Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle
Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai
Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti,
Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande,
og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser
til at Norge har sterke teknologimiljøer. Disse har vokst frem gjennom
foredling av norske naturressurser. Kapitalsterke industriklynger
og petroleumsnæringen med stadig nye utfordringer har vært en driver
i utviklingen av norsk kompetanse. Vår nasjons nærings- og lønnsstruktur
har gjort kapital- og teknologisatsing mer konkurransedyktig enn
å satse på arbeidsintensive industriyrker.
Komiteen viser til at mange næringer
allerede har utviklet seg langt innen et miljøvennlig tankesett.
Dette gjelder med hensyn til å ivareta lokalmiljøet der bedriften
er etablert så vel som mer globale utfordringer. Dette tilsier at
norske bedrifter har en «mental» konkurransefordel når miljøutfordringer
blir en viktig del av konkurranseflaten globalt. Norske bedrifter
har et godt utgangspunkt for å kapitalisere og videreutvikle miljøteknologi
som verden etterspør.
Komiteen oppfatter at norsk næringsliv
har et meget stort utviklingspotensial innen fornybar energi og
miljøteknologi. Norsk næringsliv og norske forskningsmiljøer er
verdensledende innen eksempelvis offshoreteknologi, maritim teknologi
og teknologi i tilknytning til kraftkrevende industri. Disse teknologiene
skaper viktige konkurransefortrinn og har et stort utviklingspotensial
på de markedene som vokser frem på miljøområdet både i og utenfor
Norge.
Komiteen viser til at det samtidig
er åpenbart at på disse nye markedene er den kommersielle risikoen
langt høyere enn innenfor de etablerte markedene. Dette skyldes
blant annet at markedene i betydelig grad er politisk skapt, at det
må utvikles nye teknologier i umodne markeder og at prosjektene
må ha en viss størrelse for å kunne bli lønnsomme. I tillegg mangler
det i mange sammenhenger etablerte relasjoner mellom kunder og leverandører.
Videre viser komiteen til at
det ut fra normale betraktninger om et marked således eksisterer
en betydelig grad av markedssvikt, hvor investeringer i løsninger
er beheftet med en betydelig ekstra risiko for aktørene. For å bøte
på dette har eksempelvis EU vedtatt et eget fornybar energidirektiv
og det såkalte supergruppeunntaket, som frem til 31. desember 2013
gir en utvidet støttemulighet opp til 60 pst. fra de ellers strikte reglene
om statsstøtte. Å løfte ny teknologi og nye løsninger på miljøområdet
fra FOU til kommersielt nivå krever aktiv statlig medvirkning.
Komiteen viser til at miljøvernministeren
i sitt brev av 28. april 2010 til komiteen, som er vedlagt, skriver
«Vi bør også sikre at vi fokuserer på teknologiområder
der miljøutfordringene er store, og hvor Norge har et særlig potensial
for internasjonal vekst.»
Komiteen støtter dette, og ser
betydelig potensial for norsk næringsliv i å konkurrere om kontrakter
nasjonalt, men spesielt internasjonalt. I mange land settes det
nå svært ambisiøse målsettinger for utbygging av fornybar energi
og implementering av ulike former for miljøteknologi. På disse nye
vekstmarkedene har norsk næringsliv fortrinn i kraft av sin teknologiske kompetanse
og erfaring. Dette åpner muligheter for å bygge opp en ny og lønnsom
norsk næring. En så stor og kostbar utvikling vil ikke finne sted uten
at eierne finner det kommersielt lønnsomt. Det betyr at det må gjennomføres
et teknologiutviklingsløp med sikte på å gjøre slik utbygging kommersielt
attraktiv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det pågår allerede et arbeid i regjeringen med å utvikle
en nasjonal strategi for miljøteknologi. Denne strategien har et
bredt fokus og vil være relevant for alle typer teknologier som
kan gi miljøforbedringer, selvfølgelig inkludert klimateknologi. Fangst
og lagring av CO2 er en viktig del av regjeringens strategi for
å oppnå reduksjoner i CO2-utslippene. Teknologi for CO2-fangst må regnes
som tilgjengelig, samtidig som det er ventet at nye og mer effektive
løsninger vil bli utviklet de nærmeste årene. Regjeringen ønsker derfor
å bidra til teknologiutvikling og reduserte kostnader på sikt for
karbonfangst og lagring, slik at norske prosjekter kan være nyttige
for andre land.
