Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen endringer
i lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard.
Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er
et av hovedmålene for norsk svalbardpolitikk – og miljøhensyn skal
veie tyngst ved konflikt med andre interesser. Om lag 65 prosent
av Svalbards landområder og om lag 87 prosent av territorialfarvannet
er i dag vernet som naturreservater og nasjonalparker.
Svalbardmiljøloven og annet miljøregelverk er det
viktigste virkemidlet for å sikre at tilstedeværelse og aktivitet
skjer innenfor de rammer hensynet til Svalbards særegne natur setter.
Departementet viser til at Svalbardmiljøloven i stor grad er en
rammelov som trekker opp hovedprinsipper for forvaltningen av miljøet,
og det er gitt en rekke forskrifter som utfyller den. Loven har som
formål å opprettholde et tilnærmet urørt miljø på Svalbard når det
gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og
kulturminner. Innenfor denne rammen gir loven rom for miljøforsvarlig
bosetting, forskning og næringsdrift. Loven og forskriftene regulerer
de fleste områder innenfor miljøvernet på Svalbard, som områdevern,
naturinngrep og ferdsel, vern av kulturminner, arealplanlegging
i bosettingene, lokal for-urensning og avfall, samt jakt og fiske.
Svalbardmiljøloven har virket i ni år, og erfaringene
med loven er at den ivaretar behovet for en helhetlig og langsiktig
forvaltning av Svalbard på en god måte, hovedprinsippene i loven
ligger derfor fast. Miljøverndepartementet mener imidlertid det
nå er hensiktsmessig å foreta en del endringer og justeringer i
loven og deler av forskriftene.
Lovforslaget i denne proposisjonen inneholder en
rekke justeringer og enkelte endringer av lovteksten i svalbardmiljøloven
for å presisere gjeldende rett. Foreslåtte endringer gjelder bl.a.:
Å innføre en forskriftshjemmel
i svalbardmiljøloven til å fastsette forbud mot bruk og transport
av tungolje i territorialfarvannene rundt Svalbard.
Man må ha tillatelse etter svalbardmiljøloven
for kultiveringstiltak på akvatiske og terrestre arter.
Myndighet til å fastsette enkelte forskrifter
om motorferdsel foreslås lagt til Miljøverndepartementet.
Krav til sikkerhet i forbindelse med isbjørn lovfestes.
Det innføres overtredelsesgebyr for visse
brudd på svalbardmiljøloven.
Departementet viser til at denne proposisjonen kun
er en revisjon av svalbardmiljøloven, og at NOU 1999:21 lov om miljøvern
på Svalbard og Ot.prp. nr. 38 (2000–2001) fortsatt er relevante som
tolkningsgrunnlag til bestemmelsene i loven.
Svalbardmiljølovens formål er
å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard, herunder Svalbards
«landskapselementer». Formuleringen har i noen tilfeller skapt tvil
for miljøforvaltningen ved praktiseringen av loven, og spørsmålet
har vært om man bare har ment å opprettholde de enkelte landskapselementene,
eller landskapet som helhet. Det foreslås derfor å endre ordlyden
i lovens formålsbestemmelse fra «landskapselementer» til «landskap».
Svalbardmiljøloven § 27 regulerer utsetting og flytting av flora og fauna,
samt kultiveringstiltak for røye, mens § 26 gjelder innførsel av
flora og fauna. Departementet foreslår at kravet om tillatelse for
kultiveringstiltak ikke kun begrenses til røye, men skal gjelde
all flora og fauna. Dersom det blir aktuelt med kultiveringstiltak,
vil det være et krav om tillatelse i medhold av svalbardmiljøloven.
Forskrift om leiropphold på Svalbard er hjemlet i
svalbardmiljøloven § 76, og gjelder for enhver som gjennomfører
telting eller leiropphold på Svalbard. Kravet
til isbjørnsikring omfatter å skaffe seg informasjon om nødvendige
tiltak for å kunne unngå å avverge angrep fra isbjørn som fører
til at dyret blir skadet eller må avlives, og iverksetting av nødvendige
tiltak for å unngå at avverging av angrep blir aktuelt.
Det vises til at det er viktig at alle som er
ute i felt har en plikt til å sikre seg mot isbjørnangrep. Det foreslås
derfor en bestemmelse om isbjørnsikring som ny § 30 a – i forlengelsen
av bestemmelsene om fredning og forstyrrelse av dyrelivet. For å
ha mulighet til å fastsette mer detaljerte regler om isbjørnsikring,
mener departementet at man i påbudsbestemmelsen bør gi Sysselmannen
hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift.
