2.3 Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Rigmor
Aasrud, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein
Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Lene Langemyr
og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre,
Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø,
viser til Prop. 74 L (2016–2017) Endringer i folketrygdloven mv.
(arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader til arbeidsrettede
tiltak mv.), hvor regjeringen foreslår å endre ordningen med arbeidsavklaringspenger.
Komiteen viser til at regjeringen
varslet i Meld. St. 33 (2015–2016) Nav i en ny tid – for arbeid og
aktivitet, at regjeringen ville foreta en gjennomgang av ordningen
med arbeidsavklaringspenger i folketrygdloven med sikte på at ordningen
i større grad skal stimulere til arbeid fremfor trygd.
Arbeidsavklaringspenger
ble innført i 2010 og erstattet tre inntektssikringsordninger: rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Komiteen merker seg at samlet
varighet med arbeidsavklaringspenger ikke er redusert sammenliknet
med de tre tidligere ytelsene. Overgangen til arbeid har heller
ikke økt. Komiteen mener
at arbeidsrettet innsats må settes inn tidligere for å øke overgangen
til arbeid og hindre avgangen til varig uføretrygd. Risikoen for
ikke å komme tilbake til arbeid øker med lengden av fraværet.
Regjeringens mål
er at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet, et mål komiteen deler.
I Meld. St. 29 (2016–2017), kan vi lese:
«Mottakere av uføretrygd
og andre helserelaterte trygdeytelser utgjorde 13 pst. av befolkningen
i aldersgruppen 18-66 på midten av 1990-tallet. Denne andelen har
siden da økt til 18 pst. Det er særlig bekymringsfullt at mange
av de som har langvarig sykefravær og etter hvert arbeidsavklaringspenger, ender
opp med uføretrygd, og at det er få som vender tilbake til arbeidslivet
når de først har fått innvilget uføretrygd. Det mønsteret er mindre
klart i en del andre land i følge OECD.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Venstre, mener dette viser at det norske
velferdssystemets utforming ikke er tilstrekkelig tilpasset for
å gi folk bistand til å vende tilbake til arbeidslivet. Det understreker
behovet for justeringer i trygdesystemet.
Den arbeidsrettede
bistanden til personer som har problemer med å få eller beholde
et arbeid, skal være helhetlig og individuelt tilpasset for å bidra
til raskere overgang til arbeid. Dette er sentralt for å få flere
i arbeid og færre på trygd. Nav spiller en sentral rolle i dette
arbeidet og skal i samarbeid med brukere og andre relevante aktører
bidra til at flest mulig kan bruke sin gjenværende arbeidsevne i
arbeid. Flertallet viser
til Innst. 49 S (2016–2017) om forbedringer av Nav.
For å motta arbeidsavklaringspenger
må man ha fått nedsatt arbeidsevnen med minst 50 pst. som følge
av sykdom, skade eller lyte. Ytelsen gis for ett år av gangen og
i inntil fire år. Flertallet merker
seg at regjeringen i gjennomgangen av ordningen med arbeidsavklaringspenger
presiserer at det er et krav at den nedsatte arbeidsevnen skyldes
sykdom, skade eller lyte, og at dette tas inn i lovens formålsparagraf slik
at det fremgår tydelig at arbeidsavklaringspenger er en helserelatert
ytelse. Flertallet støtter
regjeringens presisering av ordningens formål.
Flertallet viser til at de
såkalte konvertittene fra de gamle ordningene nådde maksgrensen
på fire år i februar 2014 og hadde gått lenge på helserelaterte ytelser
uten å komme tilbake i arbeid, og at en del av disse hadde overgang
til uføretrygd. Flertallet merket
seg i behandlingen av Prop. 1 S (2016–2017) at i underkant av halvparten
av personer som hadde avgang fra arbeidsavklaringspenger, mottok
uføretrygd etter tre måneder. Til sammenlikning var i underkant
av en femtedel i arbeid.
