskap og sosial inkludering.
Flertallet viser til at barn
og ungdom lever sine liv innenfor fire hovedarenaer; familien, barnehagen,
skolen og fritiden. Det er positivt at regjeringen vil fortsette
å arbeide for et inkluderende samfunn hvor alle barn og unge kan
delta på lik linje med sine jevnaldrende på alle disse arenaene.
Flertallet viser til at en ordning
med aktivitetsstøtte skal utredes. Dette er viktig, fordi sosial
eksklusjon er noe av det som gjør livet vanskelig for barn fra familier
med dårlig råd. Noe av det viktigste for et menneske er venner,
å få bekreftelse og å oppleve mestring. Deltakelse på sosiale arenaer
utenom barnehage og skole er noe av det viktigste for å bli inkludert
i et fellesskap. Å føle seg annerledes og bruke tid på å beskytte
foreldre fra skammen ved å ha dårlig råd, preger ofte barna gjennom
et helt liv. Dette kan og må motvirkes. Flertallet ber
derfor regjeringen prioritere arbeidet med å utrede ordninger som
kan gi disse barna god tilgang til sosiale arenaer og fritidstilbud.
En ordning med aktivitetsstøtte må utredes.
Flertallet viser til
at den sterke veksten i fellesskapsordningene i de nordiske landene
har sammenheng med økt kvinnelig yrkesdeltakelse i arbeidsmarkedet.
Omsorgsoppgaver som tidligere lå i familien, tilbys nå i stedet
av det offentlige, og særlig med kvinnelig arbeidskraft. Kvinners
økte yrkesdeltakelse har vært en sentral faktor bak den gode utviklingen
i velstand og vekst i Norge de siste 50 år. Flertallet viser
til at barnehageutbyggingen er et viktig virkemiddel for å øke arbeidstilbudet.
Det gjør at begge foreldre kan være i arbeid vel vitende om at barna
er i trygge hender og har det bra. Å sikre kvaliteten på barnehagene
og å inkludere de barna som har behov for dette viktige pedagogiske tilbudet
for eksempel når det gjelder språkutvikling og pedagogisk stimulans,
er en prioritert oppgave framover. Slik kan barn få en best mulig
start i livet, samtidig som flest mulig av foreldrene kan få mulighet
til å forsørge seg selv. Særlig er det viktig å legge til rette
for at arbeidslivet inkluderer alenemødre og minoritetskvinner,
to grupper som er overrepresentert i den gruppa som ligger lavest på
inntektsstatistikken.
Flertallet er videre opptatt
av å bekjempe ufrivillig deltid og sikre at flest mulig får forsørge
seg selv gjennom faste, hele stillinger. Det må vurderes kontinuerlig
om verktøyene for å sikre dette er gode nok. Faste, hele stillinger
i helse og omsorg er også viktig av hensyn til kvalitet, pasientsikkerhet
og mulighet for faglig påfyll som igjen gir bedre kvalitet for innbyggerne.
Bruk av midlertidighet, bemanningsbyråer i stedet for fast ansatte
eller faste vikarer, og små stillingsbrøker kan true både likestillingen og
kvaliteten i velferdstilbudet.
Flertallet vil framheve
de gode permisjonsordningene som viktige både for fordeling, likestilling
og antall barnefødsler, som igjen er viktig for økonomien. Flertallet mener
at fedrekvoten er en suksess av flere grunner: For det første fordi
barn og fedre får bedre mulighet til å bli kjent og knytte bånd
til hverandre helt fra starten av. For det andre fordi økt likestilling
i hjemmet gir økt likestilling i arbeidslivet. Likestilling er bra
både for økonomien og for valgfriheten på lengre sikt. En egen fedrekvote
gjør det lettere for menn å ta permisjon for å være sammen med barna
sine, siden de erfaringsvis møter barrierer både i form av arbeidsgivere
som ikke ser det som menns oppgave å «passe barn», og mødre som
ser på permisjonen som «sin». Kvotering i arbeidslivet og næringslivet
bidrar på tilsvarende måte til å fjerne kjønnsmessige barrierer
som står i veien for at alle skal ha de samme mulighetene.
Flertallet viser til
at regjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer å satse
på utdanning og kunnskap. Gjennom sosial læring, utdanning, dannelse
og medvirkning skal barn og unge tilegne seg kunnskaper og ferdigheter,
lære å ta ansvar, vise omsorg, utvikle kritisk sans og selvtillit.
Barnehagen skal være et sted for lek, læring og omsorg. Gjennom
tidlig oppfølging av de som har størst behov og høy kvalitet i opplæringen
skal alle være godt rustet når de går ut av grunnskolen, slik at
de kan fullføre en videregående opplæring. Frie og uavhengige universiteter
og høyskoler i hele landet som kan gi studentene forskningsbasert
undervisning av høy kvalitet, som er relevant og tilpasset et moderne
kunnskapssamfunn. Etter- og videreutdanning er et av de viktigste
verktøyene en har for å kvalifisere folk til et yrkesliv som stadig
endres, både i struktur og arbeidsmåter.
Flertallet viser til at det er
et prioritert mål for utdanningssystemet at det skal motvirke sosiale forskjeller.
Fordelingsutvalget understreket at kvalifikasjonskravene i arbeidslivet
øker. Å fullføre videregående opplæring er avgjørende for å lykkes
i arbeidslivet. Utvalget pekte videre på at et stort antall voksne
ikke har utdanning utover grunnskolenivå som gjør det vanskeligere
å komme inn på arbeidsmarkedet i tillegg til at de er mest utsatt
for ledighet under lavkonjunkturer. Utvalget mente at denne gruppen
antakeligvis opplever å ha små økonomiske muligheter til å oppgradere
sin formelle utdanning. Det er en sterk sammenheng mellom foreldre
og barns utdanningsvalg og prestasjoner. Utvalget pekte på tiltak
i barnehagen og tidlig i skolen som nøkkelen til å forbedre skoleresultater
og gjennomføringsgrad.
Flertallet har merket seg at
det pågår kvalitetsutvikling i barnehagene, skolen og voksenopplæringen.
Det bidrar til å gi flere det faglige grunnlaget de trenger for
å gjennomføre videregående opplæring. Den store utbyggingen av barnehager
de siste ti årene, kombinert med redusert foreldrebetaling, er et
av de viktigste tiltakene for reduserte forskjeller på lang sikt.
Flertallet har merket
seg at om lag 97 prosent av alle 3–5-åringer har barnehageplass.
Norsk forsk-ning viser at barnehagedeltakelse påvirker utdannings-
og inntektsnivået på lang sikt. Barnehager av høy kvalitet er også
gunstig for barns ferdigheter, herunder språkutvikling. Internasjonal
forskning viser at høy kvalitet i barnehagen er av gjørende for
barns utvikling og trivsel. Drange og Telle (2011) viser at barnehagedeltakelse
har sterk positiv effekt på skolekarakterene til innvandrerjenter.
Det kan være mange ulike grunner til at foreldrene
ikke velger å sende barna sine i barnehage. Både Brennautvalget
(2010:8), Østbergutvalget (NOU 2010:7) og Integreringsutvalget (NOU 2011:14)
er opptatt av at man enten utformer egne tilbud for de barna som
fremdeles ikke går i barnehage eller legger til rette for at disse
barna vil begynne i barnehage. Flertallet viser til
at ordningen med gratis kjernetid i barnehager i områder med høy
andel barn med innvandrerbakgrunn har bidratt til at flere barn
med fremmedspråklig bakgrunn har fått bedre norskkunnskaper før
skolestart. Regjeringen har varslet at den vil vurdere en utvidelse
av ordningen. Dette vil bidra til mindre forskjeller og bedre muligheter
for barn som får dette tilbudet. Flertallet støtter
dette.
Flertallet understreker derfor
at opphevelse av kontantstøtten for toåringer, parallelt med styrking
for ettåringer, vil gi økt barnehagebruk for barn mellom to og tre
år.
Flertallet påpeker at arbeidet
med å heve kvaliteten i barnehagene må prioriteres framover. Det
vil bidra til å gi flere barn grunnlag for å lykkes i skolen og
i livet. Flertallet har merket seg at det er godt
dokumentert at personalets kompetanse er svært viktig for å sikre
god kvalitet i barnehagene. Det er per i dag ikke nok utdannede
pedagoger til at dagens stillinger til pedagogisk personale blir
besatt. Regjeringen har derfor iverksatt tiltak for å styrke rekrutteringen
og kompetanseutviklingen i barnehagene. Flertallet støtter
dette.
Flertallet viser til at innføring
av makspris har redusert foreldrebetalingen i barnehagene betydelig.
Regjeringen har varslet at maksprisen skal videreføres på dagens
nivå til en har nådd en makspris på 1 750 2005-kroner. Det har gitt langt
flere familier mulighet til å benytte barnehagetilbudet. Barnetilsynsundersøkelsen
viser at lavinntektsfamiliene bruker over det dobbelte av sin disponible
inntekt på SFO/barnehage, sammenlignet med befolkningen for øvrig. Flertallet understreker
at kommunene er pålagt å ha ordninger som gir enda lavere pris for
foreldre med lav inntekt.
Flertallet påpeker
at i et fordelingsperspektiv er målet i skolepolitikken å få flere
til å gjennomføre videregående opplæring, uavhengig av sosial bakgrunn.
Et utdanningssystem som er tilgjengelig for alle og som legger vekt
på tidlig innsats, er et av de viktigste virkemidlene for å påvirke
inntektsfordelingen på lang sikt.
Flertallet viser til at om lag
70 prosent av alle elever fullfører videregående opplæring i løpet av
fem år. En del flere fullfører på lengre tid, eller som voksne,
slik at totalt 80 prosent fullfører videregående opplæring. Ikke
overraskende er det en sterk sammenheng mellom prestasjoner fra
grunnskolen og gjennomføring av videregående opplæring. Prosjektet
Ny GIV ble satt i gang fra høsten 2010 for å øke gjennomføringen
i videregående opplæring. Oppfølging av de svakeste elevene i forkant
av overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole (Overgangsprosjektet),
bl.a. gjennom samarbeid mellom elev, foresatte og skole, samt et
sterkere samarbeid mellom skolen, den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten,
fagopplæringen og Nav (Oppfølgingsprosjektet) er blant tiltakene.
Flertallet har merket seg at
andelen som ikke fullfører er særlig høy i fag- og yrkesopplæringen.
Svært mange av disse har fullført videregående trinn 2, men velger
allmennfaglig påbygning framfor å søke om læreplass, av frykt for
å ikke kunne gå videre på høyere utdanning. Mange av disse slutter
i løpet av eller stryker på eksamen etter påbygningsåret.
Flertallet viser til stortingsmeldingen
om ungdomstrinnet som ble lagt fram våren 2011. Tiltak for å gjøre
ungdomsskolen mer motiverende og relevant står sentralt i meldingen.
Blant annet vil det fra og med høsten 2012 innføres valgfag på 8.
trinn. Det legges opp til å utvide tilbudet til 9. og 10. trinn
fra hhv. 2013 og 2014. Tilbudet om valgfag skal gi alle elever faglige
utfordringer og bidra til et mer praktisk og variert ungdomstrinn.
Flertallet understreker at tidlig
innsats for å fange opp elever med læringsutfordringer tidlig, er
viktig for å unngå at barn ikke får med seg grunnleggende ferdigheter.
