Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:383 (2012-2013)
Innlevert: 03.12.2012
Sendt: 04.12.2012
Besvart: 10.12.2012 av utenriksminister Espen Barth Eide

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Hva er grunnen til at utenriksdepartementet har sørget for at Norges institusjon for menneskerettigheter ikke beholdt sin A-status?

Begrunnelse

En komite nedsatt av FNs Høykommissær for menneskerettigheter har nedgradert Norges institusjon for menneskerettigheter fra A-status til B-status. Konsekvensen av dette er at man mister taleretten i overvåkingsorganer, ikke stemmerett i internasjonale nettverk og at man mister muligheten til å få tillitsverv. Det vil si at Norge ikke lenger har fullverdig medlemskap.
En annen konsekvens av dette er at mennesker som føler at de er utsatt for krenkelser i Norge ikke har noe sted å gå med sine klager, være seg minoriteter, psykisk syke som blir utsatt for tvang, barnevernsbarn og innsatte i fengsler.
Dette er alvorlig, når 125 land har en slik institusjon, som skal være fristilt fra staten og et overvåkingsorgan i henhold til Paris-prinsippene. Utenriksdepartementet ble gjort kjent med dette for et år siden, uten at nødvendige grep ble tatt.

Espen Barth Eide (A)

Svar

Espen Barth Eide: I 2001 var Senter for menneskerettigheter (SMR) en pådriver for å påta seg rollen som nasjonal institusjon og ble utpekt til dette i Kongelig resolusjon av 21. september 2001. I 2006 oppnådde SMR A-status i det internasjonale nettverket av nasjonale institusjoner. Utenriksdepartementet bidro til dette og har også gitt betydelig støtte til SMR for at de skal kunne utføre oppgaven som nasjonal institusjon i tråd med de internasjonale standarder.
I 2011 ble Utenriksdepartementet gjort kjent med at SMR selv ikke lenger så seg i stand til å forene rollene som universitetsinstitusjon og nasjonal institusjon på en tilfredsstillende måte, og at Universitetet i Oslo (UiO) for sin del ønsket å avvikle utøvelsen av sistnevnte funksjon.
Dette er en viktig del av bakgrunnen for at det internasjonale nettverket konkluderte med at SMR ikke oppfylte de internasjonale standarder.
Det er ikke er en komité nedsatt av FNs høykommissær for menneskerettigheter som har nedgradert Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, men en sammenslutning av andre nasjonale institusjoner. Norge som stat har verken innflytelse eller stemmerett i denne sammenslutningen.
Norge som stat er heller ikke på noen måte nedgradert i FN. Nedgraderingen av nasjonal institusjon påvirker ikke Norges medlemskap i internasjonale organisasjoner eller oppfølgning vis a vis FNs overvåkningsorganer på menneskerettighetsområdet. Jeg vil også presisere at det ennå ikke er fattet et formelt vedtak om nedgradering. Men Utenriksdepartementet er blitt gjort kjent med at dette er det sannsynlige utfallet.
Det internasjonale nettverket ga blant annet følgende anbefalinger om veien videre:

1) igangsetting av en inkluderende konsultasjonsprosess,
2) nasjonal institusjons mandat må forankres i lov/grunnlov og
3) nasjonal institusjon må være uavhengig og ha nødvendige ressurser og kapasitet.

Utenriksdepartementet har siden dette ble kjent, jobbet aktivt med å finne en løsning. Det er satt ned en tverrdepartemental arbeidsgruppe som nå vurderer hvilken organisasjonsform og struktur en ny nasjonal institusjon skal ha, samt om mandatet skal gis et lovgrunnlag. Arbeidsgruppen har hatt et åpent møte med det sivile samfunn og har også møtt en rekke andre aktører. Regjeringen vil ta stilling til alternativene når arbeidsgruppen har framlagt sin rapport.
Det vil være snakk om en nedgradering til B-status for et begrenset tidsrom inntil ny nasjonal institusjon kommer på plass. Det er ikke riktig at en konsekvens av nedgraderingen er at mennesker som føler seg utsatt for krenkelser i Norge ikke har noe sted å gå med sine klager. SMR som nasjonal institusjon har aldri ønsket eller hatt kompetanse til å behandle klager fra individer som hevder de har vært utsatt for menneskerettighetsbrudd, og dette er valgfritt etter de internasjonale standarder. Derimot er de norske ombudsordningene viktige for dette formål og disse har blitt styrket de siste årene nettopp for at mennesker i en utsatt posisjon skal kunne stå sterkere i sitt møte med myndighetene.