Svar
Grete Faremo: Etter norsk rett gjelder det i utgangspunktet en rett til fritt å organisere seg og rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Ytringsfriheten er nedfelt i blant annet Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10, mens organisasjonsfriheten følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 11 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 22.
Jeg understreker at når jeg nedenfor redegjør for mulig straffansvar for handlinger som kan knyttes til en organisasjon, er det generelt og ikke uttrykk for at jeg har tatt stilling til noen av påstandene som er satt frem om organisasjonen Hizb ut-Tahrir.
Spørsmålet om det skal innføres forbud mot bestemte organisasjoner, eller om det skal innføres straff for medlemskap i bestemte organisasjoner, har vært drøftet flere ganger, se for eksempel Innst. O. nr. 29 (2002–2003) om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (rasistiske symboler, besøksforbud og strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd) punkt 3.1. og Ot. prp. nr. 8 (2007–2008)om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet) punkt 8.8.2.
Som argumenter mot å forby bestemte organisasjoner er det blant annet vist til at det kan bli vanskeligere å stoppe rekruttering om organisasjonen i større grad operer i det skjulte, og at et organisasjonsforbud kan gi uønsket oppmerksomhet. Synspunktet har altså vært at det er mer hensiktsmessig å rette eventuelle forbud mot selve virksomheten som utøves av organisasjoner/fellesskap, fremfor mot organisasjonen/fellesskapet i seg selv. I tillegg kommer at jo lengre en går i å oppstille straff for handlinger som står i et fjernt forhold til konkrete alvorlige straffbare handlinger, jo større er sjansen for å utsette personer for strafforfølgning selv om de ikke har gjort noe straffverdig. Norsk strafferett bygger på en tradisjon der straffansvar knytter seg til konkrete handlinger, og ikke til deltakelse i en organisasjon.
I stedet for å forby organisasjoner som sådan, oppstiller norsk rett adgang til å straffeforfølge handlinger som en organisasjon eller det enkelte medlemmet av en organisasjon foretar seg. Straffeloven 1902 § 104 a setter straff for den som danner, leder eller deltar i en privat organisasjon av militær karakter. Det er også straffbart å danne eller delta i en forening som har til formål ved sabotasje eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen dersom foreningen ”har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler”. Ved utformingen av bestemmelsene er det lagt vekt på at de ikke skal utformes mer inngripende enn det trusselbildet tilsier, blant annet av hensynet til organisasjonsfriheten og ytringsfriheten.
Straffeloven § 330 rammer det å stifte eller delta i en forening som ved lov er forbudt, men det er ingen lovforbud mot bestemte foreninger i Norge i dag. For øvrig er bestemmelsen vedtatt opphevet ved ikrafttredelse av straffeloven 2005, blant annet med en henvisning til at dersom lovforbud mot bestemte organisasjoner skulle bli vedtatt i framtiden, bør straffebudet mot stiftelse eller deltakelse i organisasjonen inntas direkte i forbudsloven, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 229-230.
I tillegg har straffeloven flere bestemmelser som rammer den som inngår forbund (avtale) om å begå nærmere angitte forbrytelser, se straffeloven §§ 147 a tredje ledd, 159, 223 tredje ledd og 233 a. Paragraf § 60 a er en generell straffskjerpingsregel for organisert kriminalitet: Dersom en straffbar handling er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, forhøyes strafferammen i straffebudet inntil det dobbelte (men maksimalt med fem års fengsel). Straffeloven § 162 c rammer den som inngår forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger som ledd i organisert kriminalitet. Etter straffeprosessloven § 222 b vil det også etter omstendighetene være adgang til å forby en eller flere personer som tilhører en gruppe av personer å oppholde seg på bestemte steder, ved fare for voldsutøvelse.
Dertil kommer straffebestemmelser som rammer spesielt farlige eller krenkende utsagn, for eksempel straffeloven § 135 a (rasistiske utsagn) og straffeloven § 147 c (oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger), straffebestemmelser som rammer svært farlige eller skadelige forberedelseshandlinger, for eksempel straffeloven § 161 (anskaffelse mv. av skytevåpen og lignende), og det alminnelige forsøks- og medvirkningsansvaret.
Felles for alle disse bestemmelsene er at det er påtalemyndighetens ansvar å håndheve dem.
For ordens skyld nevner jeg også at FNs sikkerhetsråds resolusjon 1267 (1999) forplikter alle stater til å fryse midler og andre finansielle aktiva eller økonomiske ressurser som tilhører personer, grupper, foretak eller enheter tilknyttet Taliban eller al-Qaida. Forskrift 22. desember 1999 nr. 1374 om sanksjoner mot Usama bin Laden, Al-Qaida og Taliban § 1 nr. 1 gjennomfører denne forpliktelsen i norsk rett.
Regjeringen har en løpende vurdering av behovet for å innskjerpe lovgivningen, for å fange opp handlinger som burde vært straffbare. Vurderingen til nå har altså vært at det er mer hensiktsmessig og effektivt å forbeholde straffansvaret de tilfeller hvor det kan påvises en sammenheng mellom straffbare handlinger og enkeltpersoner, fremfor å forby bestemte organisasjoner eller medlemskap i bestemte organisasjoner. Vi ønsker å møte uønsket og kritikkverdig virksomhet fra en organisasjon med dialog, debatt og saklig kritikk. Straffverdig virksomhet kan og skal møtes med straff. Utgangspunktet om dialog stenger ikke for at en organisasjon eller en organisasjons medlemmer kan bli gjort strafferettslig ansvarlig for eventuelle straffbare handlinger.