Fangstmannsvirksomheten er
hjemlet både i svalbardloven og svalbardmiljøloven. Departementet
mener det er viktig å ta vare på fangsttradisjonen, og ønsker å
videreføre grunntrekkene i dagens fangstmannsordning. Det understrekes
imidlertid at all høsting på Svalbard skal være i samsvar med målet
om en begrenset beskatning uten å påvirke bestandsstrukturen i enkeltpopulasjoner.
For å opprettholde fangstmannstradisjonen i
en målestokk som er forenlig med bevaringsmålet, ønsker departementet
ikke å utvide kretsen av personer som eventuelt kan få særrettigheter som
fangstfolk i forhold til det som følger av svalbardmiljøloven.
Fangstmenn må følge de alminnelige reglene om høsting.
Departementet mener det er behov for å presisere i en forskriftshjemmel
at man kan gjøre unntak knyttet til høstingens omfang, varighet og
karakter dersom det er nødvendig for å opprettholde fangstmannstradisjonen
og det er i tråd med målene for høsting på Svalbard. Av hensyn til
de sammensatte vurderinger som må gjøres i en forskrift om fangstmenn,
foreslås det i proposisjonen at forskriftskompetansen legges til
departementet. Imidlertid skal Sysselmannen fastsette de endelige
vedtak for fangstmenn, og som da må gjøres i samsvar med vilkårene
i forskrift.
Det er i høstingsforskrift fastsatt at alle
som driver høsting eller sanking av egg
på Svalbard plikter å rapportere resultatet til Sysselmannen innen 10
dager etter utløpet av jakt-, fangst- eller fiskekortets gyldighetstid.
Sysselmannen har imidlertid i lengre tid hatt problemer med å få
inn rapporter til rett tid. Av hensyn til brukerne foreslås det
at kravet om rapportering og mulige konsekvenser av en manglende
rapportering også fremgår klart av lovbestemmelsene som regulerer
høsting, og det foreslås at det skal fremgå i loven at Sysselmannen
kan gi sanksjoner når det ikke er rapportert etter fiske og jakt.
Motorferdsel i terrenget er
generelt forbudt etter svalbardmiljøloven § 79, og nærmere bestemmelser
om blant annet adgangen til å fastsette forskrifter om motorferdsel
på henholdsvis barmark og snødekt og frossen mark er gitt i §§ 80 og
81. § 82 regulerer motor-ferdsel i vassdrag og i sjø, mens det i
§ 83 er gitt bestemmelser om bruk av luftfartøy. Disse bestemmelsene
gir henholdsvis Sysselmannen og departementet adgang til å fastsette
forskrifter som regulerer motorferdselen nærmere. Det har vært reist spørsmål
om dette regelverket bør samordnes og forenkles, slik at myndigheten
til å fastsette forskrifter ligger hos ett organ.
Departementet mener det er hensiktsmessig at myndigheten
til å fastsette forskrifter i all hovedsak tillegges departementet.
Dette omfatter en endring av § 80 første ledd om myndigheten til
å fastsette forskrifter om motorferdsel i terrenget på bar eller
tint mark, § 81 første ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter
om motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark, § 82 fjerde
ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter om motorferdsel
i vassdrag og sjø og § 83 fjerde ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter
om minstehøyder for luftfartøy og om forbud mot bruk av luftfartøy
til turistmål. Endringsforslaget vil innebære at man vil oppnå et mer
oversiktlig regelverk som erstatter et system hvor Sysselmannen
har hatt adgang til å endre forskriftsbestemmelser som er fastsatt
av departementet. Sysselmannens myndighet etter den foreslåtte lovendringen
vil i hovedsak være knyttet til behandling av enkeltsaker.
Departementet foreslår imidlertid ikke å endre myndigheten
til å fastsette forskrifter om motorferdsel i sjø. Det vil fortsatt
være Sysselmannen som har kompetanse til å fastsette forskrifter
om motorferdsel til sjøs etter svalbardmiljølovens bestemmelser.
Bestemmelsen gjelder utrykning for brann-, politi-
eller redningstjeneste og oppsyn. Utrykning og oppsyn kan skje uten
hinder av reglene i svalbardmiljøloven.
Etter gjeldende praksis har Sysselmannen i dag en
utvidet rett til motorferdsel enn den som følger av ordlyden. De
stedlige forholdene på Svalbard taler for en slik utvidet rett,
slik at Sysselmannen effektivt kan utføre sine tilsynsoppgaver.