Svake grunnleggende ferdigheter er en av hovedårsakene til frafall
i videregående opplæring. Bl.a. derfor har regjeringen innført en
plikt for kommunene til tidlig innsats i fagene norsk/samisk og
matematikk for elever på 1.–4. trinn med svake ferdigheter i lesing
og regning. Regjeringen har videre utvidet timetallet i grunnskolen
i flere omganger siden 2005. Mesteparten av økningen er i kjernefagene
norsk, matematikk og engelsk. Flertallet mener tiltak
på dette området må sees i sammenheng med at barn av foreldre med lav
inntekt/utdanning er underrepresentert i skolefritidsordningen.
Det er grunn til å tro at pris er en viktig faktor. Tiltak som bidrar
til å senke terskelen for å benytte skolefritidsordningens tilbud
vil derfor være bra. Innføringen av leksehjelp som et gratistilbud
i skolefritidsordningen fra 2010 er et eksempel på dette. Erfaringene
viser at de som deltar mest i leksehjelpen er barn av foreldre med
lav utdanning og inntekt, samt elever med minoritetsbakgrunn. Andre
aktuelle tilbud er samarbeid med kulturskole og innlemming av fritidsaktiviteter.
Regjeringens mål er en helhetlig skoledag med tid til læring, fysisk
aktivitet hver dag og tid til lekser.
Flertallet viser til at livslang
læring øker realkompetansen, motvirker utstøting og er en viktig
premiss for å lykkes med arbeidslinja i arbeids- og velferdspolitikken.
Det må derfor legges til rette for at så mange som mulig skal kunne
fullføre en formell utdanning. Det er også viktig med tiltak som
gjør at voksne får anledning til å oppgradere sin kompetanse gjennom
utdanning og opplæring i hele livsløpet. Videre er det viktig at
utdanningen er desentralisert.
Flertallet har merket seg at
Fordelingsutvalget var opptatt av at få voksne oppgraderer sin kompetanse,
på tross av at dette er en viktig forklaring på lav lønn. Utvalget
peker på mangelen på gode ordninger for å få dekket livsopphold
som den viktigste hindringen. Flertallet viser til
at regjeringen har iverksatt ulike forsøk der arbeidsledige uten
fullført videregående utdanning gis mulighet til å sluttføre dette
mens de går på dagpenger. Forsøkene skal evalueres.
Flertallet viser også til ordningen
Basiskompetanse i arbeidslivet som en målrettet ordning som gir
voksne med svake grunnleggende ferdigheter muligheten til å videreutvikle
sin kompetanse. Flertallet vil her peke på at det viktigste
man kan gjøre for slike voksne er å medvirke til læring av ferdigheter
som gir økt selvrespekt. Dette bør være hovedsatsingsområdet for
de som står svakt i konkurranse om en fast ansettelse i arbeidslivet.
Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til
et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse i alle deler
av landet og sikre inntekt blant annet til dem som midlertidig eller
mer varig ikke kan delta i arbeidslivet. Arbeids- og velferdspolitikken
skal også, i samspill med andre politikkområder, bidra til den samlede innsatsen
for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller.
Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet om
et organisert arbeidsliv, da dette er en sentral mekanisme for å
fremme en jevn inntektsfordeling. Det er også en av hovedpilarene
i den norske velferdsmodellen, sammen med gode trygdeordninger og
en stor offentlig sektor. Det er samspillet mellom trepartssamarbeidet, velferdsordningene
og offentlig sektor som er kjernen i samfunnsmodellen vår.
Grunnlaget for samarbeid om rettferdig fordeling
er bygd opp gjennom flere generasjoner. Opprinnelig var drivkraften
ønsket om anstendige og stabile arbeidsvilkår og et stabilt arbeidsmarked
med lavt konfliktnivå. Hovedavtalen mellom LO og NAF som ble inngått
i 1935, var en milepæl når det gjaldt anerkjennelse av fagbevegelsen
som ansvarlig part i arbeids- og samfunnslivet, men den var også
et uttrykk for partenes vilje til å ta ansvar gjennom avtaleverket.
Sentrale tariffrevisjoner og inntektspolitisk samarbeid skjer med
basis i landsomfattende organisasjoner og deres tariffavtaler, mens
lokale forhandlinger og medbestemmelse skjer med hjemmel i tariffavtaler
og lovverk.
Oppslutning om organisasjonene er viktig for
å gi trepartssamarbeidet legitimitet og effekt også på lengre sikt.
Internasjonalt har denne oppslutningen gått betydelig ned; også
Norge har opplevd noe nedgang.
Det viktigste bidraget til trepartssamarbeidet
er å benytte det til å møte viktige utfordringer. Regjeringen vil
derfor satse på å videreføre de relevante institusjonene, utvikle
samarbeidet om inkluderende arbeidsliv og forebygging av useriøsitet
og sosial dumping. Dette vil i seg selv virke positivt på fordelingen
av inntekt og levekår.
Et viktig bidrag til å styrke organisasjonsgraden fra
myndighetenes side er å støtte medlemskap gjennom skattefradrag.
Regjeringen har doblet fradraget siden 2005, til 3 660 kroner i
dag. Dette er en betydelig økning siden 1980- og 90-tallet. Bedriftene
har også fradrag for medlemsavgift. En NHO-bedrift betaler for eksempel kontingent
til NHO, til NHOs konfliktfond og til landsforeningen.
Arbeidsmiljøpolitikken skal bidra til et godt
arbeidsliv med plass til alle. Målsettingen er virksomheter som
forebygger helseskader og utstøting og sikrer arbeidstakerne trygge
og gode arbeidsplasser, medvirkning og medbestemmelse. For myndighetene
er det særlig viktig å påse at de mest utsatte gruppene i arbeidslivet
får det vernet og de arbeidsforholdene de har krav på. Arbeidet
mot sosial dumping og uakseptable arbeidsforhold i enkelte bransjer
er en viktig del av den samlede innsatsen for å utjevne forskjeller.
Høy yrkesdeltakelse og god utnyttelse av arbeidskraften
er en forutsetning for høy verdiskaping og gjør det dermed mulig
å opprettholde og videreutvikle velferdssamfunnet. Sett i et internasjonalt
perspektiv er yrkesdeltakelsen i alle deler av Norge høy. Arbeidsstyrken
er godt kvalifisert og arbeidsledigheten lav. Samtidig har det gjennom
mange år vært en betydelig vekst i antallet i yrkesaktiv alder som
mottar helserelaterte ytelser eller går av med avtalefestet pensjon (AFP).
Ved utgangen av 2010 mottok om lag hver femte person i yrkesaktiv
alder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, en uføreytelse eller AFP.
De geografiske forskjellene i sysselsetting
er klare. Sentrale strøk har hatt en sterkere vekst i sysselsettingen
enn mindre sentrale strøk i perioden 1999–2009. Sysselsettingsveksten
er lavest i Nord-Norge og i innlandet. Sørlandet, Vestlandet og
Trøndelag har hatt den sterkeste sysselsettingsveksten i perioden.
Det er særlig utkantstrøk i Nord-Norge som skiller seg ut med lavest
vekst i sysselsettingen.
Deltakelse i arbeidslivet gir den enkelte økonomisk
selvstendighet og mulighet til å bedre sin økonomiske situasjon
ved å øke arbeidsinnsatsen. Arbeid er det viktigste virkemiddelet
for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling
mellom kvinner og menn. Arbeidslivet er dessuten en viktig arena
for sosial inkludering.
Det er en utfordring å styrke arbeidsdeltakelsen til
husholdninger med svak arbeidsmarkedstilknytning og å gi alle reelle
muligheter til å delta i inntektsgivende arbeid. Dette handler om å
redusere barrierene som den enkelte møter i arbeidsmarkedet, om
å skape et mer inkluderende arbeidsliv og om å gi alle en reell
mulighet for livslang læring.
En del personer som står utenfor arbeidsmarkedet,
vil kunne ha behov for omfattende bistand og oppfølging i form av
kvalifisering, helsehjelp, hjelp mot problemer med rusmiddelavhengighet
og/eller psykiske problemer eller boligproblemer for å kunne delta
i lønnet arbeid. Det er en utfordring å legge til rette for inkludering
av personer som ikke kan ha en ordinær arbeidsmarkedstilknytning.
Tjenester og tiltak må ha en slik innretning at de treffer de sammensatte
og individuelle behovene den enkelte har.
Arbeids- og velferdspolitikken skal også gi økonomisk
trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter
i forbindelse med sykdom, arbeidsledighet, midlertidig svikt i arbeids-
og inntektsevne, uførhet, sykdom og ved aleneomsorg for barn.
Nivået på ytelser til livsopphold for dem som
av ulike grunner er avskåret fra arbeidslivet, må gi økonomisk trygghet
og ikke føre til ekskludering fra deltakelse i samfunnet. Særlig
viktig er det å gi barnefamilier en inntektssikring som gir mulighet
til å leve et verdig liv, slik at fattigdom i så liten grad som
mulig rammer barn og ekskluderer dem fra sosiale fellesskap.
Gode inntektssikringsordninger og tiltak som fremmer
deltakelse i arbeidsmarkedet, gir viktige bidrag til regjeringens
mål om å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom.
Arbeids- og velferdspolitikken inneholder samtidig enkelte vanskelige
avveininger. Én avveining gjelder forholdet mellom fordeling og
arbeidsinsentiver. På den ene siden vil reduserte stønader kunne
øke insentivene til å arbeide. På den annen side har dette uheldige fordelingsvirkninger.
Det er videre ikke nødvendigvis slik at størst mulig forskjell mellom stønad
og potensiell arbeidsinntekt gir det beste grunnlaget for å stimulere
til arbeid. Fattigdom kan virke ødeleggende på mulighetene til å skaffe
seg arbeid. Videre må fordelingen på kort sikt avveies mot fordelingen
på lang sikt. Tiltak som utjevner på kort sikt, kan bidra til at fordelingen
på lengre sikt blir skjevere. Motsatt kan tiltak som gir negative
utslag på kort sikt, bidra til å gi bedre fordeling i framtiden.
Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. For
å møte utfordringene knyttet til aldring av befolkningen er det
avgjørende at vi klarer å mobilisere de arbeidskraftressursene vi
har. Derfor er arbeidslinja i velferdspolitikken viktig. Det er også
en fordel for den enkelte å opprettholde en tilknytning til arbeidslivet.
Samtidig som arbeid forebygger fattigdom, er det viktig å få mulighet til
å bruke sine evner og å være del av et sosialt fellesskap.
Mange endringer de senere årene har hatt som mål
at det skal lønne seg å jobbe, og at alle i større grad skal ta
del i arbeidslivet. Det gjelder pensjonsreformen og forslag om ny
uførepensjonsordning så vel som Nav-reformen. Ny Intensjonsavtale
om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), innføring av arbeidsevnevurdering,
arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsprogram understøtter også
dette. Som en videreføring av arbeidslinja ønsker regjeringen å
skjerpe kravet om yrkesrettet aktivitet for enslige forsørgere med
overgangsstønad. Både pensjonsreformen og forslaget til ny uførepensjonsordning
balanserer hensynet til fordeling og ønsket om høy yrkesdeltakelse.
Det er for tidlig å si noe om de langsiktige effektene av tiltakene.
Nav-reformen har lagt grunnlaget for en helhetlig,
effektiv og brukerrettet arbeids- og velferdsforvaltning. Et likeverdig
samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal bidra
til å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Den nye
forvaltningen gir et bedre utgangspunkt for bistand til personer
som er i utkanten av arbeidsmarkedet, og som har behov for et bredt
spekter av statlige og kommunale tjenester.
