6.5.1 Innstillingene fra presidentskapet
Basert på innstillingene fra lønnskommisjonen
har Stortingets presidentskap avgitt en årlig innstilling om godtgjøringene.
Det var ikke noen innstilling i 1999 og 2003, siden det da ikke
ble foreslått endringer i godtgjøringene. I 2012 ble det vedtatt
endring i lov om godtgjøring for stortingsrepresentanterog
i den tilhørende forskrift om godtgjørelse for stortingsrepresentanter. Dette
medførte blant annet at den gjeldende diettordningen ble fjernet.
Som kompensasjon for dette ble godtgjøringen til representantene
økt, men uten at dette var basert på en innstilling fra lønnskommisjonen.
Innstillingene fra presidentskapet har
som regel fulgt innstillingene fra lønnskommisjonen. I 10 av årene,
inkludert alle årene fra og med 2014, har innstillingene fra presidentskapet
vært enstemmige og uten mindretallsmerknader. Ved ett tilfelle (2018)
har presidentskapet innstilt på et annet tillegg enn det lønnskommisjonen
hadde foreslått.
Mindretallsmerknadene har gjennom årene
knyttet seg til prinsipiell motstand mot ordningen med lønnskommisjon,
men også blant annet til nivået på endringene isolert sett og i
forhold til andre grupper.
Inge Myrvoll (SV) var imot opprettelsen
av en lønnskommisjon i 1996, jf. punkt 6.2 ovenfor. Han gikk derfor
også imot forslaget fra lønnskommisjonen som kom senere samme år.
I 2001,
2002 og 2004 hadde Ågot Valle (SV) en merknad
om at endringer i godtgjøringene burde ses i sammenheng med pensjonsordningene
som gjaldt. I 2004 viste hun også til at det gjeldende nivået for
godtgjøringer ikke var til hinder for bred rekruttering til vervet
som stortingsrepresentant. Hun gjentok også det prinsipielle synet
om at Stortinget selv bør fastsette representantenes godtgjøringer.
Lønnskommisjonen foreslo i 2005 en økning som tilsvarte 3,9
prosent, 4,4 prosent og 4,8 prosent for henholdsvis representanter,
statsråder og statsminister. Et flertall i presidentskapet sluttet
seg til dette, men Olav Gunnar Ballo (SV) hadde et mindretallsforslag
om at endringene burde følge den generelle lønnsutviklingen og være
på 3,3 prosent for alle tre gruppene. Han mente også et avvik fra
den generelle lønnsutviklingen måtte begrunnes særskilt i innstillingen
fra kommisjonen. Han gjentok i 2006 sin
merknad om at endringene burde følge den generelle lønnsutviklingen.
Også året etter var det en mindretallsmerknad
i presidentskapet. Ågot Valle viste da til at stortingsrepresentanter
og regjeringsmedlemmer var blant de ti prosentene som hadde høyest
inntekt, og mente det ikke var behov for en økning dette året. Også
hun mente at forslag til regulering som avviker fra den generelle lønnsutvikling,
må begrunnes særskilt av kommisjonen. Ågot Valle gikk igjen inn
for dette prinsippet i en merknad i 2008.
Det samme året hadde Carl I. Hagen (FrP)
og Inge Lønning (H) en merknad som viste til at Stortinget helt siden
lønnskommisjonen ble opprettet, hadde fulgt forslagene fra den.
De presiserte at de ønsket å fastholde dette prinsippet også i den
aktuelle saken. Samtidig tok de orde for at stortingsrepresentanter
og regjeringsmedlemmer måtte gis anledning til å frasi seg den del
av lønna eller godtgjøringen som den enkelte fant for høy. De foreslo
derfor at:
«Stortinget
gir Regjeringen fullmakt til å innføre en ordning med selvbestemt
lønn lavere enn den regulativ og vedtak fastsetter, samt et offentlig
register med opplysninger om person som benytter ordningen og hvilken
lønn som vedkommende har fastsatt.»
I brev av 26. mars 2009 ba Stortingets
presidentskap om at lønnskommisjonens innstilling skulle avgis i
forlengelsen av årets lønnsoppgjør og ikke på høsten.
I 2010 var
det en diskusjon i presidentskapet om hvor stor økningen burde være.
