Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S
(2010–2011) |
| | | |
Utgifter i hele kroner |
|
Utenriksdepartementet |
100 | | Utenriksdepartementet | 1 750 623 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 1 691 595 000 |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, kan overføres | 7 670 000 |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 15 500 000 |
| 70 | Erstatning av skader på utenlandske ambassader | 852 000 |
| 71 | Diverse tilskudd | 34 861 000 |
| 72 | Hjelp til norske borgere i utlandet som ikke er sjømenn
| 145 000 |
103 | | Regjeringens fellesbevilgning for representasjon
| 40 418 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 40 418 000 |
104 | | Kongefamiliens offisielle reiser til
utlandet | 8 590 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 8 590 000 |
115 | | Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål
| 109 259 000 |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under
post 70 | 29 047 000 |
| 70 | Tilskudd til kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål, kan overføres, kan nyttes under post 1 | 80 212 000 |
116 | | Deltaking i internasjonale organisasjoner
| 1 316 434 000 |
| 70 | Tilskudd til internasjonale organisasjoner | 1 316 434 000 |
117 | | EØS-finansieringsordningene | 2 951 466 000 |
| 72 | EØS-finansieringsordningen 2004–2009, kan
overføres | 1 485 789 000 |
| 73 | Den norske finansieringsordningen 2004–2009, kan overføres | 1 147 538 000 |
| 74 | Bilaterale samarbeidsprogram med Bulgaria og Romania 2007–2009,
kan overføres | 118 139 000 |
| 75 | EØS-finansieringsordningen 2009–2014, kan
overføres | 100 000 000 |
| 76 | Den norske finansieringsordningen 2009–2014, kan overføres | 100 000 000 |
118 | | Nordområdetiltak mv. . | 418 649 000 |
| 70 | Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland, kan overføres | 348 811 000 |
| 71 | Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter
mv., kan overføres | 34 786 000 |
| 76 | Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak, kan overføres | 35 052 000 |
140 | | Utenriksdepartementets administrasjon
av utviklingshjelpen | 1 068 500 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 1 054 200 000 |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 14 300 000 |
141 | | Direktoratet for utviklingssamarbeid
(Norad) | 207 400 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 207 400 000 |
144 | | Fredskorpset | 51 700 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 51 700 000 |
150 | | Bistand til Afrika | 2 618 500 000 |
| 78 | Regionbevilgning for Afrika, kan
overføres | 2 618 500 000 |
151 | | Bistand til Asia | 949 500 000 |
| 72 | Bistand til Afganistan og Pakistan, kan
overføres | 574 500 000 |
| 78 | Regionbevilgning for Asia, kan overføres | 375 000 000 |
152 | | Bistand til Midtøsten | 500 000 000 |
| 78 | Regionbevilgning for Midtøsten, kan
overføres | 500 000 000 |
153 | | Bistand til Latin-Amerika | 200 500 000 |
| 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika, kan
overføres | 200 500 000 |
160 | | Sivilt samfunn og demokratiutvikling
| 1 764 000 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 33 500 000 |
| 70 | Sivilt samfunn, kan overføres | 1 228 000 000 |
| 71 | Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid, kan overføres | 81 000 000 |
| 72 | Demokratistøtte/partier, kan overføres | 8 000 000 |
| 73 | Kultur, kan overføres | 106 000 000 |
| 75 | Internasjonale organisasjoner og nettverk, kan overføres | 172 500 000 |
| 77 | Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset, kan overføres | 135 000 000 |
161 | | Næringsutvikling | 561 750 000 |
| 70 | Næringsutvikling, kan overføres | 309 000 000 |
| 75 | NORFUND – tapsavsetting | 252 750 000 |
162 | | Overgangsbistand (gap) | 410 000 000 |
| 70 | Overgangsbistand (gap), kan overføres | 410 000 000 |
163 | | Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter
| 2 794 200 000 |
| 70 | Naturkatastrofer, kan overføres | 463 000 000 |
| 71 | Humanitær bistand, kan overføres | 2 115 600 000 |
| 72 | Menneskerettigheter, kan overføres | 215 600 000 |
164 | | Fred, forsoning og demokrati | 1 662 725 000 |
| 70 | Fred, forsoning og demokratitiltak, kan
overføres | 647 725 000 |
| 71 | ODA-godkjente land på Balkan, kan
overføres | 500 000 000 |
| 72 | Utvikling og nedrustning, kan overføres | 175 000 000 |
| 73 | Andre ODA-godkjente OSSE-land, kan
overføres | 340 000 000 |
165 | | Forskning, kompetanseheving og evaluering
| 790 600 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 139 000 000 |
| 70 | Forskning og høyere utdanning, kan
overføres | 333 000 000 |
| 71 | Faglig samarbeid, kan overføres | 318 600 000 |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. . | 2 488 995 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 50 400 000 |
| 70 | Ymse tilskudd, kan overføres | 7 595 000 |
| 71 | Internasjonale prosesser og konvensjoner mv., kan overføres | 33 000 000 |
| 72 | Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling, kan overføres | 235 000 000 |
| 73 | Klima- og skogsatsingen, kan overføres | 2 163 000 000 |
167 | | Flyktningtiltak i Norge, godkjent som
utviklingshjelp (ODA) | 1 803 615 000 |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 803 615 000 |
168 | | Kvinner og likestilling | 300 000 000 |
| 70 | Kvinner og likestilling, kan overføres | 300 000 000 |
169 | | Globale helse- og vaksineinitiativ | 1 595 000 000 |
| 70 | Vaksine og helse, kan overføres | 1 000 000 000 |
| 71 | Andre helse- og aidstiltak, kan overføres | 145 000 000 |
| 72 | Det globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose
og malaria
(GFATM), kan overføres | 450 000 000 |
170 | | FN-organisasjoner mv. . | 4 314 620 000 |
| 70 | FNs utviklingsprogram (UNDP) | 855 000 000 |
| 71 | FNs befolkningsfond (UNFPA) | 347 000 000 |
| 72 | FNs barnefond (UNICEF) | 1 020 000 000 |
| 73 | Verdens matvareprogram (WFP), kan
overføres | 145 000 000 |
| 74 | FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) | 290 000 000 |
| 75 | FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) | 150 000 000 |
| 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet mv., kan
overføres | 864 200 000 |
| 77 | FNs aidsprogram (UNAIDS), kan overføres | 165 000 000 |
| 78 | Bidrag andre FN-organisasjoner mv., kan
overføres | 291 420 000 |
| 79 | Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps, kan overføres | 67 000 000 |
| 81 | Tilskudd til internasjonal landbruksforskning, kan overføres | 120 000 000 |
171 | | Multilaterale finansinstitusjoner | 1 971 000 000 |
| 70 | Verdensbanken, kan overføres | 814 000 000 |
| 71 | Regionale banker og fond, kan overføres | 762 500 000 |
| 72 | Samfinansiering via finansinstitusjoner, kan
overføres | 394 500 000 |
172 | | Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak
| 240 000 000 |
| 70 | Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging, kan overføres | 240 000 000 |
|
Justis- og politidepartementet |
480 | | Svalbardbudsjettet | 91 086 000 |
| 50 | Tilskudd | 91 086 000 |
| | | |
| | Sum utgifter rammeområde 4 | 32 979 130 000 |
|
| | | |
Inntekter i hele kroner |
|
Inntekter under departementene |
3100 | | Utenriksdepartementet | 83 457 000 |
| 1 | Diverse gebyrer ved utenriksstasjonene | 13 989 000 |
| 2 | Gebyrer for utlendingssaker ved utenriksstasjonene | 62 400 000 |
| 5 | Refusjon spesialutsendinger mv. . | 7 068 000 |
| | | |
| | Sum inntekter rammeområde 4 | 83 457 000 |
| | | |
| | Netto rammeområde 4 | 32 895 673 000 |
Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser
i en verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å fremme
fred, menneskerettigheter og internasjonale fellesgoder og bygge
en bedre organisert verden. Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk
ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet
i NATO, EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU. Regjeringen
vil arbeide for å styrke det nordiske samarbeidet.
Hovedlinjene for norsk utenrikspolitikk er uttrykt
i St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter.
Vi skal prioritere saker som berører norske interesser og der Norge
har forutsetninger for å gjøre en forskjell. Det vil legges vekt
på å prioritere innsatser og ressursbruk. Vi vil jobbe for at utenrikstjenesten
kontinuerlig videreutvikles for å ta vare på norske interesser,
gir bistand til reisende nordmenn, og for å styrke Norges internasjonale
kultur- og næringsliv.
Regjeringens politikk bygger på en erkjennelse av
at norsk sikkerhet og norske interesser må ivaretas gjennom et tydelig
fokus på våre nærområder. Derfor fører regjeringen en aktiv politikk
i nærområdene med et særlig fokus på utfordringer og muligheter
i nordområdene og i Norden. Ivaretakelse av norske interesser krever også
at vi engasjerer oss utenfor nærområdene. Vi vil arbeide for at
universelle menneskerettigheter styrkes og at verdens land evner
å møte vår tids største utfordringer fra fattigdom, klimaendringer
og økende globalisering. De siste års erfaringer med den internasjonale
finanskrisen og influensapandemien har vist oss at internasjonale
utfordringer ikke kan isoleres geografisk. De er grenseoverskridende,
og ivaretakelse av norske innbyggeres velferd og sikkerhet er avhengig
av at Norge tar et internasjonalt ansvar. En snever politisk og
geografisk forståelse av norske interesser er dårlig norsk interessepolitikk.
Nordområdene har siden regjeringsskiftet i 2005 vært
regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.
De siste 5 årene har regjeringen styrket satsingen på nordområdene.
Gjennom målrettede budsjettbevilgninger, nær kontakt med samarbeidspartnere
i regionen og fokus på nordområde- og arktiske spørsmål i Norges
samarbeid og kontakt med Russland, våre allierte, nordiske naboer
og andre EU-land, har vi satt nordområdene og utviklingen i nord
på dagsordenen. Regjeringen vil fortsette denne sterke satsingen.
Utviklingen av forholdet til Russland er en hovedprioritet,
både i vår nordområdestrategi og for regjeringens utenrikspolitikk
generelt. Vi har styrket det bilaterale samarbeidet med Russland på
en rekke områder. Mange av de utfordringene vi møter i nord kan
bare løses gjennom russisk medvirkning og engasjement. Avtalen om delelinjen
i Barentshavet og Polhavet er et resultat av aktiv nordområdesatsing
og av Norges gode forhold til Russland over tid. Regjeringen vil
fortsette å videreutvikle samarbeidet med Russland på mange områder.
Vi vil spesielt vektlegge energi-, miljø- og fiskerisamarbeid. Det
er i norske interesser at Russland utvikler og styrker demokrati,
rettsstat, menneskerettigheter og respekterer de grunnleggende prinsippene
for en internasjonal rettsorden. Dette gjelder ikke minst i Nord-Kaukasus.
Vår politikk overfor Russland skal være bygget på både samarbeid
og fasthet. Norge støtter russisk WTO- og OECD-medlemskap, og mener
at motsetninger mellom Russland og internasjonale organisasjoner,
som f.eks. NATO, ikke er i norsk interesse.
Norges NATO-medlemskap og vårt nære transatlantiske
samarbeid er en hjørnestein i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Vår sikkerhet trygges gjennom tett internasjonalt samarbeid og god kontakt
med våre allierte. Fordyping og videreutvikling av det nære forholdet
til USA vil bli tillagt vekt. NATO har vært under stor utvikling de
siste årene. Utvidelsen av NATO gir alliansen større legitimitet,
og flere saker står på alliansens dagsorden. Norge vil arbeide for
at NATO forblir livskraftig og relevant i en ny tid. Vi er engasjert
i alliansens arbeid med et nytt strategisk konsept. Regjeringen
vil fortsette arbeidet med å søke tettere samarbeid med de andre
nordiske landene om sikkerhetspolitikken og med å videreføre vårt
tette samarbeid med EU på dette området i tråd med bl.a. Stoltenberg-rapportens anbefalinger.
Regjeringen vil fortsatt prioritere arbeidet
for at verden skal ruste ned, og ikke opp. Derfor skal vi arbeide
for en verden uten kjernevåpen, ved innsats for nedrustning og ikke-spredning.
Regjeringen vil fortsette en aktiv europapolitikk for
å ivareta norske interesser og få gjennomslag for norske syn. EUs
organisering og beslutningssystem er under endring som en følge
av Lisboatraktaten. Det er viktig for Norge å opprettholde de samme
inkluderende holdningene i den nye strukturen som vi har hatt i
den gamle. Vi vil videreføre vårt sterke samarbeid med europeiske land
og EUs institusjoner. 27. juli i år undertegnet Norge og EU avtalen
om den neste fasen av Norges EØS-midler. Norge skal bidra med cirka 14
mrd. kroner fram til 2014 til sosial og økonomisk utvikling i Europa.
Regjeringen har fulgt opp anmodningene fra Stortinget og satt ned
et bredt og forskningsbasert offentlig utvalg som skal foreta grundige
beskrivelser og vurderinger av EØS-avtalens og øvrige avtaler/samarbeidsordningers
mellom Norge og EU sin betydning og virkemåte. Utvalget vil levere
sin gjennomgang høsten 2011.
De internasjonale klimaforhandlingene i København
i desember 2009 var ikke like vellykket som vi hadde håpet. Men
regjeringen mener at en internasjonal klimaavtale er avgjørende
for det internasjonale miljøarbeidet. Derfor vil regjeringen jobbe
målrettet mot mexicoforhandlingene. I dette arbeidet vil vi arbeide
tett med EU og andre aktører som har ambisiøse klimamålsetninger.
Utenriksdepartementet vil engasjere seg i arbeidet for en rettferdig
byrdefordeling for utviklingslandene, utvikle skogsatsingen og stå
i spissen for ny teknologi, som vindkraft og fangst og lagring av
CO2.
Gjennom aktiv deltakelse i internasjonale operasjoner
skal Norge også være med på å ta et internasjonalt ansvar for fred
og sikkerhet. ISAF-operasjonen i Afghanistan er og forblir vårt
viktigste internasjonale militære engasjement. Vi er i Afghanistan
på et klart FN-mandat og etter ønske fra afghanske myndigheter.
Konflikten i Afghanistan kan imidlertid ikke vinnes militært eller
gjennom utviklingsbistand alene. Derfor bidrar Norge betydelig til
den sivile innsatsen i Afghanistan og til arbeidet for å finne bedre konfliktløsninger.
Denne sivile innsatsen må ha et langsiktig perspektiv. I den militære
innsatsen står vi foran en viktig fase. Sikkerhetsansvaret skal
gradvis overføres til afghanerne. Målsetningen er at de skal overta
lederansvaret for all sikkerhetshåndtering før 2015. I denne overgangsfasen
vil Norges militære engasjement bli gradvis justert inn mot opplæring
av den afghanske hær. Norge vil støtte FN og de internasjonale styrkene
slik at de har ressurser til å fullføre den oppgaven de er satt
til i Afghanistan.
Det er i klar norsk interesse at vi har et sterkt
FN og en internasjonal rettsorden der maktbruk er regulert og der
det finnes internasjonale kjøreregler. Vi vil fortsette vårt arbeid
for å sette FN bedre i stand til å møte de internasjonale utfordringene
verden står overfor. og Norge skal fortsatt være en av de viktigste
støttespillerne for FNs fredsinnsats og en av hovedbidragsyterne
til FNs fredsbyggingskommisjon.
Arbeid for konfliktløsning og fred er en sentral del
av norsk utenrikspolitikk. Både engasjementspolitikk og sikkerhetspolitikk
operasjonaliserer norske interesser i globaliseringens tidsalder.
Norge skal fortsatt være rede til å bistå parter i konflikt med
å finne veier til fred, forsoning og utvikling.
Norge vil fortsette engasjementet og innsatsen for
å nå tusenårsmålene, og Norge skal ta et spesielt ansvar for å nå
tusenårsmålene 4 og 5. Siden 2000 har Norge bidratt i den internasjonale
kampanjen for å vaksinere barn. Norge vil fortsette dette engasjementet,
i tillegg vil vi ta et ansvar for å bidra til bedre mødrehelse.
Kampen for mødrehelsen er blant de tusenårsmålene der verden har
kommet kortest. Finanskrisen setter mødre og nyfødte i utviklingsland
i en enda mer utsatt situasjon. Regjeringen, med statsministeren
i spissen, leder nå an i en global kampanje for å redusere barnedødelighet
og fremme mødrehelse.
Vi vil fortsette våre bidrag til fred i Midtøsten, blant
annet ved å støtte etableringen av en palestinsk stat som kan leve
side om side med Israel i fred. Gjennom vårt lederansvar i den internasjonale
giverlandskomiteen for bistand til palestinerne har vi en rolle
i forsøkene på å få i gang en fredsprosess og til å bygge opp institusjoner og
en levedyktig økonomi i en fremtidig palestinsk stat. Norge vil
aktivt bidra gjennom sine kontakter på både israelsk og palestinsk
side til å få partene til å bli enig om fred i regio-nen.
Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere er
en hovedprioritering for Norges menneskerettighetspolitikk. For
å intensivere denne innsatsen har regjeringen utarbeidet en ny veiledning for
arbeidet med menneskerettighetsforkjempere. Norge skal være en uredd
forsvarer av de universelle menneskerettighetene. Vi skal arbeide
mot dødsstraff og tortur. Vi skal fremme ytringsfriheten og bekjempe
alle former for diskriminering. Norge er medlem i FNs menneskerettighetsråd
for perioden 2009–2012, og vårt medlemskap der vil være viktig i
vårt arbeid for å fremme menneskerettighetene.
Som en del av regjeringens kulturløft er arbeidet med
kultur og omdømmearbeid viktig. Fremme av norsk kunst og kultur
bidrar til å styrke og synliggjøre Norge internasjonalt og gir oss
kontaktflater inn mot interessante miljøer. Samarbeid med næringslivet
er et av de viktigste arbeidsområdene for norsk utenrikstjeneste. Norsk
verdiskapning i utlandet er viktig for norsk næringsliv. Derfor
fører vi en aktiv politikk for å være behjelpelig med å sikre norske bedrifter
innpass, i god kontakt med Innovasjon Norge. Våre 110 utestasjoner
har årlig kontakt med cirka 1800 norske bedriftsrepresentanter i utlandet.
Regjeringen vil arbeide for mer systematisk kontakt med nærings-
og arbeidslivets organisasjoner for å støtte næringslivets internasjonale
arbeid og knytte sterkere kontakt der næringslivet er en sentral
partner i viktige internasjonale spørsmål.
Å bistå nordmenn i nød er en viktig del av arbeidet
i den norske utenrikstjenesten. I 2009 kunne Norges utenriksstasjoner
rapportere om over 120 000 konsulære saker. Antall kompliserte og
ressurskrevende saker er økende. Publikum har et høyt forventningsnivå,
interessen fra media er stor og fremdeles reiser 1 av 5 uten reiseforsikring.
15. april i år opprettet departementet et eget operativt senter
OPS. Senteret er åpent 24 timer i døgnet året rundt for å bistå
Norges utenriksstasjoner i konsulære spørsmål. Senteret håndterer
cirka 150 henvendelser i døgnet. Per 1. september 2010 hadde senteret
mottatt over 3 000 telefonhenvendelser viderekoblet til OPS fra
utenriks-stasjonene utenfor deres kontortid.
Maktforholdene i verden er i rask endring. I
løpet av det siste tiåret så har nye stater gjort seg gjeldende
på den internasjonale arenaen. Framveksten av Brasil, India, Indonesia,
Russland, Sør-Afrika, Kina og andre har grunnleggende endret det
globale maktbildet. Disse landene har voksende og målrettede internasjonale
ambisjoner og interesser. Dette har innvirkning på Norges rolle
i verden. Denne erkjennelsen må også gjenspeiles i norsk utviklingspolitikk. Norsk
utviklingspolitikk skal fortsette å favne bredt, men regjeringen
vil gjennom dette budsjettforslaget ytterligere styrke innsatsen
rundt de politikkaksene som ble skissert i St.meld. nr. 13 (2008–2009)
Innst. S. nr. 269 (2008–2009) om klima, konflikt og kapital.
Regjeringen vil foreslå for Stortinget å bevilge 27 050
mill. kroner til bistand og utviklingsformål i 2011. Dette tilsvarer
1,02 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) for 2011. Norge
vil dermed fortsatt være et av de landene som bevilger mest til
bistand, målt som andel av BNI.
Regjeringen mener at det er viktig at Norge
fortsetter å være en stor giver og en aktiv pådriver for en politikk
som fremmer FNs tusenårsmål. Finanskrisen, matkrisen og den tiltagende
klimakrisen har satt verdens fattige under kraftig press. Det er
både vår plikt og i vår interesse å bidra til at verden når tusenårsmålene,
og bistandsbudsjettet er bare ett av flere verktøy Norge har til
rådighet for å bidra til det.
I budsjettet for 2011 vil regjeringen legge
opp til en kraftig opptrapping av innsatsen for å sikre utvik-lingsland
tilgang på ren, fornybar energi. Tilgangen på strøm i de aller fleste
afrikanske land er svært begrenset. Derfor vil regjeringen i bistandsbudsjettet
for 2011 foreslå å trappe opp og doble bistanden som går til utvikling
av, og tilgang på ren, fornybar energi til totalt anslagsvis 1,6
mrd kroner.
Norge bidrar allerede med betydelige beløp gjennom
klima- og skogprosjektet og i tillegg til forslaget om dobling av
satsingen på ren energi, foreslår regjeringen også økt satsing på
tilpasning til klimaendringer i sårbare, fattige land. Ut fra erkjennelsen
av kvinners avgjørende rolle i afrikansk landbruk, vil regjeringen
foreslå å øremerke 100 mill. kroner av den særskilte kvinne- og
likestillingsbevilgningen (kap. 168) til slike klimatilpasningstiltak.
Regjeringen foreslår også å øke støtten til klimarobust landbruk
i Afrika, samt styrke arbeidet med forebygging av naturkatastrofer.
Som en del av satsingen vil regjeringen derfor fortsette integrering
av klimahensyn og klimasikring i bistandsforvaltningen. Ut fra dette
foreslår regjeringen å øke innsatsen for klimatilpasning, med vekt
på forebygging av naturkatastrofer og klimarobust landbruk, med
om lag 335 mill. kroner i bistandsbudsjettet for 2011.
De fleste konflikter i dag utspiller seg mellom
og innen svake, fattige stater. Mange konfliktsoner preges av et
stort antall flyktninger og internt fordrevne som i stor grad må
basere sin eksistens på humanitær bistand fra verdenssamfunnet. Land
i konflikt har 50 pst. høyere spedbarnsdødelighet, 15 pst. høyere
andel underernærte og 20 pst. høyere andel analfabetisme enn fattige land
som ikke befinner seg i konflikt. I tillegg til de menneskelige
lidelsene, har konflikter også enorme økonomiske kostnader som setter
de involverte landene langt tilbake utviklingsmessig. Innsats for
å unngå at konflikter bryter ut og arbeidet med å bilegge eksisterende
konflikter, er derfor en sentral dimensjon i regjeringens utviklingspolitiske
innsats.
Mangel på kapital er en viktig begrensning for
en bred og bærekraftig utvikling i fattige land. Det er etablert
et samarbeid mellom Utenriksdepartementet, Finansdepartementet,
Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet for å styrke
norsk politikk på dette området. Målet er å se ulike politikkområder
med berøring til kapital og utvikling i sammenheng, slik at Norge kan
bidra til å styrke arbeidet mot fattigdom i verden, utover det rent
bistandsmessige. Samarbeidet omfatter temaer som ulovlig kapitalflukt, innovativ
finansiering, investeringer, handel, gjeld og skatt.
Norge skal fortsette å være en aktiv pådriver
for FN-reform og for at verdensorganisasjonen skal spille en sentral
rolle. Norge er år etter år blant de fem største giverne via FN-systemet. Regjeringen
opprettholder et høyt støttenivå i 2011 med noen tilpasninger som
reflekterer et enda større fokus på prioriterte satsingsområder, herunder
klima og miljø, i tillegg til utdanning, helse og likestilling.
Det er fortsatt store ulikheter globalt mellom kvinner
og menn i tilgang på økonomisk og politisk makt og ressurser, rettigheter
og tilgang til tjenester og kontroll over egne liv. Kvinners rettigheter
og likestilling vil fortsatt være et kjerneområde for norsk utviklingspolitikk.
Innsatsen for jenters utdanning videreføres i 2011.
Norge skal fortsette å være en storinvestor
i utdanning i utviklingsland. 80 pst. av Norges innsats i utdanningssektoren
er rettet mot grunnskoleutdanning. Målet om utdanning er det tusenårsmålet
hvor man har kommet lengst. Regjeringen har valgt å satse spesielt
på å nå barn i konfliktområder, og da særskilt på jenter.
Norge er en sterk støttespiller i det internasjonale arbeidet
med å gjøre bistanden mer effektiv og resultatrettet. Paris-erklæringens
prinsipper (2005) for effektiv bistand legger rammene for dette
arbeidet. Den siste evalueringen av Paris-deklarasjonen (2008),
viser at Norge lå i forkant på de fleste områdene sammenlignet med
de andre giverne, men også at det er forbedringspotensial å hente.
Det kommende høynivåmøtet i Seoul, Sør-Korea (2011) vil legge føringene
for det videre arbeidet.
De fleste av våre samarbeidsland har svakt utvik-lede
styresett. Mange av landene er samfunn sterkt preget av korrupsjon.
Dette er utfordrende land å arbeide i og krever at Norge sikrer bistandspengene
vi gir på best mulig måte. Samtidig bidrar vi til å bygge institusjoner
som skal fremme åpenhet og rettssikkerhet, og vi støtter sivile
samfunnsorganisasjoner og medias uavhengige rolle.
Norsk politikk skal først og fremst tjene hjemlige,
norske interesser. Politikk utformet for hjemlige formål kan imidlertid
ha viktige positive eller negative effekter for utviklingen i fattige
land. Slik det var lagt opp til i St.meld. nr. 13 (2008–2009) og
slik Stortinget sluttet seg til, jf. Innst. S. nr. 269 (2008–2009),
vil regjeringen derfor gi Stortinget en årlig rapport om hvor samstemt
regjeringens samlede politikk er mht. å fremme utvikling.
I vedlegg 2 til Prop. 1 S (2010–2011) fra utenriksdepartementet
gis et eksempel på hvordan en slik rapport kan utformes. Det viser
hvordan norsk politikk påvirker ulike aspekter av global helse som
er av særlig viktighet for utviklingsland. Et opplegg for bred rapportering
er nå under utforming og første fulle rapport vil bli lagt fram
i 2011.
I del I, pkt 6 til Prop. 1 S (2010–2011) fra
Utenriksdepartement er det gitt en nærmere beskrivelse av programområde
02 som omfatter utenriksforvaltningen og i del I, pkt 7 er det redegjort
for programområdet 03 som dekker internasjonal bistand.
I proposisjonens del III gis det en omtale av
klima- og miljøtiltak innenfor Utenriksdepartementes ansvarsområde.
I denne delen gis det også en omtale av arbeidet for likestilling
i budsjettet, og det redegjøres for handlingsplaner på ulike områder.
I rammeområde 4 inngår kap. 480 – svalbardbudsjettet
fra Justis- og politidepartementet. Justis- og politidepartementet
fremmer svalbardbudsjettet som en egen budsjettproposisjon samtidig
med statsbudsjettet. Årsaken til dette er artikkel 8 i Svalbardtraktaten
som begrenser adgangen til å oppkreve skatter og avgifter på Svalbard
og hvordan disse midlene kan anvendes. Stortinget sluttet seg til
regjeringens ønske om å videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett
under behandlingen av St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard, jf.
Innst. S. nr. 336 (2008–2009).
Hvert år gis imidlertid et tilskudd fra statsbudsjettet
til dekning av underskudd på svalbardbudsjettet. Som det fremgår
av regnskapstallene for 2009, var inntektene dette året unormalt
høye. Dette har gitt et positivt resultat som innebærer at svalbardbudsjettet
i 2009 ikke mottok et tilskudd, men tilbakeførte midler til statskassen. For
2011 er det foreslått 266,9 mill. kroner i utgifter og 175,8 mill.
kroner i inntekter på svalbardbudsjettet. Differansen blir 91,1
mill. kroner. Det er denne differansen mellom utgifter og inntekter
i svalbardbudsjettet som danner grunnlaget for tilskuddet fra Justis-
og politidepartementets kap. 480. Reduksjonen i tilskuddet i 2011
skyldes i hovedsak at det er forventet en økning i skatteinntekter
i forhold til saldert budsjett 2010. I tillegg til tilskuddet over
kap. 480, har staten årlig betydelige utgifter til ulike tiltak på
Svalbard, som bevilges over det ordinære statsbudsjettet under de
enkelte fagdeparementers kapitler. En oversikt over og omtale av
bevilgningene til svalbardformål over fagdepartementenes budsjetter
er gitt i svalbardbudsjettet pkt. 4 og en nærmere redegjørelse for målene
for norsk svalbardpolitikk er gitt i svalbardbudsjettet for 2011,
pkt 2.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell
Arvid Svendsen, viser til at Stortingets sammenslåtte utenriks-
og forsvarskomité nå har vært i virksomhet i ett år. Komiteen viser
til sine merknader i Innst. 7 S (2009–2010), og er av den oppfatning
at sammenslåingen så langt har fungert etter intensjonen og har
forbedret Stortingets mulighet til å behandle forsvars-, sikkerhets-,
utenriks- og utviklingspolitiske spørsmål i sammenheng.
Komiteen viser til at en enstemmig
komité gjennom Innst. S. nr. 306 (2008–2009) gav sin tilslutning
til det prinsipp at Norge skal konsentrere sine utenrikspolitiske
ressurser der vi har interesser å ivareta, og der norsk innsats
samtidig kan gjøre en forskjell. Komiteen mener at
dette fortsatt bør være det styrende prinsippet for norsk utenrikspolitikk.
Internasjonal rettsorden og multilateralt samarbeid
er av avgjørende betydning for Norge. Norge skal være en aktiv,
troverdig og konstruktiv aktør på de multilaterale arenaer hvor
vi deltar. Norsk utenrikspolitikk skal bygges på FN, NATO, det transatlantiske
samarbeidet og på et godt og aktivt samarbeid med EU, i dag basert
på EØS-avtalen. Samtidig må forbindelsene til fremvoksende makter
i en stadig mer multipolar verden styrkes.
Nordområdene er definert som det viktigste strategiske
satsingsområdet for Norge av flere regjeringer. Komiteen deler
dette syn. Det er avgjørende å ivareta norske interesser i nord
og opprettholde dagens gode og konstruktive forhold til Russland. Komiteen er
samtidig oppmerksom på de utfordringer det asymmetriske forholdet
til en stor og stadig mer selvbevisst nabo kan skape. Komiteen har
merket seg enigheten rundt prinsippene for en avtale om delelinjen
i Barentshavet og Polhavet og ser positivt på de muligheter en slik
avtale kan åpne for begge land.
Norges pågående engasjement i Afghanistan er inne
i en krevende fase. Norge yter både sivil og militær innsats, og
fremtiden for Afghanistan og det af-ghanske folk avhenger av at
afghanerne lykkes i å etablere en bærekraftig og styringsdyktig
stat med institusjoner som kan ivareta befolkningens behov. Norge
skal bistå med sivil og militær innsats, så lenge som nødvendig,
i denne prosessen. 2011 tegner til å bli et avgjørende år for utviklingen
i Afghanistan, og en koordinert innsats fra alle afghanske og internasjonale
aktører må til.
Komiteen viser til at arbeidet
med NATOs nye strategiske konsept ble sluttført på toppmøtet i Lisboa
i november 2010. Det nye konseptet vil ha stor betydning for NATOs
utvikling både i 2011 og videre fremover. Komiteen anser
det som et kjernepunkt at NATO finner en bedre balanse mellom pågående
operasjoner og tradisjonelle kjerneoppgaver i form av kollektivt forsvar,
og har merket seg at det nærområdeinitiativ som Norge har fremmet
sammen med andre allierte synes å ha fått god tilslutning i det nye
strategiske konseptet.
Forholdet til EU er et avgjørende rammevilkår for
norsk utenrikspolitikk. Finanskrisen rammer Europas stater hardt,
men samtidig utvikler EU seg videre gjennom implementeringen av
Lisboa-traktaten. Det innebærer blant annet at beslutningsprosessene
i EU vil gå raskere enn i dag, og at Ministerrådet og Europaparlamentet blir
viktigere. Det betyr at også den norske påvirkningsprosessen må
gå fortere.
Komiteen viser til at Stortinget
fra 2011 vil ha en utsending på plass i Brussel for å bedre informasjonstilgangen
og koordinasjonen overfor EUs institusjoner, særlig Europaparlamentet. Komiteen ser
meget positivt på dette og anser det som en viktig faktor i implementeringen
av Innst. S. nr. 115 (2006–2007), jf. St.meld. nr. 23 (2005–2006),
Om gjennomføring av Europapolitikken. Komiteen vil
samtidig understreke at også partigruppene må opprettholde og styrke sine
kontakter mot Europaparlamentet og bidra til samordnet innsats for
å ivareta norske interesser i utformingen av EØS-relevant regelverk.
Komiteen mener at Norge skal
være en klar og prinsipiell røst i menneskerettighetsspørsmål. Norge
vil i 2011 fortsatt være medlem av FNs Menneskerettighetsråd, og komiteen vil
understreke viktigheten av å bruke plassen i rådet til å fremme
menneskerettigheter sterkt og konsekvent.
Norsk utviklingspolitikk må ha som mål at mennesker
får mulighet til å dekke sine grunnleggende behov og løftes varig
ut av fattigdom.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
er viktig at denne politikken har flere pilarer, der både bistand,
handel, miljø-/klimatilpasning og fokus på menneskerettigheter står
sentralt, og der Norge er en sterk bidragsyter til å nå FNs tusenårsmål.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til de budsjettalternativer
som henholdsvis regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti foreslo
i finanskomiteens innstilling 2 S (2010–2011) og stemte for ved
Stortingets behandling av denne. Flertallet har gjennom nærmere
drøftinger av budsjettforslaget for Utenriksdepartementet siden
blitt enig om å gjøre en del endringer i bistandsbudsjettet innen den
ramme som Stortinget har vedtatt for 2011.
Flertallet vil foreslå en omfordelingspakke
for å kunne øke tilskuddene til den viktige utviklingsinnsatsen
som gjøres gjennom norske frivillige organisasjoner og den internasjonale vaksinealliansen,
GAVI. Flertallet foreslår å styrke disse prioriterte
formål med i alt 90 mill. kroner ved å gjøre enkelte omdisponeringer
innen vedtatt ramme for programområdet.
Bevilgningene til kap. 160, Sivilt samfunn
og demokrati, vil flertallet foreslå økt med 50 mill.
kroner ut over regjeringens forslag. Hovedtyngden, 40 mill. kroner,
foreslås som påplusning på kap. 160 post 70, Sivilt samfunn, som
går til det langsiktige utviklingssamarbeid i regi av frivillige
organisasjoner. Dessuten foreslås bevilgningen til post 71, Frivillige
organisasjoners opplysningsarbeid, økt med 10 mill. kroner.
Norge spiller en framtredende rolle i arbeidet
for FNs tusenårsmål 4 om å redusere barnedødeligheten med to tredjedeler
innen år 2015. Flertallet viser til at GAVI er en
nyskapende allianse som ved nye finansieringsformer har klart å
mobilisere en betydelig økning i innsatsen for å sikre at alle verdens
barn får vaksiner mot sykdommer som årlig tar millioner av barns
liv i fattige land. Flertallet mener Norge må styrke sine
bidrag til GAVI i siste del av tusenårskampanjen fram mot 2015 og
foreslår som et første skritt å øke bevilgningen til GAVI i 2011
med 40 mill. kroner ut over regjeringens forslag.