Arbeids- og velferdsforvaltningen har siden 2006
vært gjennom en krevende reformperiode. Samtidig med gjennomføring
av store organisatoriske endringer har det vært innført flere nye virkemidler
og ytelser, herunder arbeidsevnevurdering, arbeidsavklaringspenger
og kvalifiseringsprogram for utsatte grupper.
Regjeringen legger vekt på at arbeids- og velferdsforvaltningen
gir brukerne hjelp til tiltak og tjenester som er tilpasset deres
behov. God måloppnåelse og effektiv drift av Arbeids- og velferdsetaten
er avgjørende for å skape et velfungerende arbeidsmarked.
Den organisatoriske delen av Nav-reformen er nå
fullført, og store innholdsreformer er iverksatt. Arbeidet med å
videreutvikle Arbeids- og velferds-etatens tjenester blant annet
gjennom modernisering av IKT er nå igangsatt. Det vil bidra til
forbedring av brukeroppfølgingen og til effektivitet og kvalitet
i forvaltningen. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding
om velferdsutdanningene, blant annet for å sikre god kompetanse
blant de ansatte i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Arbeids- og velferdsetaten og kommunene er inne
i en ny fase, hvor en skal rette innsatsen mot å videreutvikle forvaltningen
slik at den kan nå de ambisiøse målene som ble satt for reformen.
Et fortsatt godt samarbeid mellom stat og kommune
i Nav-kontorene og mellom arbeids- og velferdsforvaltningen lokalt
og aktuelle kommunale og statlige tjenester utenfor Nav-kontorene er
viktig for å styrke arbeidsdeltakelsen for personer med særlige
behov for hjelp til å komme i arbeid.
Regjeringen omtaler i Prop. 130 L (2010–2011) Ny
uføretrygd og alderspensjon til uføre (uføreproposisjonen) enkelte
elementer i en fornyet og forsterket arbeidslinje. Forebygging og
tidlig innsats vil fortsatt være det viktigste tiltaket for å hindre
at personer faller varig ut av arbeidslivet. Enkelte grupper vil
trenge særskilt oppfølging, for eksempel unge med psykiske problemer, som
vil ha behov for mer systematisk støtte og tilrettelegging for å
kunne ta i bruk sin arbeidsevne. Samarbeid mellom ulike sektorer
vil her være sentralt.
Det er et viktig prinsipp at det skal lønne
seg å arbeide framfor å motta stønad. Det er samtidig nødvendig
å se nærmere på regelverket og praktiseringen av trygdeordningene.
Erfaringer viser at konsekvent bruk av aktivitetskrav bedrer insentivene
for overgang til arbeid.
Det er viktig å vektlegge den enkeltes muligheter framfor
begrensninger. Det kan også være nødvendig å se nærmere på både
legers og Arbeids- og velferdsetatens beslutninger. Dette gjelder både
vurdering av arbeidsevne og tilståelsen av ytelser før det settes
fram krav om uføretrygd. I dag får 80 prosent av de som får innvilget
uføretrygd, en uføregrad på 100 prosent. Det antas at en del av
disse vil kunne være i noe lønnet arbeid, dersom forholdene legges
til rette. Det er derfor et mål for regjeringen å bidra til at flere enn
i dag kan kombinere gradert uføretrygd med lønnet arbeid. Samtidig
vil det være en del som selv etter gjennomførte kvalifiseringstiltak
har en arbeidsevne som er for lav eller for ustabil til at vedkommende
vil kunne få arbeid i det ordinære arbeidslivet på ordinære vilkår.
Det kan være mange årsaker til dette, eksempelvis at det lokale
arbeidsmarkedet ikke er fleksibelt nok til at personer med lav eller
ustabil arbeidsevne kommer i arbeid. Det er etter regjeringens mening
behov for å vurdere ulike løsninger som kan bidra til å nå disse
målene på en best mulig måte. Regjeringen vil komme tilbake til
Stortinget om denne problemstillingen på en egnet måte.
En utfordring er å finne hensiktsmessig arbeid
til personer som i utgangspunktet har en redusert arbeidsevne. Samtidig
skal personer som ikke kan arbeide, fortsatt ha gode inntektssikringsordninger.
I uføreproposisjonen signaliserte regjeringen at den vil gå kritisk
igjennom og vurdere virkemiddelbruken som skal støtte opp om arbeidslinja,
herunder forsøksordningen med tidsubestemt lønnstilskudd (TULT)
og internasjonale erfaringer med bruk av lønnstilskudd, som den
danske fleksjobbordningen.
Samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv er
et viktig virkemiddel for å oppnå overordnete mål i sysselsettings-,
arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken. Den 24. februar 2010 ble regjeringen
og partene i arbeidslivet enige om en ny intensjonsavtale om et
mer inkluderende arbeidsliv for perioden 1. mars 2010–31. desember
2013, samt protokoll om felles innsats for å forebygge og redusere
sykefraværet og styrke inkluderingen.
Den nye IA-avtalen er blitt mer målrettet og
stiller tydeligere krav til aktivitet og rapportering. Avtalen bygger
på tett oppfølging av den sykmeldte fra sykmelder, Arbeids- og velferdsetaten
og arbeidsgiver, samt økt tilrettelegging for nærvær. I tillegg
understrekes i større grad betydningen av forebyggende innsats og
systematisk HMS-arbeid i virksomhetene.
Alle de tre delmål i den tidligere IA-avtalen
er videreført. Sykefraværsmålet i IA-avtalen er fortsatt å redusere
sykefraværet med 20 prosent i forhold til nivået i 2. kvartal 2001.
Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige
5,6 prosent.
Fordelingsutvalget viste til at sysselsettingen blant
personer med funksjonsnedsettelser er lav, og at andelen heller
ikke har økt de siste årene. For å styrke sysselsettingsmulighetene
til personer med redusert arbeidsevne foreslår Fordelingsutvalget
at myndighetene utreder mulighetene for en ordning av samme type
som den danske fleksjobbordningen. Som nevnt vil regjeringen gjennomgå
erfaringene med både forsøksordningen med TULT og de internasjonale
erfaringene grundig. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av dette spørsmålet.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at sysselsettingsandelen
til personer som oppgir at de har en funksjonshemning, har endret
seg lite de siste årene. Regjeringen vil styrke innsatsen for at flere
med redusert funksjonsevne kommer i arbeid. I forbindelse med statsbudsjettet
for 2012 legger regjeringen fram en jobbstrategi for personer med
nedsatt funksjonsevne. Strategien er forankret i den politiske plattformen
for flertallsregjeringen 2009–2013. Jobbstrategien skal også støtte
opp om delmål 2 i ny IA-avtale for 2010–2013 om å øke sysselsettingen
blant personer med nedsatt funksjonsevne.
Jobbstrategien har blitt utarbeidet i et nært
samarbeid med både partene i arbeidslivet og funksjonshemmedes organisasjoner.
To paneler har blitt bedt om å komme med forslag til tiltak: Ett brukerpanel
med representanter fra funksjonshemmedes organisasjoner og ett erfarings-
og idépanel med representanter fra arbeids- og næringsliv. Arbeidsforskningsinstituttet
har utarbeidet en kunnskapsstatus om erfaringene med politikken
på dette området. Strategien legger vekt på å forhindre at unge
med nedsatt funksjonsevne skal bli varig utestengt eller utstøtt
fra arbeidslivet. Ambisjonen er å komme tidlig inn med tiltak for
å forebygge lange stønadsløp. Hovedmålgruppen for strategien er
personer med nedsatt funksjonsevne under 30 år som har behov for
arbeidsrettet bistand for å komme i jobb.
En betydelig andel av dem som lever i husholdninger
som mottar økonomisk sosialhjelp og bostøtte, har vedvarende lavinntekt.
Andelen er særlig stor blant langtidsmottakere av disse stønadene,
og forekomsten av lavinntekt blant både sosialhjelpsmottakere og
bostøttemottakere har økt markert over tid.
Fordelingsutvalget viser i sin innstilling til
at sosialhjelpen ikke er ment å være en varig ytelse, men at mange
likevel kun har sosialhjelp å leve av over lengre tid. I lys av
at kvalifiseringsprogrammet nylig ble innført nettopp for å gi langtidsmottakere
av sosialhjelp en bedre ytelse, kombinert med tiltak for å bedre
deres tilknytning til arbeidsmarkedet, avsto utvalget fra å vurdere
sosialhjelpsordningen i sin helhet, men foreslo at de statlige,
veiledende satsene for sosialhjelp burde følge lønnsutviklingen
i samfunnet ellers.
Kvalifiseringsprogrammet er sentralt i innsatsen mot
fattigdom. Siden oppstart 1. november 2007 har et stort antall langtidsmottakere
av sosialhjelp og andre som står langt fra arbeidsmarkedet, fått
bistand til å komme i arbeid gjennom denne ordningen. Det er igangsatt
en evaluering av kvalifiseringsprogrammet. Evalueringen omfatter
en prosessevaluering og en effektstudie. Sluttrapporten fra prosessevalueringen
ble publisert sommeren 2011. Som vist til i kapittel 4 pekes det
her på en del utfordringer og mulige forbedringstiltak knyttet til
arbeids- og velferdsforvaltningens gjennomføring av programmet. Arbeidsdepartementet
vil gjennomgå resultatene fra evalueringen og på denne bakgrunn
vurdere om det er behov for å iverksette ytterligere tiltak for
å legge til rette for god oppfyllelse av hovedmålene med programmet.
Resultater fra effektstudien vil først foreligge i 2013.
I forbindelse med at den nye loven om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen trådte i kraft, har regjeringen
igangsatt et arbeid med å oppdatere rundskrivene til loven.
De fleste som arbeider deltid, gjør det frivillig. En
del ansatte med deltidsstillinger arbeider imidlertid ufrivillig
deltid og ønsker seg høyere stillingsandel. Har den ansatte aktivt
forsøkt å få lengre arbeidstid ved å kontakte offentlig arbeidsformidling,
annonsere eller lignende, kalles vedkommende undersysselsatt. Ufrivillig
deltid er også en form for arbeidsledighet og bidrar til inntektsulikheter.
Statistisk sentralbyrå benytter begrepet undersysselsetting i sin
arbeidskraftundersøkelse.
Undersysselsetting forekommer særlig innen tjenesteytende
virksomheter som har lang åpningstid eller døgnkontinuerlig drift.
Det er en klar overvekt av kvinner som er undersysselsatte. Det
er stor gjennomstrømming i gruppen av undersysselsatte, og det er
forholdsvis få som blir værende undersysselsatte over lengre tid. Den
forventede tidsperioden som undersysselsatt er om lag to kvartaler.
De fleste undersysselsatte lykkes med å få lengre arbeidstid, men
noen blir frivillig deltidsarbeidende uten at arbeidstiden har økt,
og en mindre gruppe blir arbeidsledige eller forlater arbeidsstyrken.
Det er et mål for regjeringen å redusere ufrivillig deltid,
og at de som ønsker det får arbeide heltid. I Meld. St. 29 (2010–2011)
Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv ble ulike tiltak
som inngår i regjeringens krafttak mot ufrivillig deltid, lagt fram.
Blant annet foreslår regjeringen å utrede et forslag om rett til
større stillingsprosent for arbeidstakere som over tid har arbeidet
utover avtalt arbeidstid. Regjeringen foreslår også å sende et forslag
om drøftingsplikt med tillitsvalgte om bruk av deltid på høring.