I forbindelse med
implementeringen av Nav-reformen ble det satt i gang en rekke forskningsarbeider
for å evaluere effektene av reformen. Noen av konklusjonene ble
presentert i artikkelen Nav-reformen: Støvet legger seg etter en
turbulent omstilling. Der kan vi lese:
«Resultatene våre
tyder på at det var betydelige problemer i forbindelse med omstillingsprosessen ved
at færre kom i jobb og flere ble gående lenger på stønad de første
årene etter at reformen ble innført. På lengre sikt (mer enn to
år etter reformen) ser det ut til at reformen har gått seg noe til
ved at overgangen til jobb er omtrent på samme nivå som før reformen
ble innført, alt annet likt. Det er allikevel for tidlig å si om
målsetningen om å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad
er nådd.»
Og:
«Det kanskje mest
alarmerende funnet i denne artikkelen er de tilsynelatende vedvarende
negative effektene av NAV for unge mottakere av helserelaterte ytelser.
Det kan se ut som om denne gruppen og dens jobbutsikter har vært
mest skadelidende av overgangen til NAV. Veksten i antall unge mottakere av
helserelaterte ytelser har lenge vært en bekymring, og det ser altså
ikke ut til at etableringen av NAV har bedret situasjonen – heller
tvert i mot.»
Flertallet merker seg at regjeringens
mål er å redusere antallet unge på helserelaterte ytelser og få flere
i utdanning og arbeid. Ungdom er den gruppen som er prioritert høyest
i Nav for arbeidsrettet bistand, noe flertallet igjen bemerket
i Innst. 49 S (2016–2017) om forbedringer av Nav.
Flertallet vil understreke
at det nå er ytelsen og ordningen som behandles i denne saken, men
at denne gruppen er avhengig av et bredt spekter av virkemidler
for nå målet om flere i arbeid og færre på helserelaterte ytelser.
Flere av disse tiltakene ble varslet av regjeringen i forbindelse
med Meld. St. 33 (2015–2016), blant annet bredere fagmiljøer på
Nav-kontorene og mer myndige Nav-kontor, et mer fleksibelt tiltakssystem
som gir større rom for de faglige vurderingene til Nav-veiledere
og ny ungdomsinnsats som erstattet fragmenterte garantiordninger
for unge. Etter forslag fra regjeringen fulgte Stortinget opp sistnevnte
tiltak med en bevilgning på 30 mill. kroner.
Flertallet merker seg at målene
med forslagene er å hjelpe flere raskere tilbake i arbeid samtidig som
man fortsatt har et godt regelverk for dem som av helsemessige årsaker
trenger lengre tid til behandling eller bruk av arbeidsrettede tiltak.
Derfor foreslår regjeringen å arbeidsrette ordningen og å bygge ned
terskelen for å prøve seg i arbeid for mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Med regjeringens forslag kan mottaker arbeide inntil 80 pst. i 12
måneder uten å miste retten til arbeidsavklaringspenger, mot i dag
maksimum seks måneder. Regjeringen foreslår også at man utvider
muligheten til å motta arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker
fra tre til seks måneder. I tillegg skal oppfølgingen av mottakerne
av ytelsen bli tettere. For første gang lovfestes dette gjennom
at brukeren følges opp etter hver gang arbeidsrettet tiltak eller
medisinsk behandling er gjennomført. Maksimal stønadstid kortes
ned fra fire til tre år, og vilkårene og lengden for unntak skjerpes inn.
Arbeidsavklaringspengenes midlertidige karakter presiseres i loven.
Komiteen viser
til at ordningen skal gi inntektssikring for personer som er syke,
har brukt opp eller mangler rett til sykepenger, og som har behov for
aktiv behandling og/eller arbeidsrettede tiltak slik at de kan bedre
arbeidsevnen og beholde eller skaffe seg arbeid. Det er et krav
til mottakere av ytelsen at de så langt som mulig deltar i aktivitet
som kan bidra til å bedre arbeidsevnen. Komiteen merker seg at andelen
mottakere av arbeidsavklaringspenger har gått ned siden ordningen
ble innført i 2010, fra 5,5 pst. i 2010 til 4,4 pst. i 2015.