Flertallet vil på denne bakgrunn
fremme følgende helhetlige forslag til endringer på bistandsdelen
av Utenriksdepartementets budsjett:
Kap. | Post | Formål | Endring |
| | ØKNINGER | |
160 | 70 | Sivilt samfunn | 40 mill. kr |
160 | 71 | Frivillige organisasjoners opplysningsarbeid | 10 mill. kr |
169 | 70 | Vaksine og helse (øremerket GAVI) | 40 mill. kr |
| | REDUKSJONER | |
151 | 78 | Regionbevilgning for Asia | 5 mill. kr |
153 | 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika | 10 mill. kr |
161 | 75 | Norfund, tapsavsetting | 2,5 mill. kr |
161 | 95 | Nordfund, grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland
| 7,5 mill. kr |
162 | 70 | Overgangsbistand | 20 mill. kr |
163 | 70 | Naturkatastrofer | 5 mill. kr |
163 | 71 | Humanitær bistand | 40 mill. kr |
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
at Stortinget i Innst. S. nr. 269 (2008–2009), jf. St.meld. nr.
13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital, ba om en årlig rapport
som beskriver
«faktisk eller forventet effekt på utviklingsland som
følge av utøvelse av norsk politikk, utforming av politikken gjennom
lover, strategier, posisjoner i internasjonale forhandlinger eller
på annen måte. Også utformingen av rammebetingelser for norsk næringsliv
bør vurderes i lys av målet om å bidra til utvikling i fattige land.»
Disse medlemmerviser
til at dette er et arbeid som gjøres i en rekke land, bl.a. Storbritannia
og Sverige, samt i EU, og som vil få større betydning for tenkningen
rundt utviklingspolitikk, jf. hoved-temaet i St.meld. nr. 13 (2008–2009),
nemlig bistandens beskjedne andel av globale kapitalstrømmer m.v. Disse
medlemmermener at en slik rapportering
kan løfte debatten i Norge om innretningen av utenriks- og utviklingspolitikken.
Der hvor vi har nasjonale utfordringer, vil rapporten tydeliggjøre
hvordan og hvorfor vanskelige avveininger må gjøres, slik andre
nærstående land har gjort.
Disse medlemmer registrerer med
tilfredshet at regjeringen i vedlegg 2 til Prop. 1 S. (2010–2011)
viser hvordan en rapport til Stortinget om samstemt politikk for
utvikling kan lages, med fokus på ett emne i første omgang: global
helse. Disse medlemmer merker seg at dette ikke er en
fullstendig rapport, men en tilnærming som viser hvordan en mer
fullstendig rapport kan bygges opp. Disse medlemmer vil
understreke at det er en rekke andre områder som også er viktige
for å møte de globale hovedutfordringene, som klimaendringer og
bærekraftig miljø, handel, økonomisk vekst og fordeling, fred, sikkerhet
og godt styresett, likestilling og menneskerettigheter, åpen tilgang
til kunnskaper og teknologi. Det er likevel disse medlemmers mening
at det vil være behov for å foreta et utvalg av problemstillinger
for nærmere analyse.
Disse medlemmer ber derfor regjeringen
om å ta sikte på å levere en mer fullstendig rapport som del av
budsjettet for 2012. Disse medlemmer erkjenner at
dette er et krevende arbeid, som bl.a. forutsetter god samordning
og samarbeid mellom en rekke departementer og vil oppfordre andre
departementer til å bistå utenriksdepartementet i det arbeidet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine omdisponeringer under rammeområde 4, samt regjeringens
prioriteringer under rammeområde 4 i Prop. 1 S (2010–2011).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at utenrikspolitikken skal ta utgangspunkt i samspillet mellom Norges strategiske
og økonomiske interesser, respekt for de grunnleggende menneskerettigheter
og ivaretakelse av norske borgeres interesser, sikkerhet og trygghet
innenlands og utenlands. Det er disse medlemmers syn
at en av de viktigste pilarene i utenrikspolitikken er forpliktende internasjonalt
samarbeid – som tar sikte på internasjonal avspenning, varig fred,
en friest mulig verdenshandel og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet er av den oppfatning at Norge har en moralsk plikt
til å heve stemmen for frihet, likeverd og rettssikkerhet – gjennom
aktivt å påtale brudd på grunnleggende menneskerettigheter i de
internasjonale fora der hvor Norge deltar.
Disse medlemmer mener at nordområdene
er viktig for Norge både av økonomiske, politiske og strategiske
årsaker. Disse medlemmer vil derfor arbeide for en
betydelig mer aktiv politikk i forhold til nordområdene – gjennom
økt norsk tilstedeværelse i nord i alle ledd, økt samarbeid og samhandling
med Russland og fremtidsrettet utnyttelse av områdets naturressurser.
I så måte er disse medlemmer positive til at Norge
og Russland ble enige om en felles delelinje for kontinentalsokkelen
i Barentshavet høsten 2010, og at dette fordrer store muligheter
for økt aktivitet i området fra norsk side.
Disse medlemmer viser til at
et viktig fundament i Fremskrittspartiets utenrikspolitikk er nødvendigheten
og viktigheten av gode transatlantiske relasjoner. USA er Norges
viktigste allierte og det er viktig å innrette norsk utenrikspolitikk
slik at den ikke svekker dette gode forholdet, men snarere utdyper
det og styrker det for fremtiden. Derfor er disse medlemmer også
klare på at NATO er et nødvendig og positivt grunnelement i Norges
forsvars- og sikkerhetspolitiske plattform.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å innrette norsk utenrikspolitikk slik at den til enhver
tid tjener norske interesser på kort og lang sikt. Derfor vil disse
medlemmer understreke viktigheten av at de norske utenriksstasjonene
får de ressurser som trengs for å ivareta norske borgeres interesser
ved uforutsette hendelser, og at de lokaliseres på grunnlag av vurderinger
basert på norske borgeres behov, og norske strategiske og økonomiske
interesser.
Disse medlemmer ser betydningen
av bilaterale handelsavtaler – spesielt med land som ikke omfattes
av EØS-avtalen. Målet med slike avtaler må være tosidig – de skal
både bidra til å styrke norske handelsinteresser og de skal bygge ned
proteksjonismen i verdensøkonomien. Disse medlemmer er
kjent med at en betydelig akademisk tradisjon konkluderer med at
økonomisk liberalisering og frihandel samvarierer med bedre forhold
for de grunnleggende menneskerettighetene.
Disse medlemmer mener det er
viktig for Norge å foreta en mer kritisk vurdering av den rollen
FN og FN-organisasjonene spiller og de oppgaver FN er satt til å
ivareta – FN må både bli mer relevant, mer effektiv og mer fokusert. Disse
medlemmer viser til at det høsten 2010 ble avholdt et toppmøte
om FNs tusenårsmål i Generalforsamlingen i New York. Det er disse medlemmers mening
at tusenårsmålene adresserer symptomene og ikke årsakene til fattigdom
og at de legger opp til en omfattende ansvarspulverisering hvor
alle og ingen er ansvarlige for at målene oppnås. Disse medlemmer er
også kritisk til at handel og private investeringer har en lite
fremtredende posisjon i diskusjonen om måloppnåelsen.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen har tatt til orde for å innføre en avgift på internasjonal
valutahandel, såkalt tobinskatt oppkalt etter den amerikanske økonomen
James Tobin, for ifølge regjeringen selv å begrense de negative virkningene
av globaliseringen. Disse medlemmer viser til at
globaliseringen og økonomisk vekst i verdens fremvoksende markeder har
løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom de siste tiårene
og at befolkningen i disse landene har fått arbeid, bedre tilgang
på helsetjenester, medisiner, forbedret matsikkerhet samt tilgang
på varer og tjenester. Det er etter disse medlemmers mening
interessant at regjeringen velger å skattlegge det virkemiddelapparatet
som mest av alt har bidratt til fattigdomsreduksjon og spredning
av demokrati og menneskerettigheter på tvers av landegrenser. En
rekke tilhengere av tobinskatten kaller denne en Robin Hood-skatt,
noe disse medlemmer mener er et paradoks all den
tid Robin Hood kjempet imot høye skatter som gjorde at befolkningen
sultet. Disse medlemmer mener det er flere problematiske
sider ved en slik skatt, blant annet at den vil kunne redusere investeringer
i fremvoksende økonomier, at den vil bidra til mer byråkrati, at
den er vanskelig å kreve inn og kanskje mest av alt at den er tilnærmet
umulig å koordinere ettersom det vil forutsette en global tilslutning. Disse
medlemmer er således motstandere av en slik skatt på valutatransaksjoner.
Disse medlemmer vil videre peke
på at en «Tobin-skatt» på internasjonal valutahandel først og fremst
vil være en ulempe for små land med egen valuta. Store land som
f.eks. benytter Euro, USD, GBP, JPY, CNY eller RUB har store hjemmemarkeder
og mindre behov for å konvertere valuta. Små u-land vil rammes mest,
fordi produksjon i stor skala nødvendigvis må skje slik at store
deler av produksjonen selges i land med en annen valuta.
Disse medlemmer mener at Norge
må føre en bærekraftig utviklingspolitikk hvor målet er at utviklingslandene
skal kunne klare seg uten overføringer fra Vesten. Disse
medlemmer viser til at Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar
sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for
vekst og utvikling gjennom å bygge ned toll- og handelsbarrierer,
sletting av illegitim statsgjeld, sikring av eiendomsrettigheter
for det brede lag av befolkningen, korrupsjonsbekjempelse, utvikling
av infrastruktur, satsning på helse og utdanning, kanalisering av bistand
gjennom frivillige organisasjoner og globale fond, forsterket nød-
og katastrofehjelp, økt satsning på handelsfasilitering og bistand
til strukturelle tiltak som fremmer demokrati, rettsstat og markedsøkonomi.
Alle tiltak som støttes skal bli gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling
og regnskapskontroll.
Disse medlemmer mener at antallet
land som mottar bistand er for høyt. Norge bør konsentrere bistanden
til vesentlig færre land, som vi da kan lære oss å kjenne godt.
Dette må gjennomføres i et samarbeid med øvrige giverland.
Disse medlemmer slutter seg til
konklusjonene i årlige internasjonale undersøkelser som påviser
at mange u-land har høy grad av korrupsjon, lav grad av økonomisk
frihet, begrenset grad av demokrati, og svak beskyttelse av eiendomsrettighetene.
Det er disse medlemmers syn at dette i hovedsak ikke
skyldes urettferdige internasjonale maktstrukturer eller utbytting, men
mangel på politisk vilje til utvikling i den politiske ledelsen
i disse landene. Disse medlemmer erkjenner at mange
utviklingsland gjør betydelige fremskritt på en rekke områder, men det
er disse medlemmers mening at forbedrede levekår
i disse i hovedsak ikke skyldes bistand.
Disse medlemmer viser til at
den globale bistanden til u-landene i perioden 1960 til 2005 var på
over 10 500 mrd. kroner. Disse medlemmer er kjent
med at Norge ga bistand til u-landene tilsvarende 315 mrd. kroner
i samme periode, og at regjeringen har hatt ett uttalt mål om at
Norge skal gi mer enn 1 pst. av BNI til bistand. Det er disse
medlemmers mening at et slikt fokus tar søkelyset bort fra
de underliggende årsakene til fattigdom og hvordan kvalitet, mer
enn kvantitet er avgjørende for om bistanden når frem til de som
trenger den.
Disse medlemmer kjenner til og
støtter konklusjonene i studier som slår fast at bistand i det store
og hele ikke har bidratt til økonomisk vekst i u-landene. Videre
mener disse medlemmer at bistanden i flere tilfeller
har bidratt til å svekke den sosiale kontrakten mellom politikerne
og innbyggerne i mottakerlandet, til å øke korrupsjonen, til å holde
autoritære og totalitære statsledere ved makten og sågar til å forlenge krig
og konflikt for på den måten å undergrave politisk utvikling og
fattigdomsreduksjon.
Disse medlemmer har registrert
at det ifølge flere studier er flere donorer og bistandsorganisasjoner
enn noen gang. Bistandsbyråkratiet er enormt og hvert år foretas
det over 35 000 transaksjoner knyttet til bistand, 85 pst. av disse
er på under 7 mill. kroner og de fleste bistandsavhengige afrikanske
land leverer hvert år inn over 10 000 donorrapporter. Norge som
i 2009 ga bistand til 112 land med prosjekter ned i marginal størrelsesorden
bidrar, etter disse medlemmers mening, sterkt til
dette byråkratiet.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å få til en sluttføring av WTO-forhandlingene, den såkalte
Doha-runden, som vil kunne bidra til økt handel ved at tollsatser
og subsidier reduseres og at det blir vanskeligere for land å iverksette
proteksjonistiske tiltak. Disse medlemmer har forventninger
til at regjeringen i denne sammenheng aktivt bidrar til å få forhandlingene
inn på sporet igjen, og at Norge tilbyr u-landene fordelaktige handelsbetingelser
for import.
Disse medlemmer mener at mens
subsidier og skyhøye tollsatser i Vesten er en viktig årsak til
de fattige landenes manglende deltakelse i globaliseringen, er det
også avgjørende at u-landene selv iverksetter tiltak for å øke handelen.
I så måte viser disse medlemmer til at opptil 70
pst. av verdens tollbarrierer er innført av u-land for å ramme handelen
med andre u-land.
Disse medlemmer ser positivt
på at om lag halvparten av alle reformer knyttet til handelsfasilitering
i 2009–2010 fant sted i land sør for Sahara og i MENA-regionen,
og registrerer blant annet at man i Rwanda har opprettet et «One Stop
Center» hvor en gründer kan opprette en bedrift i løpet av 24 timer. Disse
medlemmer er kjent med at Rwanda i fjor var det første landet
i Afrika som ble såkalt «top reformer» i Doing Business-rapporten,
og at myndighetene i landet i alt har implementert over 22 næringsvennlige
reformer de siste årene.
For å stimulere til økt økonomisk samkvem på tvers
av landegrensene og mellom u-landene vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en ekspertgruppe
for å bistå utviklingslandene i å forsere byråkrati og hindringer
knyttet til handel.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at vilkårene for privat næringsliv, handel og entreprenørskap er
særlig utfordrende i mange land på det afrikanske kontinentet. På
denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette en handelsfasiliteringsenhet
for å stimulere til vekst i det private næringsliv i Afrika.»
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2011 lanserer mange planer
og prosjekter innenfor utenrikspolitikken, men det er disse
medlemmers mening at en budsjettproposisjon nødvendigvis
også må inneholde en oversikt over tiltak, institusjoner og prosesser
som ikke prioriteres eller nedprioriteres og begrunnede årsaker
til dette. Disse medlemmer kan i liten grad se at
dette er tilfellet i det foreliggende forslag til budsjett.
Disse medlemmer viser til at
frie, åpne markeder har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom
gjennom de siste tiårene, og at land som over lengre tid har valgt
en proteksjonistisk løpebane har hatt lavere økonomisk vekst enn land
som har valgt å satse på frihandel. Det er disse medlemmers mening
at frihandel har en rekke dynamiske effekter blant annet i forhold
til økonomisk vekst, økt kjøpekraft og sysselsetting. Forsker William
Cline viser i boken Trade Policy and Global Poverty (2004) at global
frihandel potensielt vil kunne løfte mer enn 500 millioner mennesker
ut av fattigdom i løpet av en periode på 15 år, og disse
medlemmer registrerer at studien konkluderer med at fjerning
av handelsbarrierer globalt vil medføre langvarige økonomiske gevinster
for u-landene tilsvarende 200 mrd. USD per år.
Disse medlemmer er kjent med
en studie utført av forskeren Andrew Warner, som analyserer handelspolitikken
i 117 land over en tjueårsperiode og slår fast at tilveksten i land som
har satset på frihandel har vært tre til seks ganger større enn
i proteksjonistiske land. Disse medlemmer viser videre
til at professor Sebastian Edwards har sammenlignet 90 land i forhold
til deres handelspolitikk, og konkluderer med at tilveksten i bruttonasjonalprodukt
har vært dobbelt så høy i u-land med åpen handelspolitikk enn i
tilsvarende land med en lukket politikk. Disse medlemmer viser
også til at Verdensbanken har anslått at global frihandel vil kunne
øke verdens BNP med over 1 500 mrd. kroner i året, hvorav halvparten
vil tilfalle u-landene.
Disse medlemmer viser til at
ingen land i verden har høyere tollsatser på importert mat enn Norge.
At de skyhøye tollsatsene er usolidariske og har store negative
konsekvenser for u-land som forsøker å selge sine produkter på det
norske markedet gjenspeiles, etter disse medlemmers oppfatning,
i Norges rangering på Center for Global Development sin årlige Commitment
to Development Index (CDI). Oversikten er en rangering av i-landenes
politikk overfor u-landene på en rekke områder, hvor Norge hvert
år er dårligst eller blant de dårligste landene når det gjelder
handel og tollsatser. Disse medlemmer er svært skuffet
over at Norge til tross for regjeringens endringer i tollpreferansesystemet
kommer nest dårligst ut på CDI 2011, og registrerer at CDI-landene
bruker nesten akkurat like mye på å subsidiere eget jordbruk som de
årlig bevilger til bistand (om lag 100 mrd. dollar).
Statistikk fra 2007 viser at Norge har en gjennomsnittstoll
på alle landbruksvarer sett under ett på 137,6 pst., og disse
medlemmer registrerer at andre rike, matvareimporterende
land har en gjennomsnittstoll helt nede i 30 pst. 42,5 pst. av alle
matvarer i Norge har en tollsats på over 100 pst. Disse medlemmer er
kjent med at Namibia, Botswana og Swaziland har toll- og kvotefri
markedsadgang for alle landbruksprodukter med unntak av enkelte
produkter. Disse medlemmer ser det imidlertid som
et stort paradoks at Norge har bidratt til å bygge opp eksportrettet
kapasitet i disse landene, for i neste omgang å møte import med
indikativt tak og andre begrensninger.
Disse medlemmer merker seg at
blant annet forskerne Klaus Mittenzwei ved Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk
Forskning og Ivar Gaasland ved Samfunns- og Næringslivsforskning
AS som hevder at Norge kan redusere støtten til norsk landbruk med
over 50 pst. uten at det vil gå ut over norsk kulturlandskap og
matsikkerhet. Disse medlemmer er også kjent med forskningsbaserte
anslag om at en familie på fire personer vil kunne spare 6 400 kroner
på årlig basis dersom Norge fjernet all toll på importert mat.
Mens de dynamiske virkningene av frihandel er vanskelige
å estimere, vil potensielle fordeler blant annet, slik disse
medlemmer vurderer det kunne innebære:
global frihandel
vil kunne øke verden BNP med 1 500 mrd. USD på årlig basis.
global frihandel vil kunne løfte 500 millioner mennesker
ut av fattigdom over en periode på 15 år.
frihandel vil kunne føre til høyere økonomisk tilvekst
og sysselsetting både i i-land og u-land.
fjerning av all toll på importert mat vil
medføre kostnadsbesparelser på 6 400 kroner for en familie på fire
personer i Norge.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i statsbudsjettet for 2011 foreslår å fjerne
toll på alle varer fra u-land (alle fire kategoriene på OECDs DAC-liste).
Dette medfører et provenytap på om lag 615 mill. kroner.
Alle økninger og reduksjoner er i forhold til regjeringens
budsjettforslag. Disse medlemmer støtter regjeringens
forslag til bevilgninger for kapitler og poster som ikke er nevnt
i nedenforstående tabell.
Utgifter rammeområde 4
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S
med Tl. 1-4 | Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett 2011 (2011) |
100 | | Utenriksdepartementet | 1 750 623 000 | 1 768 344 000 (+17
721 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 691 595 000 | 1 704 495 000 (+12 900 000) |
| 71 | Diverse tilskudd | 34 861 000 | 39 682 000 (+4 821 000) |
116 | | Deltaking i internasjonale organisasjoner | 1 316 434 000 | 1 287 948 000 (-28
486 000) |
| 70 | Tilskudd til internasjonale organisasjoner | 1 316 434 000 | 1 287 948 000 (-28 486 000) |
118 | | Nordområdetiltak mv. | 418 649 000 | 428 133 400 (+9
484 400) |
| 70 | Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid
med Russland | 348 811 000 | 368 811 000 (+20 000 000) |
| 76 | Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak | 35 052 000 | 24 536 400 (-10 515 600) |
140 | | Utenriksdepartementets administrasjon
av
utviklingshjelpen | 1 068 500 000 | 752 240 000 (-316 260 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 054 200 000 | 737 940 000 (-316 260 000) |
141 | | Direktoratet for utviklingssamarbeid
(Norad) | 207 400 000 | 103 700 000 (-103
700 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 207 400 000 | 103 700 000 (-103 700 000) |
144 | | Fredskorpset | 51 700 000 | 38 775 000 (-12
925 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 51 700 000 | 38 775 000 (-12 925 000) |
150 | | Bistand til Afrika | 2 618 500 000 | 1 029 500 000 (-1
589 000 000) |
| 78 | Regionbevilgning for Afrika | 2 618 500 000 | 1 029 500 000 (-1 589 000 000) |
151 | | Bistand til Asia | 949 500 000 | 762 000 000 (-187
500 000) |
| 78 | Regionbevilgning for Asia | 375 000 000 | 187 500 000 (-187 500 000) |
152 | | Bistand til Midtøsten | 500 000 000 | 200 000 000 (-300
000 000) |
| 78 | Regionbevilgning for Midtøsten | 500 000 000 | 200 000 000 (-300 000 000) |
153 | | Bistand til Latin-Amerika | 200 500 000 | 80 200 000 (-120
300 000) |
| 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika | 200 500 000 | 80 200 000 (-120 300 000) |
160 | | Sivilt samfunn og demokratiutvikling | 1 764 000 000 | 933 400 000 (-830
600 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 33 500 000 | 23 450 000 (-10 050 000) |
| 70 | Sivilt samfunn | 1 228 000 000 | 614 000 000 (-614 000 000) |
| 71 | Tilskudd til frivillige organisasjoners
opplysningsarbeid | 81 000 000 | 56 700 000 (-24 300 000) |
| 73 | Kultur | 106 000 000 | 26 500 000 (-79 500 000) |
| 75 | Internasjonale organisasjoner og nettverk | 172 500 000 | 103 500 000 (-69 000 000) |
| 77 | Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset | 135 000 000 | 101 250 000 (-33 750 000) |
161 | | Næringsutvikling | 561 750 000 | 776 750 000 (+215
000 000) |
| 1 | Ekspertgruppe handelsfasilitering utviklingsland
(ny post) | 0 | 15 000 000 (+15 000 000) |
| 71 | Handelsfasiliteringsenhet for Afrika (ny post) | 0 | 200 000 000 (+200 000 000) |
162 | | Overgangsbistand (gap) | 410 000 000 | 205 000 000 (-205
000 000) |
| 70 | Overgangsbistand (gap) | 410 000 000 | 205 000 000 (-205 000 000) |
163 | | Nødhjelp, humanitær bistand og
menneskerettigheter | 2 794 200 000 | 2 881 825 000 (+87 625 000) |
| 70 | Naturkatastrofer | 463 000 000 | 493 000 000 (+30 000 000) |
| 71 | Humanitær bistand | 2 115 600 000 | 2 145 600 000 (+30 000 000) |
| 72 | Menneskerettigheter | 215 600 000 | 243 225 000 (+27 625 000) |
164 | | Fred, forsoning og demokrati | 1 662 725 000 | 851 590 000 (-811
135 000) |
| 70 | Fred, forsoning og demokratitiltak | 647 725 000 | 259 090 000 (-388 635 000) |
| 71 | ODA-godkjente land på Balkan | 500 000 000 | 300 000 000 (-200 000 000) |
| 72 | Utvikling og nedrustning | 175 000 000 | 122 500 000 (-52 500 000) |
| 73 | Andre ODA-godkjente OSSE-land | 340 000 000 | 170 000 000 (-170 000 000) |
165 | | Forskning, kompetanseheving og evaluering | 790 600 000 | 794 600 000 (+4
000 000) |
| 70 | Forskning og høyere utdanning | 333 000 000 | 337 000 000 (+4 000 000) |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. | 2 488 995 000 | 801 556 500 (-1
687 438 500) |
| 1 | Driftsutgifter | 50 400 000 | 30 240 000 (-20 160 000) |
| 70 | Ymse tilskudd | 7 595 000 | 5 316 500 (-2 278 500) |
| 71 | Internasjonale prosesser og konvensjoner mv. | 33 000 000 | 23 100 000 (-9 900 000) |
| 72 | Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig
utvikling | 235 000 000 | 94 000 000 (-141 000 000) |
| 73 | Klima- og skogsatsingen | 2 163 000 000 | 648 900 000 (-1 514 100 000) |
167 | | Flyktningtiltak i Norge, godkjent som
utviklingshjelp (ODA) | 1 803 615 000 | 1 733 215 000 (-70 400 000) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 803 615 000 | 1 733 215 000 (-70 400 000) |
169 | | Globale helse- og vaksineinitiativ | 1 595 000 000 | 1 565 000 000 (-30
000 000) |
| 70 | Vaksine og helse | 1 000 000 000 | 985 000 000 (-15 000 000) |
| 72 | Det globale fond for bekjempelse av aids,
tuberkulose og malaria (GFATM) | 450 000 000 | 435 000 000 (-15 000 000) |
170 | | FN-organisasjoner mv. | 4 314 620 000 | 3 075 410 000 (-1
239 210 000) |
| 70 | FNs utviklingsprogram (UNDP) | 855 000 000 | 427 500 000 (-427 500 000) |
| 71 | FNs befolkningsfond (UNFPA) | 347 000 000 | 208 200 000 (-138 800 000) |
| 75 | FNs organisasjon for palestinske flyktninger
(UNRWA) | 150 000 000 | 105 000 000 (-45 000 000) |
| 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet mv. | 864 200 000 | 432 100 000 (-432 100 000) |
| 78 | Bidrag andre FN-organisasjoner mv. | 291 420 000 | 145 710 000 (-145 710 000) |
| 79 | Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps | 67 000 000 | 46 900 000 (-20 100 000) |
| 81 | Tilskudd til internasjonal landbruksforskning | 120 000 000 | 90 000 000 (-30 000 000) |
171 | | Multilaterale finansinstitusjoner | 1 971 000 000 | 985 500 000 (-985
500 000) |
| 70 | Verdensbanken | 814 000 000 | 407 000 000 (-407 000 000) |
| 71 | Regionale banker og fond | 762 500 000 | 381 250 000 (-381 250 000) |
| 72 | Samfinansiering via finansinstitusjoner | 394 500 000 | 197 250 000 (-197 250 000) |
| | Sum utgifter rammeområde 4 | 32 979 130 000 | 24 795 505 900 (-8
183 624 100) |
Inntekter rammeområde 4 |
| | Sum inntekter rammeområde 4 | 83 457 000 | 83 457 000 (0) |
| | Sum netto rammeområde 4 | 32 895 673 000 | 24 712 048 900 (-8
183 624 100) |
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett foreslår at ramme
4 settes til 31 815 173 000 kroner, som er en reduksjon i forhold
til regjeringens forslag på 1 080 500 000 kroner.
Disse medlemmer mener at norsk
utenrikspolitikk må ses i nøye sammenheng med sikkerhets-, energi-,
utviklings-, handels- og Europapolitikken. Den økende graden av
regional og global integrasjon skaper både muligheter og utfordringer
for et lite land med en åpen økonomi. Den internasjonale finanskrisen
har vært en påminnelse om dette. Det er behov for klare politiske
prioriteringer fra regjeringen og Stortinget, og en stor grad av
realisme og klart fokus på måloppnåelse hva angår norske virkemidler,
muligheter og målsettinger i utenrikspolitikken.
Internasjonalt samarbeid er en forutsetning
for å løse globale så vel som nasjonale utfordringer. Norge skal
respektere sine forpliktelser innenfor bl.a. FN, NATO og EØS og
opptre som lojal og engasjert samarbeidspartner for nærstående og andre
land. Samtidig skal norsk utenrikspolitikk søke å identifisere,
eller skape, internasjonalt handlingsrom for å fremme norske interesser
og verdier. Dette krever en bedre koordinering av den samlede norske
innsatsen utenfor Norges grenser.
Disse medlemmer viser til at
Høyre ønsker et fullt norsk medlemskap i EU – så snart som mulig.
Den politiske og økonomiske integrasjonen i Europa omfatter også
Norge, og det er i Norges klare interesse å bidra til denne prosessen
ikke bare økonomisk, gjennom dagens finansieringsordninger, men
også politisk og med full medbestemmelsesrett i Europa.
Disse medlemmer viser til at
Høyre støtter et høyt nivå på bevilgningen til utvikling og bistand.
Høyre ønsker en utviklings- og bistandspolitikk som fokuserer på
resultater, fremfor regjeringens symbolske målsettinger om prosentandel
av bruttonasjonalinntekt (BNI). Utviklingspolitikken bør ha klare
geografiske og tematiske prioriteringer, og må ha som langsiktig
mål at bistanden skal overflødiggjøre seg selv. Den norske debatten
om bistand fokuserer på størrelsen på bistandsbevilgningene, gjerne
i prosent av bruttonasjonalinntekten, som kjennetegnet på en god
politikk for fattigdomsbekjempelse. Høyre minner om at målet er
mest mulig utvikling, ikke mest mulig bistand.
Disse medlemmer understreker
betydningen av en utviklingspolitikk som måles i resultater snarere
enn i prosentandeler av BNI. Et viktig kriterium vil være om Norge
greier å føre en helhetlig og konsistent utviklingspolitikk. For Høyre
er det viktig at flere virkemidler tas i bruk og at ulike politikkområder
må ses i sammenheng dersom Norge skal kunne bidra positivt til utvikling
og fattigdomsreduksjon. Samstemthet mellom ulike politikkområder
og ulike departementer er derfor viktig. Samtidig må den bistanden
vi fortsatt skal yte, være mer konsentrert og målrettet og underlegges
strenge resultatkrav.
Regjeringens forslag innebærer for første gang under
regjeringen Stoltenberg II en nedgang i utvik-lingsbudsjettet, på
om lag 366 mill. kroner. Mens hoveddelen av nedgangen kommer innen ODA-godkjente
utgifter til flyktningtiltak i Norge, er det også kutt i bilateral
bistand til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Næringsutvikling prioriteres
i regjeringens budsjett kraftig opp, og veksten til miljø- og klimatiltak
fortsetter.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative budsjett kutter 992,5 mill. kroner netto sammenlignet
med regjeringens forslag, men prioriterer opp satsing på Afrika,
menneskerettigheter og sivil innsats i Afghanistan.
Disse medlemmer ønsker en samstemt
og helhetlig norsk utviklingspolitikk hvor bistand kun skal utgjøre
en del. Handel er et annet vesentlig bidrag til vekst og utvikling,
og Høyre ønsker derfor å åpne for tollfri markedsadgang også for
land på DAC-listen med over 75 millioner innbyggere. Høyre vil også
gå imot regjeringens ønske om å oppheve toll- og kvotefri adgang
for sauekjøtt til Norge fra Namibia, Botswana og Swaziland. Disse
medlemmer er ikke imponert av regjeringens begrunnelse for å
innføre importbegrensning på 400 tonn, ettersom hele poenget med
fritaket jo har vært å stimulere disse landene til å få i gang en
god matproduksjon som også kan være interessant for verdensmarkedet.
Norske forbrukere har åpenbart satt pris på dette produktet, og
når Stortingets virkemiddel ser ut til å fungere etter hensikten,
så blir det stoppet av regjeringen.
Disse medlemmer mener at et fortsatt
høyt bistandsnivå fra de rike landene er nødvendig for å kunne nå
FNs tusenårsmål, men innenfor tradisjonell bistand ønsker Høyre
et klarere tematisk og geografisk fokus og strengere krav til mottakerlandene
når det kommer til utvikling innen demokrati, rettsstatsprinsipper
og styresett. Særlig vil vi sette strenge krav til land som mottar
norsk budsjettstøtte og annen stat-til-stat-bistand. Høyre vil konsentrere
norsk bistand til Afrika, og noen særlig viktige temaområder som helse
og utdanning. Vi fjerner derfor norsk bilateral støtte til Latin-Amerika
og reduserer den til Asia, med unntak av Afghanistan.
Bistand til Afghanistan er av avgjørende betydning
for å bidra til at afghanske myndigheter, i samarbeid med det internasjonale
samfunnet, særlig FN og NATO, lykkes. Dette krever bedre tjenester,
som helse og utdanning, bedre infrastruktur, som veier og vannforsyning.
Institusjonsoppbygging må intensiveres og prosjekter gis et sterkere
lokalt eierskap for å hjelpe sentralmyndighetene til å få kontroll
over hele landet.
Disse medlemmer peker på behovet
for å sikre at norsk støtte til multilaterale organisasjoner blir
brukt effektivt og til støtte for viktige norske mål for utviklingspolitikken.
Det er etter disse medlemmers mening behov for å
følge opp evalueringer av FN-organisasjonenes innsats med klare
budsjettmessige konsekvenser for de organisasjonene som vurderes
som lite effektive og målbevisste. Høyre ønsker derfor å kutte norske
overføringer til UNDP, FAO og enkelte andre FN-organisasjoner.
Disse medlemmer støtter regjeringens satsing
på næringsutvikling og er glad for den økte prio-riteringen av dette
feltet. Høyre støtter fokuset på ren energi og klimasatsing, men
peker på behovet for å sikre at nye midler kan tas i bruk. Høyre
viderefører derfor dette området på 2010-nivå.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader under de enkelte budsjettkapitler.
Utgifter rammeområde 4 (i hele tusen kroner)
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S med Tl. 1-4 | H |
100 | | Utenriksdepartementet | 1 750 623 | 1 665 623 (-85
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 691 595 | 1 606 595 (-85 000) |
115 | | Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål
| 109 259 | 106 259 (-3
000) |
| 70 | Tilskudd til kultur-, norgesfremme- og
informasjonsformål | 80 212 | 77 212 (-3 000) |
140 | | Utenriksdepartementets administrasjon
av
utviklingshjelpen | 1 068 500 | 1 015 500 (-53 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 054 200 | 1 001 200 (-53 000) |
141 | | Direktoratet for utviklingssamarbeid
(Norad) | 207 400 | 197 400 (-10
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 207 400 | 197 400 (-10 000) |
144 | | Fredskorpset | 51 700 | 25 700 (-26
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 51 700 | 25 700 (-26 000) |
150 | | Bistand til Afrika | 2 618 500 | 2 678 500 (+60
000) |
| 78 | Regionbevilgning for Afrika | 2 618 500 | 2 678 500 (+60 000) |
151 | | Bistand til Asia | 949 500 | 708 500 (-241
000) |
| 72 | Bistand til Afganistan og Pakistan | 574 500 | 583 500 (+9 000) |
| 78 | Regionbevilgning for Asia | 375 000 | 125 000 (-250 000) |
153 | | Bistand til Latin-Amerika | 200 500 | 0 (-200
500) |
| 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika | 200 500 | 0 (-200 500) |
160 | | Sivilt samfunn og demokratiutvikling
| 1 764 000 | 1 623 500 (-140
500) |
| 1 | Driftsutgifter | 33 500 | 23 500 (-10 000) |
| 71 | Tilskudd til frivillige organisasjoners
opplysningsarbeid | 81 000 | 40 500 (-40 500) |
| 73 | Kultur | 106 000 | 66 000 (-40 000) |
| 77 | Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset | 135 000 | 85 000 (-50 000) |
163 | | Nødhjelp, humanitær bistand og
menneskerettigheter | 2 794 200 | 2 804 200 (+10 000) |
| 72 | Menneskerettigheter | 215 600 | 225 600 (+10 000) |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. | 2 488 995 | 2 422 995 (-66
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 50 400 | 39 400 (-11 000) |
| 73 | Klima- og skogsatsingen | 2 163 000 | 2 108 000 (-55 000) |
167 | | Flyktningtiltak i Norge, godkjent som
utviklingshjelp (ODA) | 1 803 615 | 1 673 115 (-130 500) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 803 615 | 1 673 115 (-130 500) |
170 | | FN-organisasjoner mv. | 4 314 620 | 4 119 620 (-195
000) |
| 70 | FNs utviklingsprogram (UNDP) | 855 000 | 750 000 (-105 000) |
| 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet mv. | 864 200 | 774 200 (-90 000) |
| | Sum utgifter rammeområde 4 | 32 979 130 | 31 898 630 (-1
080 500) |
Inntekter rammeområde 4 (i hele tusen
kroner) |
| | Sum inntekter rammeområde 4 | 83 457 | 83 457 (0) |
| | Sum netto rammeområde 4 | 32 895 673 | 31 815 173 (-1
080 500) |
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener Norge må føre en verdibasert utenrikspolitikk
som aktivt søker å sikre globale fellesgoder, forbedre situasjonen
for verdens fattige og forfulgte samt ivareta norske interesser
i det internasjonale samkvem.