Arbeidsdepartementet skal videre se nærmere på hvordan arbeidsplanene
kan brukes som et verktøy mot ufrivillig deltid. Endelig skal fortrinnsretten
for deltidsansatte evalueres med sikte på at den skal være reell.
Regjeringen vil over en treårsperiode styrke tiltak som kan bidra til
å redusere antallet som arbeider ufrivillig deltid, jf. omtale i
kapittel 4.
Den kraftige økningen i arbeidsinnvandringen fra
nye EØS-land har gitt deler av den innenlandske arbeidskraften større
konkurranse. Denne konkurransen forsterkes ytterligere dersom det forekommer
sosial dumping. Et viktig mål med politikken mot sosial dumping
er å sikre at utenlandske arbeidstakere omfattes av de samme arbeidslivsstandarder
som gjelder i samfunnet for øvrig. Sosial dumping rammer også andre
arbeidstakere og virksomheter i Norge. Sosial dumping kan dermed
også føre til urettferdig konkurranse, med urimelig press på opparbeidede
rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og
bransjer.
Arbeidet mot sosial dumping har positive fordelingseffekter.
Blant annet har regjeringen gjennom to handlingsprogrammer mot sosial dumping
bidratt til at utenlandske arbeidstakere sikres norske lønns- og
arbeidsvilkår, herunder ryddige arbeidsforhold for arbeidstakere
på inn- og utleiemarkedet.
Arbeidet mot sosial dumping er svært høyt prioritert
av regjeringen, og det framgår blant annet av Meld. St. 29 (2010–2011)
Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv at innsatsen
mot sosial dumping skal videreføres. Meldingen legger også vekt
på at virkemiddelbruken skal være effektiv nok.
I meldingen er det vist til at det blant annet
er nedsatt et partssammensatt arbeid for å vurdere mulige nødvendige
tiltak for å hindre sosial dumping i tilknytning til offentlig sektor.
Det er også vist til at stortingsmeldingen inneholder en rekke forslag
som skal sikre bedre forhold i arbeidslivet generelt, og som samtidig
kan være viktige tiltak i arbeidet mot sosial dumping. I meldingen
er det også pekt på at det på grunnlag av evalueringen av tiltakene
i handlingsplanene mot sosial dumping kan være aktuelt å gjennomføre
en ny vurdering av tiltak mot sosial dumping, herunder allmenngjøring.
Bransjer som er spesielt utsatt for useriøsitet,
sosial dumping og utstøtings- og arbeidsmiljøproblemer, vil også
bli fulgt opp gjennom treparts bransjeprogrammer.
Regjeringen vil forhindre at det utvikler seg
et samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår
enn resten av befolkningen.
Innvandrere har generelt lavere inntekter enn resten
av befolkningen. Vi vet at tilknytning til arbeidsmarkedet er en
av de viktigste veiene ut av lavinntekt. Samtidig krever det norske
arbeidsmarkedet i stor grad høykvalifisert arbeidskraft. Dette stiller
store krav til arbeidstakernes utdanningsnivå, og mange innvandrere
vil derfor ha problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet uten
videre kvalifisering. Mange nyankomne innvandrere vil ha rett til
deltagelse i introduksjonsprogrammet, som skal inneholde kvalifiserende
tiltak som letter tilgangen til arbeidsmarkedet i Norge. For å hindre
at nyankomne innvandrere havner i en situasjon med vedvarende lavinntekt,
er det derfor viktig at innholdet i introduksjonsprogrammet er tilpasset
den enkelte deltakers kvalifiseringsbehov, og at en rask og varig
tilknytning til arbeidslivet sikres. Innvandrere er imidlertid en
svært heterogen gruppe, og inntektene varierer mye avhengig av innvandringsårsak
og om man selv har innvandret eller om foreldrene har det. Også
gjennom en god bosettingspolitikk vil regjeringen legge grunnlaget
for at nyankomne flyktninger skal komme seg raskt i jobb eller utdanning. Regjeringen
vil videreføre og styrke de særskilte kvalifiseringsordningene for
flyktninger og familiegjen-forente for å sikre bedre overgang til arbeidslivet,
jf. Prop. 79 L (2010– 2011). Endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven.
Med blant annet Ny sjanse vil regjeringen videreføre arbeidet med
å øke yrkesdeltakelsen blant innvandrere med lang botid i landet,
med en særlig vekt på hjemmeværende innvandrerkvinner.
Opplæringstilbudet til nyankomne elever og flerspråklige
elever som har vokst opp i Norge er utredet i NOU 2010:7 Mangfold
og mestring. Flerspråklige barn, unge og voksne i utdanningssystemet
(Østbergutvalget). Utredningen var på høring høsten 2010, og Kunnskapsdepartementet
vurderer oppfølging av utvalgets forslag.
Nyankomne flyktninger må få et fast sted å bo
så raskt som mulig slik at de får mulighet til å livnære seg ved
egen inntekt. I dag er det for mange som må vente for lenge i mottak
før de blir bosatt i en kommune. For å bidra til raskere bosetting
av flyktninger har regjeringen sendt på høring forslag til endringer
i bosettingsordningen for flyktninger. Endringene tar primært sikte på
å få kommunene til å ta et større ansvar for fordelingen av flyktninger
seg imellom, og gjennomføre rask bosetting av alle som får opphold. Det
er viktig at kommuner kan tilby et godt introduksjonsprogram, og
at det er mulig å finne arbeid eller ta videre utdanning for den
enkelte.
For de fleste nyankomne vil norskkunnskaper
og norsk samfunnskunnskap være viktig for å kunne skaffe seg og
beholde en jobb. Introduksjonsloven gir i første rekke nyankomne
innvandrere med beskyttelsesbehov samt enkelte familiegjenforente
rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
For å styrke norskopplæringen vil regjeringen innføre
obligatoriske avsluttende prøver og utvide retten og plikten til
opplæring i norsk og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer. Obligatoriske
avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap vil tydeliggjøre
kommunenes ansvar for å gi tilpasset opplæring av høy kvalitet.
Utvidelsen fra 300 til 600 timer vil øke muligheten for at den enkelte
skal kunne bestå den obligatoriske prøven.
Nyankomne innvandrere med bakgrunn som flyktninger
og deres familiemedlemmer har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet.
Evalueringer har vist at introduksjonsprogrammet har en positiv
effekt på overgangen til arbeid eller ordinær utdanning. Fra 1. juni
2011 utvidet derfor regjeringen personkretsen for introduksjonsprogrammet.
Nå omfattes også personer som uten å ha søkt beskyttelse (asyl)
har fått oppholdstillatelse på grunn av mishandling i ekteskap eller
samboerskap, eller som ved samlivsbrudd ikke kan returnere til hjemlandet grunnet
sosiale og kulturelle forhold der.
Regjeringen er opptatt av å oppnå best mulig kvalitet
i introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.
Det er særlig viktig med best mulig individuell tilpasning. Regjeringen
innfører derfor statlig tilsyn med kommunenes oppfyllelse av plikter
etter introduksjonsloven og plikt til kommunal internkontroll.
Det er et mål at nyankomne innvandrere blir økonomisk
selvstendige i størst mulig grad. Regjeringen mener at flere kvinner
med innvandrerbakgrunn som er utenfor arbeidsstyrken og blir forsørget
av sin ektefelle eller andre familiemedlemmer, bør gis mulighet
til å gjennomføre et kvalifiseringsprogram etter mønster av introduksjonsprogrammet.
Dette vil gjøres gjennom videreføring av kvalifiseringsforsøket
Ny sjanse.
Det er et overordnet mål at flest mulig skal
oppleve trygghet for sin personlige økonomi. Regjeringen vil arbeide
både for å forebygge at økonomiske problemer oppstår, og for å hjelpe dem
som er rammet. Det er viktig at ungdom så tidlig som mulig lærer
å ta ansvar for egen økonomi. Personlig økonomi er integrert i flere fag
i læreplanverket for Kunnskapsløftet. Kommunene har plikt til å
gi tilbud om økonomisk rådgivning. Arbeidet med å styrke kompetansen blant
ansatte med ansvar for økonomisk rådgivning og for å øke tilgjengeligheten
til tjenesten videreføres.
Et forslag til endringer i gjeldsordningsloven
har vært på høring og behandles i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Hensikten med eventuelle endringer er å gjøre det lettere for særlig
vanskeligstilte både å komme inn under loven og å gjennomføre en
gjeldsordning.
Regjeringen arbeider med å vurdere standardiserte
livsoppholdssatser ved tvangsinndrivelse og ved gjeldsordning etter
gjeldsordningsloven.
Både når det fastsettes utleggstrekk og når
det avgjøres hvor mye som skal betales hver måned under gjeldsordning,
må det tas hensyn til hvor mye skyldneren trenger for å dekke egne
nødvendige utgifter. Lovens utgangspunkt er i begge situasjoner
at skyldneren skal kunne beholde det som med rimelighet trengs til
underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. Det skal gjøres en
konkret, skjønnsmessig vurdering av hvor mye som trengs til livsopphold.
Eventuelle standardiserte satser for livsopphold vil gi større forutberegnelighet
for både skyldnere og kreditorer, og føre til større grad av likebehandling.
Livsoppholdssatsenes nivå må balansere hensynet
til at skyldnere skal kunne opprettholde en forsvarlig levestandard,
og hensynet til at kreditorene skal få dekket sine krav. Effektiv
innkreving er viktig for å opprettholde betalingsmoralen. Regjeringen
er likevel opptatt av å sikre at alle som skylder penger skal ha
en akseptabel levestandard.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til merknad til kapittel 1.2 der dette
emnet blir utførlig behandlet.
Flertallet vil vise til at Statistisk
sentralbyrå (SSB) høsten 2011 offentliggjorde en rapport over lønnsutviklingen
i Norge det første tiåret i dette tusenåret. Fra 2000–2010 økte
forskjellene i lønn i Norge, der lønn omfatter avtalt lønn (grunnlønn),
uregelmessige tillegg samt bonus og provisjon, før skatt. Overtidsgodtgjørelser inkluderes
ikke. For privat sektor er lønnsstatistikken en utvalgsundersøkelse
mens den for offentlig sektor er basert på registerdata. Fra 2000 til
2010 økte både gjennomsnittlig månedslønn og spredningen i lønnsinntekt
mellom folk.
De med de høyeste lønnsinntektene i offentlig
og privat sektor i 2000 hadde den klart største veksten i lønnsinntekt
– både i prosent og i kroner – fram til 2010. De 10 prosent med
lavest lønnsinntekt i privat sektor i 2000 hadde den svakeste veksten
i lønnsinntekter fra 2000 til 2010, mens de 10 prosent med lavest lønnsinntekt
i offentlig sektor i 2000 hadde en vekst i lønnsinntektene (målt
i kroner) på linje med gjennomsnittet for alle i både offentlig
og privat sektor.
Flertallet viser videre til at
lønnsutviklingen for ulike yrker siste tiår, målt mot gjennomsnittet av
alle lønnsinntekter for heltidsansatte, viser at salgs-, service-
og omsorgsyrker var dominerende hos de 10 prosent med lavest lønn
fra 2000 til 2010. I denne gruppa er det også et betydelig innslag
av ansatte i yrker uten krav til utdanning samt operatører og sjåfører,
i tillegg til noen fra kontor- og kundeserviceyrker. Ifølge SSB
dominerte ansatte i lederyrker, akademiske yrker og høgskoleyrker
hos de 10 prosent høyest lønte, uavhengig av sektor.