Flertallet viser til at regjeringen
har varslet at de vil bruke 500 mill. kroner over tre år til et
program for å utvikle ny miljøteknologi. Flertallet er
tilfreds med regjeringens fokus på utvikling av miljøteknologi og
ser frem til ferdigstillelse av en nasjonal strategi for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det allerede
er etablert en del virkemidler for å stimulere næringslivet til
å utvikle mer miljøvennlige teknologier eller konsepter. Disse
medlemmer merker seg samtidig at det er en pågående debatt
om innretningen på disse virkemidlene er riktig, for eksempel med bakgrunn
i at en rekke utviklingsprosjekter innen fornybar energi ender
opp i utlandet fremfor å ferdigstilles i Norge.
Disse medlemmer er kjent med
at problemstillingene omkring det å få utløst investeringer i ny
fornybar energiteknologi og annen miljøteknologi har vært drøftet
i forbindelse med arbeidet med den nasjonale næringsstrategien for miljøteknologi
og Strategisk råd. Arbeidet har til nå avslørt at det er et stort
sprik mellom norske politiske rammevilkår og de forutsetninger som må
innfris dersom norsk næringsliv skal hevde seg i den globale konkurransen
på de nye markedene.
Disse medlemmer har også merket
seg at større norske bedrifter opplever at departementenes praksis
og virkemidlenes innretning er slik at særlig de store selskapenes
prosjekter faller mellom flere stoler. Dermed faller deres prosjekter
utenom virkemiddelapparatet fordi det eksisterer et alvorlig misforhold
mellom virkemidlenes innretning og bedriftenes behov.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til at regjeringens satsing på 140 mill. kroner til miljøteknologi
endte opp med øremerking av 100 mill. kroner til biodrivstoffsatsing
etter politisk hestehandel i kjølvannet av innføringen av full avgift
på biodiesel. Det gjenværende beløpet blir for lite til å kunne
utløse satsinger fra landets større bedrifter. Selskaper som Yara,
Elkem, Xynergo, Eidesvik Offshore, Aker Verdal, Norsk Hydro og Aker
Clean Carbon sitter i dag med miljøteknologiprosjekter i prosjektutvikling-,
pilot- og demonstrasjonsfase for flere milliarder kroner. Prosjektene
kunne gi betydelig verdiskaping i og for Norge, men de er helt avhengige av
risikoavlastning for å kunne realiseres.
Disse medlemmer har også merket
seg at regjeringen har lovet ytterligere 500 mill. kroner til miljøteknologi,
dog uten at det har vært fremmet en helhetlig sak om en slik satsing
for Stortinget. Det mener disse medlemmer er uheldig.
Disse medlemmer har merket seg
at miljøvernministeren i sitt brev skriver at
«… det pågår allerede et arbeid i regjeringen med
å utvikle en nasjonal strategi for miljøteknologi.»
Disse medlemmer mener denne strategien bør
fremmes som en egen sak til Stortinget med en gjennomgang av dagens
virkemidler for å stimulere løftet fra FOU til kommersialisering av
miljøvennlige teknologier/produkter. I dette arbeidet vil disse
medlemmer understreke at staten bør ha en rolle, hvor man
tilrettelegger for at næringslivet kan utvikle sine konsepter fremfor
at staten blir en bestiller og styrer over næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ber
regjeringen i den sammenheng vurdere om landets strategiske satsing
på miljøteknologi skal finansieres gjennom en egen fondsløsning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at klimautfordringen
er en av de største utfordringene verden står overfor i årene fremover.
Derfor må arbeidet intensiveres med å utvikle ny teknologi som bidrar
til å redusere, rense og lagre utslipp av klimagasser, og utvikle
klimanøytrale teknologier på nye områder.