Dette medlem vil styrke Norges
internasjonale solidaritet og la globale klimatiltak komme som et
tillegg til bistanden til fattigdomsbekjempelse. Dette medlem viser til
at Kristelig Folkeparti ønsker en bedre samstemt norsk utviklingspolitikk
og vil etablere et investeringsfond på 10 mrd. kroner for å bidra
til næringsutvikling i de fattigste landene. Dette medlem viser
til Kristelig Folkepartis alternative budsjettforslag i finanskomiteens
Innst. 2 S (2010–2011), hvor forslag om et slikt investeringsfond
ble fremmet sammen med Kristelig Folkepartis forslag om å øke bistandsrammen.
Bedre markedsadgang er viktig for fattige utvik-lingslands
eksportmuligheter. Kristelig Folkeparti har valgt å prioritere fjerning
av toll for varer fra de fattigste utviklingslandene. Dette
medlem viser til at forslag til endringer i Norges tollregler
overfor utviklingsland er behandlet av finanskomiteen i Innst. 3
S (2010–2011), hvor Kristelig Folkeparti støtter utvidelse av ordningen
med nulltoll til noen flere land enn dagens regler gir hjemmel for.
Etter dette medlems syn er det
behov for at Norges utviklingsbistand særlig styrkes i Afrika sør
for Sahara. Der er bedre styresett, kamp mot korrupsjon og rettferdige
skattesystemer som finansierer offentlig sektors viktige reformområder.
Et fritt og sterkt sivilt samfunn kan medvirke til nødvendige reformer
og til å forhindre eller avsløre eliters maktmisbruk. Bedre infrastruktur,
ren energi og ansvarlig naturforvaltning er viktige nøkler til varig
og sunn økonomisk vekst. Men effektiv fattigdomsbekjempelse krever
også økt satsing på utdanning for alle, bedre vaksinedekning mot
dødelige sykdommer og utvikling av et klimatilpasset landbruk for
å bidra til styrket sikkerhet for befolkningens tilgang til mat.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett for 2011 foreslo å bevilge
325 mill. kroner mer til utviklingsformål i 2011 enn regjeringens
budsjettforslag. Kristelig Folkepartis forslag om dette i finanskomiteens Innst.
S 2 (2010–2011) innebar at bevilgningene til Norges offentlige bistand
(ODA) ville blitt økt til 1,03 pst. av forventet brutto nasjonalinntekt
i 2011.
Ved siden av denne rammeøkningen foreslo Kristelig
Folkeparti omdisponeringer fra Balkan og Latin-Amerika til verdens
fattigste kontinent, Afrika, slik at Kristelig Folkeparti i alt
kunne foreslå bevilgningsøkninger på til sammen 450 mill. kroner
til bistandsformål. Fordelingen av Kristelig Folkepartis forslag
til bevilgningsøkninger til utviklingsformål ble i Innst. S 2 (2010–2011)
oppsummert slik:
200 mill. kroner
mer til regionalbevilgningen til Afrika. Dermed fjernes regjeringens
kutt på 190 mill. kroner (-6,8 pst.) i regionbevilgningen til verdens
fattigste kontinent.
100 mill. kroner mer til frivillige organisasjoners langsiktige
bistand. Bevilgningen er ikke engang prisjustert i regjeringens
budsjettforslag.
100 mill. kroner mer til helsetiltak og
vaksine av verdens barn. Økningen går til den globale vaksinealliansen
(GAVI). Den står bak en vaksinesuksess som redder millioner av barn
fra å dø av sykdommer vi nå har effektive vaksiner mot.
50 mill. kroner mer til utdanning gjennom
samfinansieringsprogrammet «Utdanning for alle». Også de økte rammer
for regionbevilgningen til Afrika og for frivillige organisasjoner
vil styrke utdanningsbistanden.
Dessuten gikk Kristelig Folkeparti inn for å
øke satsingen på matvaresikkerhet og klimatilpasset landbruk ut
over regjeringens budsjettforslag ved å prioritere slike formål
høyere innenfor regionbevilgningene, bevilgningen til overgangsbistand
og andre budsjettkapitler som gir hjemler for dette. Dette
medlem viser til at risikoen for nye matvarekriser er betydelig
og at store folkegrupper har små marginer å gå på. Overgang til
en mer robust og klimatilpasset matproduksjon kan derfor gi både
økonomisk forbedring og større sikkerhet for utsatte befolkningsgrupper.
Dette medlem viser til nedenstående
tabell, som gjengir Kristelig Folkepartis prioriterte satsinger
ut over regjeringens budsjettforslag, slik de ble foreslått i finanskomiteens
Innst. S 2 (2010–2011):
Kap | Formål | Endring |
150 | Bistand til Afrika (Region-bevilgning for Afrika) | 200 mill. kr |
160 | Sivilt samfunn og demokrati (Frivillige organisasjoners
utviklingsarbeid) | 100 mill. kr |
169 | Globale helse og vaksineinitiativ (Den globale vaksinealliansen
GAVI) | 100 mill. kr |
171 | Multilaterale finansinstitusjoner (Programmet «Utdanning
for alle») | 50 mill. kr |
Etter at Kristelig Folkepartis forslag om å
øke rammen for bistandsbudsjettet ikke fikk støtte fra andre partier
ved Stortingets behandling av Innst. S 2 (2010–2011) om statsbudsjettet
for 2011, har dette medlem i utenriks- og forsvarskomiteens
behandling av Utenriksdepartementets budsjett forhandlet med regjeringspartiene om
endringer innen rammen. Dette medlem viser til flertallsmerknaden
mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti i denne innstilling
hvor det redegjøres nærmere for den omdisponering som foreslås. Dette
medlem legger vekt på at det dermed er oppnådd flertall for
å øke bevilgningene til det sivile samfunns langsiktige utviklingsarbeid
med 40 mill. kroner, til de frivillige organisasjoners opplysningsarbeid
med 10 mill. kroner og til den globale vaksinealliansen, GAVI, med
40 mill. kroner ut over regjeringens budsjettforslag for 2011.
I del 2 til Prop. 1 S (2010–2011) fra Utenriksdepartementet
har regjeringen gitt detaljerte beskrivelser av kapitler og poster,
samt forslag til utgifter og inntekter for kapitlene innen programkategori
02 – utenriksforvaltning og programkategori 03 – internasjonal bistand. Komiteens
merknader til de enkelte kapitler innen rammeområde 4 er gitt nedenfor.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 1 758 695 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 750 983 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2010 | 84 854 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 83 775 000 |
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår et budsjett på 1 750 983 000 kroner for
2011. Dette er en reduksjon på 0,4 pst. i forhold til saldert budsjett
for 2010. Post 1 dekker driftsutgifter for departementet og utenriksstasjonene,
og her er det foreslått avsatt 1 691 595 000 kroner. Reduksjonen
her er på 8 017 000 kroner eller 0,5 pst. Posten dekker lønn og
andre driftsutgifter for departementet og utenriksstasjonene.
Komiteen mener at utenrikstjenesten
til enhver tid skal ivareta norske interesser i utlandet på en best
mulig måte.
Komiteen viser til at utenrikstjenesten
må fremme grunnleggende menneskerettigheter i tillegg til effektivt
å ivareta norske interesser i det internasjonale samfunn gjennom
bilaterale forbindelser med andre stater og medlemskap i multilaterale
organisasjoner. Videre skal utenrikstjenesten effektivt bistå norske
borgere og norsk næringsliv i utlandet, videreutvikle krisehåndteringsorganisasjonen
og utvikle informasjonsteknologi tilpasset en global interaktiv utenrikstjeneste.
Komiteen anførte i sine merknader
til budsjettforslaget for 2010 følgende:
«Komiteen mener at man må sette inn ressursene i
organisasjonen både politisk og geografisk der de viktigste oppgaver
skal løses. Norges representasjon og former for nærvær i de forskjellige land
bør benyttes slik at optimal ressursutnyttelse oppnås.»
I 2011 ser det ut til at regjeringen vil følge
dette opp ved å avvikle fem utenriksstasjoner i løpet av 2011 for
å styrke nærværet i land som Brasil, India, Indonesia, Kina og Russland. Komiteen registrerer
at denne informasjonen kun fremkom i en pressemelding fra Utenriksdepartementet datert
5. oktober 2010, samme dag som budsjettet ble avgitt, men at dette
forholdet ikke er omtalt i proposisjonen.
Komiteen har merket seg at norske
utenriksstasjoner og representanter for norske myndigheter er blitt
mulige mål for personer og grupperinger som ønsker å skade norske
interesser, og vil derfor understreke at arbeidet med sikkerhet
på reiser og styrking av den generelle sikringen av utenriksstasjoner
og tjenesteboliger må prioriteres høyt.
Komiteen har også merket seg
at utenrikstjenesten utgjør en del av utlendingsforvaltningen, og
at våre utenriksstasjoner er en del av førstelinjetjenesten for
utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge. Utenrikstjenesten bistår
også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold. Komiteen er
tilfreds med at innsatsen på bakgrunn av dette skal styrkes.
Komiteen vil understreke betydningen
av at det er viktig å fokusere på en mer effektiv og bedre kvalitetsmessig
håndtering av utlendingssaker ved våre utenriksstasjoner og er opptatt
av at det fortsatt arbeides aktivt for å få til dette.
Komiteen mener at den norske
utenrikstjenesten skal fremme norsk næringslivs interesser i utlandet.
I en stadig mer global konkurransesituasjon må vi erkjenne at norske
bedrifter konkurrerer i et stadig tøffere marked. Dette krever store
ressurser og mye kunnskap. Det er derfor av stor betydning at norsk
næringsliv får hjelp og assistanse fra utenrikstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Norge ga bistand til 114 land i 2009
og at det norske bistandsengasjementet gjentatte ganger har blitt
kritisert for å være for fragmentert. Svensk utenriksforvaltning
har gjennom flere år gjennomgått en reformprosess som blant annet
innebærer at bistandsengasjementet nå involverer færre land og tematiske
områder. På denne bakgrunn er det disse medlemmers mening
at også Norge burde foreta tilsvarende nødvendige prioriteringer,
noe som også vil medføre reduserte driftsutgifter i Utenriksdepartementet,
ettersom noen driftsmidler for ambassader som driver utviklingsarbeid
også føres over denne posten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen omdannet de norske generalkonsulatene i Minneapolis
og Edinburgh til Honorære konsulater i 2007. Det er disse
medlemmers oppfatning at både privatpersoner, organisasjoner
og næringsliv oppviste et stort engasjement mot disse nedleggelsene,
og at innsparingene i form av reduserte lønns- og driftsutgifter
ikke sto i samsvar med tapt omdømme og goodwill i lokalbefolkningen
i de to berørte landene. Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjenopprette de
norske generalkonsulatene i Minneapolis og Edinburgh.»
Disse medlemmer ønsker en styrking
av formålet «Fremme av transatlantisk samarbeid», som dekker tilskudd
til arbeid for opprettholdelse og styrking av forbindelsene mellom
USA og Norge. Disse medlemmer mener at tilskuddet
til «Fremme av transatlantisk samarbeid» bør ligge på samme nivå
som tilskuddet til «Informasjon m.v. – europeisk samarbeid», og derfor
foreslår disse medlemmer en styrking av budsjettpost
71, underpost 71.25 med 4 821 000 kroner til formålet «Fremme av
transatlantisk samarbeid.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti har forståelse for de fleste endringer som regjeringen
vil gjennomføre når det gjelder ambassadestrukturen, men viser til
at det under utenrikskomiteens behandling av budsjettproposisjonen
er kommet kritiske innvendinger særlig mot nedleggelsen av den norske
ambassaden i Colombia og reduksjonen av Norges utenriksrepresentasjon
på Madagaskar til en ambassadeseksjon tilknyttet et annet lands
ambassade.
Dette medlem har forståelse for
denne kritikken fordi disse svekkelsene av Norges utenriksrepresentasjon
rammer land hvor Norge har hatt og har viktige oppgaver å ivareta. Dette
medlem mener at en godt bemannet ambassadeseksjon på Madagaskar
er et minimum og vil også be departementet opprettholde en tilstrekkelig representasjon
i Colombia til at man kan videreføre Norges engasjement ikke minst
for fred og menneskerettigheter i dette landet.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 25 534 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 40 418 000 |
Komiteen viser til
at regjeringen i budsjettet for 2011 foreslår å bevilge 40 418 000
kroner, noe som er en økning på 58,3 pst. i forhold til saldert
budsjett for 2010. Den store økningen er begrunnet med at utgifter
vedrørende statsministerboligen nå er flyttet til kap. 103.
Komiteen merker seg at bevilgningen
for øvrig gjelder gjennomføring av statsbesøk, besøk på stats- og
regjeringssjefsnivå, og diverse konferanser.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 8 413 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 8 590 000 |
Komiteen viser til
at regjeringen for 2011 foreslår å bevilge 8 590 000 kroner, mot 8 413 000
kroner i saldert budsjett for 2010, en økning på 2,1 pst. Kapitlet
dekker utgifter for DDMM Kongen og Dronningens statsbesøk og offisielle
reiser til utlandet, samt kronprinsparets og prinsesse Märtha Louises
offisielle reiser til utlandet.
Komiteen setter pris på den store
innsatsen som kongefamilien gjør for å profilere Norge og fremme
norske interesser ved besøksvirksomhet til utlandet.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 106 270 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 109 256 000 |
Komiteen viser til
at formidling av kunnskap om Norge, norsk samfunnsliv og kultur
er en viktig del av norsk utenrikspolitikk.
Komiteen vil understreke betydningen
av at det skapes møteplasser og arenaer for dialog og samarbeid
med partnere i andre land. Utenrikstjeneste bidrar på en positiv
måte til å skape kontakt mellom norsk og andre lands samfunns-,
nærings og kulturliv.
Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementets
nasjonale omdømmeforum har gitt viktige innspill i debatten om hvordan
Norges omdømme kan bedres. Komiteen registrerer at innsatsen
rettet mot de 19 tidligere prioriterte landene videreføres, blant
annet i form av kompetanseheving innen strategisk kommunikasjon og
omdømme ved de enkelte utenriksstasjoner. Likeledes at pilotprosjektet
rettet mot Polen og Storbritannia for perioden 2009–2011 gjennomføres
som planlagt. Komiteen slutter opp om dette arbeidet.
Komiteen mener det er viktig
at verdier som demokrati, menneskerettigheter og likestilling også
gjenspeiles i Norges internasjonale kulturarbeid. Komiteen stiller
seg positiv til den foreslåtte styrkingen av det internasjonale
kultursamarbeidet og vil understreke at presentasjon av norsk kultur
og norske kunstneres internasjonale virksomhet har betydning for Norges
dialog med andre land.
Komiteen vil understreke betydningen
av Barentssamarbeidet og folk-til-folk-samarbeidet, spesielt med
fokus på det norsk-russiske samarbeidet og på fremme av dialogen
mellom storsamfunn og urfolk. Komiteen merker seg
at folk-til-folk- og kulturdimensjonene i nordområdestrategien skal
bidra til å styrke samarbeidsnettverket i Barents-regionen. Komiteen har merket
seg at Utenriks-departementet i 2011 vil konsentrere virksomheten
om samarbeid med Kulturdepartementet og de nordnorske fylkeskommuner
innen rammen av BarentsKult samt samarbeidet med Sør-Varanger kommune om
årlige markeringer i grenseområdet med Russland og slutter seg til
dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til partiets hovedmerknad og partiets alternative budsjett, hvor
det legges opp til en videreføring av budsjettnivået fra 2010.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 4 569 637 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 316 434 000 |
Komiteen viser til
at Norge har en fundamental interesse av en internasjonal rettsorden,
der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere
vev av forpliktelser, normer og konvensjoner og der internasjonale
organisasjoner danner et viktig fundament for samarbeid om felles
utfordringer.
Komiteen vil understreke betydningen
av at Norge på en slik bakgrunn deltar aktivt i internasjonale organisasjoner
som er viktige aktører i utviklingen av en global rettsorden og
et verdensomspennende sikkerhetssystem. Organisasjoner som FN og
NATO er derfor bærebjelker i norsk utenrikspolitikk.
Komiteen viser til at bevilgningen
til FN er basert på forhandlinger i generalforsamlingen som ledet
fram til et omforent budsjett for organisasjonen, og at Norges bidrag
er økt fra 0,782 pst. til 0,871 pst.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at verden
står overfor store utfordringer knyttet til fred, fattigdomsbekjempelse,
klima og bærekraftig utvikling, og støtter regjeringens målsetting
om å styrke FNs rolle når det gjelder disse utfordringene, videreutvikling
av internasjonale normer og standarder, arbeid for demokrati og
menneskerettigheter. Det er av særlig betydning å arbeide for å
oppfylle «Tusenårserklæringen» og erklæringen fra oppfølgingsmøtet
i 2005.
Det er komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiets oppfatning at FN og FNs underorganisasjoner
har til dels store utfordringer knyttet til arbeidet med effektivisering
og reform, resultatoppnåelse, transparens og antikorrupsjon. I så
måte merker disse medlemmer seg konklusjonene i blant
annet Norads resultatrapport for 2009, hvor det vises til at FN-organisasjonene
er byråkratiske og har vanskeligheter med å levere bistand effektivt.
Det er disse medlemmers mening at dette burde ha
konsekvenser for regjeringens bidrag til FN. Disse medlemmer viser
for øvrig til Dokument 8:141 S (2009–2010) fra representanter fra Fremskrittspartiet
om en norsk budsjettstrategi for bistand til FN.
FNs fredsoperative innsats er en
bærebjelke i organisasjonens arbeid for fred og sikkerhet. Antall
deltakere i fredsoperasjoner er høyere enn noen gang, samtidig som
mandatene er blitt mer komplekse, noe som presser kapasiteten. Komiteen viser
til at Norge bidro med et militært feltsykehus og brønnborelag i
FN-operasjonen i Tsjad fra våren 2009 til mai 2010, og merker seg
at slik deltakelse i og støtte til FNs fredsoperasjoner er et sentralt
element i regjeringens FN-satsing. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til at Norge er
valgt inn i styret for Verdens helseorganisasjon, WHO, for perioden
2010–2013 og støtter regjeringens målsetting om å styrke WHO som
ledende, normativ organisasjon for global helse. Komiteen støtter forslaget
om at Norge slutter seg til toårige budsjettvedtak i WHO.
Komiteen viser til det påviste
behovet for reformer i FNs organisasjon for ernæring og landbruk,
FAO, men registrerer at arbeidet går langsomt. Regjeringen besluttet
derfor å redusere den frivillige støtten til organisasjonen i 2009
og ikke inngå en ny samarbeidsavtale for 2010–2011. Komiteen mener
det er viktig å markere utålmodighet med reformprosessene i FN-organer,
når behovet for reformer er godt dokumentert.
Komiteen mener at Norge må være
en aktiv alliansepartner i NATO, med en målsetting om å trygge norsk
sikkerhet og bidra til internasjonal fred og stabilitet gjennom
deltakelse i alliansens felles operasjoner. Komiteen støtter
målsettingen i det nye strategiske konseptet om å styrke NATOs kjerneoppgaver,
kollektivt forsvar gjennom artikkel V, vektlegging av våpenkontroll, nedrustning
og ikke-spredning, reform av NATOs strukturer, forholdet til Russland
og alliansens samarbeid med andre internasjonale aktører.
Komiteen vil også peke på viktigheten
av å sikre det transatlantiske samarbeidet i NATO og utvik-le det
strategiske samarbeidet mellom NATO og EU.
Komiteen har merket seg at tilsynskonferansen for
ikke-spredningsavtalen (NTP) fikk et positivt utfall med enighet
om et offensivt arbeidsprogram på nedrustning og ikke-spredning.
Avtalen mellom USA og Russland om kontrollerbare nedskjæringer av
de strategiske atomvåpnene, viser at det også kan være grunnlag
for substansielle kutt i atomvåpenarsenalene.
Komiteen understreker at visjonen
om en verden uten atomvåpen må holdes levende. En endring av NATOs
strategi med mindre vekt på atomvåpen, vil være et skritt mot en
slik visjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til NATOs nye strategiske konsept, og at alliansens atomvåpenstrategi
ligger fast.
Europarådet er en sentral institusjon
for å ivareta menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati
i hele Europa. Komiteen vil understreke betydningen
av at Norge fortsetter et aktivt arbeid for å effektivisere organisasjonen
og får ned det store antall ubehandlede saker ved Den europeiske
menneskerettighetsdomstolen.
Det må være en felles standard for menneskerettigheter
i Europa, basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen,
og komiteen vil peke på at dette må ivaretas gjennom
koordinering og samarbeid mellom Europarådet, OSSE og EU.
Komiteen viser til at det er
igangsatt en rekke prosjekter innenfor det nordiske globaliseringsinitiativet
og i tilknytning til europeiske samarbeidsspørsmål. Blant disse
er Toppforskningsinitiativet som skal fokusere på definerte områder
innen energi-, miljø- og klimasektoren for å styrke fagmiljøene
på tvers av landegrensene. Komiteen har også merket
seg arbeidet for å fjerne grensehindre og programmet for å styrke
de høyere utdanningsinstitusjonene i kampen om talentene både i
og utenfor Norden. Komiteen viser for øvrig til Innst.
29 S (2010–2011), jf. Meld. St. 23 (2009–2010) og Innst. 30 S (2010–2011),
jf. Dokument 20 S (2009–2010), Årsrapport fra Stortingets delegasjon
til Nordisk Råd.
Komiteen viser til følgende uttalelse
fra en samlet utenrikskomité i Innst. 29 S (2010–2011):
«Komiteen viser til at kjernen i det nordiske samarbeidet
er et politisk forpliktende samspill, basert på Helsingforsavtalen
og med de politiske organene Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd som
de viktigste aktører. Det er avgjørende for samarbeidets fremtid
at den folkevalgte og politiske dimensjon styrkes, at dagsorden
settes av politikerne og at det nordiske samarbeid brukes aktivt
i politiske prosesser for å fremme livskvalitet og vekst i Norden.
Komiteen mener det er nødvendig å være på vakt mot en byråkratisering
av samarbeidet på bekostning av dets politiske kjerne.»
Komiteen mener at ordningen med
embetsmannskomiteer under Nordisk Ministerråd bidrar til en slik
byråkratisering og at tiden er inne til å vurdere hensiktsmessigheten
av slike kollegiale organer på embetsnivå i det nordiske samarbeidet.
Det vises videre til at utenriks- og sikkerhetspolitiske
spørsmål nå utgjør en stadig viktigere del av dagsordenen i det
nordiske samarbeidet på regjeringsnivå uten at dette er reflektert
i Ministerrådets organisering.
På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å ta initiativ til
en gjennomgang av organiseringen av Nordisk Ministerråd med sikte
på en forenkling, effektivisering og fokusering av arbeidet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er et betydelig effektiviseringspotensial i Nordisk Ministerråds
sekretariat. Disse medlemmer er innforstått med at
samarbeidet i Nordisk Ministerråd er bredt og omfatter de fleste
politikkområder, men mener det også er grunnlag for å foreta en
bedre prioritering mellom de ulike prosjekter innenfor rammen av
bevilgningen. På denne bakgrunn vil disse medlemmer redusere
tilskuddet under denne posten.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 0 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 2 951 466 000 |
Komiteen viser til
avtalene med EU om en EØS-finansieringsordning og en norsk finansieringsordning
for 2009–2014, samt tilleggsprotokoll til frihandelsavtalen mellom
Norge og Det europeiske økonomiske fellesskap om handel med fisk.
Disse avtalene av 28. juli 2010 ble behandlet av komiteen i Innst.
22 S (2010–2011), jf. Prop. 160 S (2009–2010). Komiteen viser
til sine merknader i denne innstillingen og slutter seg til bevilgningsforslagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at prosjektene i finansieringsordningen primært bør fokusere på
tiltak rettet mot økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i EØS-området.
Alle prosjekter må være gjenstand for kontroll, revisjon samt ha
fokus på mål- og resultat-oppnåelse. Disse medlemmer viser for
øvrig til Fremskrittspartiets merknader i forbindelse med behandlingen
av Prop. 160 S (2009–2010).
Disse medlemmer mener at prosjektene
i den norske finansieringsordningen primært bør fokusere på tiltak
rettet mot økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i EØS-området.
Det må etterstrebes å involvere norske partnere i prosjektene der
dette er mulig. Alle prosjekter må være gjenstand for kontroll,
revisjon samt ha fokus på mål- og resultatoppnåelse. Disse
medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i
forbindelse med behandlingen av Prop. 160 S (2009–2010).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en samlet oversikt
over alle prosjekter og prosjektpartnere som støttes gjennom EØS-midlene.»
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 366 192 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 418 649 000 |
Komiteen viser til
budsjettproposisjonen, hvor det foreslås bevilget 418 649 000 kroner
til kapitlet Nordområdetiltak mv. fordelt på 348 811 000 kroner
over post 70, 34 786 000 kroner over post 71 og 35 052 000 kroner
over post 76.
Komiteen vil understreke at det
er grunnleggende politisk enighet blant de politiske partiene på
Stortinget om at nordområdene bør være Norges viktigste strategiske
satsingsområde, og at dette må gjenspeiles i de årlige strategier, planer
og budsjettproposisjoner.
Komiteen viser til at regjeringen
la frem Nordområdestrategien i desember 2006, og at denne er fulgt
opp gjennom en ny rapport i 2009. Komiteen merker
seg at strategien innebærer en rekke tiltak og prosjekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at en helhetlig
strategi også nødvendigvis vil måtte innebære en prioritering mellom
de ulike tiltakene. Det er disse medlemmers forutsetning
at slike prioriteringer kommer klart til uttrykk i strategien. Det
er også disse medlemmers mening at det bør trekkes opp
et hensiktsmessig skille mellom hva som kan defineres som «nordområdesatsing»,
hva som er distriktspolitikk og hva som er ordinære bevilgninger
knyttet til drift, investeringer og vedlikehold.
Komiteen mener videre at nordområdesatsingen
må koordineres gjennom alle internasjonale delegasjoner som Norge
deltar i og som har relevans for regionen.
Komiteen er svært positiv til
at Norge og Russland ble enige om en delelinjeavtale for kontinentalsokkelen
i Barentshavet 27. april 2010, og at denne ble signert i Murmansk
15. september. Komiteen er således tilfreds med det
betydelige arbeidet regjeringen og UDs ansatte har lagt ned for
å få en avtale, og er kjent med at også tidligere regjeringer gjennom
flere tiår har arbeidet med dette. Komiteen vil understreke viktigheten
av at begge lands parlamenter får avtalen til ratifisering så snart
som mulig.
Komiteen er av den oppfatning
at det bør utvik-les en helhetlig delelinjestrategi for forvaltningen
av det nyvunne området i Barentshavet. Det er slik komiteen vurderer
det, et unikt potensial for forskning og utvikling i det nyvunne området,
og kartleggingen av petroleumsressursene bør komme i gang så raskt
som mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at rederiet Tschudi
Shipping over lengre tid har arbeidet sammen med russiske sjøfartsmyndigheter
for å legge til rette for kommersiell transport gjennom Nordøstpassasjen. Det
er derfor med stor interesse disse medlemmer registrerer
at MV Nordic Barents forlot Kirkenes havn med kurs for Kina 4. september 2010,
og at skipet fraktet flere tusen tonn jernmalmkonsentrat. Disse
medlemmer er kjent med at dette er det første handelsskipet
som får anledning til å seile gjennom Nordøstpassasjen, og at seilingsleden
vil kunne spare tid og kostnader for skipsfarten i fremtiden. Det
er disse medlemmers mening at dette også må ses i sammenheng
med pirattrusselen utenfor kysten av Øst-Afrika, og den betydelige
risiko norske og internasjonale rederier utsettes for som følge av
den forverrede sikkerhetssituasjonen i det området.
Komiteen viser til
at de overordnede målsettingene med prosjektsamarbeidet med Russland
er å gi prioritet til folk-til-folk-samarbeidet i Barentsre-gio-nen,
støtte utviklingen av et demokratisk, sivilt samfunn i Russland,
utvikle de fornybare og ikke-fornybare ressursene i regionen, styrke
miljøforvaltningen i samråd med Russland, videreutvikle samarbeidet
innen FOU samt videreføre felles innsats mot smittsomme sykdommer
i den russiske delen av regionen. Komiteen støtter
dette fokuset, men vil også understreke viktigheten av at grenseoverskridende
næringsvirksomhet ses på som et prioritert satsingsområde.
Komiteen merker seg at det i
2009 ble utbetalt til sammen 124,2 mill. kroner til samarbeidsprosjekter
med Russland, og at disse midlene ble disponert gjennom Utenriksdepartementet, Barentssekretariatet,
Miljøverndepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Norges
Forskningsråd og SIU (Senter for internasjonalisering av høgre utdanning).
Komiteen verdsetter det viktige
arbeidet Barentssekretariatet bidrar til gjennom å skape grunnlag
for og videreutvikle folkelig kontakt og samarbeid mellom Norge
og Russland i regionen. Komiteen er således kjent
med at 170 forskjellige samarbeidsprosjekter mellom norske og russiske
partnere fikk støtte i 2009, og at disse ble fordelt på fem satsingsområder. Komiteen er
også kjent med at det internasjonale Barentssekretariatet i Kirkenes
siden oppstarten i 2008 har hatt en viktig rolle i å fremme prosjektsamarbeid
på regionalt nivå. Komiteen vil understreke at alle
tiltak som støttes må være gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling og
regnskapskontroll og at antikorrupsjon også anses som et viktig
område.
Komiteen merker seg at det ble
lagt frem en felles norsk-russisk miljøstatusrapport for Barentshavet
for den bilaterale miljøvernkommisjonen i 2009, og at dette er et
viktig steg på veien mot bærekraftig forvaltning av regionen.
Komiteen registrerer at det ble
utbetalt 17,5 mill. kroner til helse- og sosialprosjekter i Nordvest-Russland
i 2009, og at disse midlene blant annet bidro til å videreføre oppbyggingen
av en folkehelseutdanning i Arkhangelsk. Komiteen merker
seg at det ble inngått en bilateral avtale om et nytt helseprosjekt
i 2009. Det er, slik komiteen ser det, også positivt
at den bilaterale, politiske kontakten mellom helse- og omsorgsdepartementene
i de to landene har tiltatt, ettersom dette kan bidra til økt forankring
og eierskap i forhold til helsesamarbeidet på sentralt nivå i Russland.
Komiteen viser til at det ble
gitt støtte på 15 mill. kroner til demokratiprosjekter i 2009, med et
spesielt fokus på tiltak som bidrar til å fremme respekt for menneskerettighetene
gjennom bilateralt sivilsamfunnssamarbeid, samt støtte til uavhengige
russiske medier. Dette inkluderer blant annet utvekslings- og hospiteringsordninger
for russiske journalister. Komiteen støtter denne
prioriteringen.
Det ble i 2009 utbetalt 17 mill. kroner til
prosjekter innen næringsfremming, energi og ressursforvaltning. Komiteen vil
spesielt trekke frem det bilaterale programmet for utveksling av næringsledere
som nå inkluderer utplassering av russiske ledere i Norge, så vel
som norske ledere i russiske bedrifter og organisasjoner. Komiteen ser
positivt på at også sistnevnte fokus er blitt en prioritet i programmet. Komiteen merker
seg også at det gjennom Norsk-Russisk Handelskammer er iverksatt
flere tiltak for å øke kontakten og samarbeidet mellom norsk og
russisk næringsliv, og at samarbeidet om forvaltning av petroleumsressurser
og oljevern er videreført. Det er komiteens mening
at dette spesielt må ses i sammenheng med delelinjeavtalen og åpningen
av nordøstpassasjen for skipstrafikk.
Komiteen legger merke til at
regjeringen på generelt grunnlag planlegger en videreføring av samarbeidsprosjektene
med Russland langs samme linjer som i 2009–2010. Dette innebærer blant
annet en videreføring av støtten til prosjekter for fremme av menneskerettigheter
i Russland, til grenseoverskridende næringsutvikling på land, herunder
også nettverksbygging mellom norsk og russisk petroleumsindustri
samt til tiltak for å øke folk-til-folk-samarbeidet i regionen, med
spesielt fokus på ungdom.
I tillegg merker komiteen seg
at arbeidet med et felles system for miljøovervåking av Barentshavet
samt samarbeid med Russland innenfor Barents helse- og sosialprogram
vil ha prioritet. Komiteen er kjent med at Norge
overtar formannskapet i Barentsrådet høsten 2011, og at dette åpner
for at Norge kan spille en enda viktigere rolle i forvaltningen
og utviklingen av Barentsregionen.
Komiteen er positiv til at Norge
og Russland undertegnet avtalen om grenseboerbevis 2. november 2010,
som medfører at det innføres en visumfri sone for de delene av Russland
og Norge som ligger mindre enn 30 kilometer fra den felles grensen. Komiteen registrerer
at det ifølge tall fra Tolldirektoratet i Nordvest-Russland var
en 40 pst. økning i utenrikshandelen gjennom regionen i perioden
januar til september 2010 i forhold til samme periode i fjor. Komiteen mener
videre at grensestasjonen på Storskog i fremtiden burde kunne være
i stand til å håndtere alle typer varetransport, og at en døgnåpen
grensestasjon vil kunne bidra til dette.
Komiteen registrerer at Nord-Lapland
Re-gion-råd har gjennomført en forstudie i forhold til om det er
grunnlag for en jernbaneforbindelse mellom Rovaniemi og Kirkenes. Komiteen mener at
denne studien og mulighetene for en slik forbindelse må ses i sammenheng
med gjennomføringen av en uavhengig, ekstern utredning om jernbaneforbindelse
mellom Sør-Varanger/Kirkenes og det russiske jernbanenettet, jf.
Innst. 304 S (2009–2010) fra Transport- og kommunikasjonskomiteen.
På denne bakgrunn mener komiteen at Norge burde ta
initiativ til at det utarbeides en enhetlig, holistisk plan for
utvikling av den regionale infrastrukturen i Barentsregionen.
Komiteen viser til at målsettingene
med atomsikkerhetssamarbeidet er å redusere risikoen for ulykker
og forurensning fra atominstallasjoner og kjernefysisk materiale
i Nordvest-Russland, hindre spredning av radioaktivt materiale samt styrke
russiske forvaltningsmyndigheters eierskap til problematikken.
Komiteen registrerer at det i
2009 ble utbetalt 105,6 mill. kroner over regjeringens handlingsplan
for atomsaker, og at hovedsatsingene relatert til ubåt-opphuggingsprosjektet
samt fyrlyktprosjektet ble sluttført.
Komiteen merker seg at Norge
har bidratt til fysisk sikring og utbedring av infrastruktur ved Nordflåtens
lageranlegg i Andrejevbukta, herunder strømforsyning, vann og veinett. Komiteen vil
understreke at slike prosjekter bør ha til hensikt å bidra til forbedret
miljøforvaltning, og må ikke kunne tolkes som eller legge til rette for
opprustning eller fungere som støtteelementer i en eventuell russisk
militær infrastruktur.
Komiteen registrerer at satsingsområdene
i 2011 blant annet vil være basert på virksomheten i Andrejevbukta,
videreføring av fyrlyktprosjektet i Østersjøen samt bidrag til å
øke sikkerheten ved russiske kjernekraftverk i nærområdene.
Komiteen vil understreke at alle
prosjekter som støttes må være underlagt grunnleggende prinsipper
om mål- og resultatoppnåelse, kontroll og antikorrupsjon. Det er
samtidig viktig, slik komiteen ser det, at tiltak
iverksatt gjennom internasjonale donormidler ikke, gjennom prinsippet
om ombyttbarhet, medfører at russiske myndigheter bruker tilsvarende
midler til militær opprustning eller andre uintenderte prosjekter.