Ansatte i salgs-, service- og omsorgsyrke (krever videregående
utdanning) har hatt en relativ lønnsnedgang sammenlignet med lønnen
til alle ansatte fra 2000 til 2010, og deres lønn er lavere enn
gjennomsnittslønnen. Yrker som baserer seg på fagutdanning på videregående
nivå, håndverkere og operatører, viser det samme hovedtrekket: Den
relative lønnen faller uavhengig av næringsaktivitet fra 2000 til
2010. Unntaket er for operatører innen olje- og gassutvinning, dette
blir forklart med store uregelmessige tillegg og bonuser i denne
næringen. Bare operatører innen olje- og gassutvinning har forbedret
deres relative lønn gjennom dette tiåret innenfor denne yrkesgruppen,
mens maskinoperatører i industrien i Fastlands-Norge (her: næringsmiddel-
og metallindustri), sjåfører i samferdselssektoren og håndverkere
i bygg og anlegg har hatt en relativ lønnsnedgang i tiåret 2000–2010.
Flertallet viser til at tjenestemobiliteten
i EØS- området skaper nye utfordringer for den norske velferdsmodellen. Flertallet merker seg
at NOU 2011:7 Velferd og migrasjon vektlegger de utfordringene det
mobile arbeidsmarkedet skaper og at disse må løses for at velferdsmodellen
skal kunne opprettholdes på sikt:
«Helt avgjørende for velferdsmodellens bærekraft
er at Norge klarer å videreføre den høye andelen av verdiskapende
og skattebetalende innbyggere, samt å sikre at de som faktisk er i
arbeid ikke blir avhengige av varige tilskudd for å opprettholde
en inntekt de kan leve av i Norge. Såkalte working poor (sysselsatte,
men fattige) har verken vært vanlig eller akseptert innenfor den
norske modellen: Det sosiale sikkerhetsnettet har bidratt til å
etablere en inntektsterskel, og de forhandlete minstelønningene
er relativt høye. Høy sysselsetting i en slik modell krever at tilstrekkelig
mange har kvalifikasjoner som gjør at produktet av innsatsen deres
svarer til de høye minstelønningene. (…) Som følge av den høye arbeidsinnvandringen
og tjenestemobiliteten innen EØS, er det fare for at det utvikler
seg lavtlønnssjikt i deler av arbeidsmarkedet. Hvis den nye arbeidskraften
lærer hvilke rettigheter den har når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår,
hvis den styrker sin forhandlingsevne, og hvis myndighetene og partene
i arbeidslivet sikrer at arbeidslivets normer og spilleregler overholdes,
kan situasjonen endres. En særlig utfordring her er knyttet til
stadig påfyll og utskifting av den innvandrede arbeidskraften. Hvis,
på den annen side, de uheldige trekkene vi har sett utvikle seg
gjennom de senere årenes tjeneste- og arbeidskraftimport fortsetter,
kan det by på utfordringer både når det gjelder å opprettholde et
velordnet arbeidsliv og å motvirke økte sosialutgifter.»
Flertallet viser også til at
NOU 2012:2 Utenfor og innenfor. Norges avtaler med Den europeiske
unionen, også advarer om at den nordiske modellen kan komme under
økt press og stå foran krevende tilpasninger i årene framover, også
knyttet til utviklingen av finans-, gjelds- og eurokrisen:
«De økte arbeidsvandringene etter 2004 har (…) skapt
nye utfordringer (…). I første rekke står faren for en uheldig lagdeling
eller segmentering i deler av arbeidsmarkedet, med økt innslag av lavlønnskonkurranse
og omgåelser av regelverk som setter lønnsnivå og sosiale rettigheter
under press (… ). I den grad arbeidsinnvandringen fører til et voksende
lavlønnsmarked, kan det på sikt også skape nye spenninger knyttet
til velferdsstatens utgifter, virkninger på insentivene for arbeid,
og legitimitet.»
Flertallet mener en virksom utjamnings-
og fordelingspolitikk forutsetter en politikk som bidrar til å møte
disse utfordringene.
Skattepolitikken er et viktig redskap i den
økonomiske politikken, blant annet for å skape rettferdig fordeling
og økonomisk handlingsrom til å løse viktige fellesoppgaver.
De som har høye inntekter og store formuer,
skal bidra med en større andel av inntekten sin i skatt enn de som
har lave inntekter og formuer. Dette tilsier at en fortsatt skal
bygge på brede skattegrunnlag, og unngå hull og unntak som undergraver
et rettferdig skattesystem.
Regjeringen er opptatt av at skattesystemet,
sammen med overføringssystemet, skal bidra til omfattende omfordeling
og dermed en jevnere fordeling av inntekt og formue. Siden 2005
er det gjennomført flere tiltak som har bidratt til jevnere fordeling,
og graden av omfordeling er i dag større enn i de fleste andre land.
Men drivkreftene for ulikhet er sterke. Hensynet til fordeling vil
derfor fortsatt veie tungt i utformingen av skattepolitikken. Det
er et mål for regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres.
Økt skatt på høye inntekter og formuer, og/eller skattelettelser
for lavtlønte, bidrar til reduksjon av forskjellene. Skattelettelser
for lavtlønte kan også bidra til økt arbeidstilbud fra lavinntektsgrupper,
noe som kan være et viktig tiltak for å bekjempe lavinntekt og redusere
forskjeller. Samtidig er det noen viktige begrensninger i hvor langt
skattepolitikken kan bidra til bedre fordeling. En del grupper,
slik som minstepensjonister, studenter, personer på sosial-stønad eller
med svært lave arbeidsinntekter, betaler lite eller ingen skatt.
Ønsker en å forbedre omfordelingsegenskapene til skattesystemet
gjennom skattelettelser, treffer en derfor ikke, eller bare i liten
grad, disse gruppene.
Det kan samtidig være vanskelig å øke skatten
på de høyeste lønnsinntektene uten at man får uheldige tilpasninger
slik man hadde i betydelig omfang før skattereformen i 2006. Den
store forskjellen i marginalskattesats på arbeidsinntekt og kapitalinntekter
før skattereformen i 2006 gjorde det svært lønnsomt å omgjøre det som
reelt sett var arbeidsinntekt til kapitalinntekt for skattemessige
formål. Selv om den formelle skatten på arbeidsinntekt var mer progressiv
før skattereformen enn etter, viser evalueringen av skattereformen
at skattesystemets bidrag til omfordeling samlet har økt med minst
11 prosent. Flere skatteendringer har bidratt til dette resultatet.
Utbytteskatten som ble innført i forbindelse med reformen, har gitt
skatteskjerpelser til aksjeeiere, som i hovedsak befinner seg øverst
i inntektsfordelingen. Utbytteskatten ga i 2009 om lag 6 mrd. kroner
i inntekter til staten. Det er gitt lettelser gjennom minstefradraget
på om lag 2 mrd. kroner. Formuesskatten er lagt om slik at den har
blitt et mer treffsikkert fordelingspolitisk virkemiddel, herunder
er aksjerabatten og 80-prosentregelen, som tidligere ga store skattelettelser
til mange av de mest velstående, fjernet. For dem med høyst inntekt
gikk de direkte skattene fra å være regressive før reformen, dvs.
at gjennomsnittsskatten synker med økende inntekt, til progressive
etter reformen.
Regjeringen vil holde fast ved hovedprinsippene fra
skattereformen. Et forutsigbart skattesystem er også en viktig forutsetning
for at næringslivet skal ha gode rammevilkår.
I Soria Moria-erklæringen varslet regjeringen
at en skulle videreføre det samlede skattenivået i denne stortingsperioden.
Endringene som er gjennomført de siste årene, viser at det innenfor dette
nivået har vært mulig å skape en bedre fordeling.
Det er grunn til å vente at skattesystemets
omfordelende egenskaper vil styrkes ytterligere framover. Gjennom
de siste årene har skatteinntektene fra utbytteskatten tatt seg
opp. Det er grunn til å tro at en framover vil se en ytterligere
økning i inntektene fra denne skatten. En mer rettferdig verdsetting
av eiendom i formuesskatten vil også styrke skattesystemets omfordelende
egenskaper.
Regjeringen arbeider for å sette en pris på
forurensning for å verne natur og miljø gjennom avgifter eller kvoter.
Miljøavgifter og kvoter bør normalt fastsettes uavhengig av fordelingshensyn.
Fordelingsvirkninger av den samlede prisingen av forurensning bør
håndteres ved bruk av direkte beskatning, f.eks. i form av lav skatt
på lave inntekter.
Regjeringen legger stor vekt på å videreføre
de sentrale trekkene i den norske velferdsmodellen. Norge står overfor
en rekke utfordringer, ikke minst knyttet til aldringen av befolkningen.
For at den norske velferdsmodellen skal kunne videreføres i møte
med disse utfordringene, er det avgjørende at en klarer å sikre
bred deltakelse i arbeidslivet og et vekstkraftig næringsliv. I
et slikt perspektiv er det særlig viktig å utforme skattesystemet
slik at den enkelte stimuleres til å arbeide, og til at ressursene
benyttes der de kaster mest av seg for samfunnet. Med et velfungerende
skattesystem kan et forholdsvis høyt skattenivå opprettholdes til
akseptable samfunnsøkonomiske kostnader. Dersom det blir behov for
å øke skattenivået på lang sikt, vil det være viktig å gjøre dette
på en fordelingsmessig god måte, og samtidig legge til rette for
en god utnyttelse av ressursene og dermed for økonomisk vekst.
OECD har i rapporten «Tax and economic growth»
sett på hvilke muligheter OECD-landene har for vekstfremmende skattereformer. Høy
inntektsskatt, særlig skatt på selskapsinntekter, framheves som
særlig skadelig for økonomisk vekst, mens skatt på fast eiendom vurderes
som den skatteformen som gir lavest kostnader i form av redusert
vekst. Mange land som i dag har svært lav skatt på fast eiendom,
vil dermed kunne redusere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved skattesystemet
ved å vri beskatningen fra inntektsskatt til skatt på fast eiendom. OECD
framhever at en slik omlegging kan være vanskelig å gjennomføre
i mange land. OECD mener derfor at en omlegging til mer bruk av
forbruksskatter, det vil si merverdiavgift og andre avgifter, kan
være et mer realistisk alternativ ved omlegging til et mer vekstfremmende
skattesystem.
Skattleggingen i Norge legger imidlertid allerede
stor vekt på skatt på forbruk sammenlignet med andre land. Fordelingsvirkningene
av å øke forbruksskattene kan også være uheldige.
I 2009 fikk Norge kun 3,0 prosent av skatteinntektene
fra eiendom og lå godt under OECD-gjennomsnittet på 5,6 prosent.
For Norge inkluderer anslaget imidlertid de samlede inntektene fra
for-muesskatt og arveavgift mv. og dermed også skatt på andre formuesobjekter
som aksjer mv. Den faktiske skatten på fast eiendom utgjør trolig
under 2 prosent av de samlede skatteinntektene.
I et langsiktig perspektiv vil trolig en skatteveksling
fra skatt på arbeid til skatt på skattegrunnlag som i dag er lavt
beskattet, kunne gi en samfunnsøkonomisk sett bedre fordeling av skattebyrden,
samtidig som en kan opprettholde viktige omfordelingsegenskaper
i skattesystemet.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, understreker at et rettferdig skattesystem
sikrer at folk betaler skatt etter evne. Det betyr at personer med
høyere inntekt og formue betaler prosentvis mer skatt enn personer
med lavere inntekt og formue.
