§ 17
(«politi»)
Før den språklige
moderniseringen i 2014 anga § 17 at Kongen kunne vedta midlertidige
bestemmelser (anordninger) om handel, toll, næringsveier og politi.
De tre førstnevnte kriteriene («handel, toll, næringsveier») var
tilnærmet selvforklarende og ble (etter språklig modernisering)
tatt uendret inn i begge versjoner av grunnlovsteksten.
Ordet politi hadde
derimot et annet og langt mer omfattende meningsinnhold enn i dag,
når ordet utelukkende brukes for å betegne de deler av ordensmakten
som vi kaller politiet. Etter språkbruken omkring 1814 tok ordet
grovt sagt sikte på samfunnsregulering i vid forstand (en betydning
vi fortsatt finner spor av i f.eks. fransk forvaltningsrett). Det
var derfor klart at ordet politi burde erstattes med ord som ga
bedre uttrykk for bestemmelsens egentlige meningsinnhold, som det
var meningen å videreføre, og dermed bidra til å realisere målet
om å gjøre grunnlovsteksten mer forståelig.
De deler av den reviderte
teksten som taler om «offentlig … regulering» / «offentleg … regulering»)
gir adekvat uttrykk for betydningen av 1814-uttrykket «politi».
Resten av den reviderte
teksten på dette punkt er derimot misvisende. Tillegget om «[offentlig]
forvaltning» / «[offentleg] forvaltning» er ikke bare historisk ukorrekt
og derfor i strid med bestemmelsens meningsinnhold før den ble endret
i 2014. Viktigere er det at forvaltningsapparatet i Norge, som i
andre land, styres av den utøvende makt uten at det er nødvendig
å bygge på midlertidig lovgivning etter Grunnloven § 17. Kongens
og regjeringens overordnede posisjon i den hierarkisk organiserte
statsforvaltningen har helt siden 1814 fulgt av Grunnloven § 3 («Den
utøvende makt er hos Kongen» / «Den utøvande makta er hos Kongen»). Overordningsforholdet
gjelder fortsatt. Særbestemmelser om Kongens rådighet over embetsutnevnelser,
militær kommandomyndighet, utenriksstyre mv. forsterker dette utgangspunktet.
Av dette følger for
det første at dagens bestemmelse i § 17 om myndighet for Kongen
til å gi bestemmelser om den utøvende makt, er fullstendig overflødig.
Innenfor de rammene som følger av lovgivningen og vår parlamentariske
styringsskikk, er regjeringens kompetanse til å organisere og lede
den utøvende makt tvert imot et ubestridt grunntrekk i det statlige
styringssystemet. Det er ikke påvist noe behov for generelt å utvide
denne kompetansen.
Til dette kommer
at bestemmelser om «offentlig forvaltning» som likevel måtte bli
fastsatt av Kongen i statsråd med hjemmel i § 17, ville bli av midlertidig
karakter fordi Grunnloven bestemmer det, ikke fordi regjeringen
selv ønsker det. I motsetning til det som følger av Grunnloven § 3
mv., er jo anordninger/lover etter § 17 midlertidige (provisoriske)
i den forstand at de bortfaller senest ved slutten av den umiddelbart
påfølgende stortingssesjon. En slik løsning bryter radikalt med
den etablerte konstitusjonelle orden i Norge. Potensielt ville den
også kunne vise seg å få svært uheldige konsekvenser. Intet tyder
på at en slik endring på dette punkt var tilsiktet.
Grunnloven § 17 gir
heller ikke hjelp dersom regjeringen skulle se et behov for å fastsette
bestemmelser om den offentlige forvaltningen som bryter med gjeldende
lov. Paragrafen bestemmer uttrykkelig at provisoriske anordninger/lover
ikke kan stå i strid med gjeldende lov. Den gir altså ikke mulighet
til f.eks. å «overta» myndighet som ifølge lovgivningen er lagt
til organer som ikke kan instrueres mv. etter reglene i det ordinære forvaltningshierarkiet
(f.eks. Utlendingsnemnda eller Norges Bank).
På denne bakgrunn
bør Grunnloven § 17 endres slik at ordene «forvaltning og» tas ut.
Dermed vil bare ordene «offentlig/offentleg regulering» stå tilbake.