Komiteen viser for øvrig til
felles merknader i Innst. 346 S (2009–2010), Innstilling fra utenriks-
og forsvarskomiteen om samarbeidet med Russland om atomvirksomhet
og miljø i nordområdene.
Komiteen viser til at Norge hadde
formannskapet i Arktisk Råd i perioden 2006 til 2009, og at det
har vært fokus på styrking av samarbeidet mellom de arktiske statene
basert på helhetlig naturressursforvaltning, klimaendringer og effektivisering
av rådets arbeid. Komiteen registrerer at bevilgningen
på 20 mill. kroner i 2009 i hovedsak ble benyttet til drift og prosjekter
under det norske formannskapet, og at satsingsområder i 2011 blant
annet vil være arbeidet med en bindende avtale for søk og redning
i Arktis, samt styrket sikkerhet for skipsfart i polare strøk.
Komiteen viser til at Barents
2020-ordningen ble etablert i 2005 for å bidra til realiseringen
av regjeringens nordområdestrategi, og at det i 2009 ble budsjettert
med 35 127 000 kroner til formålet. Komiteen registrerer
at prosjektene som mottok støtte befant seg innenfor de fire kategoriene
utvikling og stipendiater, samfunnsvitenskapelig forsk-ning, naturvitenskapelig forskning
samt oppfølging av prosjekter i Barents 2020-rapporten.
Komiteen viser til post 71 og
til at målet med bevilgningen er å støtte prosjekter som bidrar
til demokrati og forbedrede kår for menneskerettighetene i Nord-Kaukasus,
samt til forsoningsinitiativer mellom de ulike befolkningsgruppene
på Kypros.
Komiteen merker seg at bevilgningen
i hovedsak har til hensikt å bidra til konfliktforebygging, forbedrede
vilkår for menneskerettighetene, styrking av demokratiske institusjoner,
reintegrering av flyktninger samt å bedre levekårene for fattige
i regionen.
Komiteen registrerer at konflikten
mellom myndighetene og diverse opprørsgrupper i regionen tiltok
i løpet av 2009, og at både stridende og sivile tapstall økte i
løpet av perioden. Mens styresmaktene offisielt avsluttet sin operasjon
i Tsjetsjenia våren 2009 og har relativ kontroll på sikkerhetssituasjonen,
er komiteen oppmerksom på at omfattende straffrihet
for bortføringer, tortur og drap preger situa-sjonen. Det gir etter komiteens syn
grunnlag for bekymring at menneskerettighetssituasjonen, herunder vilkårene
for ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfrihet i regionen er
blitt forverret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at flere organisasjoner
støttet av Norge måtte redusere sin virksomhet i Nord-Kaukasus i
2009 på grunn av den forverrede sikkerhetssi-tua-sjonen, og at dette
ga seg utslag i alternative løsninger for at prosjektene skulle
kunne gjennomføres under så sikre forhold som mulig.
Disse medlemmer viser i så måte
til svar på budsjettspørsmål 339 for statsbudsjettet 2011, hvor
det fremgår at den norskstøttede, russiske menneskerettighetsorganisasjonen
Memorial måtte stenge sitt kontor i Tsjetsjenia, og at den Norske
Helsingforskomiteen ble innvilget midler for finansieringen av hospitantplasser
i Oslo for forfulgte MR-forsvarere fra Tsjetsjenia. Disse
medlemmer viser videre til at den vanskelige sikkerhetssituasjonen
ga seg utslag i at NUPIs kompetansebygging og forskningsstøtteprosjekt
til universitetet i Groznyj ble omgjort til et fjernundervisningsprogram.
Komiteen viser til
den foreliggende budsjettproposisjonen, hvor det vises til at Russlands økonomiske
utvikling tilsier at en fortsetter utfasingen av humanitær bistand
til fordel for andre langsiktige prosjekter. Komiteen støtter videreføringen
av dette prinsippet. Komiteen merker seg at bevilgningen
for 2011 i hovedsak vil gis gjennom de samme tematiske områdene som
i 2009, og at samlet støtte vil være på om lag 29 mill. kroner.
Komiteen merker seg at bevilgningen
går til drift av Institutt for Fredsforsknings forskningssenter
på Kypros, samt ulike forsoningsprogrammer gjennom senteret. Komiteen registrerer
at senterets virksomhet relateres til informasjon, dokumentasjon,
kapasitetsbygging, dialog og forskning, og at det foreslås bevilget
3,8 mill. kroner for 2011.
Komiteen er kjent med at FNs
klimakonferanse i København ikke endte med en ny avtale, men en
relativt uforpliktende politisk erklæring og at neste konferanse
under Klimakonvensjonen avholdes i Cancun i Mexico i slutten av 2010.
Komiteen merker seg at det under
post 76 ble utbetalt 26,8 mill. kroner i støtte til internasjonale
klima- og miljøtiltak i 2009, og at midlene blant annet ble fordelt
mellom støtte til Den Globale Miljøfasiliteten (GEF), til Verdensbankens
Karbonfond og til seminarer og studier i regi av OECDs klimaekspertgruppe. Komiteen viser
til at det foreslås bevilget 35,1 mill. kroner til formålet i 2011.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 1 048 218 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 068 500 000 |
Komiteen har merket
seg at kapitlet dekker administrasjonen av utviklingshjelpen i Utenriksdepartementet
og ved utenriksstasjonene, og viser til at regjeringen foreslår
en økning av de administrative utgiftene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
denne prioriteringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at store kostnader knyttet til administrasjon av utviklingshjelpen
vil reduseres som en følge av reduksjon og omlegging av den offentlige
bistanden til utviklingslandene gjennom iverksettelsen av Fremskrittspartiets
bistands- og utviklingspolitikk. Disse medlemmer vil
redusere nivået på bistanden, og kanalisere den gjenværende bistanden
gjennom frivillige organisasjoner og globale fond. All bistand vil
bli gjenstand for streng kontroll, oppfølging og revisjon.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at bistandspolitikken blir mer fokusert på kvalitet
enn på symbolske, kvantitative indikatorer og merker seg at regjeringen
gjennom sitt fokus på oppfyllelse av målet om 1 pst. av BNI og deretter
1,09 i 2010 og 1,02 pst. av BNI til bistand i 2011 går i motsatt
retning.
Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens Dok.
nr. 1 (2007–2008) som avdekker at utenriksdepartementet har dårlig
styring av bistandsprosjekter og viser til «betydelige midler som lett
kan komme på avveie», samt at flere bistandsambassader har manglende
rapporteringsrutiner og rutiner for rapportering av mistanke om
korrupsjon og misligheter i bistanden. Disse medlemmer viser
til Innst. S. nr. 172 (2007–2008) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
hvor det forutsettes at Utenriksdepartementet sørger for at omtalen
av bistanden i budsjettproposisjonen skrives slik at den gir Stortinget
mulighet for nødvendig kontroll med bruken av midlene. Disse
medlemmer viser til Riksrevisjonens dok. nr. 1 (2008–2009)
hvor det blant annet pekes på svakheter med målformuleringer, resultatindikatorer,
risikovurderinger og krav til resultatrapportering i prosjektdokumentasjonen for
bistand til Nepal, Bangladesh og Sri Lanka. Disse medlemmer viser
til at Riksrevisjonen understreker at dette er forhold som er påpekt tidligere
år ved revisjon av tilskudd til flere ulike bistandsland, og finner
det uheldig at departementet fortsatt ikke har tilfredsstillende
kvalitet på tiltaksforvaltningen.
Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens Dok.
nr. 1 (2010–2011) som har betydelige merknader i forbindelse med
manglende bærekraft i prosjekter finansiert gjennom EØS-midlene
i Romania. Disse medlemmer viser videre til at Riksrevisjonen
avdekket manglende dokumentasjon og oppfølging av norskfinansierte
bistandsprosjekter i Etiopia og Malawi, at risiko og målstyring
ikke dokumenteres og at antikorrupsjon i liten grad er en del av
dialogen med mottakerne av bistanden.
Disse medlemmer forventer at
departementet tar Riksrevisjonens konklusjoner alvorlig og kommer
med konkrete tiltak for å rette opp de påpekte mangler og utilstrekkeligheter,
og holder Stortinget løpende orientert om utviklingen.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av et effektivt og rettferdig sanksjonssystem i bistanden.
Mottakerland som fører en progressiv politikk og oppnår resultater
innenfor områder som menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse
og demokrati, burde således belønnes, mens mottakerland som viser
en nedadgående trend på de nevnte indikatorer, burde få tilført
mindre bistand. Disse medlemmer er imidlertid av
den oppfatning at bistandsavhengige regjeringer som ikke klarer
å få ned forekomsten av korrupsjon, bare i svært sjeldne tilfeller
påkaller kondisjonalitet fra donorlandenes side. Det er videre disse
medlemmers oppfatning at donorer tenderer til å holde korrupsjonskondisjonalitet
på et generelt nivå, istedenfor å koble bistand til reell effekt. Foretrukne
indikatorer vektlegger input og prosess heller enn output og effekt.
Det sees ofte på antall nedsatte kommisjoner, antall antikorrupsjonslover
som er vedtatt og antall rapporter som er publisert, istedenfor
antall påtaler og dømte. Disse medlemmer vil understreke
behovet for å sette søkelyset på reelle virkninger av antikorrupsjonstiltak.
Disse medlemmer mener videre
at man bør vurdere å innføre en ekstern, uavhengig kontrollmekanisme
for avdekking av misligheter og korrupsjon innen bistanden.
Disse medlemmer viser til åpenhetsinitiativet
International Aid Transparency Initiative (IATI) som ble etablert
under Høynivåforumet for bistandseffektivitet i Accra i 2008. Initiativet skal
bidra til å øke tilgjengeligheten av og åpenheten rundt informasjon
knyttet til bistandstransaksjoner både hos donorer og mottakerland. Disse
medlemmer viser i så måte til Fremskrittspartiets merknader
i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:140 S (2009–2010) Representantforslag
om krav til antikorrupsjon og åpenhet i bistanden.
Disse medlemmer støtter bruken
av Public Expenditure Tracking Surveys (PETS) i den grad disse kan
bidra til mer informasjon om hvor bistanden kommer fra, samt hvor
og hvordan den brukes. Slike undersøkelser må imidlertid komplimenteres
med politisk handlekraft fra donor så vel som mottakerland. I så
måte viser disse medlemmer til konklusjonene i studien
«Public Expenditure Tracking Surveys: Lessons from Tanzania» (2007)
utført av CMI/U4 som slår fast at det til tross for identifiserte
problemer i PETS ikke var tilstrekkelig politisk vilje i den nasjonale
regjeringen til å treffe effektive tiltak for å bedre informasjonen
og åpenheten.
Disse medlemmer har derfor med
interesse merket seg konklusjonene i studien «Anti-corruption Approaches
– A Literature Review» utgitt av Norads evalueringsavdeling i januar 2009,
som understreker at forskningen på området er i stand til å spore
få suksesser knyttet til virkningene av bistandsfinansierte antikorrupsjonstiltak.
Samtidig registrerer disse medlemmer at rapporten
slår fast at mangelen på politiske vilje i mottakerlandets regjering
ofte er den avgjørende forklaringsfaktoren i forhold til mang-lende
resultater.
Disse medlemmer mener at følgende
uttalelse fra den svenske bistandsministeren Gunilla Carlsson til
Newsmill 23. august 2009 utgjør et toneangivende skifte i debatten
rundt bistand og korrupsjon:
«Men ett läge när det gång på gång visar sig att biståndet
inte kan göra det som biståndet är avsett för - att bekämpa fattigdomen
- vad krävs då av biståndet i en värld där korruptionen är ett faktum?
[ ] Kan det till och med vara som den zambiska ekonomen Dambisa
Moyo hävdar, att bistånd kanske inte är en del av en möjlig lösning,
utan faktiskt en del av problemet? Vi måste, som en av världens
i särklass största biståndsgivare, våga ta oss av den frågan.»
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en «svarteliste»
over de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken
på alvor og treffer egnede tiltak for å motvirke korrupsjon i bistandsengasjementet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
generelt et potensial for modernisering og nye løsninger i offentlig
forvaltning. Dette gjelder også bistandsforvaltningen. Disse
medlemmer anser i tillegg at mindre geografisk og tematisk spredning
av det norske bistandsengasjementet, slik Høyre legger opp til i
sitt alternative budsjett, vil medføre reduserte administrasjonskostnader,
og at kap. 140 post 1 derfor kan reduseres i forhold til regjeringens
forslag. Disse medlemmer er opptatt av at norsk bistandsforvaltning
bør legge enda større vekt på målstyring og evaluering av de faktiske
resultater av innsatsen, og mener at dette primært oppnås gjennom
et klart fokus på modernisering og nye løsninger, fremfor økt administrasjon.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen.
Utgifte | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 199 936 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 207 400 000 |
Komiteen har merket
seg at kapitlet dekker administrasjonen av Norad, og at Norads hovedoppgave
er å styrke den faglige og forvaltningsmessige kvaliteten av norsk
bistand. Komiteen viser til at Norad første halvår
2010 utarbeidet et strategisk dokument som skal tydeliggjøre Norads
rolle som fagdirektorat med et spesielt ansvar for å måle og kvalitetssikre
resultatene i utviklingssamarbeidet. Komiteen har merket
seg at UD, med utgangspunkt i dette og i departementets Strategi
2013, vil foreta en helhetlig gjennomgang av ansvarsfordeling og
arbeidsoppgaver mellom UD og Norad. Komiteen viser
til at det for 2011 foreslås et budsjett for Norad på 207 400 mill.
kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin målsetting om en utvik-lingspolitikk som setter mer fokus
på kvaliteten på bistanden og mindre fokus på kvantiteten på bistanden. Disse
medlemmer er samtidig av den oppfatning at det foreligger
et betydelig effektiviseringspotensial når det gjelder administrasjonen
av fagetaten Norad, og reduserer derfor bevilgningene som går til
dette formålet.
Disse medlemmer er kjent med
at norsk bistand så sin fødsel med den såkalte India-hjelpen i 1952. Disse
medlemmer er også kjent med at Norad lanserte sin første
resultatrapport om norsk bistand i 2007, og registrerer at det skulle ta
hele 55 år og mrd. i bevilgninger til u-landene før det ble tatt
initiativ til en evaluering av det norske bistandsengasjementet. Disse
medlemmer stiller seg imidlertid tvilende til den forskningsmessige
relevansen av konklusjonene i Norads resultatrapporter ettersom
de etter disse medlemmers mening ikke tilfredsstiller grunnleggende
krav til metode, datainnsamling og uavhengighet. Samtidig vil det
med Norads tempo for evaluering av bistanden ta over 30 år før samtlige
av de landene Norge gir bistand til blir evaluert.
Disse medlemmer viser til Norads
Resultatrapport for 2009, «Bistand og økonomisk utvikling: Ringer
i vannet eller dråper i havet?» hvor det vises til at «en ledende
utviklingsforsker har anslått at uten bistand ville den økonomiske
veksten i utviklingsland vært ett prosentpoeng lavere». Disse
medlemmer er imidlertid av den oppfatning at de fleste studier som
ser på bistandens resultater i beste fall har uklare konklusjoner.
I så måte kan disse medlemmer blant annet trekke
frem studier utført av Boone (1995), Jepma (1997), Easterly, Levine
og Roodman (2003) samt Rajan og Subramanian (2005) som ikke kan
påvise at bistand bidrar til økonomisk vekst. Det er derfor disse medlemmers mening
at Norad driver selektiv bevisførsel når de bare viser til forskere
som understøtter synet om at bistand bidrar til vekst.
Rapporten hevder likevel at det er vanskelig
å trekke konklusjoner om bistandens samlede eller gjennomsnittlige
effekt på økonomisk utvikling, samtidig som det slås fast at den
direkte fattigdomsrelaterte bistanden er for liten til å løfte halvannen
milliard mennesker ut av ekstrem fattigdom. Det er for disse
medlemmer vanskelig å forstå hvordan man kan vite at bistanden er
for liten til å løfte disse menneskene ut av fattigdom ettersom
Norad selv argumenterer med at man ikke vet om bistand fører til
økonomisk vekst. Slike kvasivitenskapelige argumenter er etter disse
medlemmers mening med på å videreføre en utviklingspolitikk
hvor bistandens størrelse blir viktige enn faktiske resultater og konsekvenser.
Resultatrapporten fra 2009 slår fast at hvordan utviklingslandenes
politiske myndigheter bruker bistanden, ofte er mer avgjørende for
bistandens bidrag til økonomisk utvikling enn bistandens størrelse.
I denne sammenheng er det for disse medlemmer et
åpenbart misforhold mellom Norads påpekninger og regjeringens sterke
vektlegging av det sinnelagsetiske 1-prosentmålet i bistanden, hvor
bistandens størrelse er blitt viktigere enn dens kvalitet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til forslag fra Fremskrittspartiet under kapittel 140.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
generelt et potensial for modernisering og nye løsninger i offentlig
forvaltning. Dette gjelder også bistandsforvaltningen. Disse
medlemmer anser i tillegg at mindre geografisk og tematisk spredning
av det norske bistandsengasjementet, slik Høyre legger opp til i
sitt alternative budsjett, vil medføre reduserte administrasjonskostnader,
og at kap. 140 post 1 derfor kan reduseres i forhold til regjeringens
forslag. Disse medlemmer er opptatt av at norsk bistandsforvaltning
bør legge enda større vekt på målstyring og evaluering av de faktiske
resultater av innsatsen, og mener at dette primært oppnås gjennom
et klart fokus på modernisering og nye løsninger, fremfor økt administrasjon.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 50 200 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 51 700 000 |
Komiteen viser til
at Fredskorpset arbeider med en ny strategi for perioden 2010–2014
og at det i inneværende år gjennomføres en større intern organisasjonstilpasning
som skal støtte opp om den nye strategien. Komiteen viser
videre til at i årene framover legger Fredskorpset opp til å vektlegge
fokusområdene: forvaltning og effektivitet, partnerskap og utveksling,
kunnskap og læring, nettverk og samfunn, og organisering og samfunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at partiet ønsker en reduksjon og omlegging av det norske bistandsengasjementet,
og reduserer følgelig bevilgningen til dette formålet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Fredskorpset, gjennom egen aktivitet, utvekslingsordninger
og programmer, forvalter meget betydelige økonomiske midler. Disse
medlemmer peker på at fattigdomsbekjempelse er kjernen i
Høyres bistandspolitikk, og mener derfor at midlene regjeringen
bevilger til Fredskorpset kan anvendes på andre og bedre måter.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 2 808 500 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 2 618 500 000 |
Komiteen har merket
seg at budsjettproposisjonen også i år bekrefter at utviklingen
i Afrika fortsatt går i riktig retning. Antall voldelige konflikter
er gått ned, demokratiet er styrket i mange land og flere land har
opplevd økonomisk vekst til tross for den internasjonale økonomikrisen.
Behovet for innsats for å bekjempe fattigdom og skape økonomisk
og sosial utvikling er likevel stort spesielt i Afrika sør for Sahara, både
fordi det fortsatt er 41 pst. av befolkningen som lever i ekstrem
fattigdom og fordi dette kontinentet trolig vil bli hardest rammet
av klimaendringer. Komiteen mener at effektiv innsats
for å løfte befolkningen i Afrika sør for Sahara ut av fattigdom
må være en hovedsak i utviklingssamarbeidet i årene framover.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er av den
oppfatning av at det sørlige Afrika lenge har vært en av de mest
stabile regionene i Afrika, og SADC-samarbeidet har vært en medvirkende årsak
til dette. SADC(-landene) har, som andre, gjort sine feilvurderinger,
men i det store og hele mener vi at regional integrasjon, som er
SADCs hovedmål, fremmer både økonomisk vekst, sosial utvikling,
forbedret styresett og stabilitet. Det vil være for snevert å kutte
all støtte til SADC selv om institusjonen ikke fungerer perfekt
på alle felter.
Flertallet vil påpeke at SADC
og Sør-Afrika har en nøkkelrolle i arbeidet med å finne løsning på
krisen i Zimbabwe. I likhet med storparten av det internasjonale
samfunn ønsket Norge samarbeidsavtalen mellom partene i Zimbabwe
i 2008 velkommen. Flertallet er av den oppfatning
at det var mye takket være at SADC og Sør-Afrika stilte som garantister
at man fikk åpnet det politiske mulighetsrommet som samlingsregjeringen
representerer. At ZANU PF inngikk i et regjeringssamarbeid med MDC
må betraktes som første skritt i retning av en prosess som gjennom
gradvise steg kan føre til forsoning og demokratisering.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at de fire regionbevilgningene utgjør en viktig, men synkende
andel av bistandsbudsjettet. Regionbevilgningene er definert som
en egen tilskuddsordning og det opplyses i Prop. 1 S (2010–2011)
for Utenriksdepartementet at det er gitt et nytt ordningsregelverk
for dem. Dette flertallet har merket seg at dette
ordningsregelverket gir hjemmel for utbetalinger til utviklingssamarbeid med
både offentlige myndigheter, frivillige organisasjoner, næringsliv
og multilaterale organisasjoner som har virksomhet i de land som regionbevilgningene
omfatter. Dette flertallet konstaterer at dette gir
hjemler for å gi tilskudd til formål som også dekkes av en rekke andre
budsjettkapitler under bistandsbudsjettet.
Den utstrakte bruk av overlappende tilskuddshjemler
mellom budsjettkapitler gir stor fleksibilitet til departementet
og bistandsforvaltningen, men dette flertallet vil
samtidig påpeke at det svekker budsjettet som styringsinstrument
og fører til at det for Stortinget blir vanskeligere å forutse den
samlede bistandens fordeling på land, samfunnssektorer og bistandskanaler. Dette
flertallet har i arbeidet med budsjettforslaget stilt en
rekke spørsmål om hvordan 2011-budsjettet vil bli disponert, men
har merket seg at departementet ikke engang vil gi anslag for hvor
mye som vil gå til for eksempel utdannings- eller landbruksbistand
i 2011-budsjettet. Dette flertallet mener det fortsatt
er behov for forbedringer i budsjettstrukturen og forutsetter at
departementet arbeider videre med dette.
Mens regjeringen tidligere har lagt opp til
økende bruk av generell budsjettstøtte under regionbevilgningene,
har dette flertallet notert seg at det nå gis motsatt
signal. Ifølge det framlagte budsjettforslaget vil «generell budsjettstøtte
i 2011 bli redusert». Dette flertallet kan imidlertid
ikke se at det er gitt noen begrunnelse for at den varslede sektordreining
av bevilgningene tilsier redusert bruk av generell budsjettstøtte. Dette
flertallet imøteser på denne bakgrunn en evalueringsbasert
drøfting av erfaringene med denne støtteformen, inkludert forholdet
til retningslinjene i Pariserklæringen om økt bistandseffektivitet,
slik at dette flertallet kan få seg forelagt begrunnede
anbefalinger fra departementets side om slike endringer i vektleggingen
mellom generell budsjettstøtte og andre bistandsformer.
Dette flertallet vil understreke
den store betydning utdanning har for både enkeltmenneskers og lands
evne til å kjempe seg ut av fattigdom og realisere menneskerettighetene
og et velfungerende demokrati.
Dette flertallet har merket seg
at det framlagte budsjettforslaget innebærer at regionbevilgningen
til Afrika reduseres med 190 mill. kroner, noe som er tre ganger
så mye som de samlede kutt i de andre regionbevilgningene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at før innsettelsen av samarbeidsregjeringen var situasjonen den i
Zimbabwe at den økonomiske, sosiale og fysiske infrastrukturen i
landet hadde kollapset, med fatale konsekvenser for befolkningen.
Koleraepidemien var en manifestasjon av sammenbruddet i infrastruktur.
Siden samarbeidsregjeringen tiltrådte er voldsnivået i Zimbabwe
redusert i forhold til situasjonen i 2008. Den økonomiske situasjonen
er stabilisert. Det er ikke lenger hyperinflasjon, og det er mat å
få kjøpt i butikkene, selv om maten er dyr. Reformprosesser er påbegynt
på flere områder. For eksempel er det etab-lert kommisjoner for
menneskerettigheter, valg og mediefrihet. Skoler som var stengt
er blitt gjenåpnet, og sykehus er i drift. Koleraepidemien er brakt
under kontroll. Investeringer er til en viss grad kommet tilbake. Samtidig
er det enorme utfordringer som gjenstår i forhold til gjenoppbygging
og sosiale og humanitære behov.
Disse medlemmer vil påpeke at
bistanden til Zimbabwe har siden 2002 gått utenom myndighetskanalene.
Bistanden har til hensikt å støtte opp om det sivile samfunn og
alternative røster i samfunnsdebatten. Bistanden går til tiltak
for å styrke menneskerettighetene, demokrati, godt styresett og
fredsbygging. Det gis også nødhjelp for å underlette den humanitære
situasjonen for store deler av befolkningen. Det er viktig at all
humanitær bistand går til de som virkelig trenger den. All bistand
kanaliseres via det sivile samfunn og multilaterale organisasjoner,
som har omfattende kontrollmekanismer og systemer for revisjon,
og utfører risikovurderinger av samarbeidspartnere. Ved tildeling
av midler stilles det konkrete krav til rapportering og mulighet
for innsyn og kontroll fra norsk side. Der mottakere ikke kan gjøre
rede for bruken av midlene på tilfredsstillende måte er det mekanismer
for oppfølgning. Blir det avdekket misbruk av norske midler blir
utbetalinger stoppet og misbrukte midler krevd tilbakebetalt. Norge støtter
dessuten utvikling av uavhengige og profesjonelle medier og lokale
organisasjoner i Zimbabwe som arbeider for å skape åpenhet og derigjennom
redusert rom for korrupsjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på rapporten fra Human Rights Watch som anklaget
flere giverland, deriblant Norge, for å gi bistand som misbrukes politisk
av Meles Zenawis regjering. Disse medlemmer vil understreke
at slike beskyldninger bør tas på det største alvor, og vil revurdere
innretningen på bistand til Etiopia, særlig stat-til-stat-bistanden,
i lys av rapportens avsløringer. Lignende påstander fremkommer også jevnlig
om Uganda.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest foreta en grundig
undersøkelse av bruken av bistand til Etiopia og Uganda med sikte
på å avdekke eventuelt politisk misbruk av bistandsmidlene.»
I lys av tidligere kritikk av at
regjeringen ikke lenger har utdanning blant de prioriterte satsingsområder,
noterer komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti seg
at det i den framlagte budsjettproposisjon presiseres at «Nivået
på den bilaterale støtten til utdanning skal opprettholdes som ledd
i satsingen på tusenårsmål 2, utdanning.»
I flere innstillinger om utviklingssamarbeidet har disse
medlemmer tidligere tatt til orde for å bryte den langsiktige
nedgangen i Norges innsats for landbruksutvikling ikke minst i Afrika,
hvor flere regioner er sterkt utsatt i forhold til tørke, flom og
klimaendringer som truer matvaresikkerheten til befolkningen. Disse
medlemmer har derfor med tilfredshet notert seg at det nye
budsjettforslaget varsler en økning av «støtten til klimatilpasset
landbruk, særlig i Afrika». Disse medlemmer forventer
at regjeringen vil gi en mer utførlig beskrivelse av de strategier
og virkemidler som velges for opptrappingen av denne viktige bistandsinnsatsen og
imøteser en anledning til å drøfte dette.
Disse medlemmer vil understreke
at de store utfordringene i Afrika sør for Sahara gjør at behovet
for å prioritere denne regionen ikke er svekket. Afrika er fortsatt
verdens fattigste kontinent og det er etter disse medlemmers syn viktig
å bidra til at de senere års økonomiske vekst og framgang i arbeidet
for å nå FNs tusenårsmål ikke svekkes, men forsterkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
på generelt grunnlag svært skeptisk til regjeringens vektlegging
av og bruk av direkte budsjettstøtte samt flerårig indikativt tilsagn
i bistanden, og viser til sine merknader under kapittel 140, kapittel
150 og kapittel 152 om dette temaet.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Vestens forhold til de 53 landene på det afrikanske kontinentet
i altfor mange år har vært preget av bistand og almisser som har
skapt avhengighet og fratatt befolkningen i disse landene verdigheten.
Internasjonal statistikk viser at u-landene mottok over 10 000 mrd.
kroner i bistand i perioden 1960 til 2005, og at en betydelig andel
av disse midlene tilfalt afrikanske land. Disse medlemmer er
kjent med at Norge i samme periode ga over 315 mrd. kroner i bistand til
u-landene, og at seks av de ti største mottakerne av norsk bistand
i perioden befinner seg i Afrika. Det er derfor med stor interesse disse medlemmer merker
seg den stadig voksende andel politikere, forskere og journalister
i u-landene generelt, og i Afrika spesielt, som nå tar nå til orde
for å frigjøre seg fra bistand.
Disse medlemmer viser til at
økonomisk vekst er den viktigste, enkeltstående faktoren knyttet
til utviklingen av et demokratisk styresett og at konklusjonene
i forhold til om bistand bidrar til slik vekst i beste fall er uklare.
I enkelte tilfeller er det også disse medlemmers mening
at bistanden blant annet har:
bidratt til å undergrave
og redusere kvaliteten på mottakerlandenes styresett
bidratt til utviklingen av en korrupsjonskultur
og fremveksten av korrupsjon i mottakerlandene
bidratt til å holde diktatorer ved makten,
og på den måten underminert en demokratisk utvikling i mottakerlandene
ført til større ulikhet i mottakerlandenes
befolkninger, og til fremveksten av lokale «bistandseliter»
ført til avhengighet, og brudd på kontrakten
mellom politikere og velgere ved at politikerne har blitt mer ansvarlige
overfor donorene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det for hvert år blir klarere at økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon
på det afrikanske kontinentet ikke skjer som følge av bistand, men
i mange tilfeller på tross av bistand.
Disse medlemmer er kjent med
at bistandsavhengighet blant annet kan måles ved å se på bistandens
andel av mottakerlandets bruttonasjonalprodukt, bruttonasjonalinntekt
eller bistandens andel av et lands statsbudsjett. Disse medlemmer viser
til Verdensbankrapporten «Innovative financing for development»
utgitt av forskerne Ketkar og Ratha et. al. (2009), som slår fast
at bistanden til sørlige Afrika (unntatt Sør-Afrika) vokste fra
11,7 mrd. dollar i 2000 til 37,5 mrd. dollar i 2006, og at dette
utgjorde 8,2 pst. av bruttonasjonalprodukt i regionen. Det er imidlertid disse
medlemmers mening at bistandens andel av bruttonasjonalprodukt
i mange afrikanske land utgjør mer enn dette. Disse medlemmer merker
seg rapportens konklusjon om at bistanden til regionen i tidsperioden
utgjorde mer enn to og en halv ganger summen av alle private ressursstrømmer
som tilfalt landene i sørlige Afrika i det samme tidsrommet.
Disse medlemmer merker seg at
det fra ulikt hold i regjeringen ofte påpekes at bistand bare utgjør
en svært liten andel av de totale ressursstrømmene til afrikanske
land. I så måte vil disse medlemmer blant annet vise
til Dokument nr. 15:1303 (2009–2010), hvor det fremkommer at bistanden
utgjør 34 pst. av Tanzanias statsbudsjett, og til Prop. 1 S (2010–2011)
hvor det fremgår at statens egen finansiering av statsbudsjettet
for første gang nådde over 50 pst. i Mosambik i 2010.
Disse medlemmer viser til forslag
fra Fremskrittspartiet om å fjerne all toll på varer fra u-land,
noe som også vil komme befolkningen i afrikanske land til gode.
Disse medlemmer mener Norge og
de vestlige landene må ta initiativ til å innrømme u-landene langt
bedre vilkår for import utover hva som ligger i det eksisterende
GSP-systemet og hvordan dette praktiseres. Disse medlemmer viser
også til at det å redusere tiden det tar for å eksportere en vare
med 10 dager vil ha en større effekt på u-landenes økonomi enn ytterligere handelsliberalisering
i Europa eller Nord-Amerika.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ønsker å opprette en egen ekspertgruppe for å
bistå u-landene generelt, og afrikanske land spesielt i å treffe
egnede tiltak knyttet til forsering av byråkrati og andre hindringer
knyttet til handel, investeringer og fremveksten av et levedyktig,
privat næringsliv og at dette er redegjort for under kapittel 161.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Afrika et kontinent hvor vilkårene for privat næringsliv og bedrifter
er særlig utfordrende. På denne bakgrunn viser disse medlemmer til
at Fremskrittspartiet under kapittel 161 ønsker å opprette en handelsfasiliteringsenhet
for å stimulere til utvikling av privat næringsliv i Afrika, hvor
resultatbaserte indikatorer identifiserer reformvillige u-land som
på konkurransemessig basis utløser midler til prosjekter.
Disse medlemmer viser til regjeringens omtale
av at utviklingsland der bistand utgjør en betydelig andel av statsbudsjettet,
er opptatt av økt forutsigbarhet om bistandsnivået. Disse medlemmer viser
videre til at Norge som et ledd i arbeidet med å øke forutsigbarheten,
gir indikative flerårige tilsagn til samarbeidsland med godkjent
fattigdomsstrategi og en positiv styresettutvikling. Disse
medlemmer er på et generelt grunnlag svært skeptiske til
en slik utvikling, ettersom det medfører ytterligere klientifisering
og bistandsavhengighet for disse landene. I tillegg mener disse
medlemmer at mottakerland som over lengre tidsrom kan budsjettere
med forutsigbare inntekter fra bistand ikke vil ha insentiver til
reform og omstilling.
Disse medlemmer er også skeptisk
til at regjeringen benytter direkte budsjettstøtte som utbredt virkemiddel
i bistandspolitikken, noe som vil kunne føre til ytterligere bistandsavhengighet. Disse
medlemmer viser til at flere norske samarbeidsland i Afrika
mottar direkte budsjettstøtte og at Riksrevisjonen i flere rapporter
har påpekt at kontrollen med sluttbruken av slik støtte er svak,
og at risikoen for misbruk av midler er høy. Disse medlemmer viser
videre til at land som mottar norsk utviklingshjelp er rangert blant
de mest korrupte på antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International
sin liste for 2010 og at mange av de verste landene befinner seg
i Afrika. Disse medlemmer viser til at flere anerkjent
korrupsjonsforskere har påvist at direkte budsjettstøtte øker insentivene
for korrupsjon i bistanden.
Disse medlemmer viser til boken
«Sveriges Afrikanska Krig» (2008) av Bengt Nilsson, hvor forfatteren
hevder at norske og svenske bistandsorganisasjoner i Sudan gjennom
flere år støttet de stridende partene i konflikten, blant annet gjennom
smugling av våpen. Disse medlemmer viser videre til
boken Krisekaravanen (2010) av den nederlandske forfatteren Linda Polman
om hvordan humanitære nødhjelpsorganisasjoner blant annet i Afrika
har tatt side i krig og konfliktsituasjoner eller betalt avgifter
til de stridende partene for å få tilgang til de nødlidende, og
på den måten forlenget lidelsene til lokalbefolkningen i de aktuelle
landene.
Det er disse medlemmers mening
at påstandene som fremsettes av de to forfatterne er svært alvorlige,
og disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en uavhengig granskning
av norskfinansierte bistandsorganisasjoner som påstås å ha vært
delaktige i konflikten i Sudan.»
Disse medlemmer er kjent med
konklusjonene i studier som påviser en negativ sammenheng mellom
militærutgifter og økonomisk vekst i afrikanske land. Andelen av
bruttonasjonalprodukt som går til militærutgifter i afrikanske land
er langt over gjennomsnittet for resten av verden. Det er etter disse
medlemmers syn alvorlig at, ifølge en studie utført av professor
Paul Collier (2007), så mye som 40 pst. av militærutgiftene i Afrika
er direkte eller indirekte finansiert av bistand.