Flertallet viser til at skatt
i tillegg har en annen hovedfunksjon i fordelingspolitikken. Skatteinntektene
finansierer grunnleggende velferdstjenester som skole, sykehus og
eldreomsorg. Dermed er muligheten for å bruke disse tjenestene like
for alle innbyggere, uavhengig av inntekt. Det er særlig viktig
for dem med lavest inntekt, og bidrar til bedre reell fordeling
mellom folk.
Flertallet påpeker at før skattereformen
i 2006 inneholdt beskatningen av inntekt, formue og arv betydelige
smutthull som ga skattefordeler til de virkelig rike. Innføring
av utbytteskatt og omlegging av formuesskatt og arveavgift slik
at disse i langt større grad betales av reell rikdom, har forandret
på dette. I perioden 2005–2011 har personer med over 3 mill. kroner
i inntekt i gjennomsnitt fått en skatteskjerpelse på rundt 590 000
kroner, sammenlignet med 2005-reglene. Innføringen av utbytteskatt
står for nærmere 500 000 kroner av dette, resten skyldes endringene
i formuesskatten. I tillegg ble fjerningen av 80-prosentregelen
alene anslått å øke skatten med over 800 000 kroner for personer
med over 100 mill. kroner i formue. Sjøl om denne gruppa ikke er
flere enn 700 personer, bidrar de med nesten 2 mrd. kroner i økte
skatteinntekter årlig. Et av de viktigste funnene i evalueringen
av skattereformen er at omlegging av formuesskatten til å beregnes
ut fra reelle verdier og innføring av skatt på aksjeutbytte har bidratt
til at de rikeste i Norge nå betaler en høyere andel av sin inntekt
i skatt enn andre. Omfordelende skatteendringer har på denne måten bidratt
til å snu utviklingen med økende forskjeller fra 80-tallet og fram
til 2005.
Flertallet understreker at tetting
av smutthull og fjerning av tilpasningsmuligheter som svekker den
reelle progressiviteten i skattesystemet er en viktig oppgave for
regjeringen også framover.
Flertallet påpeker at skattesystemet
har flere elementer som bidrar til omfordeling. Toppskatt av lønnsinntekt,
skatt på aksjeutbytte og skatt på formue og arv bidrar alle til
at folk med høy skatteevne som følge av høy inntekt eller formue,
betaler en større andel av inntekten i skatt. Bunnfradrag betyr
at personer med lav inntekt og formue betaler en mindre andel av
inntekten i skatt.
Flertallet viser til at regjeringen
i denne stortingsperioden viderefører det samlede skatte- og avgiftsnivået
som i dag. De årlige budsjettoppleggene har vist at det er rom for
fordeling innenfor skatteløftet.
Flertallet viser til at lav beskatning
av bolig er en av statens største skatteutgifter over statsbudsjettet.
Dette gjenspeiler et ønske om å begrense skatteleggingen av egen
bolig for at flest mulig skal eie sin bolig.
Flertallet viser til økonomisk
forskning som tyder på at folk med lav arbeidsinntekt i større grad
vil jobbe mer hvis de får lavere marginalskatt på arbeid enn folk
med høy arbeidsinntekt. Lavere gjennomsnittsskatt på arbeid vil
trolig ha størst effekt for dem som har arbeidsevne og står helt
eller delvis utenfor arbeidslivet. Dette henger sannsynligvis sammen
med at jobber med lav lønn oftere er slitsomme og rutinepregede,
slik at lønn kan være en viktigere motivasjonsfaktor. Høytlønte
jobber vanligvis allerede full stilling, og det er derfor mindre
å hente i utvidet arbeidstid i denne gruppa enn i lavinntektsgrupper
hvor deltidsstillinger er mer utbredt. Dermed kan det ut fra hensynet
til å stimulere samlet arbeidstilbud være mer effektivt å benytte
eventuelle skattelettelser til å redusere marginalskatten på arbeid
for lavtlønte. På den annen side vil lettelse gjennom for eksempel
å øke minstefradraget eller personfradraget for å redusere marginalskatten
på lave inntekter gi negative inntektseffekter på arbeidstilbudet
for dem med middels og høy lønn, som helt eller delvis kan oppleve
den positive arbeidstilbudsvirkningen for lavtlønte. For flertallet er
det et mål å redusere forskjellen. Flertallet påpeker
at skattelettelser for lavtlønte innenfor skatteløftet forutsetter
økte skatter eller avgifter. Flertallet viser til
at flertallet i Innst. 3 S (2011–2012) støtter en utredning av de
problemstillinger som er nødvendige for å innføre en aktivitetsskatt
for finanssektoren, for å korrigere for unntaket fra merverdiavgift. Flertallet viser
videre til at regjeringen arbeider for å sette en pris på forurensning
gjennom avgifter eller kvoter. Fordelingsvirkninger av den samlede
prisingen av forurensning bør håndteres ved bruk av direkte beskatning,
for eksempel i form av lav skatt på lave inntekter.
Skatte- og avgiftssystemet brukes sammen med andre
strukturelle virkemidler for å fremme folkehelsearbeidet, fordi
en god folkehelse underbygger arbeidet med å redusere sosial ulikhet og
helseforskjeller mellom folk. Flertallet vil her
peke på at dagens store sukkerforbruk er et stort problem for folkehelsen.
Flertallet viser til at skatteopplegget
for det enkelte år behandles i de årlige budsjettene.
Gjennom Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse-
og omsorgsplan (2011-2015) har regjeringen lagt den politiske kursen
for helse- og omsorgstjenestene og folkehelsearbeidet de neste fire
årene. Regjeringens utgangspunkt er at det er et offentlig ansvar
å fremme helse og forebygge sykdom, og å sikre nødvendige helse-
og omsorgstjenester til hele befolkningen. Alle skal ha et likeverdig
tilbud om helsetjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig
økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon.
Nasjonal helse- og omsorgsplan er sammen med lov
om folkehelsearbeid (folkehelseloven) og lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), som Stortinget
vedtok våren 2011, viktige virkemidler i å gjennomføre Samhandlingsreformen.
Med Samhandlingsreformen vil regjeringen sikre
et bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god
kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker. Det
skal legges økt vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid, på
habilitering og rehabilitering, på økt brukerinnflytelse, på avtalte
behandlingsforløp og forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner
og sykehus. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal styrkes
og spesialisthelsetjenesten skal videreutvikles.
Utredning og behandling av hyppig forekommende
sykdommer og tilstander skal desentraliseres når dette er mulig.
Utredning og behandling av sjeldne sykdommer og tilstander skal
sentraliseres der det er nødvendig for å sikre god kvalitet og god
ressursutnytting.
Samhandlingsreformen innebærer målrettet satsing
på helsefremmende og forebyggende arbeid. En større del av helsetjenestene
skal leveres i kommunene. Det skal lønne seg å bygge opp tjenester
der folk bor og behandle sykdom så tidlig som mulig.
Mye av grunnlaget for god helse gjennom livsløpet
legges i tidlige barne- og ungdomsår. Folkehelsearbeid handler om
å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge, forebygge sykdom og
skader og å ut-vikle et samfunn som legger til rette for sunne levevaner,
beskytter mot helsetrusler og som fremmer fellesskap, trygghet,
inkludering og deltakelse.
Fremover vil det bli flere friske eldre, men
det vil også bli flere som har aldersrelaterte helseutfordringer
med blant annet sammensatte og kroniske sykdommer. De demografiske
endringene er et resultat av en samfunnsutvikling med bedrede levekår
og gode velferds- og helsetjenestetilbud. Samtidig gjør befolkningssammensetningen,
de sosiale helseforskjellene og en sykdomsutvikling med flere kronisk
syke det nødvendig med forsterket innsats for å styrke folkehelsen.
En befolkning med god helse gjennom alle livets faser er viktig
for den enkelte, for vårt velferdssystem og for samfunnets bærekraft.
For å bedre folkehelsen og utjevne sosiale forskjeller
i helse er det nødvendig å ta tak i de bakenforliggende årsakene
til helseutfordringene. Folkehelsearbeidet skal bidra til å forebygge sykdom,
skape og forsterke forhold som fremmer god helse, og til at de som
er kronisk syke, kan leve best mulig med sykdommen. Viktige mål
for folkehelsearbeidet er flere leveår med god helse for den enkelte
og reduserte sosiale helseforskjeller i befolkningen.
Regjeringen satte allerede gjennom St.meld.
nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne so-siale helseforskjeller
temaet høyt på dagsordenen i helsepolitikken. Meldingen inneholder en
bred beskrivelse av sosiale helseforskjeller som politisk utfordring,
og skisserer strategier for å utjevne forskjellene på en lang rekke
samfunnsområder. Inntekt, arbeid, arbeidsmiljø, oppvekst og utdanning,
helseatferd og tilgang til helsetjenester har betydning for helsen.
Sosiale forskjeller på disse områdene skaper sosiale helseforskjeller.
Regjeringen vil dreie oppmerksomheten fra enkeltindividets ansvar
for egen helse til samfunnets ansvar. Begrunnelsen er at systematiske
sosiale forskjeller i helse i stor grad er påvirket av sosiale og
økonomiske faktorer som den enkelte ikke har valgt. Selv helseatferd er
i stor grad bestemt av det sosiale miljøet. Røyking, fysisk inaktivitet,
ugunstige kostvaner og rusmisbruk er ujevnt fordelt. For å legge
til rette for endringer i befolkningens helseatferd er det derfor
nødvendig å endre bakenforliggende og strukturelle årsaker til atferden.
Godt folkehelsearbeid på dette området handler derfor om å gjøre
det enklere og mer nærliggende å ta sunne valg.
Utviklingen i arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller
følges gjennom Helsedirektoratets årlige folkehelsepolitiske rapport.
Sosiale helseforskjeller er også et viktig perspektiv
i Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) og lov om folkehelsearbeid.
Nasjonal helse- og omsorgsplan inneholder mål for
arbeidet med nasjonale folkehelsetiltak og lokalt folkehelsearbeid.
Regjeringen mener at samfunnet skal legge til rette for sunne valg, blant
annet gjennom strukturelle virkemidler som pris, lovregulering og
infrastruktur. Eksempler på infrastruktur kan være gang- og sykkelveier,
friluftsområder og nærmiljøer som oppfordrer til aktivitet. Det
vil i større grad kreve tiltak også utenfor helsesektoren.
Regjeringen vil i 2012 legge fram en bred folkehelsestrategi
for å sikre systematisk og langsiktig arbeid på tvers av sektorer.
Strategien skal bidra til å knytte sammen eksisterende handlingsplaner
og strategier. Hensikten er å styrke koordineringen mellom sektorer,
og gi mulighet for å se ulike områder i sammenheng.
Kommunene er den viktigste arenaen for folkehelsearbeidet.
Den nye folkehelseloven skal bidra til en samfunnsutvikling som
fremmer helse og utjevner sosiale helseforskjeller. Loven understreker
kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for å ivareta hensynet til
befolkningens helse gjennom lokal og regional utvikling og planlegging,
forvaltning og tjenesteyting.
Folkehelseloven legger opp til bedre politisk forankring
av kommunens folkehelsearbeid ved at ansvaret flyttes fra helsetjenesten
i kommunen til kommunen som sådan. Loven setter krav til at kommunene
skal identifisere folkehelseutfordringene, fastsette mål og strategier
og iverksette nødvendige tiltak. Tiltak kan for eksempel knyttes
til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og
inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader
og ulykker, tobakksbruk, og alkohol- og annen rusmiddelbruk. Utjevning
av sosiale helseforskjeller er en viktig del av dette arbeidet.