Komiteen viser til at over
100 000 unge i alderen 18–30 år verken er i arbeid eller utdanning.
Om lag 3 pst. av alle i denne aldersgruppen mottar helserelaterte
ytelser, 5 pst. er forsørget av familien, og like mange mottar andre
offentlige ytelser. Komiteen merker
seg at det har vært en økning i mottakere av arbeidsavklaringspenger
som ikke har vært sykmeldt før de kom inn under ordningen, og at
så mange som 70 pst. av disse har en psykisk lidelse. Selv om ordningen
med arbeidsavklaringspenger i utgangspunktet gir tilgang til oppfølging
og tiltak som er bedre enn for ordinære arbeidsledige, er det for mange
som ikke får den oppfølgingen de trenger. Komiteen har merket seg at
det i Nav-rapport 1 i 2017 sies at bare om lag halvparten har et
hensiktsmessig og tilstrekkelig aktivitetsopplegg. I en rapport fra
SINTEF fra 2015 konkluderes det med at den største svakheten ved
dagens ordning er at Nav-kontorene ikke har ressurser til å gi tett
oppfølging av brukerne, slik intensjonen var med ordningen. Et bilde
på dette er at bare 40 pst. av unge mottakere av arbeidsavklaringspenger
deltar på arbeidsmarkedstiltak.
FAFOs rapport «Unge
mottakere av helserelaterte ytelser 2014:37» konkluderer med at
unge som står utenfor arbeidslivet, er en todelt gruppe. Den ene gruppen
har enkle hjelpebehov: Det gjelder i hovedsak dem med lite utdanning
og arbeidserfaring. Den andre gruppen med sammensatte hjelpebehov
har de samme hjelpebehovene og i tillegg en rekke andre utfordringer
som personlige, sosiale, helserelaterte, familiære og fattigdomsrelaterte
problemer. Denne gruppen får mye oppmerksomhet i Nav-systemet, mens
for lite innsats mot den første gruppen gir risiko for at den glir
over i gruppen med sammensatte behov.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at det i Sintef-rapporten påpekes at Nav-veiledere kan ha mange
personer å følge opp. Flertallet mener
denne informasjonen blant annet må leses i sammenheng med at Sintef
kartla hvorvidt Nav-ansatte som jobber med arbeidsavklaringspenger,
mener det er brukere av ordningen som ville hatt bedre muligheter
til å bli kvalifisert for arbeidslivet om de ikke hadde fått innvilget
AAP. Om lag 1 av 3 veiledere svarer ja på dette spørsmålet, 39 pst.
svarer «vet ikke». I rapporten kan vi lese:
«Mange svarer at
unge som ikke har alvorlige helseproblem ville fått tettere oppfølging
med KVP eller annen sosialhjelp.»
Flertallet viser til Innst.
15 S (2016–2017), der samarbeidspartiene gikk inn for aktivitetsplikt for
unge sosialhjelpsmottakere. Forslaget gjør at kommuner som til nå
ikke har praktisert aktivitetsplikt, er nødt til å bygge et godt
apparat rundt sosialhjelpen slik at alle under 30 år får tilbud
om relevant aktivitet. Flertallet mener
dette kan være et godt virkemiddel for å forhindre at unge ufrivillig
blir passive stønadsmottakere, men også at man senere blir skjøvet
over på arbeidsavklaringspenger.
I rapporten kan
vi videre lese:
«Svært mange trekker
også frem at brukere (uavhengig av alder) uten tydelige helseproblemer
er vanskelig og at AAP ikke er den rette ytelsen for disse.
(…) Andre forteller at det ofte ligger andre ting bak, for eksempel
arbeidskonflikter som har gitt den ansatte psykiske utfordringer.