Disse medlemmer viser til at
Zimbabwe ble omtalt som «Afrikas kornkammer» ved uavhengigheten
i 1980. Under diktator Robert Mugabe og hans parti Zanu-Pf har imidlertid
landet utviklet seg til å bli, slik disse medlemmer vurderer
det, en politisk, økonomisk og humanitær katastrofe som er i ferd
med å destabilisere hele regionen. Mens Mugabe, hans maktapparat
og de land som har støttet regimet må bære hovedansvaret for den
tragiske utviklingen, har de internasjonale donorene som støttet
Mugabe lenge etter at han hadde vist sine diktatoriske tendenser også
et betydelig ansvar. Norge er, etter disse medlemmers mening,
intet unntak, selv om man fra norske myndigheters side stanset bistandssamarbeidet
med myndighetene i Zimbabwe i 2002.
Disse medlemmer viser til at
nabolandene i sørlige Afrika har forholdt seg til Mugabe gjennom
«stille diplomati», mens forholdene i landet har gått fra ille til
verre. Det er disse medlemmers inntrykk at de fleste
landene i regionen har unnlatt å yte tilstrekkelig press på regimet
i Zimbabwe. Man burde fra norsk side også i langt større grad stilt
som krav til fortsatt bistand at mottakerlandene i regionen bidro
konstruktivt til en løsning på krisen i Zimbabwe. Disse medlemmer ser
svært alvorlig på at norsk bistand til sørlige Afrika bidrar til
å legitimere Robert Mugabe, og forventer at regjeringen kutter all støtte
til SADC.
Mens Norge var blant de siste landene til å
stanse det bilaterale bistandssamarbeidet med regjeringen i Zimbabwe,
registrerer disse medlemmer at man fra norsk side
uttrykte støtte til maktdelingsavtalen mellom regjeringen og opposisjonen
i landet i februar 2009. Samtidig har disse medlemmer merket
seg tidligere uttalelser fra visestatsminister Arthur Mutambara fra
MDC om at partiet ikke utøver noen kontroll i samlingsregjeringen,
til tross for at dette var intensjonen bak maktdelingsavtalen. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at Norge ikke under noen omstendigheter
innleder et bistandssamarbeid med Zimbabwe før det er klart at de
demokratiske kreftene i parlamentet ikke vil bli forsøkt kooptert
av Mugabes maktapparat. Det er samtidig disse medlemmers mening
sentralt at man fra norsk side også forsikrer seg om at eventuell
nødhjelp ikke bidrar til å understøtte Mugabe og Zanu, eller på
annen måte bidrar til å forlenge konflikten.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge i 2009 ga om lag 240 mill. kroner i bistand til Etiopia,
og at president Meles Zenawi er en av de viktigste støttespillerne
til den norske regjeringen i forhold til å oppnå en avtale om finansiering
av klimagasskutt i u-landene. Disse medlemmer har
merket seg at påstandene om at etiopiske myndigheter har benyttet
bistand, også fra Norge, til å slå hardt ned på opposisjonen og
kritikerne av regimet i landet, har blitt fremsatt av flere ulike
organisasjoner de to siste årene. Disse medlemmer registrerer
at både etiopiske myndigheter og internasjonale donorer har avvist
disse påstandene, og at man fra norsk side viser til at den såkalte
Development Assistance Group (DAG) foretok en evaluering i begynnelsen
av 2010 uten å kunne finne belegg for en slik politisering av bistanden.
Det er derfor med stor interesse disse medlemmer merker seg
uttalelsene fra Verdensbankens direktør i Etiopia, Ken Ohashi om
at donorenes undersøkelser i så henseende ikke var lagt opp for
å kunne avdekke eventuell politisering av bistanden slik flere kilder
hevder er tilfellet. Disse medlemmer forventer at
norske myndigheter umiddelbart foretar de nødvendige, uavhengige undersøkelser
av bistandsporteføljen til Etiopia for å avdekke eventuelt mislighold
og politisering. Disse medlemmer reduserer på denne bakgrunnen
bevilgningene til dette kapitlet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjett og generelle merknad i innledningen. Disse
medlemmer ønsker at det norske bistandsengasjementet fokuseres
tematisk og geografisk der man kan gjøre en størst innsats for verdens
aller fattigste. Særlig gjelder dette norsk bilateral bistand. Disse
medlemmer ønsker derfor en økning av bevilgningen over kap.
150 post 1 på 60 mill. kroner utover regjeringens forslag.
Disse medlemmer vil redusere
bruken av budsjettstøtte til land som ikke oppfyller klare kriterier
for kvalitet og transparens i økonomien og finansforvaltningen eller
som ikke viser en klar utvikling i forhold til demokrati, rettsstatsprinsipper,
korrupsjonsbekjempelse og god styring. Ut fra slike kriterier er
det etter disse medlemmers oppfatning behov for å
revurdere bruken av direkte budsjettstøtte til flere land som i
dag mottar slik støtte over kap. 150 post 78, inkludert Tanzania
og Uganda.
Disse medlemmer reagerer på at
utdanning ikke er et av de prioriterte områdene innen kapittel 150
slik det er for kapittel 151 og 152. Som det fremgår av departementets
svar på spørsmål nr. 209 fra Høyre har også bevilgningene til utdanning
over dette kapitlet gått jevnt nedover de siste årene. Høyres økning
på dette kapitlet vil derfor hovedsakelig vies prosjekter rettet
mot utdanningssektoren.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at regjeringens budsjettforslag innebærer
et kutt i regionbevilgningen for Afrika på 190 mill. kroner. Dette
medlem viser til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative
statsbudsjett fjernet dette kuttet og i stedet foreslo en økning av
Afrika-bevilgningen med 200 mill. kroner.
For øvrig viser dette medlem til
komiteens flertallsmerknader hvor regjeringspartiene og Kristelig
Folkeparti foreslår en del omdisponeringer på Utenriksdepartementets
budsjett for å styrke bistanden via frivillige organisasjoner og den
globale vaksinealliansen, GAVI.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 993 100 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 949 500 000 |
Komiteen vil vise
til at flere av verdens absolutt raskest voksende økonomier finnes
i Asia. Det har ført til at andelen ekstremt fattige, som lever
på under 1 USD per dag, har sunket fra 6 av 10 i 1975 til under
2 av 10 i dag. 600 millioner mennesker lever likevel under fattigdomsgrensen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil spesielt understreke at
det trengs et bredt spekter av virkemidler for å bekjempe fattigdom. De
viktigste er handel, en åpen økonomi og økonomisk frihet. Land som
følger disse tre kriteriene er ikke bare mer velstående, men er
også mer demokratiske og har en jevnere fordeling av velstanden.
Komiteen ser positivt
på at den væpnede konflikten på Sri Lanka er over, men vil påpeke
at det hviler et stort ansvar på landets myndigheter for å oppfylle
sine menneskerettslige og demokratiske forpliktelser overfor hele
befolkningen.
Komiteen vil vise til at Asia
er en region som raskt vil merke konsekvensene av klimaendringer.
Ekstremvær og naturkatastrofer har dessverre alltid rammet Asia,
men en økt frekvens og intensitet vil forverre livssituasjonen for
millioner av mennesker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil derfor spesielt
påpeke viktigheten av at togradersmålet oppfylles gjennom statenes
handlinger med tanke på klimapolitikk.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til dette flertallets generelle
merknad om behovet for å styrke innsatsen gjennom sivilt samfunn
og den globale vaksinealliansen, GAVI, og de omdisponeringer innen
bistandsbudsjettet som foreslås som følge av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg rapporten World Energy Outlook 2010 fra det internasjonale
energibyrået (IEA). Ifølge IEAs prognoser vil Asia stå for hoveddelen
av verdens økte energiforbruk de neste tiårene, hvor fossil energi
vil utgjøre en betydelig andel. I OECD-landene vil derimot energiforbruket
flate ut, og andelen fossil energi gradvis reduseres, dog fortsatt
ligge på et høyt nivå. Disse medlemmer har stor forståelse for
at fattigere land ønsker og fremmer tiltak for å styrke sin økonomiske
situasjon. Disse medlemmer vil advare mot en formyndersk
holdning fra Norge om å kutte CO2-utslipp fremfor å styrke befolkningens
levesituasjon. Disse medlemmer mener Norge først
og fremst bør søke å bidra til at den økonomiske veksten kan skje
med bruk av moderne og miljøvennlig teknologi. Det er derfor viktig
at Norge i større grad vektlegger å bidra til teknologiutvikling fremfor
å gjøre kostbare og marginale CO2-kutt nasjonalt.
Disse medlemmer viser til forskning
som påviser at bistand ikke har hatt noen signifikant positiv effekt
på økonomisk utvikling i Asia. Millioner av mennesker blir løftet
ut av fattigdom i land som Kina og India, til tross for at disse
landene mottar minimalt med bistand. Disse medlemmer viser
til at den økonomiske utviklingen som skjøt fart i Hong Kong og Singapore
på 1950-tallet, i Sør-Korea og Taiwan på 1960-tallet, Thailand og
Malaysia på 1970-tallet, Kina på 80-tallet og India og Vietnam på 90-tallet,
sammenfaller med perioder da disse landene begynte å utvikle liberale
og stabile økonomiske institusjoner med frihandel som fundament.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
en studie presentert under det 41. finansministermøtet i Den Sørasiatiske
Samarbeidsorganisasjonen (ASEAN) i Bangkok (august 2009) som viser
at regional frihandel blant de ti medlemslandene vil kunne øke landenes
bruttonasjonalprodukt med 3,83 pst. Disse medlemmer viser
til at frihandelsavtalen mellom Kina og ASEAN (CAFTA) som ble iverksatt
fra januar 2010, innebærer verdens største frihandelsområde som
omfatter en befolkning på om lag 1,8 mrd. mennesker, og samlet bruttonasjonalprodukt
og handel tilsvarende flere billioner dollar.
Norge kan bli det første land i Europa som signerer
en frihandelsavtale med Kina, noe disse medlemmer mener
er svært positivt. Norge er Kinas fjerde største handelspartner
i Nord-Europa, og etter disse medlemmers mening vil
en slik avtale kunne innebære store fordeler for begge land samt
gi en viktig signaleffekt overfor andre europeiske land som vurderer
å forhandle om en avtale med Kina. Disse medlemmer er av
den oppfatning at Kina har store utfordringer knyttet til grunnleggende
menneskerettigheter som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet.
Det er imidlertid disse medlemmers mening at en frihandelsavtale
vil kunne bidra positivt i forhold til bedre vern om disse rettighetene
i Kina. Disse medlemmer viser i så måte til en studie
utført av de to norske forskerne Eriksen og De Soysa (2009) ved NTNU/PRIO
som fremhever at økonomisk frihet, slik som blant annet måles i
den årlige indeksen Economic Freedom of the World, samvarierer sterkt
med bedre vern om menneskerettighetene. Forskerne slår fast at dette
tilbakeviser påstandene, som for eksempel fra den amerikanske forfatteren
Naomi Klein, om at nyliberale reformer fører til menneskerettighetsbrudd. Disse
medlemmer merker seg konklusjonene i en studie utført av
de to amerikanske professorene Carden og Lawson (2010) som viser
til at brudd på menneskerettighetene på sikt reduserer graden av
økonomisk liberalisering og frihandel.
Disse medlemmer har merket seg
og ser positivt på at forholdet mellom Folkerepublikken Kina og
Republikken Kina (Taiwan) er blitt betydelig bedret etter at KMT
inntok regjeringskontorene i Taipei i 2008. Videre er disse medlemmer kjent
med at de to inngikk en frihandelsavtale, Economic Cooperation Framework
Agreement som ble gjeldende fra 12. september 2010. Taiwan har frihandelsavtaler
med flere land, og Norge bør etter disse medlemmers mening
også ta initiativ til å innlede forhandlinger med landet om en slik
avtale. Det er for øvrig, slik disse medlemmer ser det,
viktig at Norge er en pådriver, både bilateralt og i EFTA for å
signere flere frihandelsavtaler med landene i ASEAN og i Asia for
øvrig. Disse medlemmer mener at bekymringer knyttet til
preferanseerosjon er betydelig overdrevet, og at alle land på lengre
sikt i større eller mindre grad vil dra nytte av frihandel.
Disse medlemmer er kjent med
at internasjonale donorer ga om lag 240 mrd. kroner i bistand til
Afghanistan i perioden 2001 til 2009, og at Afghanistan mottak 728
mill. kroner fra Norge i 2009. Disse medlemmer er
innforstått med at behovene innenfor områder som infrastruktur, helse
og næringsliv er enorme i landet, men registrerer samtidig uttalelsene
fra Ashley Jackson i bistandsorganisasjonen Oxfam i Afghanistan
om at fokuset ikke primært bør være på å øke bistanden, men heller
øke kvaliteten på den bistanden som allerede gis. Disse medlemmer viser
til en FN-undersøkelse fra januar 2010 som påviste at så mange som
52 pst. av de spurte afghanerne mente at bistandsorganisasjonene
i landet var korrupte og at de bare var i landet for å tjene penger. Disse
medlemmer merker seg tidligere undersøkelser utført av blant
annet UNODC hvor det fremkommer at lokalbefolkningen i Afghanistan
anser korrupsjon som den aller største utfordringen i landet.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at all bistand og nødhjelp til Afghanistan underlegges
de samme strenge kriterier knyttet til resultatmåling og antikorrupsjon
som i bistandsporteføljen for øvrig.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine generelle merknader i innledningen samt under kapittel
150 og vil på generelt grunnlag gjøre de samme prinsipper gjeldende
for bistanden til Asia. Disse medlemmer ønsker derfor
å redusere bevilgningene som går via dette kapittel, men ønsker
i sin helhet å skjerme bidragene som går til Afghanistan og Pakistan,
som en naturlig følge av det norske engasjementet for å sikre gjenoppbygging
og fred i Afghanistan, som er en viktig del av kampen mot den globale
terrorismen. Disse medlemmer vil samtidig understreke
behovet for og viktigheten av at Norge koordinerer sin virksomhet
i Afghanistan i forhold til andre donorers engasjement i landet
og at arbeidet med anti-korrupsjonstiltak intensiveres.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen.
Disse medlemmer mener at norsk bilateral bistand bør fokuseres tematisk
og geografisk om færre land og regioner for å treffe verdens aller
fattigste. Flere land som i dag mottar norsk bilateral bistand over kap.
151 post 78 oppfyller heller ikke grunnleggende krav til god styring,
ansvarlighet og gjennomsiktighet, rettsstatsprinsipper eller beskyttelse
av menneskerettigheter eller viser tilstrekkelig vilje til å forbedre
disse forhold. Disse medlemmer vil derfor redusere
bevilgningen med 250 mill. kroner i forhold til regjeringens forslag
på kap. 151 post 78.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 500 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 500 000 000 |
Komiteen viser til
at det geografiske nedslagsfeltet for dette budsjettkapitlet omfatter
hele regionen fra Iran i øst til Vest-Sahara i vest, men at regionbevilgningen
i all hovedsak foreslås benyttet for utvik-lingsfremmende tiltak
i Det palestinske området innenfor sektorene godt styresett, utdanning
og energi. Komiteen viser videre til at regionen
står overfor store utfordringer når det gjelder statsbygging og
utvikling, fred og forsoning, menneskerettigheter og demokrati,
og at det derfor er nødvendig å operere med høy grad av fleksibilitet
for bruken av bistandsmidler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Norge i egenskap av leder for giverlandsgruppen AHLC (Ad hoc Liaison
Committee) har et særlig ansvar for å samordne den internasjonale
bistanden til Det palestinske området, og videre at Norges rolle
dermed forplikter til et aktivt engasjement i politiske spørsmål
knyttet til Midtøsten og til et fortsatt høyt nivå på giverinnsatsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til studier som konkluderer med at korrupsjonen i den internasjonale
bistanden gitt til de palestinske selvstyremyndighetene gjennom
flere tiår var en medvirkende årsak til fremveksten av og valgseieren
til Hamas under det nasjonale valget i 2006. Det er disse
medlemmers mening at dette burde få dyptgripende konsekvenser
for Norges bistandsengasjement i området i fremtiden.
Disse medlemmer viser til en
studie utført av IMF-forskerne Bhattacharya og Wolde (2010) som
fremholder at Midtøsten til tross for regionens naturressurser har
opplevd den laveste økonomiske veksten i de to siste tiårene, hvis
man ser bort fra sørlige Afrika. Forskerne finner, i likhet med
en rekke andre tilsvarende studier, en sterk positiv sammenheng
mellom åpenhet til handel og økonomisk vekst, og disse medlemmer registrerer
at studien slår fast at ineffektiv handelsfasilitering og forsinkelser
i tollklarering er blant hovedårsakene til den lave handelen i og
ut av regionen, som også påvirker den økonomiske veksten i negativ
retning.
Disse medlemmer mener i likhet
med UNDPs Arab Human Development Report 2009 at fraværet av demokrati
og respekt for menneskerettighetene er hovedårsaken til mangelen
på utvikling i den arabiske verdenen. Rapporten slår blant annet
fast at omfattende kjønnsdiskriminering, som bidrar til at jenter
og kvinner i disse landene ikke får tilgang på utdanning, fører
til at 60 pst. av kvinnene ikke er i stand til verken å lese eller
skrive. Rapporten oppfordrer de arabiske landenes ledere til å foreta
drastiske kursendringer i retning av demokratisk styresett, og det
er disse medlemmers mening at dette også bør være
et av hovedfokusene bak Norges bistandspolitiske engasjement i Midtøsten.
Et uttalt mål ved regjeringens bistand til de
palestinske selvstyremyndighetene har vært å unngå fremveksten av
ekstreme grupper, men disse medlemmer er kjent med
forskningsrapporter som konkluderer med at internasjonal bistand
og den massive korrupsjonen i Fatah var en medvirkende årsak til
Hamas valgseier i 2006. Disse medlemmer viser til
en artikkel av forsker Steven Stotsky i det akademiske tidsskriftet
Middle East Quarterly (2008) som påviser en positiv sammenheng mellom
bistand til de palestinske myndighetene og økningen i voldelige
handlinger i de palestinske områdene og mot Israel.
Disse medlemmer viser til at
Norge totalt ga om lag 629 mill. kroner i bistand til Det palestinske
området i 2009, hvorav 320 mill. kroner av disse midlene ble kanalisert
som budsjettstøtte til de palestinske selvstyremyndighetene (PA). Disse
medlemmer er kjent med at Norge i perioden 1960 til 2009
har gitt om lag 6,2 mrd. kroner i bistand til de palestinske områdene. Christian
Michelsen Institutt (CMI) analyserer i en studie bruken av budsjettstøtte
i bistanden. Budsjettstøtte kan øke mottakerlandets eierskap til
egen utvikling, men kan samtidig øke myndighetenes diskresjon i
budsjettplanleggingen. I svake, korrupte stater med statlig kontrollerte medier
kan dette være med på å bidra til mer korrupsjon. Budsjettstøtte
øker også, etter disse medlemmers mening, eierskapet
til den sentrale regjeringen i landet, som ikke nødvendigvis er
demokratisk valgt. I land med manglende demokratisk styresett og
høy korrupsjon er det etter disse medlemmers oppfatning
også lite realistisk å tro at de styrende elitene frivillig vil inngå
reformer dersom disse reduserer sistnevntes eksisterende fordeler. Disse
medlemmer er kjent med at det palestinske lederskap og PA
har hatt og har problemer med uoversiktlige finanser, noe som blant
annet fremkommer i antikorrupsjonsbyrået Transparency International sine
årlige rapporter hvor tall for de palestinske områdene ikke er offentliggjort
de siste årene.
Disse medlemmer mener at mange
palestinske ledere har brukt bistanden til å berike seg selv, og
at det palestinske lederskap og PA nå må etterstrebe godt styresett,
tiltak mot korrupsjon og åpenhet om sin økonomi. Disse medlemmer forventer
at regjeringen holder Stortinget løpende orientert om utviklingen
i forhold til antikorrupsjonsarbeidet i det palestinske selvstyreområdet. Disse
medlemmer mener regjeringen også må ta initiativ overfor
Stortinget til å legge frem en vurdering av korrupsjonsrisiko i
alle norskfinansierte prosjekter i Det palestinske området.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
en forvaltningsrevisjon av den norske bistanden til de palestinske
selvstyremyndighetene.»
Disse medlemmer viser til forskning
blant annet utført av CMI som hevder at bistand kan øke korrupsjonsnivået
i land med mange konkurrerende sosiale grupper. Budsjettstøtte anbefales
dermed ikke til land som har en høy grad av etnisk, lingvistisk
eller religiøs heterogenitet. En studie utført av forskerne Anckar,
Eriksson og Leskinen ved Åbo Universitet (2002) har utviklet en
indeks over etnisk fragmentering. Åtte av 12 land som mottok budsjettstøtte
fra Norge i 2009 har ifølge forskerne en høy grad av etnisk fragmentering,
deriblant Det palestinske området. Det er derfor disse medlemmers inntrykk
at regjeringens budsjettstøtte til PA er ideologisk heller enn forskningsmessig
basert.
Disse medlemmer mener at Norges
utenrikspolitikk blant annet må ta utgangspunkt i respekt for grunnleggende
menneskerettigheter. Disse medlemmer vil i så måte
påpeke at den norske regjeringens anerkjennelse av den Hamas-ledede
regjeringen, var et brudd på Norges forpliktelser overfor FNs folkemordkonvensjon
av 12. januar 1951.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å stanse all
bistand til de palestinske selvstyremyndigheter som direkte eller
indirekte støtter undervisning med et anti-israelsk eller antisemittisk
budskap».
Disse medlemmer ønsker på denne
bakgrunn å redusere bevilgningene som går via dette kapittel.
Den uløste Midtøsten-konflikten utgjør
etter komiteens syn en fare for sikkerheten og vanskeliggjør
et normalt samkvem og økonomisk samarbeid i regionen.
Komiteen mener at arbeidet for
fred, mellomfolkelig forståelse og utvikling i Midtøsten vil tjene
på at det er et bredt politisk, økonomisk, kulturelt og sosialt
samkvem mellom omverdenen og Israel og Det palestinske området.
For å bygge ned hat og mistillit og i stedet skape felles interesser
og gjensidig forståelse er folkelig samkvem viktig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
alle land med et nært forhold til Israel, herunder USA, framhever
betydningen av bistand som kan holde hjulene i gang i den palestinske
økonomien og sikre befolkningen inntekt, utdanning og helsetilbud.
Bistanden kan også bidra til å utvikle demokratiske prosesser, styrke
menneskerettigheter og innarbeide vanlige rettsstatlige prinsipper.
Også fra israelske myndigheter er det gjentatte ganger pekt på at tiltak
som gir folk bedre framtidshåp, utdanning og jobb, vil kunne gjøre
det vanskeligere å rekruttere barn og unge til vold og terror.
Flertallet har merket seg at
de palestinske selvstyremyndighetene under statsminister Salam Fayyads
ledelse både har styrket sin administrative kapasitet og samarbeidet
med Israel på flere områder. Dette har i den senere tid bidratt
til en merkbar for-bed-ring i den palestinske økonomien – med unntak
av den Hamas-styrte Gazastripen.
Flertallet vil likevel understreke
viktigheten av å fortsette arbeidet mot korrupsjon og for en mest
mulig effektiv administrasjon i de palestinske områdene.
Flertallet har notert seg at
FN-organisasjonen OCHA i sin humanitære rapport for oktober 2010
melder at oliveninnhøstningen til en rekke palestinske bønder er
rammet av sabotasjeaksjoner fra israelske nybyggere som har ødelagt flere
tusen oliventrær. Den israelske hæren har i visse tidsrom gitt verdifull
beskyttelse til bøndenes innhøstning, men det har ikke vært nok
til å stanse de israelske nybyggernes ødeleggelser av trær. Flertallet mener
slike illegale aksjoner er et angrep både på befolkningens menneskerettigheter
og arbeidet for fred og at situasjonen illustrerer behovet for en
fredelig konfliktløsning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er
glad for at styret ved NTNU i november 2009 enstemmig avviste et
forslag om akademisk og kulturell boikott av Israel og mener det
snarere er behov for økt kulturelt og vitenskapelig samarbeid med
regionen enn det motsatte.
Dette flertallet mener mangelfull
utvikling av demokrati og brudd på grunnleggende menneskerettigheter,
blant annet overgrep mot trosfriheten og retten til å konvertere
fra islam, er et sentralt problem for utviklingen i den arabiske regionen
rundt Midtøsten.
Dette flertallet viser til at
ulike rapporter viser at det fortsatt er betydelige innslag av hatpropaganda
i palestinske medier. Dette har også fått plass i en del TV-programmer
for barn, spesielt i Hamas-kontrollerte medier. Dette flertallet mener
at det derfor er nødvendig å opprettholde og skjerpe norske reaksjoner
mot slike overtramp og all forherligelse av vold og terroraksjoner.
Norges rolle i giverlandsgruppen gir både en spesiell anledning
og forpliktelse til at man fra norsk side er meget tydelig i arbeidet
for å bygge ned hat og fiendebilder og i stedet støtte tiltak som
styrker vilje til å finne fredelige løsninger og gjensidig respekt. Dette
flertallet finner det i dagens situasjon viktig at man både gjennom
politiske kanaler og gjennom bistanden bidrar aktivt til å styrke
mulighetene for at Israel og de palestinske myndigheter – med USA
som megler – kan få framgang i det skjøre arbeidet for en fredelig
konfliktløsning.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 220 500 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 200 500 000 |
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til flertallets generelle
merknad om behovet for å styrke innsatsen gjennom sivilt samfunn
og den globale vaksinealliansen, GAVI, og de omdisponeringer innen
bistandsbudsjettet som foreslås som følge av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at Latin-Amerika
er motsetningenes kontinent. Mens mange av landene opplever økonomisk
vekst og derav har redusert fattigdom og arbeidsledighet, er utfordringene
knyttet til levekår enorme og forskjellen mellom rik og fattig økende. Disse
medlemmer er av den oppfatning at demokratiutvikling, anti-korrupsjon
og bærekraftig forvaltning av naturressurser fortsatt er hovedutfordringene
i landene i regionen. Noen steder har både den økonomiske og den
demokratiske utviklingen gått i riktig retning, mens i andre land
har vold, narkotikahandel og korrupsjon tatt overhånd. Blant annet
har Andes-regionen et stykke arbeid igjen før landene har kontroll
med økonomi og demokratiutvikling. Disse medlemmer ser
med bekymring på denne utviklingen.
Disse medlemmer er fornøyd med
at Norge ikke lenger bidrar med budsjettstøtte til Nicaragua, men
isteden kanaliserer resursene til energi og elektrifisering. Disse
medlemmer stiller seg likevel noe undrende til at Norge
velger ut Nicaragua som eneste konkrete land i Latin- Amerika, som
blir tilgodesett med 50 mill. kroner.
Disse medlemmer har merket seg
at Brasil er et land som har en svært rask økonomisk vekst og har
i løpet av de siste årene blitt en global aktør. Disse medlemmer har
også merket seg at Brasil og Norge har inngått et partnerskap mot avskoging. Disse
medlemmer vil i så henseende håpe at samarbeidet gir resultater, siden
det fremdeles drives illegal hogst av regnskogen i Amazonas.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at
avskogingsratene i Brasil har falt dramatisk over de siste fem årene.
Reduksjonene i utslipp av klimagasser som følge av dette er antakelig
det største enkelttiltak mot klimaendringer som er blitt gjennomført
i perioden i noen land. Disse medlemmer anser således
at det er riktig av Norge å yte forutsigbar støtte til Brasils innsats,
basert på prinsippet om betaling for verifiserte utslippsreduksjoner.
Disse medlemmer vil vise til
at det har funnet sted store endringer i Latin-Amerika i de senere årene,
både politisk og økonomisk. Disse medlemmer merker
seg at gjennom demokratiske valg har en rekke nye sentrum-venstre-presidenter
kommet til makten, og tidligere ekskluderte og marginaliserte grupper
har fått større innpass i det politiske landskapet. Disse medlemmer viser
til at dette har bidratt til at fattigdomsbekjempelse, sosial utvikling, spørsmål
knyttet til kontroll over naturressursene og klimabekjempelse har
kommet høyere opp på agendaen. Disse medlemmer merker
seg at de demokratiske institusjonene i mange land fortsatt er svake,
og at et dårlig fungerende rettssystem i flere land truer rettssikkerheten
og derigjennom fortsatt økonomisk utvikling og politisk stabilitet.
Disse medlemmer vil vise til
at Norges bistand til Latin-Amerika retter seg gjennomgående inn
mot de to hovedområdene menneskerettigheter/styresett/demokratiutvikling
og miljø/klima/ren energi.
Komiteen er av den
oppfatning at det må fortsatt holdes fokus på bærekraftig utvikling,
sosial og økonomisk inkludering av kvinner og urfolk, og at Norge
som giverland må sette krav til at menneskerettigheter i Latin-Amerika
overholdes. Dette når det gjelder kvinners rett til å bestemme over
egen kropp, men også når det gjelder ytringsfrihet.
Komiteen viser til den store
jordskjelvkatastrofen på Haiti i januar 2010, hvor ca. 230 000 tusen
mennesker mistet livet. Det er opplagt at gjenoppbyggingen av landet
vil ta tid, men komiteen ser med stor bekymring på
at det nå har oppstått epidemier som et resultat av at gjenoppbyggingen
går for langsomt, og at mye av de lovede pengene til nødhjelpsarbeid
fra land over hele verden dessverre ser ut til å la vente på seg.
Komiteen er glad for at regjeringen
forsøker å gi ansvaret og eierskapet for gjenoppbyggingen til haitianske
myndigheter, men er samtidig bekymret med bakgrunn i kjennskapen
man har til korrupsjon i landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine innledende merknader samt merknader under kapittel 150
og vil gjøre de samme prinsipper gjeldende for bistandsarbeidet
i Latin-Amerika. Disse medlemmer viser til at bistanden
til Latin-Amerika ble nesten tredoblet av regjeringen på statsbudsjettet
for 2007, men at forslag til statsbudsjett for 2011 inneholder en
reduksjon av bevilgningene. Disse medlemmer ønsker
imidlertid ikke en politisk styrt bistand til fordel for land der
hvor myndighetene deler regjeringens politiske oppfatning og ønsker
derfor å redusere bevilgningene som går via dette kapittel ytterligere.
Disse medlemmer viser til den
årlige rapporten International Property Rights Index (IPRI) som
er en internasjonal eiendomsrettighetsindeks som måler hvordan verdens
land verner om eiendomsrettighetene langs tre dimensjoner. Det legale
og politiske klimaet vurderer rettssikkerhet, korrupsjon, domstolenes
uavhengighet og politisk stabilitet. De fysiske eiendomsrettighetene
måler beskyttelse av disse, registrering av eiendom og tilgang på
lån, mens dimensjonen intellektuelle eiendomsrettigheter måler beskyttelse
av disse, patentregelverk og kopirettigheter. Disse medlemmer deler
IPRIs påstand om at det er en sterk samvariasjon mellom beskyttelse
av eiendomsrettighetene og økonomisk vekst.
Disse medlemmer viser til at
IPRI 2009 anslår at bare 2 pst. av kvinner i u-land eier egen eiendom,
og at mange av landene i Latin-Amerika har et svakt vern av kvinners
rettigheter på dette området.
Disse medlemmer viser til International Property
Rights Index 2010, som slår fast at Nicaragua, Paraguay, Bolivia
og Venezuela er blant de ti landene i verden med svakest beskyttelse
av eiendomsrettighetene, og at halvparten av landene med dårligst
beskyttelse av de legale og politiske rettighetene befinner seg
i Latin-Amerika.
Disse medlemmer mener at det
først og fremst er landene i regionen som må ta tak i dette nedslående
faktum, men mener samtidig det er viktig at norske myndigheter i
sin utviklingspolitiske dialog bidrar til å styrke fokuset på beskyttelse
av eiendomsrettigheter.
Disse medlemmer viser til at
EFTA og Colombia signerte en frihandelsavtale den 25. november 2008,
og at avtalen blant annet vil inkludere handel i varer og tjenester,
investeringer, intellektuelle eiendomsrettigheter og bilaterale
avtaler mellom Colombia og EFTA-statene knyttet til jordbruksprodukter.
Den totale, bilaterale handelen mellom EFTA og Colombia tilsvarte
720 mill. USD i 2007, og det er disse medlemmers mening
at en frihandelsavtale mellom partene vil kunne bidra til vekst både
i Colombia og Norge. På denne bakgrunnen er disse medlemmer skuffet
over at Stortinget, to år etter at avtalen er signert, ennå ikke har
fått avtaleklausulene til ratifisering og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frihandelsavtalen
mellom EFTA/Norge og Colombia frem til ratifisering i Stortinget.»
Disse medlemmer viser til den
tragiske jordskjelvkatastrofen i Haiti i januar 2010 som anslagsvis
kostet mellom 90 000 og 230 000 mennesker livet. Disse medlemmer er
av den oppfatning at årsakene til katastrofens store omfang blant
annet er knyttet til manglende varslingssystemer og fattigdom i
form av dårlig konstruerte bygninger, dårlig infrastruktur og manglende
tjenestetilbyding fra ansvarlige myndigheter. Det er viktig å involvere
lokalbefolkningen i oppryddingsarbeidet, bistand og nødhjelp må
være drevet av etterspørsel i form av lokale behov, og må ikke utkonkurrere
lokal næringsvirksomhet. Dessverre registrerer disse medlemmer at
også oppryddingsarbeidet etter jordskjelvet i Haiti har vært preget
av manglende effektivitet og koordinering blant de mange donorer
og hjelpeorganisasjoner som har vært til stede i katastrofeområdet,
og at reguleringer og restriksjoner, byråkrati og korrupsjon knyttet
til lokale myndigheter også har bidratt til dette. Disse
medlemmer viser til statistikk fra Haiti som hevder at det
etter jordskjelvet var 822 registrerte bistandsorganisasjoner til
stede på øya. Det var blant annet lettere å opprette en NGO enn
å starte en bedrift, og disse medlemmer mener dette
på lengre sikt er med på å undergrave muligheten for at Haiti skal
kunne takle tilsvarende katastrofer i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen. Disse
medlemmer mener at norsk bilateral bistand bør fokuseres tematisk
og geografisk om færre land og regioner for å treffe verdens aller
fattigste. Disse medlemmer viser til at statsbudsjettet
for 2007 innebar en økning i bistanden til Latin-Amerika med 61,9
pst. og for budsjettåret 2008 en økning på 6,1 pst. Til tross for
en viss reduksjon for 2009, 2010 og igjen for 2011 er nivået på
bistanden til Latin-Amerika fortsatt høyt. Disse medlemmer viser
til sine merknader i forbindelse med budsjettbehandlingen for de
forannevnte årene og er fortsatt skeptisk til regjeringens satsing
på mellominntektsland i Latin-Amerika, og anser regjeringens fortsatte prioritering
av dette området i stor grad å være ideologisk-politisk motivert
snarere enn motivert ut fra hensyn til fattigdomsbekjempelse og geografisk
konsentrasjon av bistanden.
Disse medlemmer vil derfor avslutte
norsk bistand over kap. 153 post 78 så snart som mulig, for derigjennom
å frigjøre økonomiske, menneskelige og administrative ressurser
til andre oppgaver.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 1 764 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 764 000 000 |
Komiteen anser de
frivillige organisasjonene som viktige aktører i arbeidet for å
tilby grunnleggende tjenester av betydning for fattigdomsbekjempelse,
for å styrke sivilt samfunn i sør og for å engasjere og informere
mennesker i Norge om nord-sør-spørsmål. Komiteen vil
framheve verdien av mangfoldet i frivillig sektor og betydningen
av at organisasjonene i utviklingssamarbeidet kan gjøre bruk av
den spesialkompetanse de har på hver sine felter.
Frivillige organisasjoner, kirkesamfunn, fagforeninger
og andre deler av det sivile samfunn har spilt en viktig rolle i
den sosiale, kulturelle og økonomiske utviklingen i Norge, ikke
minst av vårt eget retts- og velferdssamfunn. Etter komiteens syn
kan de – i samarbeid med partnerorganisasjoner i sør – også gi verdifulle bidrag
til samfunnsutviklingen og fattigdomsbekjempelsen i utviklingsland.