Flertallet peker videre på at
klimautfordringen krever handling både på kort og på lang sikt.
Det må gjennomføres kostnadseffektive tiltak som fører til at veksten
i verdens klimagassutslipp snus til en nedgang innen 2015, slik
FNs klimapanel sier er nødvendig dersom ikke klimaendringene skal
komme ut av kontroll. Dersom man skal nå målet om et nullutslippssamfunn
– med en reduksjon på minst 85 pst. i verdens klimagassutslipp innen
2050 – vil det kreve et teknologisk kvantesprang. Det må derfor
etter flertallets mening satses maksimalt på å utvikle
nye teknologiske løsninger som ikke nødvendigvis er kostnadseffektive
i dag, men som er nødvendige dersom klimamålene skal nås i 2050.
Flertallet mener at kvotehandel
må kombineres med offentlig støtte til forskning, teknologiutvikling
og implementering av nye teknologiske løsninger.
Flertallet mener det må tas i
bruk ny teknologi som gjør vår produksjon og vårt forbruk bærekraftig.
Verden må ta et formidabelt klimaløft fremover. Norge skal delta
i dette løftet.
Flertallet peker videre på at
klimakonsekvensene vil være en rammebetingelse for produksjonsmetoder
og samfunnsorganisering i årene fremover. Norske bedrifter, forskningsmiljøer
og organisasjoner har kompetanse og kunnskap til å utgjøre en forskjell
for fremtidens klima.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Norge er privilegert
og har økonomiske muligheter til å satse sterkt på dette, men det
krever samarbeid mellom næringsliv, forskningsmiljøer og politiske
myndigheter.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at i 2001 ble handlingsregelen innført med støtte fra samtlige
partier på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet. Regelen
tilsier at man ikke skal bruke mer enn realavkastningen fra Statens pensjonsfond
utland, kjent som Oljefondet, som er beregnet til 4 pst. av fondets
verdi. Dette gjør at man kan bevare oljeinntekter for fremtidige generasjoner,
og det gir stabilitet i pengepolitikken.
Disse medlemmer peker på at det
opprinnelig var en enighet om at avkastningen av Statens pensjonsfond
utland skulle brukes til å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Intensjonen
var at lavere skatter og avgifter for næringslivet, infrastruktur,
kunnskap og forskning skulle prioriteres. Men i en tid hvor klimautfordringen
er blant klodens største, må klima etter disse medlemmers mening
gjøres til et fjerde område man skal investere for fremtiden i.
Å investere i klimateknologi er etter disse medlemmers mening
den beste investering man kan gjøre for fremtidens barn, og det
er en styrking av norsk økonomis vekstevne. Markedet for eksport
av miljøvennlig teknologi vil uten tvil vokse i tiårene fremover,
og et bærekraftig klima er avgjørende for menneskene og det biologiske
mangfoldet som verden består av.
Disse medlemmer peker videre
på at regjeringen i sin perspektivmelding (St.meld. nr. 9 (2008–2009))
slo fast at det de neste 10 årene vil fases inn store ekstrainntekter
fra oljefondet i norsk økonomi. Rommet for en miljøsatsing er derfor
stort, forutsatt at budsjettpolitikken i årene fremover ligger innenfor
det rom som handlingsregelen setter.
Disse medlemmer mener derfor
at det bør settes av ett eller flere fond av en betydelig størrelse,
der avkastningen brukes til å stimulere utvikling og utprøving av
ny, klimavennlig teknologi. Dagens virkemiddelapparat, slik som Innovasjon
Norge og Enova, er etablert med andre mål. Forvaltningen av fondet
og dets avkastning bør derfor skje utenom dagens etablerte virkemiddelapparat.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011 opprette ett eller flere fond der avkastningen skal gå
til økonomisk støtte til og investeringer i utvikling og bruk av ny,
klimavennlig teknologi. Forvaltningen av fondet bør skje utenom
dagens etablerte virkemiddelapparat, og regjeringen bes utrede ulike modeller
for hvordan dette kan skje.»