Grunnloven
§ 25 andre ledd (terskelen for når stortingsvedtak om utenlandsoppdrag
er nødvendig)
Etter Grunnloven
er det visse begrensninger for regjeringens myndighet til å treffe
beslutning om styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Libya-utvalgets rapport
side 86–87 viser blant annet til at regjeringens myndighet er begrenset
av Grunnloven § 25 andre ledd – Stortingets formelle samtykke skal
innhentes når landvern og øvrige tropper som ikke hører til linjetroppene,
anvendes utenfor rikets grenser:
«Landvernet og de
øvrige tropper som ikke kan henregnes til linjetroppene, må aldri
uten Stortingets samtykke brukes utenfor rikets grenser.»
Grunnloven § 25 andre
ledd setter altså en uttrykkelig grense for regjeringens myndighet
til alene å treffe beslutning om bruk av norske styrker utenfor
rikets grenser. Ordlyden er i dag utdatert, fordi begrepene «landvernet»
og «linjetroppene» både har gått ut av vanlig språkbruk og er tatt
ut av lovverket for øvrig. Ut ifra formålet er det likevel klart
at bestemmelsen fortsatt har et innhold som setter grenser for hvor
stor andel av forsvarsmakten regjeringen kan sende ut av landet,
uten Stortingets samtykke gjennom et eget stortingsvedtak.
Bakgrunnen for bestemmelsen
om landvern i Grunnloven finnes i organiseringen av forsvarsmakten
i det dansk-norske eneveldet. Det såkalte «landeværnet» utgjorde
en sentral del av Christian IVs Norske Lov (1604), som igjen bygget
på den enda eldre Magnus Lagabøtes landslov. Bakgrunnen utdypes
i utredningen om de konstitusjonelle rammer for norsk deltakelse
i internasjonale operasjoner, som lå til grunn for Libya-utvalgets
rapport (fotnoter er utelatt):
«I Christian IVs
Norske Lov het andre bolk «Landeværnsbolken», og det fremgikk her
at almuen var en del av landvernet, og på landet var også gårdene
påbudt å ha visse våpen avhengig av gårdstypen. Men ved kongelig
beslutning 15. januar i 1742 ble et nytt norsk landvern etablert,
og «landvern» fikk en helt ny betydning. Landvernet skulle nå være
en del av den stående hæren, og besto vanligvis av mannskaper som
hadde gjennomført (udtjent) tjeneste i linjetropper eller feltarmeen. Formålet
med det nye landvernet var å sørge for tilstrekkelig militærmakt
til å kunne forsvare landet ved å tilbakedrive eller oppholde en
fiende inntil danske tropper kunne komme med forsterkninger. Det
var klart at landvernet ikke kunne kommanderes utenfor rikets grenser.
På papiret besto
det nye landvernet av om lag 1/3 av den norske hæren, nesten 10
000 soldater, mens det var noe over 20 000 soldater i linjetroppene.»
Bestemmelsen om landvernet
var ikke en del av Grunnloven vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814,
men kom inn i Grunnloven i november 1814, som følge av unionen mellom
Norge og Sverige. I forhandlingene som førte fram til den nye grunnloven
for den norsk-svenske unionen, sto forbudet mot å anvende norske
tropper utenfor Norges grenser sentralt. På Stortinget ble det vedtatt at den norske forhandlingsposisjonen
blant annet skulle være at norske tropper ikke måtte brukes utenfor
Sveriges grenser uten Stortingets samtykke. I debatten som fulgte
forhandlingene, framholdt representanten Thomas Bryn at for det
norske rikets del ville «Fri-Batallioner, Landeværn og frivillige
Korps havde Styrke til at modsætte fiendtligt Overfald på dets egne Grændser». Bryns posisjon var altså at landvern og
øvrige tropper som ikke hørte til linjetroppene, hadde tilstrekkelig
styrke til å kunne forsvare landet. Etter debatten stemte et flertall
for å føye til et nytt siste ledd i Grunnloven § 25, i samsvar med
Bryns innlegg. Det nye siste leddet hadde følgende ordlyd: «Landeværnet
og de øvrige Norske Tropper, som ikke til Linietropper kunne henregnes,
maae aldrig bruges udenfor Norges Grændser.» På grunnlag av debatten
i Stortinget er det klart at formålet med det nye tillegget til
Grunnloven § 25 var å sikre tilstrekkelig militær styrke for å kunne
motsette seg fiendtlig overfall mot Norge.
Det absolutte forbudet
mot bruk av landvernet og øvrige tropper ble ikke opphevet, selv
om den norsk-svenske unionen ble oppløst i 1905. Det absolutte forbudet
mot utenlandsk bruk av landvernet og andre styrker som ikke hørte
til linjetroppene, ble stående fram til 1908. Da ble bestemmelsen
endret slik at Stortinget selv kunne gi samtykke gjennom et eget
stortingsvedtak til bruk av landvernet og øvrige tropper utenfor
Norges grenser. Bakgrunnen for endringen var omorganisering av Hæren.