Frivillige organisasjoner er etter komiteens syn
viktige aktører i arbeidet for å sikre at grunnleggende rettigheter
til liv, helse, utdanning og samfunnsdeltakelse blir oppnåelig for
stadig flere mennesker også i utviklingslandene. Gjennom samarbeidet
med partnerorganisasjoner i sør kan organisasjonene etter komiteens syn bidra
til kompetanseheving og folkeopplysning, forbedring av sosiale tjenester
og styrke det sivile samfunns funksjon som endringsagent for utvikling.
Demokratiet og rettsstaten er svakt utviklet
i en rekke utviklingsland. Komiteen mener at et vitalt
og fritt sivilt samfunn har en viktig rolle som kontrollør og korrektiv
til myndighetenes maktutøvelse og forvaltning av samfunnets verdier. Mange
utvik-lingsland har opplevd betydelig økonomisk vekst de siste årene,
og komiteen vil framheve de frivillige organisasjonenes
rolle som talerør når befolkningen skal holde sine myndigheter ansvarlig
for at denne veksten brukes til å ivareta folks grunnleggende rettigheter
til mat, vann, helse og utdanning.
Komiteen er kjent med at frivillige
organisasjoner har nyttige erfaringer fra arbeid med å øke kunnskap
om myndighetenes bruk av offentlige midler, påvirke budsjettprosesser
og styrke åpenheten rundt slike beslutningsprosesser. Komiteen har
merket seg at korrupsjon bremser utviklingsarbeidet i mange fattige
land, men også at den offentlige kritikk av korrupsjon er blitt tydeligere
og friere i flere land. Etter komiteens syn kan frie
media og et fritt sivilt samfunn både bidra vesentlig til arbeidet
for demokratisering og til å løfte andre viktige spørsmål på den utviklingspolitiske
agendaen, herunder reformer for å bekjempe ulovlig kapitalflyt og
særlige regler som lar mektige økonomiske aktører unngå normal beskatning. Komiteen mener
slike tilstander undergraver det offentlige inntektsgrunnlag i mange
utviklingsland og dermed utgjør vesentlige hindringer for en sunn
samfunnsøkonomi og redusert bistandsavhengighet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anbefaler økt støtte
til de frivillige organisasjoners samarbeid med lokale partnere
i utviklingsland om tiltak for økt åpenhet, ytringsfrihet og kunnskap
om forvaltningen av landenes egne økonomiske ressurser.
Komiteen viser til
at barn og unge utgjør en meget stor andel av befolkningen i mange
utviklingsland, og i det langsiktige utviklingssamarbeidet er det
viktig å satse på barns og unges utdanning, helse og deltakelse
i samsvar med FNs barnekonvensjon. Komiteen mener
at det sivile samfunn gir gode muligheter for å la de unge få erfaring
med å delta på områder som berører dem slik at de lærer å kjenne
både rettigheter og plikter, noe som kan gi dem bedre forutsetninger
for å engasjere seg i demokratiet som voksne.
Komiteen vil understreke betydningen
av at støtten til de frivillige organisasjonenes langsiktige utviklingsarbeid
sikrer god forutsigbarhet, respekt for organisasjonenes egenart
og tilstrekkelig rom for å videreutvikle fattigdomsbekjempende innsats
hvor de enkelte organisasjoner har særlige fortrinn og sterke lokale
partnere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at sivilt samfunn
er en viktig bistandskanal, men at det er den kortsiktige nødhjelp som
i dag dominerer de offentlige overføringene via denne kanalen. Tilskuddene
via kap. 160 post 70, til langsiktig utviklingshjelp i regi av frivillige
organisasjoner, har over tid falt betydelig som andel av bistandsbudsjettet
og disse medlemmer har merket seg at de i 2011 ikke vil
utgjøre mer enn 4,5 pst. av bistandsrammen. Disse medlemmer mener
det er grunn til å legge større vekt på det langsiktige utviklingssamarbeidet
for økonomisk og sosial utvikling i tiden framover.
Komiteen har merket
seg at departementet i kap. 160 post 72, redegjør for at det nå
er etablert en nyordning der NORAD forvalter tilskuddsordningen
som skal bidra til mer velfungerende og demokratiske partiorganisasjoner
i utviklingsland. Komiteen mener at formidling av
den erfaring og kompetanse i demokratiutvikling som politiske partier
i demokratiske systemer har bygget opp kan være et unikt bidrag
til nasjonsbygging og utvikling i andre land som ikke uten videre
kan ivaretas av annen ekspertise. Det tilsier en fortsatt satsing
på dette området. Komiteen har merket seg denne nyorganiseringen og
forutsetter at den sikrer en god forvaltning av tilskuddene med
sikte på å styrke partienes representativitet, indre demokrati og
deres evne til å formulere tydelige politiske alternativer. Komiteen vil
understreke at endringer i politisk kultur er tidkrevende. Bevilgningen
gir dessuten bare rom for en svært begrenset innsats. Komiteen mener
derfor en må ha realistiske forventninger til hva som kan oppnås
på kort sikt, men anser ordningens langsiktige formål som viktig
i demokratiarbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til den helhetlige omfordelingspakke
innen bistandsbudsjettet som disse partier er blitt enige om og
foreslår i samsvar med den å øke bevilgningen til kap. 160 med i
alt 50 mill. kroner ut over regjeringens budsjettforslag for 2011.
Dette flertallet viser til de
innspill en lang rekke frivillige organisasjoner kom med under utenriks-
og forsvarskomiteens høring om 2011-budsjettet. Bevilgningen til
det sivile samfunns langsiktige utviklingsarbeid over kap 160 post 70,
har i praksis ikke fått del i den betydelige vekst som i senere
år har vært i norsk offentlig utviklingsbistand. Dette flertall foreslår
å øke bevilgningen til kap. 160 post 70, Sivilt samfunn, med 40
mill. kroner i forhold til budsjettproposisjonen.
Dette flertallet viser til at
grundig, kritisk og etterrettelig informasjon om nord/sør- og utviklingsspørsmål
er viktig. Tilskuddet til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid
som gis over kap. 160 post 71, bidrar til folkeopplysning og høyere
kvalitet i den norske utviklingsdebatten. Dette flertallet foreslår
å øke budsjettposten med 10 mill. kroner slik at bevilgningen for
2011 blir i alt 91 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til studien «Development assistance in the 21st century» av forskeren
Homi Karas ved Brookings Institute (2009) som hevder at bare et
fåtall av de flere tusen ikke-statlige bistandsorganisasjonene som
opererer internasjonalt er evaluert i forhold til ressursutnyttelse,
effektivitet og resultater, og at måloppnåelsen for de som har gjennomgått
slik evaluering er av blandet karakter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil advare mot en utvikling hvor de norske sivilsamfunnsorganisasjonene knyttes
stadig tettere opp til de til enhver tid gjeldende politiske prioriteringer
i Utenriksdepartementet. Det er disse medlemmers klare mening
at dette på lengre sikt vil kunne undergrave organisasjonenes særegenhet,
integritet og uavhengighet.
Disse medlemmer viser videre
til svar på spørsmål 368 i forbindelse med statsbudsjettet for 2011,
hvor det fremkommer at Utenriksdepartementet siden høsten 2005 har
gitt 84 pressestipend på til sammen 1 446 000 kroner. Disse medlemmer er
kjent med Utenriksdepartementets ordning med reisestipend for journalister,
men mener ordningen reiser sentrale spørsmål i forhold til medias
uavhengighet og god presseetikk. Disse medlemmer vil
oppfordre Utenriksdepartementet og regjeringen til å bidra til økt
åpenhet og transparens i slike saker så vel som i statsforvaltningen
for øvrig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
også skeptisk til at Riksrevisjonen gjennom Utenriksdepartementet
skal bidra til kapasitetsbygging i finansforvaltningen i utviklingsland
og nye demokratier ettersom førstnevnte skal virke som den utøvende
makts kontrollapparat.
Disse medlemmer viser til at
den første Soria Moria-regjeringen i 2005 gikk til valg på å øke åpenheten
i offentlig forvaltning, men registrerer til tross for dette at
det motsatte har skjedd og at antallet saker unntatt offentligheten
har økt under regjeringen, og spesielt i Utenriksdepartementet.
Disse medlemmer forutsetter at
de norske bistandsorganisasjonene blir behandlet likt ut ifra bistandsfaglighet,
folkelig forankring og kostnadseffektivitet. Det er samtidig disse
medlemmers mening at det må stilles krav til de organisasjoner
som mottar offentlig støtte om effektivitet i administrasjon og
effektivitet og måloppnåelse i den bistand og hjelp som gis. Disse
medlemmer ønsker å stimulere til økt konkurranse mellom
de ulike bistandsorganisasjonene om de samme prosjektene i u-land
og tror dette vil kunne føre til en effektivisering av bistandsporteføljen. Disse
medlemmer forutsetter at departementet velger å samarbeide
med de organisasjoner som til enhver tid er best og kan gi mest
bistand for pengene. Videre ønsker disse medlemmer å
redusere bevilgningen og derved fremtvinge en fornuftig prioritering
av engasjement. Disse medlemmer vil understreke betydningen
av antikorrupsjonstiltak i bistanden og vil av den grunn skjerme bevilgningene
til Transparency International.
Disse medlemmer er kjent med
at Riksrevisjonen tidligere har påpekt at Utenriksdepartementet
har utilstrekkelige rutiner for å følge opp bruken av norske bistandskroner
kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, og forutsetter at departementet
har truffet egnede tiltak for å bedre disse rutinene.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
merknad under kapittel 140 om utarbeidelse av en «svarteliste» for
offentliggjøring av de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken
på alvor.
Disse medlemmer har merket seg
studien «Crushed aid: Fragmentation in sectoral aid» utgitt av forskerne
Frot og Santiso (2009) ved Stockholm Institute of Transition Economics, som
viser at det i 2007 var 132 326 ODA-godkjente bistandsprosjekter
på verdensbasis og at antallet prosjekter har økt dramatisk de siste årene.
Det er spesielt prosjekter i den sosiale klyngen, herunder prosjekter
til utdanning og sivilsamfunn som har økt de siste årene, og disse
medlemmer forutsetter at regjeringen er innforstått med
dette ved tildeling av nye prosjekter gjennom norske og internasjonale
organisasjoner. Det er videre disse medlemmers mening
at både fragmentering i bistanden, det vil si for stor spredning
på land og sektorer, og monopolisering i bistanden ved at en donor dominerer
bevilgningene til ett land eller en sektor, representerer utfordringer
knyttet til koordinering, effektivitet og resultater.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen.
Under dette kapitlet vil disse medlemmer prioritere
ned aktivitet knyttet til informasjonsarbeid for departementet eller
for norske bistandsorganisasjoner i Norge, med henholdsvis 10 mill.
kroner over post 1 og 40,5 mill. kroner over post 71. Disse
medlemmer prioriterer også ned post 73 med 40 mill. kroner
og post 77 med 50 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
det nylig har vært debatt om de politiske og praktiske føringer som
legges på journalister som mottar reisestipend over post 1, og ønsker
ikke innenfor bistandsbudsjettet å prioritere en ordning som i realiteten
har til hensikt å sikre medieomtale av statsrådens reisevirksomhet.
Disse medlemmer viser videre
til at post 71 går til informasjonsarbeid i Norge. Dette er penger
som aldri «forlater landet», og som dermed ikke bidrar til fattigdomsbekjempelse
og utvikling. I tråd med Høyres generelle linje om klarere prioritering
vil derfor disse medlemmer redusere denne posten.
Disse medlemmer peker på at regjeringen under
post 73 Kultur nå øker satsingen på India og Kina, og vil fremheve
behovet under denne posten for å prioritere kulturarbeid i land
hvor finansiering er vanskeligere tilgjengelig.
Under post 77 Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset
vil disse medlemmer vise til at Fredskorpset, gjennom
egen aktivitet, utvekslingsordninger og programmer, forvalter meget betydelige
økonomiske midler. Disse medlemmer peker på at fattigdomsbekjempelse
er kjernen i Høyres bistandspolitikk, og mener derfor at midlene
regjeringen bevilger til Fredskorpset kan anvendes på andre og bedre
måter.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 894 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 319 000 000 |
Komiteen er enig i
at det er viktig å bidra til at utviklingslandene kan skape vekst
gjennom økt næringsutvikling og handel. Komiteen understreker
at formålet med bevilgningene er fattigdomsbekjempelse og varig
økonomisk vekst i utviklingsland, ikke fremme av norsk næringsliv.
Komiteen merker seg at en hovedprioritet
i budsjettforslaget er satsingen på fornybar energi, samt miljørelatert
teknologi, landbruk, skogbruk, marin og maritim virksomhet. Komiteen er
enig i at investeringer i slike tiltak gis prioritet.
Komiteen vil videre peke på at
det i strategiene for næringsutvikling må tas særlig hensyn til verdens
matkrise. Økt matsikkerhet bør være et av utvik-lingspolitikkens
viktigste mål.
Komiteen viser til at Norfund
er et statlig eid investeringsfond som sammen med partnere skal etab-lere
levedyktig, lønnsom virksomhet i uviklingsland, som ellers ikke
ville blitt igangsatt som følge av høy risiko. For 2011 foreslås
en samlet bevilgning til Norfund på over 1 mrd. kroner. Komiteen understreker
betydningen av å videreføre det betydelige arbeidet som er lagt ned
i å dokumentere utviklingseffekter av Norfunds investeringer. Komiteen merker
seg også at Norfund er gitt en sentral rolle i regjeringens foreslåtte
satsing innen ren energi i 2011, og at om lag halvparten av Norfunds
investeringer er i fornybar energi.
Komiteen vil peke på at samarbeid
mellom staten og næringslivet om virksomhet i utviklingsland forutsetter
bevisst og kontinuerlig oppfølging av arbeidet med samfunnsansvar, mot
korrupsjon og uheldige sammenkoblinger av statlige egeninteresser
og bistandsinnsats. Komiteen vil gi honnør til de
bedrifter som driver små eller store prosjekter som gir positiv utviklingseffekt
og fremme av næringsliv i utviklingsland. Komiteen vil
samtidig understreke viktigheten av at norsk næringsliv, særlig i
markeder der døråpneren har vært bistandssamarbeid, påtar seg et
ansvar for å holde en svært høy standard i forhold til samfunnsansvar
og arbeidstakerrettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til dette flertallets generelle merknad
om behovet for å styrke innsatsen gjennom sivilt samfunn og den
globale vaksinealliansen, GAVI, og de omdisponeringer innen bistandsbudsjettet
som foreslås som følge av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det er og må være en grunnleggende forskjell mellom
næringslivets og myndighetenes samfunnsansvar. Myndighetene og politikerne
er ansvarlige overfor velgerne, mens bedriftene, så lenge de opererer innenfor
lovlige juridiske rammer, i utgangspunktet bare er ansvarlige overfor
aksjonærene og eierne. Næringslivets samfunnsansvar innebærer først
og fremst å gjøre det næringslivet kan best; å bidra til verdiskaping
og økonomisk vekst gjennom å selge sine produkter på det frie, åpne
markedet. Disse medlemmer har merket seg konklusjonene
i en undersøkelse fra 2008 utført av Oxford Research og Rambøll
Management som viser at det koster norsk næringsliv 57 mrd. kroner
årlig, tilsvarende 2,6 pst. av BNP, å tilfredsstille informasjonskravet
i offentlige lover og forskrifter. På denne bakgrunn er disse medlemmer skeptiske
til en utvikling mot stadig mer omfattende og obligatoriske reguleringer
for norske bedrifter, all den tid dette vil kunne ha betydelige
konkurransevridende effekter for norske engasjementer i konkurranseutsatte næringer
internasjonalt. Ettersom de fleste norske bedrifter i utlandet har
høye standarder på HMS-området, vil en slik konkurransevridning kunne
føre til at markedssegmenter tas over av bedrifter fra andre land
med langt lavere standarder på området. Gode intensjoner kan på denne
måten bidra til dårlige konsekvenser.
En rapport utgitt av Verdensbanken viser til
at kun 8 til 10 pst. av handelen i sørlige Afrika er intraregional
og at omfattende handelsrestriksjoner bidrar til å undergrave næringslivet
i regionen. I så måte har disse medlemmer med interesse
merket seg konklusjonene i en studie utført av forskerne Djankov,
McLiesh og Romalho (2006) som viser at forbedret handelsfasilitering
vil kunne øke verdens BNP med 2,3 pst. på årlig basis. Disse
medlemmer viser også til en studie utført av John Page (2008)
ved Brookings Institute som slår fast at kostnadene ved å gjøre
forretninger i afrikanske land i gjennomsnitt er mellom 20 til 40
pst. høyere enn i andre u-land. I Swaziland kreves det opp til 10 ulike
prosedyrer og totalt ventetid på 66 dager for å starte en bedrift,
i tillegg til det å betale skatter, eksportavgifter og registrere
eiendom.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at
det opprettes en ekspertgruppe bestående av personer fra både offentlig
og privat sektor for å bistå de fattigste landene (MUL-landene)
og andre lavinntektsland med å treffe tiltak for å redusere byråkratiske
hindringer for entreprenørskap, handel og innovasjon. Gruppen kan administreres
gjennom Norfund med et årlig driftsbudsjett tilsvarende om lag 15
mill. kroner.
Afrika er det kontinentet som, etter disse
medlemmers mening, står overfor de største utfordringene
knyttet til entreprenørskap, fremveksten av et levedyktig, eksportrettet privat
næringsliv og vilkår for handel og investeringer. Disse medlemmer viser
til studien «Effective development assistance through competition»
av Clifford Zinnes (Brookings Institute, 2009) som introduserer
en insen-tivmekanisme kalt «prospective inter-jurisdic-tional competition»
(PIJC) hvor angitte jurisdiksjoner, fra land og nedover til landsbynivå,
konkurrerer om å oppnå på forhånd fastsatte utviklingspolititiske
målsettinger. Jurisdiksjonene kan være sammensatt av aktører både
fra privat sektor, sivilsamfunn og offentlige institusjoner, og
hensikten er å bidra til innovasjon og økt eierskap i utviklingspolitikken
gjennom å stimulere til konkurranse. PIJC har blitt forsøkt med
gode erfaringer i land som Indonesia, Russland og India, og det
er disse medlemmers mening at regjeringen burde prøve
ut slike tiltak i norskfinansierte prosjekter også.
Disse medlemmer viser til forskningsrapporten
«A Doing Business Facility: A proposal for enhancing business climate
reform assistance» utgitt av Todd Moss ved Center for Global Development
(2010) som foreslår å opprette en handelsfasiliteringsenhet for
å stimulere til utvikling av privat næringsliv i Afrika. Rapporten
skisserer klare retningsgivende prinsipper for en slik modell, blant
annet behovet for at donorer identifiserer klare insentiver for
reform, at ressursallokeringsregimet baseres på iverksatte tiltak
og resultater, at beslutninger treffes på uavhengig grunnlag og
at suksesskriterier defineres ut fra mer enn bare retorisk støtte
i mottakerlandene.
Disse medlemmer deler rapportens
syn om at en slik enhet burde benytte resultatbaserte indikatorer
for å identifisere reformvillige u-land hvor prosjekter kunne iverksettes
og videreutvikles. Donorenes beslutningsgrunnlag for valg av kandidater
til reformtiltak kunne etter disse medlemmers mening
tatt utgangspunkt i Verdensbankens Doing Business Report og Worldwide
Governance Indicators Project, hvor land som enten har penetrert
en definert reformterskel, som er «best reformator» i sin kategori
eller som har oppnådd en kombinasjon av disse kravene kvalifiserer
seg for støtte. Det er disse medlemmers oppfatning
at en slik handelsfasiliteringsenhet ikke nødvendigvis forutsetter
en ny institusjonell mekanisme, men at initiativet for eksempel
kan underlegges Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken eller
eventuelt Enheten for Investeringsklima (ICF).
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette en handelsfasiliteringsenhet
for Afrika tilsvarende budsjett på om lag 200 mill. kroner.»
Disse medlemmer viser til rapporten
«Index of Global Philantrophy and Remittances 2010» utarbeidet av
Hudson Institute hvor det fremgår at private investeringer, filantropi
og pengeoverføringer utgjorde 75 pst. av rike lands relasjoner med
u-landene i 2009, og at dette langt overgår det u-landene mottar
i bistand.
Disse medlemmer viser til Norads
resultatrapport for 2009, «Bistand og økonomisk utvikling: Ringer
i vannet eller dråper i havet?» hvor det vises til at det i norsk
bistand tradisjonelt har vært «skepsis til profittankegangen som
ligger til grunn for private bedrifter». Dette er etter disse
medlemmers mening en alvorlig nedvurdering av de prosesser
og mekanismer som har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom
gjennom de siste 50 årene. Rapporten fokuserer spesielt på de tre
landene Uganda, Malawi og Vietnam. Det er etter disse medlemmers oppfatning
ett suksesskriterium som går igjen i å forklare utviklingen i disse
landene de siste årene, nemlig handelsliberalisering og markedsøkonomi,
synliggjort gjennom formuleringer som «erstatte den sentralstyrte
planøkonomien», «privatisering og nedleggelse av ulønnsomme bedrifter»,
«friere handel med utlandet», «nedbygging av statlig drift» og «handelsliberalisering».
Disse medlemmer har merket seg
beregninger utført av Hoffmann (2008) i boken «Reinventing Foreign
Aid» om at det private næringsliv har tiltrukket seg mindre enn
10 pst. av de totale offentlige og private bistandsoverføringene
det siste tiåret. Disse medlemmer viser til Utenriksdepartementets
oversikt over den bilaterale bistanden og hvilke aktører som har
ansvaret for gjennomføringen av de ulike prosjekter, og merker seg
at norsk privat sektor og privat sektor som sådan kun benyttes som
kanal i henholdsvis 1 og 5 pst. av prosjektene i 2009. Disse
medlemmer mener dette er et uttrykk for at næringslivet
i svært liten grad involveres som aktør i utviklingspolitikken,
og ber regjeringen bidra til å øke privat sektors andel av disse
prosjektene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen inkludere utviklingen
av et levedyktig næringsliv som en integrert del av alle utviklingspolitiske
intervensjoner.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en oversikt over
hvordan norske tollbarrierer påvirker importmønsteret på varer fra
u-land.»
Disse medlemmer vil understreke
at tilgang på finansielle tjenester og kapital er avgjørende for
økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon, og at en stor andel
av husholdningene i mange u-land ikke har slik tilgang. Disse
medlemmer registrerer at det er en økende debatt om effekten
av mikrokreditt og ulike organisasjoners praktisering av dette virkemiddel. Disse medlemmer mener
det vil være fornuftig å ha en evaluering av mikrokreditt som virkemiddel og
de erfaringer som er gjort.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen evaluere erfaringene med
Mikrokreditt som et utviklingspolitisk virkemiddel.»
I denne sammenheng viser disse medlemmer også
til suksesshistorien bak den mobile betalingstjenesten M-PESA i
Kenya, som fra etableringen i 2007 frem til 2009 økte antall registrerte
kunder til over 7,3 millioner. Disse medlemmer viser
i så måte til studien «Expanding the Financial Services Frontier:
Lessons from mobile phone banking in Kenya» (2009) av forskerne
Kimenyi og Ndung’u ved Brookings Institute som fremhever at liberalisering
av mobiltelefonsektoren, fokus på å tiltrekke seg utenlandske investeringer
og sikre åpenhet og konkurranse mellom tilbydere er sentrale suksesskriterier
i utviklingen av slike betalingstjenester.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at regjeringen stadig understreker at
kamp mot skatteparadiser er et viktig ledd i en samstemt utviklingspolitikk.
For mange fattige land er det et stort problem at enorme midler unndras
beskatning gjennom slike arrangementer. Samtidig har det nå kommet
fram at Norfund, som står sentralt i forvaltningen av norsk bistand til
næringsutvikling i utviklingsland, selv bidrar til at betydelige
midler går via skatteparadiser. Dette medlem vil
peke på inkonsekvensen i dette og mener dette er i strid med det
erklærte mål om å oppnå en samstemt utviklingspolitikk. Dette
medlem vil derfor be regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag til hvordan en på dette punkt skal oppnå en mer samstemt norsk
politikk.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 499 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 410 000 000 |
Komiteen viser til
at overgangsbistanden brukes der det oppstår et behov som ikke kan dekkes
av den humanitære bistanden og hvor den langsiktige bistanden ikke
er tilstrekkelig etablert. Komiteen viser videre
til at denne bistanden skal være et fleksibelt virkemiddel i arbeidet
med tidlig gjenoppbygging etter konflikt eller naturkatastrofer. Komiteen har
videre merket seg at støtten fra dette kapitlet samordnes med støtten
som gis over kap. 163 og kap. 164.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til flertallets generelle
merknad om behovet for å styrke innsatsen gjennom sivilt samfunn
og den globale vaksinealliansen, GAVI, og de omdisponeringer innen
bistandsbudsjettet som foreslås som følge av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at bevilgningene til overgangsbistand med fordel kan begrenses til
færre land og sektorer. Disse medlemmer mener at
fundamentet i en bærekraftig utviklingspolitikk må være at mottakslandene
etter hvert skal kunne klare seg uten bistand.
Disse medlemmer merker seg at
flere av landene som mottar overgangsbistand er sårbare eller feilslåtte
stater som blant annet Zimbabwe, Sudan, Burma og Eritrea. Disse
medlemmer har merket seg forskningsrapporter som fremhever
at bistand som gis i en post-konflikt situasjon er spesielt utsatt
for korrupsjon og at donorene i mange tilfeller vektlegger ønsket
om fred mer enn fokuset på antikorrupsjon for på den måten å undergrave
den langsiktige utviklingen i mottakerlandet. Det er disse
medlemmers mening at forvaltningen av bistanden i slike
områder byr på særskilte utfordringer, og at kontrollmekanismer
knyttet til mislighold er særlig viktig ettersom risikoen for politisering
av bistanden er stor.
Disse medlemmer viser til en
rapport utgitt av FNs Monitorting Group for Somalia (mars 2010)
som hevder at det har vært utstrakt korrupsjon og mislighold i prosjekter
gjennom Verdens Matvareprogram (WFP) i landet, og at kontraktører
leid inn av WFP har vært involvert i våpensmugling og unndratt matvarehjelp
ment for lokalbefolkningen.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge bevilget overgangsstøtte tilsvarende 45 mill. kroner til
Uganda i 2009 rettet mot gjennomføringen av en treårig plan for
gjenoppbygging og utvikling av de borgerkrigsherjede, nordlige delene
av landet. Disse medlemmer er samtidig innforstått med
at norske myndigheter gir budsjettstøtte til Uganda. President Yoweri
Museveni gikk i 2009 til innkjøp av en Gulf Stream luksusjet tilsvarende
fem års norsk budsjettstøtte. Den ugandiske regjeringen valgte samtidig
å utsette en gjenoppbyggingsplan for områdene herjet av borgerkrigen
nord i landet på bakgrunn av mangel på penger. Norge har dermed
etter disse medlemmers mening indirekte vært med
på å finansiere luksusflyet til den ugandiske presidenten og dermed
undergrave fattigdomsbekjempelse og utvikling i landet.
Disse medlemmer ønsker derfor
å redusere bevilgningene som går via dette kapittel.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 2 542 600 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 2 794 200 000 |
Komiteen viser til
at humanitær bistand, fredsbygging og menneskerettigheter står sentralt
i regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk, og at kjernen i
humanitær innsats er å redde enkeltmenneskers liv, lindre nød og
sikre menneskelig verdighet uavhengig av rase, kjønn, religion eller
politisk tilhørighet. Komiteen viser videre til at
naturkatastrofer påvirker folks liv og levekår og komiteen har
merket seg at Norge vil være en betydelig giver i arbeidet med å
lindre nød som følge av naturkatastrofer.
Komiteen viser til at i en rekke
land krenkes menneskerettighetene uten at dette får noen form for
konsekvenser eller oppfølging – verken overfor de ansvarlige eller
overfor ofrene. Komiteen støtter derfor målene regjeringen
har satt for post 72 under dette kapitlet. Komiteen har
særlig merket seg, og komiteen støtter, målet om
å videreføre arbeidet for rettsstatsprinspipper, mot straffrihet
og tortur og for bekjempelse av dødsstraff.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til flertallets generelle
merknad om behovet for å styrke innsatsen gjennom sivilt samfunn
og den globale vaksinealliansen, GAVI, og de omdisponeringer innen
bistandsbudsjettet som foreslås som følge av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på de store humanitære utfordringene som eksisterer i verden
knyttet til krig, konflikt, migrasjon og klimaendringer. Disse
medlemmer vil derfor foreslå å øke bevilgningene til nødhjelp
og humanitær bistand for å bekjempe humanitære katastrofer. Store menneskemasser
er på flukt og søker trygghet fra krig og undertrykkende regimer,
og disse medlemmer mener det er både riktig og viktig å
sørge for rask og effektiv hjelp slik at de land som er mottagere
av store flyktningstrømmer makter denne oppgaven.
Disse medlemmer ser med bekymring
på konklusjonene i rapporten Freedom in the World 2010 utarbeidet
av menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House, om at verdens
land for fjerde år på rad har opplevd en tilbakegang i vilkårene
for de sivile og politiske rettighetene for befolkningen. Disse
medlemmer ser spesielt alvorlig på tilbakegangen i land
i Latin-Amerika, Midtøsten, Afrika og tidligere Sovjetunionen. Det
er etter disse medlemmers oppfatning viktig og riktig
at Norge bidrar til å spre de grunnleggende menneskerettighetene
til flere land, og på dette grunnlag øker disse medlemmer bevilgningene
til dette formålet.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen vil ha økt fokus på humanitær tilgang i konflikt- og
katastrofeområder. Det er disse medlemmers mening
at også politisk tilgang i større grad burde problematiseres, herunder
de retningslinjer og reguleringer mottakerlandet stiller som krav
for at bistands- og nødhjelpsorganisasjonene skal få tilgang til
et område. I denne sammenheng har disse medlemmer merket
seg konklusjonene i studier som viser til at slike organisasjoner
i flere tilfeller er blitt delaktige i konflikten eller aktør i
den politiske situa-sjonen de forsøker å avhjelpe.
Disse medlemmer støtter regjeringens
vektlegging av nulltoleranse mot korrupsjon i den humanitære bistanden
og ser frem til videre oppfølging med oppnåelse av konkrete resultater
på området.
Disse medlemmer mener at arbeidet
med menneskerettigheter er riktig og viktig, men stiller seg tvilende
til i hvilken grad bevilgningene til Gáldu Kompetansesenter kan
forsvares over denne budsjettposten og reduserer i sin helhet bevilgningene
til dette formålet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen
og vil under dette kapitlet styrke post 72 Menneskerettigheter med
10 mill. kroner. Disse medlemmer peker på behovet
for et sterkere fokus på menneskerettigheter generelt i norsk utviklingspolitikk
og på viktigheten av demokratisering som drivkraft for vekst og
fattigdomsbekjempelse.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 1 706 725 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 662 725 000 |
Komiteen er enig i
at bidrag til internasjonal fred og sikkerhet er en overordnet oppgave
i norsk utenrikspolitikk.
Komiteen merker seg at implementering
av sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet skal
prioriteres, og ser positivt på den norske innsatsen for å få en
sterk og slagkraftig enhet for kvinnespørsmål og likestilling i
FN. Komiteen støtter at man skal legge vekt på tiltak
for å fremme kvinners deltakelse i freds- og forsoningsprosesser
og fredsbyggende arbeid, samt å styrke barn og unges rettigheter
i fredsprosesser.
Komiteen peker på at spredning
av masseødeleggelsesvåpen og faren for en atomopprustning er en
av vår tids største trusler. Norges mål er en verden fri for kjernevåpen
og andre masseødeleggelsesvåpen. Norge spiller derfor en pådriverrolle
for ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning. Komiteen vil understreke
viktigheten av å arbeide for nedrustning og ikke-spredning av både
kjemiske våpen, biologiske våpen og atomvåpen. Komiteen vil likevel
bemerke at atomvåpen fortsatt er i en særstilling når det gjelder
død og ødeleggelse, og viser til Innst. S. nr. 29 (2008–2009), jf.
St.meld. nr. 27 (2007–2008).
Komiteen viser til at klimaendringer
og miljøforringelse kan gi grobunn for konflikter mange steder.
Det er behov for økt kunnskap om sammenhengene mellom klimaendringer, miljøproblem
og konflikter. Komiteen peker på at det også er viktig
å se opprustning og bruk av militære midler i et klima-, miljø-
og utviklingsperspektiv.
Komiteen peker på at frivillige
organisasjoner og forskningsnettverk over hele verden har en viktig
funksjon i å skape oppmerksomhet, engasjement og kunnskap om nedrustning
og ikke-spredning. Komiteen peker på at det er viktig
å styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer
og andre som arbeider med fred og konfliktløsning.
Komiteen peker på at arbeidet
for å avskaffe atomvåpen er viktig også fordi det kan oppstå irreversible
skader på miljøet ved utvikling, testing, bruk og destruksjon av
atomvåpen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at FN
er den viktigste internasjonale organisasjonen i arbeidet for å
skape en fredeligere verden.
Flertallet er positiv til foreslåtte
tiltak for de ODA-godkjente landene på Balkan. Det overordnede målet
for denne bistanden er å bidra til fred, forsoning, rettsstats-
og demokratiutvikling. Miljø- og likestillingsmessige hensyn skal,
så langt som mulig, vektlegges i alle prosjekter.
Flertallet mener at Norge må
være en pådriver i arbeidet for at NATO-landene skal gå foran i arbeidet
for nedbygging av masseødeleggelsesvåpen. NATO må kontinuerlig vurdere
sin atomstrategi for å bidra til å realisere målet om en verden
uten atomvåpen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
internasjonalt freds- og avspenningsarbeid er svært viktig og beklager
at FN ikke lever opp til ens ønsker og mål i denne anledning. Disse
medlemmer erkjenner at dette er medlemslandenes ansvar. Disse
medlemmer registrerer dessverre at altfor mange medlemsland
i FN opptrer slik at det ikke fremmer løsninger av væpnede konflikter. Disse medlemmer mener
dette ansvaret må bæres av mange land, både i og utenfor FNs sikkerhetsråd. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at arbeidet for
en atomvåpenfri verden ikke må gå på bekostning av mer nærliggende
og presserende utfordringer knyttet til spredning av bakteriologiske
og kjemiske våpen til diktaturer, svake stater og diverse terrorgrupper.
Disse medlemmer mener at arbeidet
med fred og forsoning må gjøres på en mer kostnadseffektiv måte. Disse
medlemmer er samtidig av den oppfatning at det ikke er mangelen
på nedrustnings- og ikkespredningsinitiativer som er skyld i mang-lende
progresjon på området, men heller mangelen på koordinering mellom
de ulike grupper og organisasjoner samt mangelen på politisk vilje
i de involverte staters politiske ledelse.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det ikke nødvendigvis er slik at budsjettmidler frigjort som
følge av nedrustning blir benyttet til velferdstiltak i u-landene,
og at problemer knyttet til ombyttbarhet eller fungibilitet står
sentralt i disse prosessene.
Disse medlemmer mener det er
av stor betydning at Norges politikk knyttet til fred og forsoningsarbeidet
baserer seg på forsvar av grunnleggende menneskerettigheter, og
at man således ikke støtter prosesser og/eller regimer som aktivt
arbeider mot disse prinsipper.
Disse medlemmer viser til en
forskningsrapport utarbeidet av Norsk Utenrikspolitisk Institutt
(2007) som fremholder at det i bistand- og engasjementspolitikken
er blitt viktigere for Norges selvforståelse at praksisene opprettholdes,
enn at de gir resultater. Det er således disse medlemmers mening
at Norges engasjement i fredsprosesser har gitt til dels svært ulike
resultater gjennom de siste tiårene. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta eksterne
evalueringer av alle norske fred- og forsoningsinitiativer de siste
30 årene».
Eventuelle kostnader og proveny dekkes inn gjennom
omprioritering innenfor eksisterende budsjettramme.