Kanskje er ikke arbeidsevnen egentlig nedsatt med over 50 % og kanskje
er det her veldig viktig å være streng på inngangskriteriet for
at brukeren ikke skal bli gående passiv over lang tid.»
Flertallet viser i den forbindelse
til forslaget om tydeliggjøringen av helsekravet for å kunne komme
inn på arbeidsavklaringspenger, og understreker viktigheten av å
fortsette byggingen av gode alternativer til de helserelaterte ytelsene
i Nav.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Sintef skriver
i sin rapport:
«Fordi det ikke
er et krav om tidligere inntekt, er det noen nye grupper som har
fått rettigheter på trygd. Dette gjelder kvinner som egentlig er
hjemmeværende, men som har et helseproblem og derfor kvalifiserer
for AAP. I mange tilfeller gjelder dette innvandrerkvinner.»
Disse medlemmer viser til
SSBs arbeidskraftundersøkelse, hvor det fremkommer at der nordmenn
i snitt har en sysselsettingsandel på 75 pst., er tallene for innvandrere
fra Afrika og Asia 55,4 pst. Disse medlemmer viser videre
til Innst. 368 L (2016–2017) om Endringer i folketrygdloven, kontantstøtteloven
og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg
(ny inntektssikring for eldre og uføre flyktninger og endrede botidskrav
for rett til visse ytelser). Disse medlemmer mener regjeringens
integreringspolitikk må ses i sammenheng med forslagene i Prop.
85 L (2016–2017) Endringer i folketrygdloven, kontantstøtteloven
og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg
(ny inntektsikring for eldre og uføre flyktninger og endrede botidskrav
for rett til visse ytelser) for å hjelpe flere innvandrere inn i
arbeidslivet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at man i Sintefs rapport kan lese:
«Mange nevner at
personer med rusproblemer er en gruppe som blir gående veldig alene
på AAP, og at de ville fått mye bedre hjelp av kommunen.»
Flertallet viser til den sterke
opptrappingen innenfor rus og psykiatri. Blant annet gjennomfører samarbeidspartiene
en historisk og forpliktende opptrapping for rusfeltet. I tillegg
gjeninnførte samarbeidspartiene den gylne regel, som skal sikre
at sykehusene skal prioritere rus og psykisk helse høyere enn vanlig
sykehusbehandling. Ventetiden innenfor rus og psykiatri er redusert
med 40 pst.
Forskerne skriver:
«Erfaringene fra
NAV er at det i mange tilfeller er for lett å komme inn på AAP,
men for vanskelig å komme ut igjen. En av hovedårsakene til at det
er lite avgang fra ordningen, er at NAV ikke har ressurser til å
gi så tett oppfølging som trengs for å øke gjennomstrømmingen. Med
mange brukere å følge opp for veiledere som arbeider med AAP, bør
det i følge NAV-kontorene være en erkjennelse at det å ‘havne på
AAP’ i dag er synonymt med lite tett oppfølging.
Når vi ser hvem
NAV-kontorene erfarer for lett får tilgang på AAP, er dette ganske
tydelige grupper. De som trenger en annen oppfølging enn det de
får som AAP-mottaker er:
-
Unge brukere uten
alvorlig sykdom
-
Brukere med psykiske
problemer eller diffuse plager
-
Brukere med svært
dårlige språkkunnskaper
-
Brukere med alvorlige
rusproblemer»
Flertallet mener dette er
en viktig utfordring å løse. Alle som kvalifiserer til arbeidsavklaringspenger,
skal selvsagt få en skikkelig inntektssikring og den oppfølgingen
som behøves. Samtidig er det mye som tyder på at enkelte blir skjøvet
inn på helserelaterte ytelser i mangel av gode alternativer. For flertallet er
det viktig å sørge for at veiledere som jobber med mottakere av
arbeidsavklaringspenger, har en så lite byråkratisk arbeidshverdag
som mulig slik at de kan prioritere ressursene til de mottakerne
de er i kontakt med. I tillegg kan det være ressursfrigjørende at
flere personer havner på riktig sted i trygdesystemet.
