Sheida Sangtarash (SV): Mener statsråden at NBTS skal drive opplæring eller på andre måter være sentrale i opprettelsen av nye behandlingstilbud for transpersoner, og hvordan mener statsråden at dette er en avmonopolisering av behandlingstilbudet?
Begrunnelse
I sitt svar til SVs forslag (Dok 8:167 S), skriver statsråden at:
«Helse Sør-Øst RHF opplyste før sommeren at de er i dialog med to helseforetak om å utvikle et regionalt utredningsteam innen kjønnsdysfori/kjønnsinkongruens, i et regionalt samarbeid med Oslo universitetssykehus og Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme.»
Etter undertegnedes oppfatning innehar ikke NBTS kompetanse nok for å gi behandling til store deler av pasientgruppa de er pliktig å behandle, at de ikke forholder seg til ICD11 og de nye kriteriene for diagnosen kjønnsinkongruens og at de verken utreder eller behandler ikke-binære. Manglende kompetanse til å sette diagnoser på de som har tatt deler av sin kjønnsbekreftende behandling kommunalt eller privat er også en utfordring. NBTS skriver i klage til fylkesmannen i Agder:
«NBTS har ikke mulighet til å stille sikker diagnose eller kvalitetssikre det diagnostiske arbeidet når denne type behandling er påbegynt eller påbegynnes før man er ferdige med utredningen ved NBTS.»
I effekt betyr det også at NBTS, på tross av tydelig instruks fra statsråd Bent Høie, fortsetter sin praksis med å ikke gi helsehjelp til pasienter som har mottatt helsehjelp andre steder før de kommer til NBTS. NBTS er også tydelig på at de opplever det svært utfordrende å møte pasienter som har diagnoser fra før. De behandler heller ikke personer med en BMI over 30 eller personer som de betegner som rusmisbrukere. Den ovennevnte informasjon har kommet frem i klager NBTS har sendt til fylkesmannen, innlegg de har holdt hos Helsedirektoratet, deres egne nettsider, journalnotater delt med medlemmer og foredrag de selv holder for DPSer og andre rundt om i landet. Derfor er undertegnede i stor tvil om NBTS innehar kompetansen som er nødvendig for å drive opplæring av annet helsepersonell, og mener derfor det er uforsvarlig å bruke deres praksis som utgangspunkt for opprettelsen av nye tilbud. Dersom man tillater NBTS å ha en sentral rolle i dette vil vi ha de samme problemene på flere steder heller enn et helhetlig og forsvarlig behandlingstilbud. Om NBTS nok en gang får beholde sitt faglige monopol og definisjonsmakt i opprettelsen eller ansvarsfordelingen i et desentralisert tilbud vil hensikten med forslaget som er fremmet falle bort.