Disse medlemmer viser til en
studie utført av den anerkjente bistandsforskeren Paul Collier (2007)
om at så mye som 40 pst. av afrikanske lands militærutgifter kan
være finansiert av bistand. Disse medlemmer har også
merket seg konklusjonene i studier som påviser en negativ sammenheng
mellom militærutgifter og økonomisk vekst i afrikanske land.
Disse medlemmer viser til studien
«Where does the money go: Best and worst practices in foreign aid»
utført av forskerne Easterly og Pfutze (2008) som hevder at det
er lite eller dårlig tilgang til data om hvordan bistandsorganisasjonene
opererer, og at organisasjonene selv er lite transparente og åpne
i forhold til egne driftsbudsjetter og resultater. Disse
medlemmer mener det bør etableres bindende politiske og etiske
kjøreregler/Code of Conduct for ikke-statlige organisasjoner som
opererer i krig og konfliktsoner.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 762 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 790 600 000 |
Komiteen vil understreke
at opplæring, forsk-ning og høyere utdanning på de fattige landenes egne
premisser er basis for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Komiteen er
enig i betydningen av kapasitetsbygging og kompetanseutvikling innen
høyere utdanning og forskning i utviklingsland. Komiteen viser
til at over halvparten av midlene under dette kapitlet går til kapasitets-
og kompetansebygging innen høyere utdanning og forskning i utviklingsland. Komiteen viser
også til at utvik-lingsforskning i Norge finansieres over dette
kapitlet. Forskning av denne typen bidrar til å styrke kompetanse
til fagmiljøene, som bistandsaktører kan ha nytte av i utformingen
av norsk bistandspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
noe skeptisk til at man bidrar med midler til Kina og India. Dette
er land som i de senere år har hatt en voldsom økonomisk vekst og
som må anses å kunne bruke egne resurser til å formidle kunnskap
om velferdsmodeller til Den sentrale partiskolen i Kina eller kunnskap om
økt utvinning av eksisterende oljereservoarer i India. At regjeringen
også ønsker å bruke samarbeidsbistand til velferdsmodeller og samfunnsutvikling
finner også disse medlemmer noe underlig.
Disse medlemmer viser til at
antallet bistandsdonorer har økt de siste årene, og at det nå er
flere bistandsorganisasjoner enn noen gang. Disse medlemmer merker
seg konklusjonene i en studie utført av forskeren Homi Karas ved Brookings
Institute (2009) som viser til at bare et fåtall av de mange tusen
bistandsorganisasjonene som opererer internasjonalt er evaluert
i forhold til effektivitet, resultatoppnåelse og kontroll. Disse
medlemmer er kjent med at flere bistandsorganisasjoner den
siste tiden er blitt kritisert for høye administrasjonskostnader, manglende
kontroll- og resultatstyring og mislighold av bistandsmidler. Disse
medlemmer viser til at Charity Navigator i USA er en organisasjon
som bidrar med uavhengig, kvantitativ evaluering av over 5 000 ulike
bistandsorganisasjoner i landet. Disse medlemmer vil foreslå
at det øremerkes 1 mill. kroner for utlysning av oppdrag knyttet
til etableringen av en slik organisasjon i Norge.
Disse medlemmer merker seg at
det i Prop. 1 S (2010–2011) fremgår at det ikke er gjort mange studier
av FN som kanal for bistand. Disse medlemmer er kjent
med at Norad fra og med 2007 har publisert årlige «evalueringsrapporter»,
og viser til Fremskrittspartiets kommentarer til disse under kapittel
141. Disse medlemmer har merket seg uttalelsene fra blant
annet professor Lise Rakner fra CMI/UiB om at bistandsevalueringer
er blitt en global industri med lite rom for kritikk. Disse
medlemmer støtter dette synet, og mener mange evalueringer
er preget av lettvint og ukritisk arbeid med populistisk retorikk
og fine bilder. Samtidig er disse medlemmer av den
oppfatning at det er behov for mer kvantitativt rettet forskning
på resultatene av bistanden, og at randomisering og kontrollert,
randomisert dobbel-blind evaluering (RCT) historisk sett har utgjort en
svært liten andel av bistandsevalueringer. Disse medlemmer viser
til at det utføres toneangivende arbeid på dette området ved Massachusetts
Institute of Technology i USA. Disse medlemmer foreslår
at det øremerkes 1 mill. kroner til forskning på randomisering i
bistanden.
Disse medlemmer viser til at
ca. 1,6 milliarder mennesker ikke har tilgang til elektrisitet,
og at ytterligere over 2 milliarder mennesker har «kvist og grener»
som primær energikilde. Disse medlemmer viser til
at mange underutviklede land preges av dårlig utbygd infrastruktur
for produksjon og overføring av elektrisitet. I den sammenheng fremstår
småskala, lokal elproduksjon som en nødvendig tilnærming for å øke
tilgangen til elektrisitet. Disse medlemmer viser
videre til norsk kompetanse rundt solenergi, og ønsker at norsk
solcelleteknologi i større grad vurderes brukt i bistandsarbeidet
for å spre tilgang til elektrisitet. Disse medlemmer foreslår
derfor at det bevilges 2 mill. kroner til et begrenset prøveprosjekt for
bruk av norsk solcellekunnskap i bistandssammenheng.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 2 422 867 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 2 488 995 000 |
Komiteen merker seg
at de totale bevilgningene over kapitlet er 2 488 995 000 kroner,
og at over 85 pst. av disse midlene går til å finansiere post 73,
klima- og skogsatsingen tilsvarende 2 163 000 000 kroner. Komiteen er
kjent med at miljø, klima og bærekraftig utvikling er et viktig
satsingsområde i regjeringens utviklingspolitikk.
Komiteen merker seg at bevilgningene
til posten 71 i hovedsak benyttes til oppfølging av internasjonale
prosesser knyttet til de helserelaterte tusenårsmålene, til oppfølging
av Paris-erklæringen om bistandseffektivitet, til arbeidet med «decent
work-agendaen» samt bidrag til u-landenes deltakelse i det globale
handelssystemet. Komiteen viser til at bevilgningen
i 2009 blant annet ble benyttet til å støtte arbeidet for formalisering
av fattiges bruks- og eiendomsrettigheter, samt til å videreføre
WTOs Trade Facilitation Trust Fund hvor u-landene evaluerer egne
muligheter for handelsfasilitering. Komiteen støtter
dette arbeidet. Komiteen registrerer samtidig at
det ble gitt reisestøtte til representanter fra de minst utviklede
landene til å delta på internasjonale møter om handelsfasilitering. Komiteen registrerer
at arbeidet i 2011 blant annet vil fokusere på tiltak for styrking
av arbeidstakers rettigheter i Angola, Brasil, India, Kina og Sør-Afrika.
Komiteen er kjent med at bevilgningene
til post 72 i hovedsak er rettet mot innsats for forebygging av
naturkatastrofer samt klimatilpasning i u-landene. Aktiviteten i
2009 var blant annet rettet mot Verdensbankens fond for kapasitetsbygging
på karbonfangst og lagring i u-land. Komiteen merker
seg at øvrige organisasjoner og tiltak som ble støttet blant annet
inkluderer utviklingsbankens tilpasningsfond, FNs klimapanel (IPCC),
Den globale kjemikaliestrategien, ulike initiativer for bevaring
av biologisk mangfold, en forstudie om tilpasning til klimaendringene
i Himalaya samt støtte til fond som fremmer fornybar energi og energieffektivisering
i u-land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Norad forvaltet om lag 172 mill. kroner til norske og internasjonale NGO-er
og utredningsorganisasjoner, at det ble utbetalt rundt 123 mill.
kroner til den brasilianske utvik-lingsbanken for støtte til Amazonasfondet
og at det også er utbetalt midler til REDD-tiltak i Tanzania og
Indonesia. Disse medlemmer merker seg også at Norge
signerte en intensjonsavtale med Guyana i november 2009.
Klima- og skogsatsingen reiser etter disse medlemmers mening
en rekke sentrale problemstillinger knyttet til målbarhet, ombyttbarhet, lokalt
eierskap, korrupsjon og kontrollaspekter som ikke belyses i tilstrekkelig
grad fra regjeringens side.
Disse medlemmer mener regjeringens
begrunnelse for klima- og skogsatsingen baserer seg på to motstridende
hensyn om at innsatsen er ment å gi raske og kostnadseffektive reduksjoner i
klima-gassutslipp, samtidig som tålmodighet, langsiktighet og vilje
til prøving og feiling er viktige elementer i satsingen. Disse
medlemmer viser i så måte til høringsuttalelse fra Regnskogfondet
som påpeker at det ofte tas for gitt at REDD vil bidra til både
reduserte klimagassutslipp, bevaring av skog og styrking av rettigheter for
lokalbefolkningen. Disse medlemmer er således, i
likhet med Regnskogfondet, bekymret for at problemene og de kontraproduktive
resultatene av en dårlig REDD-avtale ikke tas tilstrekkelig alvorlig
og belyses i Norge eller i andre donorland. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at politisk prestisje i forhold til REDD
og REDD+ aldri må medføre at man kompromitterer i forhold til grunnleggende krav
som åpenhet, antikorrupsjon og resultater i satsingen.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av eiendomsrettigheter knyttet til bærekraftig utvikling
av naturressurser og registrerer samtidig at disse rettighetene
ifølge International Property Rights Index 2010 står svakt i mange land
i Sør-Amerika og Afrika, hvor satsingen i hovedsak vil finne sted.
Disse medlemmer er kjent med
rapporten «REDD Myths» fra Friends of the Earth fra desember 2008
som tar for seg de foreslåtte mekanismene som skal redusere de globale
klimautslippene ved hjelp av bevaring av skog. Rapporten viser til
at kostnads-overslagene for ordningen er estimert til mange titalls
mrd. kroner hvert år. Dette skaper insentiver for u-landene til
å iverksette de foreslåtte prosjektene uten at det er tatt tilstrekkelig
hensyn til om mekanismene vil virke og hvilke eventuelle uintenderte
konsekvenser de vil ha. Disse medlemmer merker seg
at rapporten også er skeptisk til om mekanismene vil fungere i autoritære
og korrupte regimer og frykter at de vil kunne bli en gylden mulighet
for disse regimene til å sikre seg fremtidige inntekter.
Disse medlemmer viser til at
Guyana, Indonesia og Tanzania er blant samarbeidspartnerne i skogsatsingen,
og at disse landene har betydelige utfordringer knyttet til korrupsjon
som synliggjort blant annet i Transparency Internationals årlige
antikorrupsjonsindekser. Disse medlemmer er kjent
med at Norge har støttet det såkalte HIMA-prosjektet i Tanzania
siden oppstarten i april 2010, for å bistå lokalsamfunnene i å bevare
skog på Zanzibar, hvor bistandsorganisasjonen CARE, flere andre
NGO-er og det lokale landbruksdepartementet er involvert. Det er
imidlertid disse medlemmers oppfatning at det blant
lokale myndigheter på Zanzibar er en manglende erkjennelse av utfordringer
knyttet til korrupsjon, og det blir blant annet hevdet at fenomenet
ikke forekommer som følge av høye etiske og moralske standarder
i islam.
Disse medlemmer viser til at
landsbyboere på Zanzibar i realiteten skal kompenseres for en ikke-økonomisk
virksomhet (bevaring av skog), og samtidig forholde seg til et internasjonalt
karbonmarked som ennå ikke er implementert eller tilgjengelig. Det
er derfor vanskelig, slik disse medlemmer ser det,
å se for seg hvordan prosjektet skal være bærekraftig og bidra til økonomisk
utvikling og fattigdomsreduksjon i lokalsamfunnene.
Disse medlemmer er kjent med
at det finske konsulentfirmaet Indufor Forest Policy Consulting
er innleid av Norad for å evaluere skogprosjektet/REDD i Tanzania,
og at selskapets første evalueringsrapport blant annet viste til
at det var for tidlig å si om de bevilgede midlene til REDD i Tanzania
ville være tilstrekkelig for å oppnå målsettingene i prosjektet.
Disse medlemmer er innforstått
med at u-landenes tilgang til finansiering av tiltak gjennom Verdensbankens
skogfasilitet blant annet er betinget av at det utarbeides en såkalt
Readiness Plan Idea Note (R-PIN), hvor landene redegjør for utfordringer
knyttet til implementeringen av tiltakene nasjonalt. Disse
medlemmer viser til en studie utført av forskerne Davis
og Crystal ved den uavhengige tenketanken World Resources Institute
(februar 2009) som evaluerer de 25 nasjonale R-PIN som så langt
var godkjent av FCPF. Evalueringen ser blant annet på hvordan kandidatlandene
vurderer utfordringer knyttet til nasjonal skogforvaltning, korrupsjon, rettssikkerhet,
etterlevelse av lover og regler samt eiendomsrettigheter, og disse
medlemmer merker seg studiens konklusjoner om at bevissthet
rundt disse problemstillingene ofte er svak eller ikke-eksisterende
i mange av landene.
Disse medlemmer viser til at
WRI-studien (februar 2009) identifiserer flere generelle problemstillinger:
mange R-PIN legger
opp til svært begrenset evaluering, og viser i mange tilfeller også
begrenset forståelse av potensielle konflikter knyttet til tilgang
og eierskap til land, samt hindringer for implementering av reformer
på dette området.
få R-PIN erkjenner mulighetene for potensielle konflikter
mellom politiske forslag for bekjempelse av skogforringelse på den
ene siden, og politiske intervensjoner innenfor landbruk og infrastruktursektoren
på den andre siden.
få R-PIN tar for seg utfordringer knyttet
til innsamling og deling av informasjon knyttet til prosjektene,
og utfordringer knyttet til uavhengig overvåking og evaluering av
disse.
utviklingen av nasjonale mekanismer for
distribueringen av finansielle ressurser fra REDD-prosjektene er
en sentral utfordring som i liten grad er problematisert i R-PIN.
Til tross for at gode- og byrdefordelingsmekanismer foreligger i
enkelte land, identifiseres ikke styrker og svakheter ved disse
mekanismene. Manglende fokus på disse problemene vil i betydelig
grad øke risikoen for korrupsjon og mislighold av midlene.
Disse medlemmer er innforstått
med at Norge i 2009 bevilget 105,20 mill. kroner gjennom den afrikanske
utviklingsbanken til støtte for aktiviteter i Kongobassenglandene. Disse medlemmer merker
seg at WRI evaluerer Den demokratiske republikken Kongos R-PIN,
og identifiserer at forpliktelser knyttet til sivilsamfunnsdeltakelse
i prosessene er svakt fundamentert, at uklare eiendomsrettigheter
er en betydelig faktor som påvirker avskoging og at kapasitetsutfordringer
utover logistikk og teknisk innsikt i liten grad diskuteres.
Disse medlemmer registrerer videre
at evalueringen av Guyana identifiserer utfordringer som utdatert
og begrenset lovverk knyttet til skogforvaltning og eiendomsrettigheter,
mangelfull problematisering av behovet for koordinering av innsatsen
samt manglende uavhengige evalueringer av tiltakene.
Hva gjelder Madagaskar, merker disse
medlemmer seg at WRI hevder enkelte nasjonale lover knyttet
til skogforvaltning er utdaterte, inkonsistente eller vanskelige
å etterleve, at uklare eiendomsrettigheter bidrar til å understøtte
insentiver for skogforringelse, at nasjonale analyser av skogforringelse
stort sett har vært initiert av donorer og at alternative inntektskilder
i liten grad diskuteres i R-PIN.
Disse medlemmer viser til en
studie utført av forskerne Davis, Crystal et al. ved World Resources
Institute (juli 2010) som evaluerer de såkalte Readiness Preparation
Proposals (R-PP) som kandidatlandene til FCPF har levert til godkjennelse. Disse
medlemmer registrerer at studien vurderer R-PP for Tanzania,
og at WRI blant annet identifiserer utfordringer knyttet til manglende
konfliktløsningsmekanismer, vesentlige uklarheter knyttet til transparens
og åpenhet i den nasjonale konsulteringsprosessen, manglende problematisering
av utfordringer knyttet til tidligere og eksisterende gode- og byrdefordelingsmekanismer
i skogforvaltningen. Videre merker disse medlemmer seg
at WRI viser til manglende identifisering av mekanismer for uavhengig
oppsyn i forhold til implementeringen av REDD i Tanzania, og at
det til tross for at korrupsjon nevnes i R-PP ikke vises til noen tiltak
rettet mot bekjempelse av korrupsjon i skogforvaltningen i landet
så langt.
Disse medlemmer er således kjent
med at det tidligere er blitt avdekket korrupsjon i det norskstøttede
prosjektet Management of Natural Resources Programme (MNRP) i Tanzania
hvor også skogforvaltning inngikk, og at myndighetene i landet over
lengre tid har forhandlet med Norge om tilbakebetaling av midler
som følge av det avdekkede misligholdet.
Disse medlemmer viser til World
Resources Institute evaluering av R-PP for Madagaskar (R-PP januar
2010), Guyana (R-PP april 2010), Demokratiske Republikken Kongo
(R-PP mars 2010) og Indonesia (R-PP mai 2009).
Hva gjelder Indonesia registrerer disse
medlemmer at evalueringen identifiserer utfordringer knyttet
til manglende konfliktløsningsmekanismer i skogforvaltningen, manglende
problematisering av utfordringer knyttet til koordinering mellom
nasjonale og lokale myndigheter og at R-PP ikke foreslår mekanismer
for uavhengig overvåking og kontroll.
Disse medlemmer merker seg at
evalueringen av Madagaskar identifiserer at landets R-PP ifølge
WRI har særskilte utfordringer knyttet til etab-lering av en konfliktløsningsmekanisme
i forvaltningen av skogressurser, at det ikke foreslås eksplisitte
overvåkings- og kontrollmekanismer for REDD, at det ikke spesifiseres
om informasjon om prosjektene vil være allment tilgjengelig og hvordan
dette skal sikres samt at sannsynligheten for konflikter som følge
av omstridte eiendomsrettigheter er stor, og at den institusjonelle
kapasiteten på dette området er svak.
Når det gjelder Guyana, merker disse
medlemmer seg at WRI identifiserer særskilte utfordringer
knyttet til transparens, kontroll og overvåking av de finansielle
transaksjonene relatert til REDD. I tillegg er disse medlemmer bekymret
over at antikorrupsjon og sanksjoner ved avdekket mislighold, ifølge
WRI, ikke diskuteres inngående i landets R-PP.
Avslutningsvis vurderer WRI Den demokratiske republikken
Kongos R-PP, og disse medlemmer merker seg at utfordringene
i denne ifølge WRI knyttes til manglende legitimitet, transparens
og representativitet i initiativer for involvering av sivilsamfunnsaktører
i REDD og uklarheter i eiendomsrettigheter knyttet til skogforvaltning. Disse
medlemmer legger spesielt merke til og er bekymret over
at antikorrupsjon ifølge WRI ikke i særlig grad er et tema i den
nasjonale R-PP, og at effektive tiltak og sanksjoner for bekjempelse
av ulovlig hogst og annet mislighold knyttet til skogforvaltning
er nærmest ikke-eksisterende i landet.
Disse medlemmer viser til studien
«Does REDD+ threaten to recentralize forest governance?» utgitt
av forskerne Phelps et. al. i det akademiske tidsskriftet Science
(Nr. 328, 16. april 2010), som hevder at desentralisert skogforvaltning
både er kostnadseffektivt og bidrar til å øke lokalbefolkningens
involvering i forvaltningen av felles ressurser. Disse medlemmer merker seg
studiens påpekning av at sentrale myndigheter ofte har reversert
reformer for desentralisering i skogforvaltningen, når myndighetene er
blitt introdusert for sterke insentiver til å gjøre dette. Disse
medlemmer registrerer studiens konklusjoner om at finansieringen
samt retningslinjene for REDD+ kan underminere lokal skogforvaltning,
at et internasjonalt karbonmarked vil øke markedsverdien til hittil
uberørt skog og dermed øke sannsynligheten for økt kontroll og overvåking
av skogen, og at nasjonale aktører i dette markedet har få insentiver til
å skape lokale partnerskap.
Disse medlemmer viser til estimater
fra 2007 utarbeidet av organisasjonen Global Timber som anslår at
over halvparten av all eksport av tømmer fra REDD-kandidatlandene
Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Tanzania
og Indonesia var ulovlig, og at kriminelle nettverk og korrupsjon
knyttet til ulovlig hogst og eksport av skog var utbredt i en rekke land.
Rapporten viser blant annet til at så mye som 10 millioner kubikkmeter
tømmerstokker sannsynligvis ble ulovlig eksportert fra Indonesia
alene i løpet av første kvartal i 2006. Det er disse medlemmers mening
at dette understøtter Interpols bekymring for at organiserte kriminelle
vil utnytte REDD og at initiativets størrelse gjør det tilnærmelsesvis
umulig å overvåke.
Disse medlemmer viser til en
studie utført av forskerne Barr et. al. (2010) ved Center for International
Forestry Research som analyserer Indonesias skogforvaltning i perioden
1989 til 2009. Om lag 90 millioner hektar av Indonesias landområde
er dekket av skog og landet har verdens tredje største areal av
tropisk skog. Indonesia er samtidig det landet i verden som avgir mest
CO2 fra avskoging og skogforringelse. Disse medlemmer registrerer
studiens påstander om at en stor del av disse problemene fremdeles
preger landets skogforvaltning:
svak finansforvaltning
og ineffektiv administrasjon av statlige midler i offentlige institusjoner
offentlige investeringer i plantasjer og
rehabilitering av forringet skog som ved gjentatte anledninger ikke
har gitt resultater
revisjoner utført av Indonesia Supreme
Audit Board som har dokumentert utbredte uregelmessigheter og manglende
internkontroll i ansvarlige departementer.
et stort flertall av korrupsjonssakene
involverer straffrihet. Mange av de samme selskapene som tidligere
har vært knyttet til korrupsjon vil også være blant de som ønsker
å sikre seg økonomiske konsesjoner gjennom fremtidige REDD-prosjekter.
Mange av disse selskapene har tette bånd til det offentlige eliteapparatet,
og er i fordelaktige posisjoner i forhold til å få anbud på prosjekter.
Disse medlemmer er, i likhet
med studien, enig i at en betydelig tilførsel av finansielle ressurser
gjennom REDD+ vil øke presset på allerede svake institusjoner samt
gjøre behovet for økt åpenhet, kontroll og overvåking ennå viktigere.
Disse medlemmer viser til studien
«The end of the hinterland: forests, conflict and climate change»
utgitt av koalisjonen Rights and Resources Initiative (RRI, 2009/2010)
som blant annet fremmer lokalt eierskap og reformer i forvaltningen
av skog i u-land. Norad er blant de som har støttet studien, og disse
medlemmer merker seg med stor interesse at forfatterne hevder
at politisk vilje, og ikke tilgang på finansielle ressurser, er
den største utfordringen knyttet til REDD og at verdens skogland
er langt fra å være klare for REDD på dette området. Det hevdes
blant annet at flere institusjoner som er involvert i utviklingen
av REDD har omstridte rulleblad knyttet til menneskerettigheter
og miljøforvaltning, og at tvilsomme prosjekter allerede er igangsatt
i en rekke REDD-land. Disse medlemmer er kjent med
at Norge støtter prosjekter for bevaring av skog i Papua Ny Guinea
gjennom FN, og at lederen for landets klimakontor ble suspendert
i 2009 etter anklager om massiv korrupsjon. Disse medlemmer registrerer
RRI-studiens påstander om at handel med karbonkvoter i Papua Ny
Guinea har tiltatt før et tilstrekkelig juridisk rammeverk er på plass,
og at et formalisert karbonmarked knyttet til skog så langt ikke
eksisterer. Videre har landets forpliktelser knyttet til REDD så
langt ikke bidratt til forbedret skogforvaltning og hogstpraksis.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge og Guyana inngikk en intensjonsavtale (MOU) i november
2009, at sentrale elementer av avtalen innebærer opprettelsen av
Guyana REDD+ Investment Fund (GRIF) og at landet potensielt kan
motta 250 mill. USD fra Norge gjennom REDD frem mot 2015. Eksisterende
studier av avskogingen i Guyana gir vidt forskjellige konklusjoner
om hvor raskt denne skjer, og de fleste kilder oppgir mellom 0,1
pst. og 0,4 pst. per år. Disse medlemmer viser til
en rapport utgitt av organisasjonen REDD Monitor (2010) som hevder
at avskogingsraten ble satt uforholdsmessig høyt i intensjonsavtalen
mellom Norge og Guyana, slik at sistnevnte i realiteten kan øke avskogingen
og likevel motta bistand fra Norge. Disse medlemmer registrerer
videre ar REDD Monitor har flere innvendinger mot Norges MOU med
Guyana:
ifølge intensjonsavtalen
skal alle midler som kanaliseres gjennom GRIF underlegges Verdensbankens
sikkerhetsforanstaltninger og kontrollmekanismer. REDD Monitor hevder
at vilkårene i MOU på et senere tidspunkt er brutt ved at mindre
rigide sikkerhetsforanstaltninger og kontrollmekanismer fra andre
internasjonale partnere skal kunne vurderes.
kravet om sikkerhetsforanstaltninger og
kontrollmekanismer nedfelt i intensjonsavtalen er ytterligere svekket
som følge av opprettelsen av en ny enhet, Financial Intermediary
Fund (FIF) som norske midler kanaliseres gjennom.
intensjonsavtalen oppgir at utbetalinger
til Guyana vil være resultatbasert. REDD Monitor hevder at grunnleggende
mekanismer for å avgjøre dette ennå ikke er opprettet. Arbeidet med
å overvåke resultater ble delegert til den amerikanske organisasjonen
Rainforest Alliance (RA), og utbetalinger på 30 mill. USD til GRIF er
allerede iverksatt før RA har igangsatt sitt arbeid.
sentrale ansatte i Rainforest Alliance
påstås av REDD Monitor å ha interesser i skogselskaper i Guyana,
og at dette kan så tvil om deres uavhengighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet konstaterer at
regjeringens klima- og skoginitiativ så langt har vært meget vellykket,
og vekket betydelig positiv internasjonal oppsikt: USAs president
Barack Obama uttrykte under sitt Indonesia-besøk i november 2010 sterk
støtte og vilje til å bidra til klima- og skogpartnerskapet mellom
Indonesia og Norge.
Disse medlemmer vil også henlede
oppmerksomheten på en spesialrapport om skog i det anerkjente tidsskriftet
The Economist fra september dette år, der de unike verdier verdens
tropiske skoger representerer, ble understreket, og en global klima-
og skogsatsning – basert på de samme prinsipper som ligger til grunn
for det norske initiativet – ble trukket frem som det antagelig
eneste håp for å redde disse skogene.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at reduserte utslipp av klimagasser som følge av redusert avskogning
i Brasil – som er klima- og skoginitiativets viktigste samarbeidspartner
– antagelig er det største enkeltstående tiltak mot global oppvarming
de siste 5 årene.
Disse medlemmer viser til at
muligheter, risiko og strategi for klima- og skogprosjektet ble
fyldestgjørende presentert av regjeringen i St.prp. nr. 1 (2008–2009).
Oppfølging av disse strategiene, for blant annet å redusere muligheter for
misbruk av midler og for å ivareta hensyn til biologisk mangfold
og lokalbefolkningenes rettigheter, inkl. urfolks rettigheter, er
en sentral del av klima- og skoginitiativets daglige arbeid. I tillegg
har klima- og skoginitiativet selv initiert en samtidsevaluering,
nettopp for å kunne justere kursen underveis og dermed sikre best
mulig måloppnåelse.
Disse medlemmer vil påpeke at
både for Brasil, Indonesia og Guyana – som så langt er klima- og
skoginitiativets hovedsatsninger – ligger et omfattende rammeverk
for resultatbasering og uavhengig verifikasjon til grunn.
Disse medlemmer mener det er
grunn til å påpeke at utviklingen i Tanzanias klima- og skogsatsing
viser en positiv utvikling, og at saken mellom Norge og det tanzanianske
departementet for naturressurser nå er løst.
Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av klima- og skoginitiativets satsning i Kongobassenget,
der mer enn 50 millioner mennesker er direkte avhengig av skogen
og dens ressurser for sin overlevelse, og satsningen på FNs klima-
og skogprogram (UN REDD).
Disse medlemmer vil påpeke at
de såkalte R-PINs, som medlemmene fra Fremskrittspartiet synes å
anta er fasiten for enkeltlands satsning på REDD, snarere er begynnelsen
på en lang og krevende prosess for å lykkes med å redusere avskogning
og skogforringelse på en sosialt, miljømessig og økonomisk forsvarlig
og bærekraftig måte. Disse medlemmer vil videre understreke
at flere land har vist betydelig fremgang blant annet basert på
den konstruktive kritikk World Resources Institute er kommet med.
Disse medlemmer stiller seg uforstående
til påstander om at fordi det i fremtiden kan bli snakk om store
pengeoverføringer gjennom en global klima- og skogsatsning under
FN, så skaper dette «insentiver for u-landene til å iverksette de
foreslåtte prosjektene uten at det er tatt tilstrekkelig hensyn
til om mekanismene vil virke og hvilke eventuelle uintenderte konsekvenser
de vil ha». Poenget er jo nettopp at land som ikke skaper mekanismer
som virker, heller ikke vil oppnå resultater og dermed ikke motta
resultatbasert støtte. Videre vil det konsekvent etab-leres sosiale,
miljømessige og finansielle sikkerhetsforanstaltninger både for
norske prosjekter og for den globale mekanismen man forhandler om
under klimakonvensjonen.
Disse medlemmer vil også understreke
at påstandene er blitt tilbakevist både av den norske og den guyanske
regjering og av Rainforest Alliance.
Disse medlemmer vil understreke
at utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland utgjør
om lag en seksdel av de globale årlige klima-gassutslippene, og
at målet om maksimalt to graders global oppvarming ikke vil kunne
nås uten kraftige reduksjoner i utslippene fra skogødeleggelser.
I tillegg har en lang rekke autoritative studier og analyser vist
at utslippene fra skogsødeleggelser kan reduseres til en lavere kostnad
og raskere enn de fleste andre utslippsreduserende tiltak. Disse
medlemmer vil også påpeke at tiltak mot skogødeleggelser,
i tillegg til å være nødvendige av klimahensyn, vil ha flere positive
tilleggseffekter, som opprettholdelse av livsgrunnlaget for befolkningsgrupper
som lever i og av skogene og bevaring av skogens rike biologiske
mangfold og uvurderlige økosystemtjenester.
Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at regjeringen gjennom klima- og skoginitiativet bidrar mer
enn noe annet i-land til å redusere avskogning i utviklingsland.
Disse medlemmer merker seg at
klima og skog på få år er blitt et av de områder der FNs klimaforhandlinger
har kommet lengst, ikke minst takket være Norges innsats, samt at
det ble inngått et internasjonalt REDD+ partnerskap i Oslo i mai
2010, som nå omfatter nærmere 70 land, og der omkring 4 mrd USD
ble lovet til klima- og skogsatsningen i årene 2010 til 2012.
Disse medlemmer merker seg med
tilfredshet at Norge på denne måten spiller en koordinerende og
katalyserende rolle, og at stadig flere land slutter opp om den
internasjonale innsatsen for å redusere tropisk avskogning og skogforringelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
grunn til å påpeke at Fremskrittspartiets kritikk av regjeringens
klima og skogsatsing bygger på et omfattende og bredt kildemateriale,
herunder både fra norske forskere og norske sivilsamfunnsorganisasjoner
så vel som artik-ler i tidsskrifter, internasjonale NGO-er og anerkjente
internasjonale forskere. I tillegg har Fremskrittspartiet hatt delegasjoner
ute i felt som også har hatt møter med ulike aktører knyttet til
satsingen i flere land. Disse medlemmer mener det
er svært betenkelig at regjeringen i det store og hele velger å
se bort fra dette og annet omfattende kildemateriale som problematiserer
ulike aspekter ved satsingen, både i St. prp. nr. 1 (2008–2009)
og i påfølgende budsjettdokumenter. Det er disse medlemmers mening
at risikofaktorene knyttet til korrupsjon, mislighold og ombyttbarhet
bevisst underkommuniseres i regjeringens omtale både av forutsetningene
for satsingen, og i forhold til enkelte samarbeidsland hvor det
er inngått avtaler de siste to årene.
Disse medlemmer viser til at
satsingen siden St. prp. nr. 1 (2008–2009) på bare to år har økt med
hele 688 mill. kroner. Disse medlemmer merker seg
at regjeringspartiene trekker frem den betydelige internasjonale
oppmerksomhet og positive omtale satsingen har fått. Disse medlemmer mener
i motsetning til regjeringen at det er resultater og ikke hederlig
omtale av andre statsledere og internasjonale tidsskrifter som må
være avgjørende i satsingen.
Det har vært stor vekst i satsingen til land
som har til dels store korrupsjonsutfordringer, og hvor også norske
midler tidligere har blitt misligholdt. Det har tatt svært lang
tid for Norge å få tilbakebetalt midler fra Tanzania etter avslørt mislighold
i et norskstøttet prosjekt i landet. At partene nå anser seg som
ferdige med den aktuelle saken betyr jo på ingen måte, slik disse medlemmer ser
det, at risikoen for korrupsjon blir mindre av den grunn og at problematikken ikke
er aktuell.
Disse medlemmer viser blant annet
til høringsuttalelse fra Regnskogfondet hvor det sies følgende:
«I diskusjoner om REDD tas det ofte for gitt at REDD
vil bidra til både reduserte klimagassutslipp, bevaring av regnskog
og styrking av rettigheter og et tryggere livsgrunnlag for urfolk
og andre lokalsamfunn.»
Det er disse medlemmers oppfatning
at regjeringen også svært ofte tar for gitt at raske resultater
skal oppnås på de aktuelle områdene.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets omtale av de såkalte R-PINs i utgangspunktet
baserer seg på de siste tilgjengelige versjonene, og erkjenner at
landene som er omtalt over tid kan iverksette tiltak for å rette opp
fremkommet kritikk. Disse medlemmer viser til at
R-PIN evalueringene for de enkelte REDD-land er omfattende, og registrerer
at dette omfattende evalueringsmaterialet ikke på noen som helst
måte er omtalt eller problematisert i de siste tre budsjettproposisjonene.
Disse medlemmer viser til at
regjeringspartiene kritiserer Fremskrittspartiet for selektiv bruk
av kilder og for bare å trekke frem kildemateriale i den grad dette
støtter disse medlemmers innvendinger mot satsingen. Disse medlemmer merker
seg således at regjeringspartiene kun trekker frem en eneste kilde
i sin kritikk av Fremskrittspartiet, og det er en artikkel i The
Economist som støtter regjeringens syn.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at de betydelige finansielle ressursene i omløp som følge av REDD
skaper sterke insentiver for land til å søke om prosjektmidler,
og at søken etter nye samarbeidsland lett kan komme til å overskygge
kritisk evaluering av i hvilken grad de enkelte land tilfredsstiller
forutsetningene for deltakelse.
Det er disse medlemmers mening
at regjeringens argumentasjon for satsingen bygger på to motstridende
hensyn, slik disse blant annet fremkommer i St.prp. nr. 1 (2008–2009):
«Begrunnelsen for initiativet er at innsatsen vil gi raske og kostnadseffektive
reduksjoner i klimagassutslipp [...] tålmodighet, langsiktighet
og vilje til prøving og feiling er viktige elementer.» Disse medlemmer kan
vanskelig se for seg hvordan raske resultater lar seg forene med
langsiktighet og vilje til prøving og feiling. Disse medlemmer viser
til at det allerede er utbetalt betydelige midler til blant annet
pilotstudier i samarbeidslandene, til tross for at kriteriene for
utbetaling av midler tilsier at disse skal være resultatbaserte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Stortingets
klimaforlik der partene var enige om at Norge skal være en aktiv
aktør for å sikre internasjonal oppslutning om tiltak mot avskoging i
u-land. Partene var videre enige om at Norge er beredt til å trappe
opp innsatsen for tiltak mot avskoging i utviklingsland til om lag
3 mrd. kroner årlig. Partene var enige om at Norge vil støtte opp
om arbeidet for bærekraftig skogforvaltning. Det er en forutsetning
at det etableres tilfredsstillende mekanismer, for eksempel i regi av
FN eller Verdensbanken, som kan sertifisere og håndtere store overføringer
til skogtiltak på en betryggende måte. I en startfase vil det derfor være
nødvendig å bruke ressurser på å utvikle bl.a. regelverk, overvåkings-
og kontrollordninger bl.a. gjennom demonstrasjons- og pilotprosjekter.
