Forslagsstillerne viser til at en god og effektiv valgordning
som sikrer at velgerne får gjennomslag for sine preferanser når
det gjelder både politikk og personer, er en forutsetning for et velfungerende
demokrati. Dette sikrer et reelt og legitimt folkestyre på samfunnets
ulike politiske styringsnivåer.
Et sentralt element ved innføringen av den nye valgloven
i Norge før kommunevalget i 2003 var at den enkelte velger selv
skulle få større anledning til å påvirke personvalget.
Forslagsstillerne viser til at en velfungerende valgordning
må ivareta enkelte kryssende hensyn. For eksempel gjelder dette
partienes mulighet til å sikre sin innflytelse over hvilke kandidater
som velges til sentrale og tunge verv som tillitsmenn og
-kvinner på deres vegne. Det er ønskelig at også partiene har betydelig innflytelse
på denne prosessen, ikke minst for å sikre at toppkandidatene har
de nødvendige forutsetninger og erfaringer for å kunne tre inn i sine
verv som folkevalgte. Partienes adgang til å forhåndskumulere kandidater
ved kommunevalg, vekten av persontillegg og velgernes adgang til
å stryke kandidater eller påføre «slengere» fra andre partier, er
elementer ved valgordningen som spiller inn i denne avveiningen.
Partienes behov for forutsigbarhet og sikkerhet for sine toppkandidater
må balanseres mot velgernes interesse av individuell politisk innflytelse.
Ved endringene i valgloven i 2003 ble balansen mellom
disse ulike hensyn søkt gjennomført, blant annet ved at man endret
reglene for partienes muligheter for forhåndskumuleringer og vekten
av tillegget for personstemmer, samtidig som man fjernet adgangen
til å stryke enkeltkandidater.
Kumulering foregår i dag kun ved lokalvalg og ikke
ved stortingsvalg. Adgangen til kumulering ved kommunevalg ble innført
i 1896. I 2003 ble valgloven endret til den som gjelder i dag, det
vil si at et parti eller en velger kan føre opp et navn to eller
flere ganger. Velgerne kan kumulere enten ved å sette kryss ved
et navn eller ved å føre opp navnet på nytt, i tillegg kan de føre
opp ett navn («slenger») fra et annet partis liste.
Forslagsstillerne mener at tiden nå er inne
for en ny valgreform, og mener at velgerne bør få adgang til å kumulere
også ved stortingsvalg. Dette vil være en positiv utvikling for
demokratiet, og bidra til en mer velfungerende valgordning. Forslagsstillerne
viser til merknader og forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti
i innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, Innst. O.
nr. 102 (2002–2003).
Forslagsstillerne viser videre til Norges naboland
hvor velgerne nå har mulighet for å påvirke rangering av kandidatene,
og viser til at dette bidrar til å styrke forholdet mellom velgere
og kandidater.
I Sverige er valgreglene slik: Et parti stiller
opp en prioritert liste av kandidater i en valgkrets. En stemmer
på en liste og kan, men behøver ikke, gi en spesiell personstemme
til en av kandidatene på lista. Personstemmene har ingen betydning for
mandatfordelingen mellom partiene. Ved valgoppgjøret skiller man
mellom kandidater som har og som ikke har fått et antall personstemmer
minst lik en fastsatt andel av partiets stemmetall i valgkretsen.
Denne andelen er åtte prosent ved riksdagsvalg og fem prosent ved
regionale valg.
I Finland må velgeren stemme på en kandidat. Partier
som deltar i valget må stille kandidater i prioritert rekkefølge
i valgkretsene. Den som ønsker å støtte partiet, må stemme på en
av dets kandidater. Partiets stemmetall er summen av stemmetallene
til dets kandidater, og mandatene blir fordelt forholdsmessig mellom
partiene på grunnlag av disse stemmetallene.
I Danmark, ved valg til Folketinget, legges
tre kriterier til grunn for å velges inn: 1: Oppnådd minst et kretsmandat,
eller 2: Innenfor hver av de to landsdeler ha oppnådd minst likeså
mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer, som
i landsdelen er avgitt per kretsmandat, eller 3: I hele landet ha
oppnådd minst 2 prosent av de avgitte gyldige stemmer. Erfaringer
fra Danmark viser at regelen om 2 prosents oppslutning på landsbasis
er den klart viktigste.
Forslagsstillerne mener at å innføre adgangen
til å kumulere ved stortingsvalg vil gi velgerne større muligheter
for å stemme på kandidater som har samme oppfatning som de selv
i aktuelle politiske spørsmål og gi en bredere velgerinteresse generelt.
Det vises også til at Valglovutvalgets innstilling fra 2001 konkluderer
med at den norske valglovgivningen ikke har den fleksibilitet som
kjennetegner de fleste andre sammenlignbare land, noe som kunne
bedres ved en slik lovendring.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å innføre en ordning med kumulering ved stortingsvalg ved stortingsvalget
i 2013. Stortinget ber om at reglene om kåring av kandidater endres,
slik at et personlig stemmetall på minst åtte prosent av listens
totale stemmetall kåres i rekkefølge etter antall mottatte personlige
stemmer.»