4.1.1 Godtgjøring til folkevalgte på sentralt nivå
Stortingets lønnskommisjon ba i 2014
Statistisk sentralbyrå (SSB) om å sammenstille lønnsdata for å kunne
sammenligne lønnsutviklingen for folkevalgte på statlig nivå med
lønnsutviklingen i samfunnet generelt. Som mål på sistnevnte kan
man bruke gjennomsnittlig årslønn ifølge SSBs årlige nasjonalregnskap.
Det er en sentral målestokk for lønn i Norge som også brukes for
å regulere grunnbeløpet (G) i folketrygden. Alternativt kan man
bruke lønnsutviklingen i det såkalte frontfaget, som i praksis bestemmes
som gjennomsnittlig årslønn i industrien. Nivået på lønna i frontfaget
var i 2019 om lag lik gjennomsnittlig årslønn ifølge nasjonalregnskapet.
Utviklingen i disse to størrelsene er også ganske lik om man ser
de siste ti årene under ett (jf. NOU 2020:8 tabell 2.1). Utvalget
har fått oppdatert denne informasjonen med lønnsdata til og med
2019, jf. tabell 4.1 i vedlegg 1.
En sammenlikning av utviklingen i godtgjøring
til folkevalgte politikere over tid med lønnsutviklingen til andre
grupper eller et gjennomsnitt krever ikke annen informasjon enn
lønnstall. Det har ingen spesiell interesse å dividere med en prisindeks
(for eksempel SSBs konsumprisindeks) for å kunne vurdere realverdien
av godtgjøring til folkevalgte mot reallønnsutviklingen for gjennomsnittet.
Relative bruttoinntekter vil utvikle seg helt likt relative reallønninger.
Det er heller ikke så relevant å vurdere hvordan skattesystemet
er utformet for ulike inntektsgrupper, siden vi ikke er opptatt
av å sammenligne disponible inntekter for ulike grupper. Norsk lønnsdannelse
har tradisjon for å ignorere slike elementer når man sammenligner
lønnsutviklingen for ulike grupper. Hovedkursmodellen, eller frontfagsmodellen for
norsk lønnsdannelse, er således en modell for bruttolønninger, ikke
en modell for disponible lønnsinntekter, se NOU 2020:8, kapittel
5.2.
Figur 4.1 viser utviklingen i brutto
godtgjøring for en stortingsrepresentant sammenlignet med gjennomsnittlig
årslønn i Norge fra 1999 til 2019. I senere år har en stortingsrepresentant
hatt en godtgjøring som har vært vel 1,7 ganger gjennomsnittlig
årslønn i Norge. Dette forholdstallet har variert lite siden 2009.
Det er en svakt negativ utvikling i forholdstallet som er lettere
synlig når vi legger inn gjennomsnittet i forholdstallet for hele
perioden (rød linje). Under finanskrisen i 2008/2009 ble stortingsrepresentantenes
godtgjøring underregulert i forhold til den alminnelige lønnsutviklingen
i Norge.
Figur 4.1. Godtgjøring for stortingsrepresentant
i forhold til gjennomsnittlig årslønn. Rate
Ut fra figur 4.1 er det lett å se at
Stortingets lønnskommisjon over tid har lagt til grunn at stortingsrepresentanter
skal ha en godtgjøring som normalt følger lønnsutviklingen i samfunnet.
Selv om kommisjonen ikke eksplisitt har uttalt et slikt «prinsipp»,
så er det likevel dette som er fasiten av forslagene fra kommisjonen og
Stortingets beslutning.
Figur 4.2. Godtgjøring for stortingsrepresentanter
i forhold til ekspedisjonssjefer og departementsråder. Rate
Stortingets lønnskommisjon har påpekt
(jf. Innst. 356 S (2014–2015)) at det er blitt større avstand mellom lønnsutviklingen
for sentrale ledergrupper i staten og godtgjøring til stortingsrepresentanter
og regjeringsmedlemmer. Figur 4.2 viser forholdet mellom godtgjøring
til stortingsrepresentanter og gjennomsnittet for to grupper ledende
departementsansatte, ekspedisjonssjefer og departementsråder. Stortingsrepresentantene har
samme godtgjøring i utgangspunktet uavhengig av hvor lenge de har
vært på Stortinget (men med visse tillegg avhengig av oppgaver slik
som beskrevet i kapittel 3.1). Ekspedisjonssjefer og departementsråder
har ulik lønn avhengig av departement og avdeling mv., slik at det
er gjennomsnittlig lønn for disse gruppene vi sammenligner stortingsrepresentantenes
godtgjøring med. Vi ser at i 2019 var godtgjøringen til en stortingsrepresentant
om lag 60 prosent av gjennomsnittslønna til departementsråder og
75 prosent av ekspedisjonssjefer. Stortingsrepresentantene har fått
mindre økning i sin godtgjøring enn disse lederne i staten når vi
ser hele perioden under ett, men nedgangen skjer i hovedsak i 2008.
Vi ser på figur 4.1 at stortingsrepresentantenes godtgjøring også
sank i forhold til gjennomsnittlig årslønn i samfunnet som helhet
dette året.