Flertallet påpeker at det
for samarbeidspartiene har vært et viktig mål å forenkle tiltakssystemet. Tiltakssystemet
er Navs virkemidler for å hjelpe folk inn i, eller tilbake til,
arbeidslivet. Dette systemet har vært for rigid, noe som har gjort
det vanskeligere for Nav-ansatte å gjøre jobben sin skikkelig. Flertallet mener
det er viktig å vise tillit til den faglige kunnskapen som finnes
i Nav. I denne forbindelse viser flertallet til Innst. 208
L (2014–2015), hvor samarbeidspartiene forenklet tiltakssystemet
gjennom at arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) og kvalifisering
i arbeidsmarkedsbedrift (KIA) ble slått sammen til et nytt arbeidsforberedende
tiltak (AFT). Samarbeidspartiene uttrykte også støtte til sammenslåingen
av anbudstiltakene oppfølging og avklaring og opptrappingen av satsingen
på lønnstilskudd, et viktig tiltak med god dokumentert effekt for
å hjelpe personer inn i ordinært arbeidsliv.
Flertallet viser videre til
Innst. 49 S (2016–2017), der samarbeidspartiene sto sammen om å
videreutvikle styringsmodellen for arbeidsmarkedstiltakene i en
retning der kvalitet og resultat vektlegges i større grad enn telling
av gjennomførte aktiviteter.
Dette er strukturelle
endringer i Nav-systemet som bidrar til mer fleksibilitet for Nav-ansatte,
og som gjør det enklere for dem å bruke sin faglige kompetanse i
oppfølgingsarbeidet. Mer fleksibilitet vil også gjøre det enklere
for Nav å følge opp gruppen med enkle hjelpebehov.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det
er feil medisin å kutte stønadsperioden når personer ikke får tilstrekkelig
oppfølging, jf. SINTEF-rapporten «Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger
som ytelse og ordning» fra 2015.
Mange uten fullført
utdanning blir kasteballer mellom Nav og oppfølgingstjenesten. Der
den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten er delegert til karrieresentrene,
er resultatene bedre (FAFO, Grenser for utdanning 2015).
Disse medlemmer mener det
må satses på kompetanse for å motvirke at mennesker faller ut av arbeidslivet,
og bidra til at flere løftes inn i arbeid. En styrking av karriereveiledningstjenesten
må være en del av en bred kompetansereform for arbeidslivet, en satsing
som også vil kunne bidra til at flere utenfor arbeidslivet kan få
støtte til å finne riktig karrierevei.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener
fallet i antall unge mennesker i arbeidslivet etter 2008 er bekymringsfullt.