Departementet foreslår derfor at Sysselmannens rett til utvidet
motorferdsel uttrykkelig bør følge av ordlyden i svalbardmiljøloven.
Endringen vil bare ha betydning for Sysselmannsbestillingen.
I svalbardmiljøloven er kulturminner definert som
«spor etter menneskelig virksomhet i fortiden i eller over jorden,
i sjøen, i sjøbunnen og i vassdrag, herunder byggverk og anlegg
av enhver art». Departementet foreslår at definisjonen forenkles
og presiseres, men uten at meningsinnholdet endres. Opplistingen
av de ulike miljøer hvor det finnes spor etter menneskelig virksomhet,
herunder byggverk og anlegg av enhver art, foreslås erstattet med
«det fysiske miljø». Departementet foreslår at det presiseres at
også lokaliteter som det knytter seg historiske hendelser til, skal
omfattes av definisjonen av kulturminner, jf. kulturminneloven.
Departementet foreslår også at det innføres
en definisjon i svalbardmiljøloven av begrepet kulturmiljøområder som
en egen vernekategori, og som kan fredes dersom de har særskilt
kulturhistorisk verdi. Det foreslås videre at det presiseres at
«kulturminner» skal tilføyes i listen over elementer som skal vernes
i § 16 i svalbardmiljøloven.
I forslag til lovendringer er det gjort en del
presiseringer i kulturminnebestemmelsene, og det er foreslått en
samordning med begrepsbruken på fastlandet for å klargjøre gjeldende
rett i svalbardmiljøloven innenfor følgende:
fredningstidspunkt
for kulturminner og omfanget av automatisk fredning,
levninger etter mennesker og dyr,
sikringssone for kulturminner,
Sysselmannens og Riksantikvarens myndighet innenfor
sikringssonen for kulturminner,
vedtaksfredning av kulturminner fra tiden
etter 1945,
hjemmel til områdefredning,
innholdet av automatisk fredning,
oppmyking av forbud mot telting innenfor sikringssonen
for kulturminner;
klargjøring av hjemmelen for dispensasjon
for tiltak som innebærer inngrep i automatisk fredning av kulturminner,
undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold
av fredede kulturminner.
Miljøverndepartementet viser til at under arbeid med
arealplanleggingsområdet i svalbardmiljøloven har det fremkommet
behov for klarere veiledning, fremfor å foreslå endringer i selve lovteksten.
Det har forekommet uklarheter knyttet til tolkningen av bestemmelsene
om arealplanlegging og kulturminner.
Følgende områder innenfor arealplanlegging i planområdene
er vurdert, men det er kun foreslått mindre endringer og tilpasninger
til dagens praksis:
utarbeiding av arealplan,
planprogram og utarbeidelse av delplaner,
innsigelse og hvem som skal ha innsigelsesrett,
arealplanens virkninger,
virksomhet med konsekvenser for miljøet,
krav om tillatelse utenfor planområder og i planområder med og uten
godkjent plan, og virksomheter i strid med utfyllende bestemmelser
til planen,
virksomhet med konsekvenser for miljøet,
særskilt konsekvensutredning.
Svalbardmiljøloven definerer forurensning som tilførsel
av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen,
støy og rystelser, samt lys og annen stråling når det blir bestemt
av Sysselmannen, dersom dette kan være til skade eller ulempe for
miljøet.
Det vises til at myndigheten til
å bestemme hvilken «stråling» som anses som forurensning bør ha
samme utgangspunkt som i forurensningsloven, slik at myndigheten
til å fastsette dette er hos samme organ på Svalbard som på fastlandet. Departementet
foreslår derfor at «Sysselmannen» erstattes med «miljøvernmyndigheten».
Når det gjelder virksomhet
med konsekvenser for miljøet, akutt forurensning, beredskap
og varsling presiserer departementet at de som har beredskapsplikt
etter svalbardmiljøloven § 70 også har en aksjonsplikt, og den bør
presiseres i bestemmelsen om beredskapsplikt.
Departementet mener videre at forskriftshjemmelen
i svalbardmiljøloven § 70 utvides til også å kunne regulere nærmere
hvem som skal være beredskaps- og aksjonspliktig når
det gjelder akutt for-urensning på Svalbard, og det foreslås å ta
inn en bestemmelse om at Sysselmannen kan gi pålegg om at den som
er beredskaps- og aksjonspliktig skal bistå med utstyr og personell ved
en aksjon mot akutt forurensning.
