Hvem kan stemme?

De som har fylt 18 år innen utgangen av valgåret, og er norske statsborgere, kan stemme ved stortingsvalg. Det er en forutsetning at man står oppført i manntallet (liste over stemmeberettigede).

Hvem kan man stemme på?

Alle som har stemmerett ved stortingsvalget kan velges som stortingsrepresentanter. Det finnes imidlertid noen få unntak – enkelte grupper, blant annet ansatte i departementene og i utenrikstjenesten, samt dommere i Høyesterett, er ikke valgbare.

Man stemmer på lister med kandidater fra de enkelte partiene. Hvem som skal stå på listen til de forskjellige partiene, er det deltakerne på partiets nominasjonsmøte som avgjør. Selv om velgerne kan «rette på stemmesedlene» ved å endre rekkefølgen på kandidatenes navn og stryke kandidater, er det i praksis små muligheter for å påvirke personsammensetningen. Den rekkefølgen partiene har satt opp, blir helt avgjørende.

Hvordan stemmer man?

Selve valget foregår ved personlig oppmøte i et valglokale på valgdagen, eller ved å avgi forhåndsstemme. Den enkelte står i dag fritt til å bestemme om man ønsker å avgi forhåndsstemme eller stemme på valgdagen. Forhåndsstemmegivingen organiseres av kommunene og kan finne sted fra 10. august til fredagen før valgdagen (nest siste fredag før valgdagen utenriks).

De fleste velger å avgi stemme på valgdagen, som ifølge loven skal være en mandag i september. Regjeringen bestemmer dato. Kommunestyret kan vedta at det på ett eller flere steder i kommunen skal holdes valg også søndagen før den offisielle valgdagen.

Selve stemmegivningen foregår ved at man møter opp i et av valglokalene i den kommunen man er manntallsført i. Man må ha med seg legitimasjon, slik at valgfunksjonæren kan forsikre seg om velgerens identitet, og kan krysse av navnet i manntallslisten (dette for å hindre at samme person avgir stemme flere ganger). Velgeren går til et avlukke hvor alle de ulike valglistene ligger utlagt. Man velger den listen man ønsker å stemme på, og bretter denne så ingen kan se hvilken liste man har valgt. Stemmeseddelen stemples av valgfunksjonæren før velgeren selv putter seddelen i den forseglede valgurnen. Denne fremgangsmåten skal sikre prinsippet om hemmelige valg.

Valgoppgjøret

I Norge har vi forholdstallsvalg. Det vil si at partiene får valgt inn representanter i forhold til hvor stor oppslutning de har blant velgerne.

Landet er inndelt i 19 valgdistrikter som følger de gamle fylkesgrensene før regionreformen. Folketallet i hvert valgdistrikt er utgangspunktet for tildelingen av antall stortingsplasser (mandater). For å sikre representasjon fra valgdistrikt med tynt befolkningsgrunnlag, brukes en utregning som kombinerer folketall med areal. Til sammen velges det 169 stortingsrepresentanter.

Valgordningen kan gi en «skjev» fordeling av stortingsplassene mellom partiene da valgoppgjøret skjer i hvert enkelt valgdistrikt. Når for eksempel 4 mandater i et valgdistrikt skal fordeles på 7 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som svarer nøyaktig til stemmetallet. Flere partier kan bli urepresentert. Også selve utregningsmåten forsterker den skjeve fordelingen ved at de store partiene gjerne blir «overrepresentert» og de små blir «underrepresentert» i forhold til stemmetallet.

For å rette på dette har vi en ordning med utjevningsmandater. Disse fordeles på de partiene som har fått for få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis etter at de første 150 plassene er fordelt. Det er totalt 19 utjevningsmandater (ett i hvert valgdistrikt). Partiene får utjevningsmandater i de valgdistriktene hvor de var nærmest å vinne et mandat. Dermed blir sammensetningen av Stortinget mer i samsvar med partienes stemmetall. Det er imidlertid bare partiene som har kommet over sperregrensen – 4 prosent oppslutning på landsbasis – som kan være med å kjempe om utjevningsmandatene. Det finnes ingen sperregrense ved fordelingen av distriktsmandatene. 

Les om historiske valgordninger