God oppfølging i skoleløpet er avgjørende for at alle skal ha like
muligheter når man skal begynne å studere eller begynne i arbeidslivet. Flertallet mener
det viktigste for elevenes læring er å møte en faglig
kvalifisert og motivert lærer i klasserommet. Samarbeidspartiene har
over tredoblet antall lærere som hvert år får etter- og videreutdanning. Flertallet mener
at dette, i kombinasjon med kompetansekrav i fellesfagene, økte
opptakskrav til lærerutdanningen og omgjøring av lærerutdanningen
til en femårig masterutdanning, vil sikre alle elever i norsk skole
lærere med god faglig kompetanse.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser videre til innføring
av fraværsgrensen. Erfaringene så langt viser at fraværet er betydelig
redusert, og disse
medlemmer advarer mot de rød-grønne partienes varslede omkamp
om et nasjonalt fraværsreglement. Disse medlemmer merker seg
følgende sitat fra St. Meld. 44 Utdanningslinja (2008–2009):
«Det er sammenheng
mellom fravær på ungdomsskolen og sannsynligheten for å slutte i
videregående opplæring. De som sluttet hadde over dobbelt så høyt
fravær som elever som i løpet av fem år gjennomførte med studie-
eller yrkeskompetanse. De som slutter tidlig i videregående opplæring,
utmerker seg med særlig stort fravær på 10. trinn. Blant lærlinger
er det også en sterk sammenheng mellom fravær og sannsynligheten
for å slutte.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig
med en gjennomgang av de nye fraværsgrensene. Disse medlemmer er bekymret
for at fraværsgrensene fører til at flere elever ikke får vurdering
i fag, og at det kan føre til at flere ikke gjennomfører videregående
skole, stikk i strid med intensjonene i ordningen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til Arbeiderpartiets merknad om Nav Ung. Flertallet vil advare mot
et slikt forslag. Det er for det første dårlig presisert hva Nav
Ung vil innebære. For det andre strider det imot intensjonene i
Nav-reformen, den største forvaltningsreformen gjennomført i norsk
historie. Målet med Nav-reformen var at alle brukere skulle ha én
dør inn, og det var bakgrunnen for den store sammenslåingen av Trygdeetaten og
Aetat. Et forslag om Nav Ung sementerer dette målet. Flertallet viser
til Innst. 49 S (2016–2017), der samarbeidspartiene, på bakgrunn
av ekspertutvalgets rapport og de gode høringsinnspillene som kom
i forbindelse med denne, utviklet retningen for Nav i en ny tid.
Med respekt for at støvet nettopp har lagt seg etter en langvarig
reformprosess, gjennomførte man blant annet viktige strukturelle
endringer i tiltakssystemet og i kontorstrukturen for å sikre robuste
kompetansemiljøer. En konsekvens av dette er at mange Nav-kontor
evner å etablere ungdomsteam som jobber målrettet mot denne gruppen,
og som gjør store omorganiseringer som Nav Ung ville krevd, overflødige.
I tillegg ble ungdomsgarantiordningene ryddet opp i. De ble erstattet
med en forsterket ungdomsinnsats. Flertallet viser også til aktivitetsplikten
for unge sosialhjelpsmottakere, senkede terskler til arbeidslivet,
økt satsing på lønnstilskudd og flere tiltaksplasser.
Flertallet viser til Arbeiderpartiets
forslag om en aktivitetsreform. Flertallet merker seg viktigheten
av aktivitet og viser i denne forbindelse til artikkelen «Arbeid
til alle», skrevet av forskere ved Frischsenteret. Der kan man blant
annet lese:
«Mens det for noen
tiår siden var en alminnelig oppfatning at sykdom ikke er forenlig
med arbeid, og derfor skal behandles med hvile, viser nyere forskning
at arbeid normalt er helsebringende, særlig for personer med de
sykdomsdiagnosene som dominerer den norske uførestatistikken (rygg-
og skjelettplager, psykiske lidelser); se f.eks. Waddell (2004),
Waddell og Burton (2006) og OECD (2008). Litt satt på spissen kan
man si at forskningen på dette området ikke bare stiller spørsmålstegn
ved bruk av sykdom/helseproblem som legitim begrunnelse for ikke
å arbeide, men faktisk framhever arbeid som en viktig del av en helsebringende
behandling.»
I samme artikkel
presenteres forslaget som Arbeiderpartiet, Senterpartiets og Sosialistisk
Venstreparti nå foreslår som aktivitetsreform. Dette konkrete forslaget
fremstår dessverre som uklart. Flertallet viser til at aktivitetsforslag
vedtatt av samarbeidspartiene i denne perioden, som for eksempel
aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere og en forsterket ungdomsinnsats,
ikke ble støttet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller Sosialistisk
Venstreparti.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringen Stoltenberg II ga kommunene rett til å innføre
aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og mener, slik flertallet
viser til, at det er kommunene som har den nødvendige sosialfaglige
kompetansen til å vurdere om aktivitetsplikt er riktig å bruke,
basert på vurderinger av blant annet arbeidsmarkedet lokalt. Disse medlemmer mener
også at bevilgningen til tiltaket, som gir kommunene om lag 100
kroner pr. måned pr. sosialklient, ikke gir kommunene handlingsrom
for å gi gode aktivitetstilbud. Disse medlemmer registrer
at i kommuner som har gjennomført aktivitetsplikt for sosialhjelp,
er overgangen til statlige ordninger den vanligste formen for aktivitet.