Stortingets lønnskommisjon reiste spørsmålet
om hvordan avviket mellom lederlønn i staten og godtgjøring til
sentrale folkevalgte skal håndteres, og foreslo i 2018 at man burde
minske denne avstanden. Det har ikke skjedd. Implikasjonen av det
lønnskommisjonen skrev, må være at den ikke mener at stortingspolitikernes
godtgjøring bare skal følge den generelle lønnsutviklingen, men
også ta hensyn til lederlønninger i staten og ikke minst i departementene.
Vi øyner altså her et «prinsipp» for fastlegging av lønn til stortingsrepresentanter
som avviker fra lønn i samfunnet generelt, og siden det tales om
et «gap som må tettes», er det nærliggende å tolke dette «prinsippet»
som at stortingsrepresentanters godtgjøring skal følge lønna til
ledende personer i departementene. Dette forslaget fra lønnskommisjonen
fulgte ikke presidentskapet i Stortinget opp, jf. nærmere omtale
i kapittel 6.
Figur 4.3 viser utviklingen i godtgjøring
til statsminister og statsråder i forhold til gjennomsnittlig årslønn ifølge
SSBs nasjonalregnskap. Godtgjøring til statsministeren, som var
vel 1,7 millioner kroner i 2019, var om lag tre ganger gjennomsnittlig
lønn i Norge. Dette forholdstallet har ikke endret seg mye de siste
tjue årene. Statsrådene tjener om lag to og en halv gang gjennomsnittlig
årslønn i Norge, og heller ikke her har nivået endret seg mye. Altså
har medlemmer av regjeringen på samme vis som stortingsrepresentantene
hatt en utvikling i godtgjøringen på linje med gjennomsnittslønna.
Figur 4.3. Godtgjøring for statsminister
og statsråder i forhold til gjennomsnittlig årslønn. Rate
Lønnsutviklingen for statssekretærer
og politiske rådgivere i departementene sett i forhold til gjennomsnittlig
årslønn vises i figur 4.4. Også disse to stillingsgruppene har hatt
en meget stabil relativ lønnsutvikling. Det betyr at lønna deres
har økt prosentvis på linje med lønnsveksten i samfunnet generelt.
Nivået på lønna til statssekretærer er praktisk talt det samme som
for stortingsrepresentanter og altså vel 70 prosent høyere enn gjennomsnittlig
årslønn. For politiske rådgivere er nivået knapt 30 prosent høyere
enn gjennomsnittet.
Figur 4.4. Lønn for statssekretærer
og politiske rådgivere i forhold til gjennomsnittlig årslønn. Rate
I dette kapitlet og i det videre arbeidet
har vi brukt gjennomsnittlig årslønn fra nasjonalregnskapet som
uttrykk for det alminnelige lønnsnivået i Norge. Et alternativt
mål for lønn til «folk flest» kunne være medianlønna, dvs. det lønnsnivået
som er slik at halvparten av lønnsmottakerne har lavere lønn enn
medianen og halvparten har høyere lønnsnivå. Nå har ikke forholdet mellom
gjennomsnittslønn og medianlønn endret seg særlig, se figur 4.5.
Det er en svak negativ trend fra rundt 2000 og fram til 2013. Det
betyr at medianlønna har økt mindre enn gjennomsnittet, noe som
er forenlig med en sterkere vekst i lønningene i den øvre delen
av lønnsfordelingen. Etter 2014 har imidlertid dette snudd slik at
dersom vi ser hele perioden under ett, er forholdet ganske stabilt.
Vi holder derfor fast ved å bruke gjennomsnittslønn som sammenlikningsgrunnlag
for godtgjøringen til folkevalgte politikere.
Figur 4.5. Forholdet mellom medianlønn
og gjennomsnittslønn. Rate
Hvordan er godtgjøring til de sentrale
politikerne plassert i den samlede lønnsfordelingen? Godtgjøringen
til stortingsrepresentantene var i 2019 omtrent lik 95-persentilen
i lønnsfordelingen. Det betyr at det var 5 prosent av lønnstakerne
som hadde høyere lønn enn representantene, og 95 prosent som hadde
lavere lønn. Statsrådene var omtrent på 99-persentilen. Hensikten med
å bringe fram dette er at man kunne ha oppfatninger om hvor i lønnsfordelingen
man mente politikerne skulle være, snarere enn et bestemt forhold
til gjennomsnittet (eller medianen for den del – lønnsfordelingen
er høyreskjev slik at medianlønn er lavere enn gjennomsnittlig lønn).
Lønnsfordelingen i Norge har blitt noe skjevere de siste 20 årene,
se NOU 2020:8, figur 2.9. Det skyldes at mer av lønnsveksten har
tilfalt den høyeste desilen, eller de 10 prosent høyest lønte. Figur
4.1 over viser at dette ikke har kjennetegnet utviklingen i godtgjøringen
til stortingsrepresentanter, som dermed har kommet til å falle litt
relativt til høytlønte blant annet i statlig forvaltning.
Hovedbildet er altså at norske folkevalgte
på nasjonalt nivå har hatt samme utvikling i godtgjøring som lønnsutviklingen
i samfunnet generelt. Sammenliknet med ledere i departementene og
direktører i staten ellers falt godtgjøringen til folkevalgte rundt
finanskrisen, men ikke de siste ti årene. Mens politikernes godtgjøring
har fulgt den generelle lønnsutviklingen, har lederlønningene i
staten økt litt mer.