Svalbardmiljøloven har forbud mot dumping av avfall
eller annet materiale fra skip eller annet fartøy. Det vises til
at situasjonen med tungoljeforbud i enkelte
verneområder kan medføre at skip som går på tungolje oppsøker områder
mellom verneområdene, der tungoljebruk fortsatt vil være tillatt.
Tungoljebruken kan flyttes til nye områder med vanskelig farvann
og dårlige sjøkart med mulig høyere risiko for grunnstøting og utslipp.
De aktuelle områdene har i stor grad karakter av «lommer» mellom
de verneområdene der tungoljeforbud er innført. Utslipp her vil
i mange tilfeller kunne ramme de verneområdene der tungoljeforbud
er innført.
Departementet foreslår en hjemmel i svalbardmiljøloven
til å gi et tungoljeforbud i forskrift. Dette vil sikre den ønskede
forankringen av et tungoljeforbud i svalbardmiljøloven, samtidig som
man får mulighet til å formulere detaljene i tungoljeforbudet i
en forskrift nærmere den varslede ikrafttredelsen. Når det gjelder
hvilke leder som eventuelt skal unntas fra tungoljeforbudet, vil
disse nedfelles i forskriften. Myndigheten til å fastsette forskriften
foreslås lagt til departementet.
Etter svalbardmiljøloven vil flora og fauna
som er innsamlet, fanget eller avlivet i strid med loven eller med
hjemmel i enkelte av lovens bestemmelser, samt fallvilt og dyr som
er avlivet av dyrevernhensyn, tilfalle Svalbards miljøvernfond.
Det er også Svalbard miljøvernfond som avgjør hvordan slik flora
og fauna skal disponeres.
Departementet foreslår at det er Sysselmannen som
har eiendomsretten og skal avgjøre hvordan dette materialet skal
disponeres. Dermed vil Sysselmannen ha mulighet til å bringe de
aktuelle forsk-ningsinstitusjonene inn på en hensiktsmessig måte.
Verdien av flora og fauna skal imidlertid fortsatt tilfalle miljøvernfondet.
Videre finner departementet det naturlig å lovfeste deler av den
praksis Sysselmannen har etablert ved at verdien av fauna felt i
samband med forskning tilfaller miljøvernfondet, selv om Sysselmannen ved
lovendringsforslaget også vil få eiendomsretten til denne type fauna.
Man sikrer med dette at midlene blir brukt på Svalbard – og kun til
miljøformål, og endringen vil bringe regelverket mer i samsvar med
dagens praksis.
Det foreslås videre at Sysselmannen kan kreve kompensasjon
for utgifter knyttet til innhenting av slik flora og fauna. Utgangspunktet
vil likevel være, så langt det er mulig, at beløpet skal tilfalle miljøvernfondet
i sin helhet.
Når det gjelder håndheving og sanksjoner, foreslås
en ny § 96 a om overtredelsesgebyr. Formålet
vil være å avkriminalisere mindre alvorlige overtredelser som etter
dagens lovgivning er belagt med straff, samt at en hjemmel til å reagere
med overtredelsesgebyr – fremfor anmeldelse til politiet – vil senke
terskelen for å anvende sanksjoner. Det foreslås at Sysselmannen gis
hjemmel til å pålegge overtredelsesgebyr, og som kan ilegges ved
overtredelse av enhver bestemmelse gitt i eller i medhold av bestemmelser
i svalbardmiljøloven. Overtredelsesgebyr kan ilegges både privatpersoner
og foretak, og gebyrene skal tilfalle Svalbards miljøvernfond.
Departementet skal i forskrift gis mulighet
til å gi utfyllende bestemmelser om hvilke overtredelser som kan
medføre overtredelsesgebyr, samt å gi nærmere bestemmelser om fastsettelsen
av overtredelsesgebyr. Ved tvist om størrelsen på overtredelsesgebyret
er det domstolene som endelig skal prøve dette.
Departementet foreslår i proposisjonen en utvidelse
av virkeområdet for Svalbard miljøvernfond, uavhengig av kulturminnenes bevaringsstatus.
Det foreslås at Svalbards miljøvernfonds midler bare
kan brukes til tiltak på Svalbard som har til formål å beskytte
miljøet. Det kan brukes til tilskudd til skjøtsel, vedlikehold og
granskning av kulturminner så langt dette ikke kan ventes dekket
av den ansvarlige. Dette betyr at kulturminner kan motta støtte
fra fondet, uavhengig av om de har en formell vernestatus etter
svalbardmiljøloven. Dette skal sikre at et større og bredere omfang
kulturminner vil kunne motta støtte fra fondet enn etter tidligere
lovtekst.