Helsedirektoratet skal tilby kommunene kompetansehevende
tiltak. Helsedirektoratet har utarbeidet veiledningsmateriell og
samarbeider med høyskoler og universiteter om videreutvikling av
kurs- og utdanningstilbud i folkehelse.
Videre skal kommuner og fylkeskommuner få tilgang
til data fra nasjonale registre, for å få oversikt over helsetilstand
og faktorer som påvirker denne. Nasjonalt folkehelseinstitutt vil
ha en sentral rolle i arbeidet med å gjøre data tilgjengelig for
kommunene.
I Nasjonal helse- og omsorgsplan vises det til barnehagen
og skolen som sentrale arenaer for å fremme helse og utjevne sosiale
forskjeller i levevaner og helse, og det er et mål at de inkluderer
helsefremmende faktorer i virksomheten. En viktig begrunnelse for
dette er at skolen, og i stor grad også barnehagen, når alle barn
uavhengig av sosial status.
Gratis frukt og grønt til elever ved ungdomsskoler
og skoler med 1.-10. trinn er forankret i opplæringsloven. Elever
som ikke omfattes av gratisordningen, kan delta i en subsidiert
abonnementsordning for frukt og grønt.
Regjeringen vil ta initiativ til en ny gjennomgang
av faktorer som påvirker sosiale forskjeller i helse på tvers av
sektorer. Formålet er å videreutvikle og konkretisere oppfølgingen
av stortingsmeldingen om sosiale helseforskjeller. Forskning på
sosiale forskjeller i helse vil bli prioritert i neste programpe-riode
i folkehelseprogrammet i Norges forskningsråd. Regjeringen vil videre
styrke kunnskapen om sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Som
ledd i utviklingen av et nasjonalt system for kvalitetsindikatorer
i helsetjenesten skal det legges vekt på å inkludere indikatorer
på sosiale forskjeller i tilgjengelighet og bruk og resultat av helsetjenester.
En trygg og god helse- og omsorgstjeneste skal bidra
til god helse og forebygge sykdom. I St. meld. nr. 20 (2006–2007)
Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller er målet
om likeverdige helse- og omsorgstjenester supplert med mål om å
styrke kunnskapen om sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester,
styrke kunnskapen om hva som bidrar til eller kan motvirke slike
forskjeller, og mål om å styrke helsetjenestetilbudet til utsatte
grupper.
Det understrekes i regjeringsplattformen at
det forebyggende helsearbeidet må prioriteres langt høyere enn i
dag, ikke minst for å bidra til å redusere helseforskjeller mellom
ulike grupper. Helsestasjonen, skolen og barnehagen er viktige arenaer
for å fremme folkehelse.
Regjeringen mener at det er et offentlig ansvar
å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen.
Likeverdig tilbud av helsetjenester er en viktig del av fordelingen
av økonomiske ressurser i befolkningen. I gjennomføring av samhandlingsreformen
legger regjeringen vekt på at en større andel av innsatsen skal
rette seg mot forebygging og folkehelsearbeid. Den kommunale helse-
og omsorgstjenesten skal utvikles videre slik at den gir brukerne
gode muligheter for livskvalitet og mestring, og slik at den i større
grad kan oppfylle ambisjonene om forebygging og innsats så tidlig som
mulig. Kommunene skal sørge for en helhetlig tenkning med forebygging,
tidlig intervensjon, tidlig diagnostikk, behandling og oppfølging
slik at helhetlige pasientforløp i størst mulig grad kan ivaretas.
Arbeidslivet er en viktig arena for forebygging. Det vil derfor
også bli lagt vekt på et godt samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten
og de lokale Nav-kontorene.
Samhandlingsreformen er en retningsreform som
iverksettes fra 2012. Reformen skal legge til rette for mer koordinerte
tjenester, bedre arbeidsdeling og samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste
og bidra til en styrket forebyggende innsats i helsetjenesten. Nytt
lovverk skal bidra til å følge opp reformen. Kommunene skal etter
den nye helse- og omsorgstjenesteloven tilby en koordinator for pasien-ter
og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Målet
er at brukere med sammensatte tjenestebehov skal få bedre koordinerte
tjenester.
Også spesialisthelsetjenesten må videreutvikles for
å møte fremtidens utfordringer. Nye metoder kan innebære at flere
tjenester kan desentraliseres, mens andre tilbud vil kreve ytterligere spesialisering.
Teknologisk avansert behandling gjør sykehusene mer avhengige av
kostbart og kompetansekrevende utstyr. Samtidig må spesialisthelsetjenesten
legge til rette for at de store pasientgruppene med kroniske og
sammensatte problemstillinger i størst mulig grad får sine tjenester
nær der de bor. Spesialisthelsetjenesten må utvikle tilbudene i
dialog med kommunene, og de må samarbeide. Regjeringen vil satse
videre på forsk-ning og innovasjon for en bedre helse og for bedre
helse- og omsorgstjenester.
Det er krevende å få et godt bilde av sosiale
mønstre i helsetjenestebruk fordi den faktiske bruken må vurderes
opp mot behovet. Tilsynelatende lik bruk kan dermed tilsløre store
forskjeller dersom det er store forskjeller i sykdomsbildet mellom grupper.
Etableringen av et personidentifisert norsk pasientregister åpner
for nye muligheter til å studere sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Ved
å koble data herfra med data fra andre registre kan man studere
utbredelse av sykdom og helsetjenesteforbruk i spesialisthelsetjenesten
etter sosiale kjennetegn som utdanning og inntekt.
Forebyggende tjenester, som helsestasjons- og skolehelsetjeneste,
er viktige for å redusere sosiale ulikheter i helse, da disse tjenestene
når hele målgruppen uavhengig av sosioøkonomisk status. Skolehelsetjenesten
er én av flere aktører som kan identifisere og følge opp barn og
unge som står i fare for å falle ut av skolen. Erfaringer viser
at lavterskeltilbud som befinner seg der brukerne oppholder seg,
slik som skolehelsetjenesten, fanger opp utsatte grupper. Det kan
være hensiktsmessig at skolene og skolehelsetjenesten utvikler rutiner
for oppfølging av barn og unge med stort fravær. Helsedirektoratet
har foreslått en utviklingsstrategi for disse tjenestene som vil
bli fulgt opp på egnet måte.
Universelle befolkningsrettede tiltak må vurderes
supplert med målrettede tiltak for mennesker som har behov for ytterligere
hjelp. Eksempler på slike grupper kan være rusavhengige, personer
med overvekt, enkelte grupper av innvandrere, personer med nedsatt
funksjonsevne eller andre med spesielle behov for tjenester. Kommunene
skal stimuleres til å etablere tilbud til personer som har økt risiko
for å utvikle sykdom knyttet til levevaner, og personer med psykiske
lidelser. Det må også gis tilbud og settes inn tiltak for personer
som har utviklet sykdom, herunder tiltak for å stanse videre utvikling og
hindre tilbakefall, begrense funksjonssvikt og øke mestringsevnen.
Frisklivssentraler er et kommunalt tilbud for
personer som trenger å endre levevaner. Det gjelder blant annet
fysisk aktivitet, kosthold og tobakk. Det er pr. i dag etablert
frisklivssentraler i om lag 130 kommuner. Det er nesten en dobling
siden inngangen til 2010, og flere er under oppbygging. Det er ønskelig
at flere kommuner etablerer slike tilbud, og det er bevilget øremerkede tilskudd
til dette. Frisklivssentraler er viktige for å nå målene om å forebygge
mer og bedre. Helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven
gir kommunene nye insentiver til å etab-lere frisklivssentraler.
Fastlegeforskriften skal revideres. Det vil
bli vurdert å presisere innholdet i fastlegenes listeansvar og å
innføre nasjonale kvalitets- og funksjonskrav med tilhørende rapporteringskrav. Dette
kan bidra til at fastlegene tar et mer helhetlig ansvar for tjenestene
til innbyggerne på sine lister, og kan bidra til å fange opp personer
med behov for målrettede tiltak, og å gjøre de målrettede tiltakene
mer tilgjengelige for eksempel gjennom lavterskeltilbud og lokalmedisinske sentre.
Tidlig hjelp og mer tilgjengelige tjenester
for barn og unge er et prioritert område for regjeringen. Kommende
prosesser og iverksatte tiltak for barn og unge er nærmere beskrevet
i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, stortingsmeldingen
om Nasjonal helse- og omsorgsplan samt videreføringen av opptrappingsplanen
for rusfeltet. Den varslede stortingsmeldingen for rusfeltet vil
se på de erfaringer som er gjort, vurdere eventuelt endrende eller
nye tiltak rettet mot barn og unges tilgjengelighet til tjenestene
og behovet for tidlig intervensjon. Regjeringen har som mål å i
større grad se fagområdene rus og psykisk helse i sammenheng. Barn
som pårørende skal fortsatt være et prioritert område. Det å sette
i verk de rette tiltakene på et tidlig tidspunkt er sentralt for
å hindre utvikling av psykiske og sosiale vansker hos den enkelte,
og en ønsker å øke den områderettede innsatsen i Bergen. I tillegg
ønsker regjeringen å utvide områdesatsingen til å omfatte Trondheim.
Selv om de fleste har god tannhelse, er det
fortsatt mange barn og voksne som har særskilt behov for tannhelsehjelp,
og det er sosiale forskjeller i tannhelse. Regjeringen har som mål at
sosiale forskjeller i tannhelse skal reduseres, og at det offentlige
tilbudet i større grad skal innrettes mot dem som trenger det mest. Geografisk
tilgjengelighet med tilstrekkelig personellressurser er en forutsetning
for å kunne oppnå likeverdighet i tjenestetilbudet og for å redusere
sosiale ulikheter i tannhelse. Det skal i tillegg igangsattes et
utredningsarbeid om ulike modeller for finansiering av tannbehandling, inkludert
modeller for egenandelstak.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at sosiale helseforskjeller henger
nært sammen med forskjeller i levekår og ulikheter i inntekt. Hvordan
vi utvikler samfunnet vårt har stor betydning for helsen til hver
og en av oss, og ikke minst hvordan helsen er fordelt i befolkningen.
En jevn inntektsfordeling er derfor også god folkehelsepolitikk.
Det er derfor viktig og riktig at regjeringen vil forsterke innsatsen
for folkehelsen.
Flertallet har registrert at
befolkningens helse er bedre enn noen gang. De siste 20 årene har alle
grupper her i landet – uavhengig av utdanningslengde og inntekt
– fått bedre helse, og levealderen har økt. Men bedringene har ikke
gått like raskt i alle grupper. Bedringen har vært større i grupper
med lang utdanning og høy inntekt enn i grupper med kort utdanning
og lav inntekt. Samfunnsforhold påvirker også forskjeller i levevaner.
Forskning viser at kosthold, fysisk aktivitet og tobakksbruk henger
sammen med sosioøkonomisk status. Jo høyere inntekt og utdanning,
desto sunnere levevaner.
Arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller krever
langsiktig og målrettet innsats på mange områder, ikke bare på helseområdet.