Disse medlemmer mener også
at den nye ungdomsgaratien ikke rettes inn mot dem som trenger et
mest, og er skuffet over at regjeringen Solberg ikke har fulgt opp
de allerede vedtatte ungdomsgarantiene fra regjeringen Stoltenberg
II.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil understreke
den viktige rollen kommunene har å spille i det sosialfaglige arbeidet,
og viser til innføringen av aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere. Flertallet mener
kommunene besitter avgjørende sosialfaglig kompetanse som det er
viktig å benytte for å hindre at spesielt unge mennesker havner
på langvarige, statlige helserelaterte ytelser.
De strukturelle
endringene samarbeidspartiene gjennomfører angående tiltakssystemet,
vil bidra til at planlegging og gjennomføring av aktiviteter vil fungere
bedre. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker at Nav
skal sikre alle unge født etter 1990 en jobb i enten offentlig eller
privat sektor. I tillegg mener de at kommunene må få et ansvar for
å sikre at denne gruppen ikke faller utenfor arbeidslivet. Dette
er i tråd med hva som ble vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte.
I forbindelse med
forslaget er det en rekke spørsmål som forblir ubesvart. Det er
ikke klart hva slags stillinger kommunen skal tilby, eller hvordan
kommunen skal finansiere en rekke nye ansettelser de ikke har planlagt.
Problemstillingen rundt stillingsvern har ikke fått et tilfredsstillende
svar. Dersom en blir ansatt i kommunen som et aktivitetstiltak er
det, etter flertallets syn,
riktig at man har det samme stillingsvern jf. arbeidsmiljøloven
som alle andre kommunalt ansatte. Det kan sette kommunene i en situasjon
der de har en rekke ansatte de ikke har planlagt for, som de derfor
ikke nødvendigvis har arbeidsoppgaver til, og som de ikke har fått
vite hvordan de skal finansiere lønnen til, uten at kommunene vet
hvor lenge vedkommende vil være ansatt. Dette vil i tillegg kunne
fortrenge kommunenes mulighet til å ansette den fagkompetansen som
kreves for å levere god kvalitet i sine tjenester til for eksempel
barn og eldre. I tillegg kan det føre til at privat sektor får færre
arbeidskraftsressurser. Det er, etter flertallets syn, mer fornuftig
å satse på gode tiltak og kvalifisering i enhver situasjon der det
er hensiktsmessig, for å hjelpe folk raskest mulig til ordinært
arbeidsliv. Flertallet støtter
derfor ikke forslaget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet registrerer stor skepsis hos flertallet
til forslaget om en aktivitetsreform for unge som faller utenfor
arbeidslivet. Disse
medlemmer merker seg den manglende tiltroen til norske kommuner
hos flertallet. Disse
medlemmer er, i motsetning til flertallet, trygge på at norske
kommuner, slik de har gjort i andre programmer for å få bistå når
det har vært utfordringer på arbeidsmarkedet, vil kunne bidra med
arbeid og aktivitet. Skal kommunene lykkes, må kommuneøkonomien
styrkes betraktelig.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det
må legges mer vekt på oppfølging, og derfor har Arbeiderpartiet
i sine alternative statsbudsjetter i denne stortingsperioden lagt
vekt på å bedre oppfølgingen av unge som faller utenfor både skole
og arbeidsliv.
