Jeg viser til Finanskomiteens brev av 16. januar 2013
vedlagt ovenfor nevnte representantforslag.
Representantene foreslår følgende:
«Stortinget ber regjeringen
foreta en grundig utredning med sikte på å trekke ut investeringene til
Statens pensjonsfond utland i kullselskaper, og legge fram utredninger
i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om forvaltningen av
SPU våren 2014»
Jeg støtter representantenes syn om at SPU ikke skal
være et redskap i utenrikspolitikken eller annen sektorpolitikk.
Jeg er også enig i representantenes utgangspunkt om at det etablerte rammeverket
for forvaltningen av SPU, med en klar ansvars- og rolledeling mellom
eier og forvalter, skal ligge fast.
Det er bred politisk oppslutning om hovedlinjene
for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Investeringsstrategien
for SPU skal bygge på et robust faglig grunnlag som er godt dokumentert
og kommunisert, blant annet gjennom årlige stortingsmeldinger om
forvaltningen av fondet og behandlingen av disse. SPU skal forvaltes
ut fra et ønske om høyest mulig finansiell avkastning over tid gitt
en moderat risiko. Det er også bred enighet om at fondet innenfor
rollen som finansiell investor skal opptre som en ansvarlig investor
og at vi skal ha enkelte etiske minstekrav til selskapene vi investerer
i.
Ordlyden i forslaget kan forstås slik at en
vedtar at «kullselskaper» skal utelukkes fra pensjonsfondet, men
at departementet skal komme tilbake med en avgrensing. Endringer
i forvaltningen av fondet bør bygge på et faglig solid fundament.
Jeg mener vi ikke har tilstrekkelig grunnlag for å fatte det foreslåtte
vedtak nå.
Spørsmålet om utelukkelse kan blant annet ikke løsrives
fra spørsmålet om avgrensing. Avgrensingen bør følge av hva som
er formålet med utelukkelsen. Det bør vurderes nærmere.
Representantene skriver at det er et klima-
og miljøperspektiv som ligger til grunn for forslaget om ikke å
investere i kullselskaper. Samtidig står det: «SPU
er et fond eid av det norske folk, og som samfunn er man ikke likegyldige
til hvor og hvordan fondet investerer, særlig i lys av at fondet
er ment å vare i generasjoner». Det kan derfor også være et
ønske om å ikke tjene penger på visse typer produksjon, en mer etisk
begrunnelse, som ligger til grunn. Ingen av disse mulige formålene
gir i seg selv noen enkel avgrensing av hvilke selskaper som eventuelt
skal utelukkes.
Aksjeinvesteringene i SPU er basert på at fondet eier
en liten andel av hele verdens aksjemarkeder. Det medfører at vi
på sikt kan forvente en avkastning og risiko som tilsvarer utviklingen
i verdens aksjemarkeder. Det bør foreligge tungtveiende grunner
for å avvike fra denne strategien. Det taler også for et bredere beslutningsgrunnlag.
Det ville være en styrke for arbeidet med dette spørsmålet
om en først kunne utrede formålet om utelukkelse, og gitt formålet
vurdere utelukkelse opp mot andre virkemidler. En bør da ha med
seg at når SPU selger, vil noen andre kjøpe. Et nedsalg i de «kullselskapene»
som en eventuelt avgrenser til vil i seg selv verken påvirke produksjonen
eller etterspørselen av kull i verden.
Mange av de viktige tiltakene som skal sørge
for at klimamålene nås ligger utenfor finansmarkedene. Etterspørselen
etter karbonintensive produkter vil påvirkes kanskje særlig ved
tiltak som øker prisen på karbonutslipp. Jeg viser til regjeringens
klimapolitikk. I det tilfelle karbonpris eller reguleringer endres
i klimapositiv retning må en med visse forbehold forvente at markedet
vil bidra til at kapitalen går til de mest bærekraftige virksomhetene.