Endringene i 1908
medførte altså at forbudet mot å bruke landvernet utenfor Norges
grenser ikke lenger var absolutt, men betinget av formelt samtykke
fra Stortinget. Formålet var fremdeles å sikre at bruk av norske styrker
utenfor riket ikke ville gå ut over gjenværende styrkers evne til
å ivareta nasjonal beredskap. Endringen i 1908 ledet til et krav
om at Stortingets formelle samtykke måtte innhentes dersom deltakelse
i en operasjon i utlandet gikk ut over gjenværende styrkers evne til
å ivareta nasjonal beredskap. Etter 1908 har ikke Grunnloven § 25
andre ledd blitt endret utenom rene språklige oppdateringer.
I lys av det opprinnelige
formålet med bestemmelsen i Grunnloven § 25 andre ledd – hensynet
til Norges militære beredskap – setter bestemmelsen fortsatt grenser
for regjeringens myndighet til å beordre store deler av Forsvaret
til operasjoner i utlandet. Selv om uttrykkene landvern og linjetropper
i Grunnloven § 25 har gått ut av både vanlig språkbruk og lovgivningen,
betyr ikke det at det ikke er grenser for hvor stor del av forsvarsmakten
regjeringen kan anvende utenfor rikets grenser, uten å måtte innhente
Stortingets formelle samtykke. Men som Erik Colban framholdt i boken
«Stortinget og utenrikspolitikken» i 1961, ville det være «meningsløst
å finne ut av hvilke av de nåværende styrker som svarer til det
som var linjetropper i 1814, og hvilke ikke. Man bør heller søke
å finne ut hvorledes grl. § 25, annet ledd, bør tolkes hvis bestemmelsen
skal tjene sitt formål».
I konstitusjonell
praksis har også Stortinget gitt samtykke til beslutning om styrkebidrag
som har hatt et omfang som har gått ut over gjenværende styrkers
evne til å ivareta nasjonal beredskap. Det norske styrkebidraget
til den allierte okkupasjonen av Tyskland i 1947–1953 (Tysklandsbrigaden)
var en kontingent bestående av ca. 4 200 soldater. Beslutningen
om det norske styrkebidraget ble først fattet etter at regjeringen
hadde innhentet Stortingets samtykke gjennom et eget stortingsvedtak,
basert på en proposisjon fra regjeringen.
Det kan reises spørsmål
ved om bestemmelsen i Grunnloven § 25 andre ledd skal begrenses
til Hæren. Samfunnsendringer etter 1814 tilsier imidlertid at bestemmelsen
i dag uansett må tolkes til å omfatte hele Forsvaret, altså også
Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Samtidig har også Norges forsvarskonsept
gått gjennom grunnleggende endringer siden 1814. Siden 1949 har det
militære forsvaret av Norge vært basert på NATO-alliansen og at
allierte styrker om nødvendig vil støtte det norske Forsvaret.
For å sikre at Grunnloven
gir klart uttrykk for gjeldende rettstilstand bør bestemmelsen i
§ 25 andre ledd endres. En endring bør klart få fram at Stortingets
formelle samtykke gjennom et eget stortingsvedtak er nødvendig dersom
et styrkebidrag til en internasjonal operasjon vil gå ut over gjenværende
styrkers evne til å ivareta nasjonal beredskap, også i tilfeller
hvor det vil være aktuelt å endre gjeldende forsvarsplaner for å
ivareta beredskapen. Med «gjeldende forsvarsplaner» siktes til de
planer og prioriteringer for forsvaret som Stortinget har sluttet
seg til.
Videre bør en endring
få tydeligere fram at krav til Stortingets samtykke i Grunnloven
§ 25 andre ledd gir kongen, det vil si regjeringen, en plikt til
å innhente Stortingets samtykke, dersom styrkebidrag til en internasjonal
operasjon går ut over gjenværende styrkers evne til å ivareta nasjonal
beredskap i de tilfellene hvor det vil være aktuelt å endre gjeldende
forsvarsplaner for å ivareta beredskapen.
I dagens språkbruk
kan innholdet i Grunnloven § 25 andre ledd uttrykkes på flere måter.
Ett alternativ er et krav om at Stortingets samtykke skal innhentes
dersom deltakelse i en internasjonal operasjon gjør det nødvendig
å endre gjeldende forsvarsplaner for å ivareta nasjonal beredskap.
Et annet alternativ er at slikt samtykke skal innhentes før en vesentlig
del av forsvarsmakten sendes ut av riket. I lys av forhistorien
og formålet må uttrykket «vesentlig del av forsvarsmakten» forstås
som en henvisning til en del av forsvarsmakten som er så stor at
den vil påvirke den øvrige delens evne til å ivareta nasjonal beredskap
innenfor gjeldende forsvarsplaner.
Vurderingen av et
eventuelt styrkebidrags konsekvenser for nasjonal beredskap utgjorde
også en del av beslutningsgrunnlaget for Libya-operasjonen i 2011. Stoltenberg
II-regjeringens to kongelige resolusjoner om norsk deltakelse i
Libya-operasjonen er offentliggjort og gjengitt i Libya-utvalgets
rapport (side 210–219). I begge de to kongelige resolusjonene fremmet
av forsvarsministeren (av 23. mars og 17. juni 2011) brukes denne
formuleringen under overskriften «Andre konsekvenser» – en indirekte
henvisning til formålet bak Grunnloven § 25 andre ledd:
«Det norske militære
bidraget vil ikke svekke norsk militær beredskap eller ivaretakelse
av prioriterte militære oppgaver i norske områder.»