Dette gjelder tettere
oppfølging i skolen gjennom tidlig innsats, forsøk med økt lærertetthet,
øremerking av midler for å styrke skolehelsetjenesten m.m.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at budsjettene i tillegg er
styrket ved at det foreslås en egen ordning for unge i Nav-systemet,
Nav ung, som er finansiert i de alternative budsjettene, samt flere
tiltaksplasser rettet inn mot grupper som har særskilte behov, og
en økning av ordningen med lønnstilskudd.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i denne stortingsperioden
har hatt tydelige satsinger på ungdom. Regjeringen Stoltenberg IIs
ungdomsgarantier rettet seg mot spesifikke grupper som trengte tilpassede
opplegg for å kunne delta i arbeidslivet. Evalueringer viser at
Nav ikke har fulgt opp ungdomsgarantiene tilfredsstillende, og at
regjeringen derfor erstattet ordningen med en mer generell og uforpliktende
ungdomsgaranti. Dette viser dessverre en nedprioritering av de yngste
som faller ut av arbeidslivet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser også til Arbeiderpartiets forslag
i statsbudsjettet for 2014, der det ble foreslått å opprette et
Nav ung som skulle arbeide direkte mot ungdom som falt utenfor arbeidslivet,
samt sitt partis alternative budsjetter med tydelige satsinger på
tiltak for å få flere ungdommer i arbeid.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at slik de ser det, er det for få tiltaksplasser som gir relevant
arbeidstrening. Samtidig er komiteen opplyst om at det er flere
Nav-ansatte som har opp mot 100 brukere som skal følges opp. Dette
gir dårlige forutsetninger for å få til tilstrekkelig kvalitet for
brukerne.
Behovet for Navs
virkemidler tydeliggjøres ved en stor økning i ledighet fra 2013
og gjennom at det rapporteres at mange sosialhjelpsmottakere tilbys statlige
tiltak når aktivitetsplikten skal iverksettes, samtidig som antall
tiltaksplasser er om lag på 2013- nivå.
Disse medlemmer mener det
må gjennomføres en aktivitetsreform gjennom å legge tydeligere vekt
på bedre planlegging av tiltak og raskere og større kapasitet på
oppfølging og gjennomføring av aktiviteter. I tillegg til de ordinære
tiltakene som Nav har til disposisjon, må Nav også ha et overordnet
ansvar for å sikre unge født etter 1990 tilpassede jobber enten
i privat eller offentlig sektor. Kommunene må få et ansvar for å
sikre at denne gruppen ikke faller utenfor arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innføre en aktivitetsreform som sikrer unge mottakere
av arbeidsavklaringspenger som har restarbeidsevne, et tilbud om aktivitet,
utdanning eller arbeid.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
ordningen med arbeidsavklaringspenger har vært kritisert blant annet
fordi mange mennesker blir langvarige og passive stønadsmottakere. Disse medlemmer viser
til at de lokale Nav-kontorene ikke har ressurser til å gi tett
oppfølging, og at mange stønadsmottakere ikke blir avklart og fulgt
opp før maksdato for ytelsen nærmer seg. Disse medlemmer viser til
at mottakere av arbeidsavklaringspenger er en stor og uensartet
gruppe, og at behovet for individuelle løsninger, både når det gjelder
oppfølging og innhold i oppfølgingen, er stort. Disse medlemmer viser til
at SINTEF har pekt på at veiledere er pålagt for mange oppgaver
knyttet til registrering og rapportering som har begrenset
betydning for overgang til arbeid og aktivitet, og mener at for mye
ressurser som kunne vært brukt på møter med brukere, behandlere
og andre samarbeidspartnere, brukes på administrasjon. Disse medlemmer mener
at flere av beslutningene rundt enkeltpersoner bør fattes av dem
som er nærmest brukerne, og at dagens situasjon fører til frustrasjon
og dårligere oppfølging av mennesker enn det som er nødvendig.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at det norske velferdssystemets
utforming er godt tilpasset for å gi folk bistand for å vende tilbake
til arbeidslivet, men understreker behovet for tettere oppfølging
av folk.