Jeg viser til brev av 7. juni 2010 med spørsmål i forbindelse
med behandlingen av Prop. 107 L (2009-2010) A) Lov om avtalefestet
pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse B) Endringer i lov
om Statens Pensjonskasse, lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser
og i enkelte andre lover (oppfølging av avtale om tjenestepensjon
og AFP i offentlig sektor i tariffoppgjøret 2009).
I brevet heter det:
”Komiteen er kjent med at Arbeidsdepartementet har
vurdert ulike alternativer for samordning av offentlig tjenestepensjon
og privat AFP, såkalt ”nøytral” pensjonsordning.
Komiteen
ber om å bli orientert om de vurderinger departementet har gjort.”
I Prop. 107 L foreslås at offentlig tjenestepensjon fortsatt
skal samordnes med AFP i privat sektor, det vil si AFP som omfattes
av AFP-tilskottsloven kapittel 2. Det foreslås at AFP skal gå til
fradrag i tjenestepensjonen og begrenses forholdsmessig hvis pensjonisten
ikke har full tjenestetid i tjenestepensjonsordningen. Departementet
foreslår at samordningen gjennomføres fra fylte 67 år. Dersom vedkommende har
tatt ut AFP før fylte 67 år, foreslås det at samordningsfradraget
fastsettes som om AFP var tatt ut ved 67 år. Dette er samme prinsipp
som er lagt til grunn for forslaget om samordning av alderspensjon
fra offentlige tjenestepensjonsordninger med alderspensjon fra folketrygden,
og innebærer at tjenestepensjonsordningene ikke vil kompensere for
tidliguttak av alderspensjon fra folketrygden og AFP i privat sektor.
Jeg er kjent med at det under komiteens høring 5. mai 2010 ble
vist til at forslaget kan ha uheldige konsekvenser for personer
som har lang opptjeningstid i en offentlig tjenestepensjonsordning,
og som har kombinasjon av offentlig tjenestepensjon og AFP i privat
sektor. Det ble vist til at samlet pensjon fra 67 år kan bli redusert
ved tidlig uttak av alderspensjon fra folketrygden og AFP i privat
sektor sammenliknet med i dag. I høringen ble det vist til at dette
særlig vil være aktuelt for personer i nylig fristilte virksomheter.
Dagens offentlige tjenestepensjoner er bruttoordninger som garanterer
en samlet ytelse og skal samordnes med ytelser som er tjent opp
parallelt med tjenestepensjonen. Privat AFP er i dag en samordningspliktig
ytelse. I avtalen fra tariffoppgjøret i offentlig sektor i 2009
heter det at man skal videreføre dagens offentlige tjenestepensjon
(som bruttoordninger). Det er da en naturlig konsekvens at privat
AFP fortsatt skal samordnes, selv om den legges om fra en førtidspensjonsordning
til en livsvarig ytelse. Det vises i den sammenheng til at staten
delfinansierer AFP, og at AFP også beregnes på bakgrunn av år med
opptjening i offentlig sektor. Det er også et moment at personer
med lang opptjening i offentlig tjenestepensjon og som avslutter
med relativt få år i privat sektor vil kunne få svært høye pensjoner
uten samordning. På denne bakgrunn er det prinsipielt riktig at
offentlig tjenestepensjon fortsatt skal samordnes med privat AFP.
Selv om de store utslagene neppe gjelder mange, kan det være
grunner som taler for å justere det foreslåtte opplegget. Som følge
av samordningen kan enkelte få betydelig lavere pensjon fra 67 år
enn de inntil nylig har regnet med, og det uten at de har reell mulighet
til å tilpasse seg endringene. Yngre årskull har derimot større
muligheter til å tilpasse seg virkningene av pensjonsreformen, siden
det er lengre tid til det er aktuelt å ta ut alderspensjon. Personer
i fristilte virksomheter vil dessuten etter hvert ha større opptjening
i private tjenestepensjonsordninger. Dette taler for at de foreslåtte
samordningsreglene bør fases gradvis inn, slik at overgangen ikke
blir for brå.
Et helt sentralt element i pensjonsreformen er å stimulere til
arbeid, slik at finansieringsgrunnlaget for framtidens pensjoner
styrkes. Behovet for gode stimulanser til arbeid trekker i retning
av en nøytralt utformet løsning. For at en løsning skal være nøytral må
pensjonen øke ved senere uttak, og pensjonsnivåene må øke like mye
for de som går av sent som for de som går av tidlig. Særlig fordi
en nøytral løsning kan gi meget høye kompensasjonsnivåer for de
som jobber lenge, bør denne i så fall ses på som en overgangsordning.
Et opplegg kan være at regjeringens forslag til regler for samordning
av offentlig tjenestepensjon med AFP i privat sektor iverksettes
fra 2011, men at reglene fases gradvis inn. Innfasingen kan skje
ved at personene i de første årskullene som berøres av samordningsreglene
fra 2011 gis et tillegg som delvis motvirker effekten av samordningen,
ved at personer i årskullene fra 1944 til og med 1953 får et tillegg
som tilsvarer 85 prosent av samordningsfradraget (se figur 1), og
at tillegget deretter trappes gradvis ned over 10 årskull (se figur
2). Personer i 1954-kullet får 9/10 av tillegget, 1955-kullet får
8/10 av tillegget, osv. til 1962-kullet som får 1/10 av tillegget.
Det vil si at personer født fra og med 1963 ikke gis tillegg. Denne
innfasingen tilsvarer innfasingen av nye opptjeningsregler i folketrygdens
alderspensjon.
Justeringen er anslått å ha en merutgift for Statens pensjonskasse
på om lag 130 mill. kroner i 2020 sammenliknet med forslaget i Prop.
107 L. Den gradvise innfasing av forslaget i Prop. 107 L innebærer
at merutgiftene går mot null, og at utgiftene i 2050 vil være som
i Prop. 107 L. Det foreligger ikke tilsvarende beregninger for kommunal
sektor.
Figur 1 viser kompensasjonsgrader fra 67 år ved uttak i alder
fra 62 til 67 år med dagens regler, med regjeringens forslag i Prop.
107 L og med det skisserte opplegget i dette brevet.
Figur 1 Kompensasjonsgrader fra 67 år ved
uttak i alder fra 62 til 67 år
[Figur:]
Figur 2 viser kompensasjonsgrader fra 67 år ved uttak fra 62
år for årskullene 1949 til og med 1963.
Figur 2 Kompensasjonsgrader fra 67 år ved
uttak fra 62 år
[Figur:]