Før en setter i gang en bred vurdering av formål og
avgrensing bør en videre ha med seg at den etiske dimensjonen har
vært vurdert før. I NOU 2003:22 Forvaltning for fremtiden skrev
det såkalte Graverutvalget:
«Utvalget mener at det
ikke er grunnlag for negativ filtrering av selskaper som produserer kullkraft
eller petroleum fra fondet. Utvalget vurderer at eierskapsutøvelse
og påvirkning vil være en mer effektiv strategi for å adressere
klimaspørsmål og skape endringer enn utelukkelse.»
Utvalget skrev i tillegg at:
«Energiproduksjon basert
på fossile brensler er uomtvistelig miljøbelastende. Like uomtvistelig er
norske myndigheters arbeid for å redusere utslipp av klimagasser
gjennom internasjonalt forpliktende avtaler. Spørsmålet er likevel
om dette gir et tilstrekkelig grunnlag for å hevde at slik produksjon
er så uetisk at man absolutt ikke vil medvirke til den, spesielt
i lys at den norske stat har store eierandeler i to norske oljeselskaper
og er eier av betydelige olje- og gassressurser og infrastruktur
på norsk sokkel.»
Det kan nå være gode grunner til å vurdere konklusjonen
om kullkraft på nytt. Også mer generelt er klimaendringer et område
vi skal ha søkelys på også i forvaltningen av SPU. Viktige rettesnorer
for dette arbeidet må være at prioriteringene gjøres i lys av SPUs
finansielle målsetting eller de overordnede etiske begrensningene vi
har valgt for forvaltningen av fondet.
Det kan for eksempel være hensiktsmessig for
en investor som SPU å søke å påvirke selskapene i porteføljen til
å håndtere den klimarisiko som selskapene selv mener de er utsatt
for på en god måte, slik Norges Bank gjør gjennom forventningene
de stiller til hvordan bedrifter møter klimautfordringen. Dette
er et av satsingsområdene i Norges Banks eierskapsutøvelse, og banken
har i flere år samarbeidet med andre investorer om selskapers håndtering
av klimarisiko. Norges Bank var en av investorene som i oktober
2011 skrev under på «2011 Global Investor Statement on
Climate Change». Banken er også medlem av Carbon Disclosure
Project (CDP), som fremmer selskapsrapportering på klimaområdet.
Norges Bank skriver blant annet i sitt forventningsdokument
at «et markedsbasert avgiftssystem for klimagassutslipp
kan redusere den langsiktige risikoen forbundet med klimaendringer.
Det kan legge til rette for en bedre fordeling av kapital og ressurser
som igjen bidrar til å redusere klimagassutslipp og hjelpe markeder
med å tilpasse seg klimaendringer. NBIM støtter reguleringstiltak
og industristandarder som gjør grønne investeringer mer lønnsomme
og reduserer fondets langsiktige risikoeksponering.»
Banken følger opp forventningene gjennom årlige
statusrapporter. Norges Banks arbeid er rettet mot sektorer, herunder
også kullsektoren, som står for en høy andel av de globale klimagassutslippene,
og som vil være spesielt påvirket av reguleringer som tillegger
klimagassutslipp en økonomisk kostnad. I en vurdering av eventuelle
miljøeffekter av fondets investeringer er det nok nettopp gjennom
bedret praksis hos selskapene i porteføljen over tid, fondet ev.
kan bidra. Det er samtidig vanskelig å måle den isolerte virkningen
av eierskapsarbeidet Norges Bank gjør.
Jeg mener derfor at det er lite hensiktsmessig
å fatte et vedtak om at «kullselskaper» skal utelukkes fra pensjonsfondet
nå. Jeg mener at vi først må utrede nærmere om slike selskaper skal
utelukkes. Gjennomgangen over viser at det ikke er opplagt. Departementet
vil derfor arbeide videre med spørsmål om investeringer i «kullselskaper».
Vi vil omtale dette arbeidet i årets stortingsmelding om forvaltningen
av Statens pensjonsfond, men det vil ikke være tid til å legge fram
en bred gjennomgang av spørsmålet her. Jeg legger derfor opp til
å komme tilbake til spørsmålet også i neste års melding om forvaltningen
av Statens pensjonsfond, som etter planen legges fram våren 2015.
På bakgrunn av overstående mener jeg representantforslaget
ikke bør tas til følge.