Et flertall i presidentskapet sluttet seg til lønnskommisjonens
forslag om en økning tilsvarende ca. 2,7 prosent årlig for representanter og
statsråder og ca. 2,6 prosent årlig for statsministeren. Det ble
vist til at dette var lavere enn den generelle lønnsutviklingen
på ca. 3,3 prosent som var lagt til grunn for lønnsoppgjøret i staten.
Akhtar Chaudhry (SV) hadde en mindretallsmerknad hvor han tok til orde
for en noe lavere økning enn det lønnskommisjonen hadde foreslått.
Hans forslag er ikke omregnet til prosent i merknaden, men utgjør
ca. 2,3 prosent årlig for både representanter, statsråder og statsminister.
Det konkrete nivået som ble foreslått, er ikke begrunnet i merknaden.
I 2013 hadde
Akhtar Chaudhry en merknad tilsvarende den Ågot Valle hadde i 2007.
Chaudhry viste til at et prosentvis lønnstillegg over år vil føre
til at avstanden mellom høye lønninger og vanlige lønninger øker.
I stedet for et prosenttillegg foreslo han derfor at representantene,
statsrådene og statsministeren burde få et kronetillegg tilsvarende
gjennomsnittlig kronetillegg for heltidsstillinger. Dette skulle
gjelde både i 2013 og framover. Forslaget ble ikke vedtatt.
Presidentskapet har de senere årene flere
ganger kommentert lønnskommisjonens vurderinger av at det har vært
en lavere utvikling i godtgjøringene til stortingsrepresentanter
og statsråder enn for toppledere i staten. I 2016 heter det for
eksempel:
«Presidentskapet
viser til at lønnskommisjonen i 2015 vurderte nivået på godtgjørelsen
til de gruppene som omfattes av kommisjonens mandat. Videre at kommisjonen
påpeker en mindrelønnsutvikling i forhold til ansatte på lederlønnsregulativet
i staten. Presidentskapet noterer seg at når det gjelder oppgjøret
for 2016, finner ikke kommisjonen grunn til å foreta endringer i
beregningsmåten for godtgjørelsen. Kommisjonen begrunner dette med
at lønnsoppgjøret i 2016 har vært enda mer moderat enn tidligere
år og at økende arbeidsledighet og synkende oljepriser har bidratt
til dette.»
Året etter heter det:
«Presidentskapet
viser til at lønnskommisjonen vil fremheve at samfunnsutviklingen
de siste år – med blant annet høyere arbeidsledighet og lavere oljepriser –
har bidratt til moderate lønnsoppgjør. Presidentskapet merker seg
at selv om det er kommisjonens oppfatning at godtgjørelsen til regjeringens
medlemmer over noe tid bør oppjusteres for å komme i bedre samsvar med
sammenlignbare lederlønninger i staten, anser kommisjonen at heller
ikke 2017 er det rette tidspunktet for å heve godtgjørelsen ut over
den gjennomgående rammen for årets oppgjør.»
I 2018 foreslo
lønnskommisjonen, som nevnt ovenfor, en høyere oppjustering for
regjeringsmedlemmene enn for stortingsrepresentantene. I sin innstilling støttet
ikke presidentskapet dette og tok til orde for samme prosentvise
økning for både stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og
statsminister. Det gikk også inn for at økningen burde ta utgangspunkt
i rammen for lønnsoppgjørene. Det skrev i sin innstilling:
«Presidentskapet
vil […] bemerke at lønnskommisjonens innstilling innebærer et brudd
med den praksis som har etablert seg de siste 12 årene, med lik
prosentvis regulering av godtgjørelsene for stortingsrepresentanter
og regjeringsmedlemmer. Presidentskapet ser i utgangspunktet ikke
grunn til å etablere en ny praksis på dette området som innebærer
ulik prosentvis regulering av godtgjørelsene for stortingsrepresentanter
og regjeringsmedlemmer.
Presidentskapet viser til at det i de
senere års innstillinger har blitt vektlagt at partene i lønnsoppgjørene disse
årene, i så vel privat som offentlig sektor, har tatt hensyn til
den generelle økonomiske situasjonen i samfunnet, og at partene
generelt gjennomførte moderate lønnsoppgjør. Presidentskapet er
enig med lønnskommisjonen i at det også i år er naturlig å ta utgangspunkt
i rammen for lønnsoppgjørene, som er på 2,8 prosent.»
2018 er det eneste året presidentskapets
innstilling ikke samsvarer med lønnskommisjonens forslag.