Flertallet viser videre til at
partene også var enige om at norske tiltak mot avskoging i u-land skal
komme i tillegg til dagens overoppfylling av de norske Kyoto-forpliktelsene.
Tiltak for å hindre avskoging må innlemmes i en fremtidig klimaavtale,
slik at norske midler som brukes for å bevare skog inngår som en
del av oppfyllelsen av vår framtidige forpliktelse fra det tidspunkt
en framtidig klimaavtale er på plass.
Flertallet har merket seg at
statsminister Stoltenberg under klimamøtet på Bali i 2007 fulgte opp
dette gjennom å lansere et initiativ for tiltak mot klimagassutslipp
fra avskoging og skogforringelse i tropisk skog i u-land, og at
dette er bakgrunnen for regjeringens klima- og skogsatsing. Flertallet er
tilfreds med at Norge gjennom blant annet denne satsingen er en
ledende aktør globalt, og en katalysator for andre giverland til
å støtte tiltak mot avskoging og skogforringelse i u-landene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti peker for øvrig på utfordringene
knyttet til absorpsjonskapasitet og muligheten til å få benyttet
de bevilgede midler, og viderefører derfor dette området på 2010-nivå.
Disse medlemmer viser til at
regnskogssatsingen ikke lå inne i regjeringens klimamelding som
ble lagt fram i 2007, men at kravet om dette ble tatt opp av Kristelig Folkeparti,
Venstre og Høyre da disse partier forhandlet med regjeringen om
klimaforliket høsten 2007. Arbeidet med klimaforliket er bakgrunnen
for at den norske regnskogssatsingen helt fra starten av har hatt
politisk støtte fra alle Stortingets partier med ett unntak.
I FNs klimaforhandlinger inngår skogforhandlinger
som ofte refereres til som forhandlinger om Reduced Emissions from
Deforestation and Forest Degradation (REDD). Det forhandles om å
stanse både storskala avskogning og forringelse av skogen. Forhandlingene
er blitt utvidet til også å omfatte tiltak for å øke tilveksten
av trær i skog som er forringet. De utvidede forhandlingene, ofte
referert til som REDD+, er etter disse medlemmers syn
er et viktig, men krevende, satsingsfelt for Norge. Skal dette viktige
arbeidet for å redde de tropiske skogene gi de resultater som er
tilsiktet, kreves det stor bevissthet om risikoen for misbruk av
de midlene som settes inn. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at prinsipper om reell addisjonalitet i utslippsreduksjoner,
resultatbaserte utbetalinger, løpende overvåking og kontroll samt
åpenhet og uavhengig evaluering og verifisering av resultater. Disse
medlemmer understreker betydningen av at disse prinsipper etterleves
og ikke kompromitteres.
Disse medlemmer støtter regjeringens forslag
til bevilgninger til klima- og skogsatsingen i 2011, men vil samtidig
understreke regjeringens ansvar for å holde den bevilgende myndighet,
Stortinget, godt informert om den reelle resultatoppnåelsen og forhold
som tilsier at enkelte utbetalinger må utsettes eller kanselleres
fordi forutsetningene ikke oppfylles eller risikoen blir for stor.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 2 879 969 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 803 615 000 |
Komiteen viser til
at etter OECD/DACs retningslinjer kan visse flyktningeutgifter knyttet til
opphold i Norge og tilbakevending til sine hjemland, klassifiseres
som offisiell utviklingshjelp (ODA). Komiteen viser
videre til at tiltakene ligger administrativt under hhv. Justis-
og politidepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne-, likestillings-
og integreringsdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet ønsker en langt strengere praksis i forhold
til asylinnvandring enn hva som er gjeldende i dag. Disse medlemmer mener
at praksisen med å gi opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening
må strammes inn. Disse medlemmer vil derfor foreta
en reduksjon i bevilgningene som går via denne posten.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til partiets alternative budsjett og til partiets merknad i kommunalkomiteens
budsjettinnstilling. Regjeringen har lagt til grunn at det kommer 10 000
asylsøkere i 2011. Siden 2005 har antallet asylsøkere økt fra 5
500 til 18 500 i 2009. Disse medlemmer mener at det
er nødvendig å stramme ytterligere inn på asylpolitikken slik at
det kommer færre grunnløse asylsøkere til Norge. Disse medlemmer viser
til at Høyre fremmer flere konkrete forslag som vil innebære en
strengere asylpolitikk. Anslaget for nye asylsøkere reduseres derfor
med 2 000, noe som innebærer en reduksjon i dette kapitlet med 130 500 000.
Forslagene innebærer bl.a. forslag om å få på plass flere returavtaler,
økt krav til underhold ved familiegjenforening, og informasjonstiltak
i land hvor de fleste grunnløse asylsøkerne kommer fra.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 300 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 300 000 000 |
Komiteen viser til
at kvinner og likestilling er et satsingsområde for regjeringens
utviklingspolitikk, og komiteen har merket seg at
bevilgningen under dette kapittel skal som hovedregel brukes til
å støtte målrettede tiltak for kvinner og likestilling som ikke
naturlig faller inn under andre bevilgninger. Komiteen viser
videre til at denne bevilgningen skal bidra til gjennomføring av
Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet,
og til å styrke kvinners rettigheter og muligheter til å delta aktivt
på lik linje med menn, i det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle samfunnsliv. Komiteen viser
også til at for å styrke kvinners roller og innflytelse i forvaltningen
av sårbare naturressurser, aktørskap i klimatilpasning og skogbevarende
tiltak samt beredskap for klimaendring og naturkatastrofer, kan
inntil 100 mill. kroner brukes til klimatilpasning.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 1 560 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 595 000 000 |
Komiteen viser til
at Norge har en internasjonal lederrolle i arbeidet for global helse
og de helserelaterte tusenårsmålene. Komiteen har merket
seg at sentralt i arbeidet er statsministerens kampanje for bedre
barne- og mødrehelse. Komiteen støtter dette arbeidet. Komiteen viser
videre til at som en del av regjeringens innsats for å motvirke
de negative virkningene av finanskrisen for fattige land, videreføres
støtten til helse, og arbeidet i forhold til hiv og aids på et høyt
nivå.
Komiteen har merket seg arbeidet
som gjøres gjennom den globale vaksinealliansen (GAVI) og det internasjonale
aidsvaksineinitiativet (IAVI), som begge er viktige bidragsytere
henholdsvis for å vaksinere verdens fattige barn og for å utvikle
en trygg og effektiv hiv-forebyggende vaksine. Komiteen har
videre merket seg tiltakene som gjennomføres gjennom det globale fond
for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) og de positive
resultatene av programmene som finansieres av fondet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke
det viktige arbeidet som den globale vaksinealliansen (GAVI) gjør
for å redusere barnedødeligheten. Disse medlemmer viser til
den helhetlige omfordelingspakke innen bistandsbudsjettet som disse
partier er blitt enige om, og foreslår i samsvar med den å øke bevilgningen
til kap. 169 med i alt 40 mill. kr ut over regjeringens budsjettforslag
for 2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til rapporten «World Medicines Situation» utgitt av Verdens Helseorganisasjon (2004),
som slår fast at til tross for nedgang i antall mennesker uten tilgang
til essensielle medisiner så er mellom 1,3 og 2,1 millarder mennesker
uten et slikt behandlingstilbud. De fleste av menneskene befinner
seg i Afrika og Asia.
Disse medlemmer viser til at
Norge har tatt et særskilt ansvar for å oppfylle tusenårsmål 4 og
5 om barne- og mødredødelighet. Disse medlemmer merker
seg konklusjonene i rapporten «Milennium Development Goals Report
2009» om at verdenssamfunnet har gjort minst fremskritt i forhold
til tusenårsmål 5 om mødrehelse, og at dette i hovedsak, ifølge
rapporten, skyldes manglende bevilgninger til slike helsetiltak.
Det er imidlertid disse medlemmers mening at
manglende tilgang til essensielle medisiner i utvik-lingsland i
mange tilfeller ikke skyldes manglende bevilgninger, men ofte byråkrati,
korrupsjon samt høye tariffer, avgifter og tollsatser knyttet til
medisiner og vaksiner i disse landene. I denne sammenheng har disse
medlemmer merket seg rapporten «Death and Taxes – Government
mark-ups on the price of drugs» (IPN 2010), som viser til at tariffene
på import av ferdigstilte farmasøytiske produkter er høyest i gruppen
av middelinntektsland, og at et flertall av u-landene fremdeles
har tariffer på slike varer. Disse medlemmer mener
det er betenkelig at for eksempel Zimbabwe, som har store utfordringer
innenfor helsesektoren og knapt noen innenlands produksjon av slike
produkter, har blant de høyeste tariffene av landene sør for Sahara. Disse
medlemmer registrerer også at det i rapporten viser til
at 40 land, blant disse mange av de fattigste landene (MUL), fremdeles opprettholder
tariffer for import av vaksiner. Mange land innfører også andre
skatter og avgifter på medisin, som merverdiavgift, salgsskatt og
inntektsskatt for lokale produsenter, og disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at rapporten identifiserer Sudan som ett
av eksemplene hvor medisin ilegges 10 pst. importavgift, 1 pst.
avgift til forsvarsdepartementet, 1 pst. avgift til karriereutvikling
i farmasøytindustrien, 2 pst. avgift til tollklarering i tillegg
til andre avgifter.
Disse medlemmer viser til konklusjonene
i studien «Pharmaceutical tariffs: what is their effect on prices,
protection of local industry and revenue genereation» utgitt av
forskerne Laing og Olcay (2005) i Verdens Helseorganisasjon som
påviser at tariffer på medisiner utgjorde mindre enn 0,1 pst. av
den totale skatteinngangen i 92 pst. av landene i undersøkelsen.
Det er således disse medlemmers mening at en fjerning
av tariffene for farmasøytiske produkter, antibiotika og vaksiner
i u-landene er mulig uten at det i særlig grad vil påvirke nasjonal
skatteinngang, ei heller påvirke lokal legemiddelindustri i de fleste
u-land. En liberalisering av markedet på dette området vil, slik disse
medlemmer ser det, dermed kunne føre til større dekningsgrad
for medisiner og vaksiner i u-landene, samt føre til at befolkningen
ikke i mindre grad benytter seg av falske medisiner eller tradisjonelle
behandlingsmåter som har dysfunksjonelle konsekvenser.
Disse medlemmer viser til studien:
«Public financing of health in developing countries: a cross-national
systematic analysis» publisert av forskerne Lu m. fl. (2010) i det
anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet, som påviser at mens
andelen av nasjonale myndigheters budsjett som gikk til helse økte
i mange land i perioden 1995 til 2006, så falt denne andelen i mange
land sør for Sahara. Studien konkluderer med at helsebistand til
nasjonale myndigheter hadde en negativ påvirkning på disse myndighetenes
bevilgninger til egne helsetiltak, slik at for hver USD i bistand
ble bevilgningene til helse fra landenes egne budsjetter redusert
fra mellom 0,43 til 1,14 USD. Konklusjonene i studien er etter disse
medlemmers mening svært alvorlig, og synliggjør at ombyttbarhet,
eller fungibilitet er et stort problem i bistanden generelt. På
denne bakgrunn mener disse medlemmer at regjeringen
bør legge frem en oversikt over tilfeller hvor denne problemstillingen
berører norsk bistand.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Tariffs, corruption and other impediments to medicinal access in
developing countries» (AEI 2006) som påviser en sammenheng mellom
tariffer på medisin og forekomsten av bestikkelser og korrupsjon
knyttet til import og distribusjon av slike produkter i mange u-land. Disse
medlemmer viser til studien «Antimalarial medicine diversion:
stock-out and other public health problems» i det medisinske tidsskriftet
Research and Report in Tropical Medicine (2010) av forskerne Bate
m. fl. som påviser at medisin ment for gratis eller sterkt subsidiert
distribusjon ble funnet til salgs på markeder i nabolandene. Studien
identifiserer at problemet er betydelig blant annet i Uganda, Kenya
og Tanzania, og bidrar til å underminere bistanden til formålet,
til at nasjonale lagre for medisin går tomme samt til distribusjon av
medisiner utgått på dato.
Disse medlemmer viser videre
til at rapporten påviser illegalt salg av artemisininbasert kombinasjonsterapi
(ACT) for malaria i land som Nigeria, Senegal, Zambia og Tanzania,
som igjen har medførte manglende tilgang til slik medisin i nasjonale
helsevesen. ACT er tilnærmet utelukkende finansiert av donorer,
og Det globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria
(GFATM) er den største finansieringsmekanismen for slik behandlingsterapi. GFATMs
Generalinspektør identifiserte i revisjonen av fondets virksomhet
i Tanzania i 2007 at ACT tilsvarende en verdi på USD 819 000 var forsvunnet.
Tilsvarene tall fra Angola viser at USAID-finansiert antimalariamedisin
med pålydende verdi på over USD 642 000 har forsvunnet siden 2008,
delvis på grunn av korrupsjon og logistikkutfordringer. Medisinen
var ment å behandle over 534 000 pasienter for malaria.
Disse medlemmer er kjent med
at regjeringens forslag til bevilgninger til GFATM for 2011 er på
450 mill. kroner, og at de foreslåtte totale bevilgningene frem
til 2013 vil innebære 1,4 mrd. kroner i støtte. Det er disse
medlemmers mening at de ovennevnte rapportene identifiserer
alvorlige utfordringer knyttet til korrupsjon, ombyttbarhet og mang-lende
kontroll i en rekke bistandsfinansierte helsetiltak i u-landene. Disse
medlemmer er av den oppfatning at dette fordrer grunnleggende
endringer i anskaffelses- og distribusjonssystemet for medisiner
og vaksiner, så vel som større åpenhet om disse problemene i u-landene,
blant annet gjennom rapporteringsplikt i forhold til lagerføring og
logistikk.
Disse medlemmer vil understreke
at Fremskrittspartiet vil prioritere arbeidet under kapitlet høyt,
men mener samtidig det er uheldig dersom norske skattebetalere indirekte
er med på å finansiere svinn, høye avgifter og høye tariffer på medisin
i flere u-land. For å stimulere til økt eierskap i helsesektoren
i u-land, reduserer disse medlemmer bevilgningene
til dette kapitlet.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 4 140 620 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 4 314 620 000 |
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
er bred enighet i norsk politikk rundt oppslutningen om FN. FN er
eneste verdensomfattende organisasjon med globalt mandat, har verdensomspennende
oppslutning og har samtidig et bredt flerfaglig ansvarsområde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at FN og FNs underorganisasjoner har til dels store utfordringer
knyttet til arbeidet med effektivisering og reform, resultatoppnåelse,
transparens og antikorrupsjon. I så måte merker disse medlemmer seg
konklusjonene i blant annet Norads resultatrapport for 2009, hvor
det vises til at FN-organisasjonene er byråkratiske og har vanskeligheter
med å levere bistand effektivt. Det er disse medlemmers mening
at dette burde ha konsekvenser for regjeringens bidrag til FN. Disse
medlemmer viser for øvrig til Dokument 8:141 S (2009–2010)
fra representanten fra Fremskrittspartiet om en norsk budsjettstrategi
for bistand til FN.
Komiteen viser til
at de foreslåtte bevilgningene for neste år til de ulike FN-organisasjonene totalt
sett er omtrent på samme nominelle nivå som i 2010.
Komiteen viser til at det på
flere områder er et økt behov for en global organisasjon til å løse felles
problemer. Flere av våre største utfordringer er av global karakter,
hvor løsningene kun eksisterer innenfor globale rammer. Komiteen peker
på at enhver nasjon har behov for og fordeler av forutsigbarhet
og behov for løsninger av interessekonflikter mellom land.
Komiteen ser også fordeler ved
norsk satsing på multilaterale fora, og anser at slike valg og løsninger
også gir Norge sterkere internasjonal innflytelse. Komiteen viser
også til at det må være en viktig målsetting med de omfattende norske
engasjement i FNs ulike organisasjoner at FN organisasjonene utvik-ler
seg i sine operasjoner og organisatorisk i samsvar med de overordnede
mål som er satt for hele organisasjonen. Etter komiteens oppfatning
er det viktig med måloppnåelse og at prioriteringer og standard
for effektivitet settes og videreføres. I denne sammenheng peker komiteen på
behovet for at verdensorganisasjonen kontinuerlig utvikler seg og
reformerer seg i takt med de utfordringer som FN kontinuerlig møter.
Slik at FN til enhver tid kan fremstå som veldrevet, effektivt ledet
og med god planlegging, budsjetthåndtering og resultatoppnåelse. Komiteen forutsetter
at regjeringen kontinuerlig følger disse oppgavene nøye, og komiteen vil
signalisere at FN må levere resultater som samsvarer med en slik satsing.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at dette er
en forutsetning for at Norge skal forbli en av de fremste bidragsyterne,
med høy andel kjernebidrag.
Komiteen er bekymret
for den internasjonale finanskrisens følger og virkninger for det
internasjonale bistands-, freds- og demokratiarbeid. Og de eventuelle
følger dette kan få for FNs soliditet. Finanskrisen øker etter komiteens oppfatning
utfordringene innen helse, matvare og nødhjelpssektorene, og understreker
behovet for at FN må ha en profil, styrke og robusthet som kan møte
disse utfordringene.
Komiteen viser til at på tross
av at Norge er blant de største bidragsyterne til flere av FNs organisasjoner,
er bildet fortsatt preget av at Norge synes å være betydelig underrepresentert
i FNs ulike enheter og administrative ledd, og komiteen forutsetter
at regjeringen bidrar med tiltak som kan forbedre denne situasjon. Komiteen viser
i denne forbindelse til blant annet handlingsplan for rekruttering
av nordmenn til UNDP, som innebar at antall nordmenn ansatt i UNDP skulle
økes. Denne målsettingen er ikke oppnådd.
Komiteen er fornøyd med at FNs
arbeid for kvinner og likestilling er gitt høy prioritet, likeledes
FNs globale arbeid i klimapolitikken, som bør gis ytterligere oppmerksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge er blant de største donorene til FN, både i forhold
til folketall og totalt. Disse medlemmer viser til
FN -rapporten «Delivering as One: Report of the Secretary-General’s
High-Level Panel» hvor det slås fast at FN ikke vil være i stand
til å leve opp til sine målsettinger uten ambisiøse og vidtrekkende
reformer. Disse medlemmer er klar over at Riksrevisjonen
i tidligere rapporter har stilt spørsmål ved om iverksatte tiltak
for å bedre resultatoppnåelse i FN-prosjekter på landnivå er tilstrekkelige,
at koordineringen mellom programmene, FN-organisasjonene og myndighetene
i flere land til dels er mangelfull og at FN generelt og UNDP spesielt
bare i noen grad har klart å spille en koordinerende rolle på den generelle
bistandsagendaen.
Disse medlemmer viser til statsministerens uttalelser
i forbindelse med FN-toppmøtet om tusenårsmålene høsten 2010, om
at u-landene må ta mer ansvar for å komme seg ut av fattigdommen
og at skattebetalerne nå må begynne å se resultater. Disse
medlemmer registrerer også statsministerens krav om at u-landene
må omfordele veksten, legge om skattesystemene slik at det ikke
oppstår bare en rik elite og legge mer vekt på korrupsjonsbekjempelse.
Det er etter disse medlemmers mening
positivt at regjeringen nå vil stille strengere krav til u-landene
gjennom FN, men disse medlemmer registrerer samtidig
at bistandsbudsjettet har økt dramatisk fra om lag 20 mrd. kroner
i 2006 til over 27 mrd. kroner i 2010, og disse medlemmer har
vanskelig for å se for seg hvordan dette harmonerer med statsministerens krav
om at u-landene må ta større ansvar for egen utvikling.
Disse medlemmer viser til tidligere
uttalelser fra miljø- og utviklingsministeren om at «Norge har vært
naive og vår bistand har vært med på å gjøre korrupsjon mulig i
Afrika». Sett i lys av statsministerens uttalelser på FN-toppmøtet 2010
er det disse medlemmers mening at å legge mer vekt
på korrupsjon nødvendigvis må innebære en reduksjon i bistanden.
Videre er disse medlemmer kjent med at FNs generalforsamling
har erklært 9. desember som den internasjonale antikorrupsjonsdagen
for promotering av FN-konvensjonen mot korrupsjon, UNCAC. Det er
imidlertid disse medlemmers mening at UNCAC er et
utilstrekkelig virkemiddel for å bekjempe korrupsjon ettersom nasjonale
myndigheter har anledning til å utelukke sivilsamfunnet fra prosessen,
rapportering om progresjon er frivillig og landene kan tilbakeholde
full publisering av landrapportene.
Disse medlemmer har merket seg
konklusjonene i blant annet Norads resultatrapport for 2009, hvor
det vises til at FN-organisasjonene er byråkratiske og har vanskeligheter
med å levere bistand effektivt. Det er disse medlemmers mening
at dette burde ha konsekvenser for hvordan regjeringen velger å
kanalisere bistandsmidlene.
Disse medlemmer vil vise til
rapporten «Evaluation of the integrated global management initiative
(IGMI) of the Department for General Assembly and Conference Management»
utarbeidet på vegne av FNs generalforsamling i forkant av åpningen
av sesjonen i september 2009. Ifølge rapporten hadde IGMI til hensikt
å reformere byråkratiet knyttet til FNs møte- og konferansevirksomhet,
men dette arbeidet førte ikke frem og verdensorganisasjonen måtte
erkjenne at ingen endring eller fremskritt hadde funnet sted på
området i perioden siden initiativet ble implementert.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at FN-reform har blitt et retorisk mantra og utviklingspolitisk
moteord uten reelt politisk innhold. Disse medlemmer har
registrert at den svenske regjeringen har tatt til ordet for å kutte
i støtten til flere FN-organisasjoner på grunn av at man ikke er
fornøyd med organisasjonenes effektivitet eller at de på annen måte
ikke holder mål. Disse medlemmer registrerer at man
fra norsk side ikke har planer om tilsvarende kutt.
Disse medlemmer registrerer at
det i regjeringens politiske plattform for 2009–2013 slås fast at
volum av norsk bistand til Verdensbanken skal gjøres avhengig av
bankens resultat i reform- og demokratiseringsprosesser. Det er disse
medlemmers mening at det med fordel kan stilles tilsvarende
betingelser i forhold til norsk bistand til FN-organisasjoner, og
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om konkret
kondisjonalitetsstruktur.
Disse medlemmer har merket seg
de mange rapportene fra diverse FN-organisasjoner som hevder at
verden står overfor en vannkrise, og som samtidig krever mer statlig
styring for at befolkningen i fattige land skal sikres tilgang til rent
vann. Omtrent 1,2 millarder mennesker mangler tilgang til rent vann,
mens om lag 97 pst. av all distribusjon av vann i fattige land ivaretas
av det offentlige. I mange tilfeller er ikke utfordringen, slik disse
medlemmer ser det, mangel på vann, men mangel på infrastruktur
og investeringer. På dette området har det offentlige sviktet som
tjenestetilbyder overfor befolkningen. I land med private investeringer
i vannsektoren har flere mennesker tilgang til vann, enn hva som
er tilfellet i land uten slike investeringer.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Global Corruption Report – Corruption in the Water Sector» utgitt
av Transparency International (2008) som slår fast at korrupsjon
i vannsektoren i u-land medfører at millioner av mennesker nektes
tilgang til rent vann og sanitærtjenester, og på den måten blir
værende i fattigdom. For mange statsledere og politikere i korrupte
stater vil det etter disse medlemmers mening være
betimelig å kunne bortforklare eget ansvar for befolkningens miserable
situasjon ved å vise til klimaendringene eller andre eksterne faktorer. Rapporten
slår fast at korrupsjon i vannsektoren i disse landene ofte er omfattende
og må anses for å være en hovedårsak til den globale vannkrisen.
Disse medlemmer har videre også
merket seg de mange rapportene fra diverse FN-organisasjoner som
viser til at verden står overfor en matkrise, og at løsningen på
krisen ifølge disse organisasjonene er mer landbruksbistand og statlig
styring av matvareproduksjon. Disse medlemmer vil
imidlertid vise til at FNs generalsekretær Ban Ki-Moon tidligere
har advart at matvarekrisen ikke må bli en unnskyldning for mer
proteksjonisme i verdenshandelen. Dessverre er det etter disse
medlemmers oppfatning flere land, deriblant Norge, som fortsetter
å føre en politikk med skyhøye tollbarrierer for import på mat og
matvareprodukter fra u-land. Mens disse medlemmer mener
at Norge kan redusere disse usolidariske satsene, viser forskning
at over 70 pst. av verdens handelsbarrierer er innført av regjeringer
i u-land for å ramme handelen med andre u-land. I mange u-land,
slik disse medlemmer vurderer det, ser man dessverre
eksempler på at proteksjonisme bidrar til at man sulter egen befolkning
og befolkningen over grensen i nabolandet. Disse medlemmer mener
at Norge gjennom FN må arbeide for og støtte systemer for «name
and shame» av proteksjonisme i verdenshandelen.
Disse medlemmer viser til rapporter
som hevder at Afrika sør for Sahara er spesielt hardt rammet av
matkrisen. Samtidig er disse medlemmer kjent med
at det i løpet av de siste årene har blitt avdekket flere tilfeller
av korrupsjon knyttet til mat som involverer personer på høyt politisk
nivå i land som Kamerun, Uganda og Kenya. Det er disse medlemmers mening
at FN som en uavhengig, global aktør har et særskilt ansvar for
å påtale tilfeller hvor nasjonale forhold undergraver langsiktig
mat- og vannsikkerhet for befolkningen i disse landene.
Disse medlemmer viser til at
FNs miljøorgan UNEP i mai 2010 ga ut en rapport om overfiske som
hevdet at verdenshavene ville være tømt for fisk i løpet av bare
40 år dersom dagens trender fortsetter. Disse medlemmer registrerer
at rapportens konklusjoner ble ansett som lite troverdig og tilbakevist
blant annet av forskningssjef Åsmund Bjordal ved Det norske havforskningsinstituttet,
og at instituttet også ved tidligere anledninger har avvist rapporter
om verdens ressurssituasjon som fulle av feil og mangler.
Det er disse medlemmers oppfatning
at FNs organisasjoner i mange tilfeller later til å overdrive situasjonen
i verdens ressurstilgang, for i neste omgang å be om mer bistand
og statlig styring.
Disse medlemmer er kjent med
at det i FN eksisterer tre særorganisasjoner for fremme av palestinernes
sak; Committee on the Exercise of the Inalienable Rights of the
Palestinian People, the Special Committee to Investigate Israeli Practices
Affecting the Human Rights of the Palestinian People, samt Division
for Palestinian Rights i FNs Avdelig for Politiske Forhold. Disse
medlemmer viser til at FN har to organisasjoner som arbeider
med flyktninger og flyktningspørsmål; herunder FNs høykommissær
for flyktninger (UNHCR) og Hjelpeorganisasjonen for palestinske
flyktninger i Midtøsten (UNRWA). Disse medlemmer understreker at
UNHCR har et globalt mandat i forhold til å omplassere flyktninger,
og finner det unaturlig at enkelte flyktninggrupper har en egen
FN-organisasjon.
Disse medlemmer viser til at
palestinernes sak er et gjennomgående tema i sesjonene knyttet til
FNs menneskerettighetsråd (UNHRC), hvor Norge er medlem. Disse
medlemmer vil ikke motsette seg at det settes fokus på menneskerettigheter
i et hvilket som helst land, men mener at andelen av resolusjoner
og spesialsesjoner som dedikeres palestinernes sak versus Israel
er urettmessig høyt.
Disse medlemmer viser til at
Norge er fast medlem av UNHRC i perioden 2009–2012, blant annet
sammen med land som Kina, Cuba, Saudi Arabia og Pakistan. Det er disse
medlemmers oppfatning at til tross for UNGA Resolusjon 60/251
som slår fast at landene til UNHRC skal velges på bakgrunn av deres
rulleblad i forhold til menneskerettighetene, så unnlater et flertall
av de 47 medlemslandene å leve opp til disse rettighetene. Etter disse
medlemmers mening må Norge i UNHRC blant annet ha som strategi
å stille de landene som i størst grad bryter menneskerettigheten
til ansvar, kreve landspesifikke resolusjoner, aktivt ta til orde
for meningsfulle spesialsesjoner, forsvare ytringsfriheten mot de
som forsøker å innskrenke denne til fordel for religion, motvirke
et ensidig fokus på Israel og drive aktiv lobbyvirksomhet mot udemokratiske
kandidater til rådet.
Disse medlemmer mener at regjeringen
må informere Stortinget om utviklingen i og eventuelle dilemmaer
knyttet til arbeidet i UNHRC. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en evaluering
av Norges deltakelse i FNs menneskerettighetsråd, UNHRC.»
Disse medlemmer viser til at
UNHRC har vedtatt to resolusjoner som kobler klima og menneskerettigheter. Disse
medlemmer viser til miljø- og utviklingsministerens uttalelse
til Forsvarets Forum mai 2008 om at klimaendringene var med å skape
konflikten i Darfur. I så måte er disse medlemmer bekymret
for at FN er i ferd med å gjøre de grunnleggende menneskerettighetene
om til juridiske, økonomiske og moralske krav som i neste omgang
kan benyttes av autoritære ledere til å ta fokus vekk fra brudd
på de grunnleggende rettighetene i eget land.
Disse medlemmer viser til at
FNs generalforsamling den 28. juli 2010 vedtok en resolusjon som
anerkjenner tilgang til vann og sanitær som en menneskerettighet.
Det er disse medlemmers mening at FNs rettighetstankegang
innenfor dette og andre områder i stadig større grad bidrar til
å utvanne de grunnleggende menneskerettighetene og ivaretakelsen
av disse gjennom vedtak uten praktiske implikasjoner og sanksjonsmuligheter
som underminerer nasjonal suverenitet og fleksibilitet i tjenestetilbyding.
Disse medlemmer registrerer at
junioreks-pertprogrammet til FN besto av 63 årsverk fordelt på 87
personer i 2009, hvorav 68 kvinner og 19 menn, men finner kjønnsbalansen
i programmene som uforholdsmessig skjev og ber regjeringen redegjøre
for bakgrunnen for dette.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets merknader i forbindelse med behandlingen
av Dokument 8:141 S (2009–2010) Representantforslag om norsk budsjettstrategi for
bistand til FN.
Disse medlemmer reduseres på
denne bakgrunn bevilgningene til dette kapitlet, men vil skjerme
bevilgningene til utdanning, helse, olje & ren energi samt næringsutvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til partiets hovedmerknad og partiets alternative budsjett og peker
på at det er et sterkt behov for å sikre at norsk støtte til multilaterale
organisasjoner blir brukt effektivt og til støtte for viktige norske
mål for utviklingspolitikken. Disse medlemmer mener
at evalueringer av FN-organisasjonenes innsats bør følges opp med
klare budsjettmessige konsekvenser for de organisasjonene som vurderes
som lite effektive og målbevisste. Disse medlemmer ønsker
derfor å nedprioritere norske bidrag til UNDP og enkelte andre mindre
FN-organisasjoner.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 1 853 800 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 1 971 000 000 |
Komiteen viser til
at utviklingsbankene er viktige finansieringskilder og rådgivere
for lånetakerlandene, og er sentrale aktører i utviklingsdebatten. Komiteen viser
videre til at den norske samfinansieringsstøtten til Verdensbanken
og de regionale utviklingsbankene brukes strategisk for å påvirke
og utvikle bankenes politikk og operasjoner i tråd med norske utviklingspolitiske
prioriteringer. Komiteen har merket seg at man fra
norsk side har vært opptatt av at bankene i større grad vektlegger fordelingspolitikk,
harmonisering på landnivå, likestilling og anti-korrupsjon. Komiteen har videre
merket seg at Norge har vært pådriver for å styrke afrikanske lands
representasjon i Verdensbankens styre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og de internasjonale
finansinstitusjonene baserer sine politiske intervensjoner på en
feilaktig forståelse av årsakene til fattigdom og hva som må til
for å skape utvikling i de fattige landene. Professor William Easterly
ved New York University har tilbakevist påstandene om at u-landene
er fanget i en fattigdomsfelle, at bistand skaper økonomisk vekst
og at utviklingslandene trenger en massiv tilførsel av kapital,
et såkalt «Big Push», for å kunne ta del i verdensøkonomien.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i Prop. 1 S (2010–2011) foreslår å bevilge 80 mill. kroner
til Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD). Disse
medlemmer har således merket seg at det i Norads resultatrapport for
2009 fremkommer at Norge støttet fondet med 326 mill. kroner i perioden
2005 til 2008, og at den årlige evalueringen av IFAD i 2007 konkluderte
med at organisasjonen hadde oppnådd lite når det gjaldt markedstilgang
ved at det ikke hadde vært tilstrekkelig fokus på markedsmulighetene. Disse
medlemmer er også kjent med at en tredjedel av evalueringene
av IFAD viste at de fattige gruppene hadde hatt mindre nytte av
prosjektene enn rikere grupper av befolkningen, til tross for at
IFADs uttalte formål er å hjelpe de fattigste befolkningsgruppene
på landsbygda med å oppnå matsikkerhet.
Disse medlemmer ønsker å redusere
bevilgningene til dette kapitlet ut fra en samlet vurdering av virkemiddeleffektiviteten
gjennom de gjeldende tiltak og institusjoner.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 270 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 240 000 000 |
Komiteen viser til
at Handlingsplanen om gjeldslette for utvikling er retningsgivende
for norsk gjeldspolitikk og at planen legger opp til at Norge skal
lede an i arbeidet for å lette de fattigste landenes gjeld. Komiteen har
merket seg at norsk bilateral gjeldsletting kommer i tillegg til annen
bistand. Komiteen har merket seg videre at siden
gjeldsletting finansiert over gjeldsplanens ramme ikke bevilges
over bistandsbudsjettet og også forutsettes å være addisjonell til
Norges øvrige bistand, blir den heller ikke rapportert som bistand
(til OECDs utviklingskomité (DAC)). Norge er det eneste kreditorland
som følger dette prinsippet om addisjonalitet, og komiteen har
merket seg at dette har gitt Norge positiv oppmerksomhet i den internasjonale gjeldsbevegelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å bidra til å bringe u-landenes lånebyrde ned på et
håndterbart nivå. Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at landenes prosedyrer knyttet til låneprosessen
er transparente og at befolkningen gjennom ulike demokratiske kanaler
fritt kan gi uttrykk for sine synspunkter i forhold til denne. Denne
formen for «bottom-up»- kondisjonalitet forutsetter legitimitet
ved belåning, som i sin tur kan redusere mulighetene for uansvarlig
låneopptak, minske risikoen for korrupsjon samt bidra til at fremtidige
lån benyttes på en rettferdig måte. I så måte vil disse medlemmer også fremheve
det ansvaret som påligger de stater som villig har belånt regimer
som har hatt mang-lende legitimitet i befolkningen, og som således er
medskyldige i at enkelte stater har havnet i et slikt gjeldsuføre. Disse
medlemmer er av den oppfatning at EURODADs Charter om Ansvarlig
Långiving kan være et utgangspunkt for å etablere bindende standarder
på dette området.
Disse medlemmer har merket seg
konklusjonene i studien «Can the West save Africa» utført av professor
William Easterly (2008) ved National Bureau of Economic Research,
som viser til at 21 land som har fått gjeldsslette under HIPC-initiativet
står overfor moderat til høy risiko for å falle tilbake i en gjeldskrisesituasjon.
Disse medlemmer har merket seg
konklusjonene i studien «Public financing of health in developing
countries: a cross-national systematic analysis» publisert av forskerne
Lu m. fl. (Lancet, 2010), om at gjeldsslette ikke har noen sporbar
effekt på nasjonale myndigheters bevilgninger til helsetiltak.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2010 | 112 977 000 |
Forslag Prop. 1 S (2010–2011) | 91 086 000 |
Komiteen viser til
proposisjonen og har ingen øvrige merknader.