Det handler om trygge oppvekstvilkår og like muligheter for utvikling,
et inkluderende arbeidsliv, sunne arbeidsmiljøer og gode og likeverdige
helse- og omsorgstjenester. Det handler om å bekjempe omsorgssvikt,
vold og overgrep mot barn. Det handler også om å bedre levekårene
for de vanskeligst stilte, og om å legge til rette for at det skal
være enkelt å ta sunne valg i hverdagen. Skillet mellom barn som
vil få mange muligheter i livet og barn som vil ha langt dårligere
muligheter til å få et godt liv begynner allerede før fødselen,
der for eksempel røyking og alkohol skader barnets utvikling. Svangerskapsomsorgen,
barselomsorgen, helsestasjonene, skolehelsetjenesten og barnevernet
er ordninger som er viktige for utjamning og gode oppvekstvilkår for
barn. Videre handler arbeidet mot sosiale helseforskjeller om å
slå ring om de offentlige, universelle fellesskapsløsningene, sikre
et sterkt, offentlig helsevesen med helsetjenester som er gratis
for noen grupper og billigere for andre og hindre privatisering.
Privatisering og markedstenkning i helsevesenet gjør at pasienter
blir mer interessante som inntektskilder enn som mennesker. Det
er vanskelig å unngå at etikken påvirkes i et system som blir opptatt
av om pasienter er lønnsomme eller ulønnsomme. Flertallet mener
det er viktig å motvirke en slik utvikling.
Flertallet viser til at den økende
utbredelsen av private helseforsikringer, oftest betalt av arbeidsgiver,
har uheldige fordelingsvirkninger. Forekomsten av denne typen naturalytelser
øker med stigende inntekt. Dette kan føre til at de som har høye
og midlere inntekter gjennom helseforsikring får en annen tilgjengelighet
til behandling av sykdom og opptrening enn de med lave inntekter.
Forskjellen blir enda større for dem som står utenfor arbeidslivet.
I tillegg vil private helseforsikringer skape et marked for private helsetjenester,
noe som kan bli en alvorlig trussel mot et offentlig helsevesen. Flertallet mener det
vil være viktig å bruke ressursene i helsesektoren til å utbedre
det offentlige helsetilbudet, slik at køene blir kortere og det
opplevde behovet i befolkningen for helseforsikringer blir mindre.
Dette for å unngå en todeling av helsevesenet og favorisering av
pasien-ter som enten selv kjøper eller får slike forsikringer av
sin arbeidsgiver. Flere helseforetak driver allerede gode prosjekter
for å effektivisere pasientbehandlingen.
Flertallet støtter regjeringens
ambisjon om å videreutvikle en helsetjeneste som er blant verdens
beste, både medisinsk, teknologisk og når det gjelder omsorg. Tjenestene
skal være effektive, trygge, tilgjengelige og med kortest mulige ventetider.
Gjennom Samhandlingsreformen skal det legges vekt på å fremme helse
og forebygge sykdom, skape mer helhetlige og sammenhengende tjenester
og styrke helsetilbudet nær der folk bor.
Flertallet viser til at rusmidler
bidrar til å forsterke sosiale problemer. Skadelig rusbruk eksisterer
i alle samfunnslag, men den rammer hardest der so-siale eller økonomiske
ressurser er knappe. Rusmiddelbruk er derfor særlig negativt for
de som har minst fra før, og bidrar derfor til reproduksjon av sosiale
forskjeller. Behandling av rusproblemer må ta utgangspunkt i helheten
i brukerens problemer. Bolig og arbeid er en forutsetning for å
lykkes på veien ut av rusen. Flertallet har merket
seg at regjeringen arbeider med en stortingsmelding om rusmiddelpolitikken
der tiltak vil bli vurdert i lys av overordnede mål om reduserte
forskjeller og fattigdomsbekjempelse.
Flertallet er opptatt av å sikre
tilgjengeligheten til tannhelsetjenester og følge opp stortingsmeldingen
om framtidas tannhelsetjenester. Flertallet har som
mål at det offentlige gradvis skal ta et større ansvar på tannhelsefeltet,
og utrede ulike modeller med sikte på at det etableres et tak på
hvor mye den enkelte selv skal dekke av utgifter til nødvendig tannbehandling. Flertallet vil
innføre gratis tannhelsekontroll for eldre over 75 år.
Boligpolitikken er en viktig del av regjeringens brede
velferdspolitikk. En sosial boligpolitikk skal forebygge at mennesker
kommer i sosialt og økonomisk uføre. En god og trygg bolig er viktig for
å oppnå en stabil arbeidstilknytning, for å kunne stå i et skole-
og utdanningsløp, motta helsetjenester, og for arbeidet med å forebygge kriminalitet.
En aktiv boligpolitikk er også viktig for rask bosetting av flyktninger
og for en vellykket integrering.
Kommunal- og regionalministeren fikk i august 2011
overlevert utredningen fra et offentlig utvalg som skulle gi tilrådinger
om hvordan sentrale oppgaver i den sosiale boligpolitikken skal løses
framover (NOU 2011:15 «Rom for alle»). Utvalgets mandat var blant
annet å vurdere boligbehovet for ulike grupper vanskeligstilte,
og hvordan statlig og kommunal innsats best kan innrettes for å
møte disse behovene. Viktige temaer er boligen som ramme for barns
oppvekstvilkår, det kommunale og private leiemarkedet og hvordan
flere kan få mulighet til å eie sin egen bolig. Regjeringen tar
sikte på å følge opp utvalgets arbeid gjennom en egen stortingsmelding om
boligpolitikk.
Bostøtten skal sikre husstander med lav inntekt og
høye boutgifter en egnet bolig. En trygg bosituasjon kan være svært
viktig for mulighetene til å få en stabil tilknytning også i arbeidsmarkedet,
og kan derfor være en viktig faktor for å føre husholdninger ut
av fattigdom. Et nytt regelverk for ordningen trådte i kraft i 2009.
I regjeringens politiske plattform varslet regjeringen at den vil
sikre at flere får tilgang til bostøtte gjennom den nye ordningen.
Både antall mottakere og ytelsene har økt etter omleggingen.
Startlån skal bidra til å skaffe egnede boliger
for unge og vanskeligstilte på boligmarkedet. Låneordningen har
førsteprioritet innenfor Husbankens låneramme. Startlån skal være
et finansieringstilbud for boligtiltak som vanligvis ikke gis lån
i ordinære kredittinstitusjoner. Regjeringen er særlig opptatt av
at flere leietakere i kommunale boliger skal få mulighet til å kjøpe
boligen.
En viktig oppgave for Husbanken er å være en
finansiell og faglig støttespiller for kommunene i deres boligsosiale
arbeid. Husbanken skal rette en særlig innsats mot kommuner med
store boligsosiale utfordringer. Gjennom Husbanken vil regjeringen
blant annet legge til rette for at det blir skaffet flere kommunalt
disponerte utleieboliger med tilrettelagte oppfølgingstjenester
til personer uten egen bolig. De som kommer ut fra behandling i
spesialisthelsetjenesten eller løslates fra fengsel, skal tilbys
et egnet botilbud. Arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet
krever utstrakt samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
Husbanken har et statlig koordineringsansvar og skal sammen med
andre velferdsaktører støtte opp om kommunenes arbeid.
Områdeutvikling er i utgangspunktet et kommunalt
ansvar. Men i enkelte geografiske områder i ulike deler av landet
er levekårsproblemene hos befolkningen så sammensatte og store at
de vanskelig lar seg løse uten særskilt innsats. Områdesatsing kan
være et relevant virkemiddel for å bedre levekårene i slike områder.
En områdesatsing innebærer et forpliktende og langsiktig
samarbeid mellom stat og kommune for å bedre levekårene i utsatte
geografiske områder. Det er viktig at det satses på tiltak innenfor flere
områder som kan gi en positiv utvikling, så som tiltak innenfor
utdanning, språk, helse, bolig og nærmiljø. Områdesatsing favner
som regel over flere sektorer og bør være et samarbeidsprosjekt
mellom flere sektormyndigheter på kommunalt og sentralt nivå. En
bærekraftig satsing vil i de fleste tilfeller også innebære midler
til bolig-, by- og stedsutvikling.
Regjeringen har inngått langsiktige samarbeidsavtaler
med Oslo kommune om felles satsinger for å forbedre levekårene i
Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand. I 2011 har også Bergen kommune
fått midler til områdeløft og gratis kjernetid i barnehage i områder
med særskilte levekårsutfordringer. Erfaringer fra denne typen områdesatsinger,
både i Norge og internasjonalt, viser at det er behov for langsiktighet
for å oppnå resultater. Regjeringen vil derfor følge opp de eksisterende
områdesatsingene, og ønsker å utvide den områderettede innsatsen
i Bergen. I tillegg ønsker regjeringen å utvide områdesatsingen
til å gjelde Trondheim.
Staten har forsøk med gratis kjernetid i barnehage
i områder med høy andel minoritetsspråklige barn. Dette er et viktig
element i det statlige bidraget til områdesatsingene. Som omtalt
i avsnitt 5.2.1 er utdanning et sentralt virkemiddel for å hindre
at dårlige levekår, lavinntekt og fattigdom går i arv. Det å mestre
det norske språket er en viktig forutsetning for å lykkes i skolen.
Ved å gå i barnehage vil barn med et annet morsmål enn norsk få
bedret sine norskferdigheter og bli bedre forberedt på skolestart. Regjeringen
mener forsøk med gratis kjernetid i barnehage i områder med høy
innvandrerandel er et godt virkemiddel for å bedre levekår og bidra
til en jevnere fordeling, og vil vurdere en utvidelse av ordningen.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen har varslet at en
skal legge fram en stortingsmelding om boligpolitikk, der blant
annet forslagene i boligutvalgets innstilling vil bli vurdert.
Flertallet har merket seg at
sterk vekst i boligprisene, særlig i byene, gjør det vanskelig for unge
mennesker å etablere seg i boligmarkedet. Dette er en hovedutfordring
i boligpolitikken, og blir et viktig tema i boligmeldingen.
Høye boligpriser har ført til sterk vekst i
gjeldsnivået for personer i etableringsfasen. Flertallet viser
til at Finanstilsynet har strammet inn retningslinjene for bankenes
utlånspolitikk. En nøktern utlånspraksis for boliglån kan bidra
til å dempe oppbyggingen av risiko i husholdningssektoren. Kommunene
har fortsatt mulighet til å bruke Husbankens startlån som virkemiddel
for å få vanskeligstilte og unge inn på boligmarkedet. Startlån
sammen med en forbedret bostøtte gir flere av dagens vanskeligstilte
i boligmarkedet mulighet til å kjøpe sin egen bolig.
Flertallet viser videre til at
dagens rentenivå er unormalt lavt, og at det på sikt forventes at
det normaliseres. Flertallet understreker betydningen
av en ansvarlig økonomisk politikk for å unngå en rask økning i
rentenivået, med de uheldige effekter det kan få for privatøkonomien
til familier som sitter med store lån. For å redusere usikkerheten
knyttet til renteutvikling kan de som tar høyt lån i forhold til
inntekt og boligens verdi inngå avtale om fastrente.
Flertallet påpeker at styrkingen
av bostøtten har gitt flere mulighet til å skaffe seg et bra hjem, og
har forbedret deres økonomi.
De konkrete tiltakene som er beskrevet i meldingen,
dekkes innenfor regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012.
Fordelingsmeldingen angir også regjeringens hovedstrategier for
arbeidet med å utjevne inntektsforskjeller og temaer som vil bli
utredet videre. Økonomiske og administrative konsekvenser av tiltak
vil bli kartlagt i det kommende utredningsarbeidet. Tiltak som krever
bevilgningsøkninger, vil bli fremmet for Stortinget i forbindelse
med de årlige budsjettene. Gjennomføringen av nye tiltak må vurderes
ut fra den økonomiske situasjonen.
Komiteen tar omtalen
til orientering.