Til Stortinget
Norge har i dag 17 tonn langlivet radioaktivt avfall i form av
brukt reaktorbrensel fra driften av to forskningsreaktorer som drives
av Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller og i Halden. I tillegg
finnes andre typer radioaktivt avfall med ulik strålingsaktivitet
og halveringstid. Avfallet omfatter blant annet brensel av metallisk
uran som ble brukt i IFEs tidlige nukleære forskning og har ligget
lagret hos IFE på Kjeller siden 1960-tallet. På sikt vil det høyaktive
avfallet måtte sluttlagres i et deponi for å beskytte mennesker
og miljø i over flere hundre tusen år. Avfallet er nå midlertidig
lagret midt i en tett befolket og raskt voksende by. Brenselet er
ustabilt og potensielt selvantennelig ved kontakt med luft. Det
er derfor ikke egnet for langtidslagring. På noen av dagens lagerposisjoner
er det oppdaget fuktighet og rust på beholdere med høyaktivt uran.
Det er derfor mistanke om at grunnvann lekker inn i lagerbrønnnene.
Forslagsstilleren mener det er svært alvorlig at det har oppstått
usikkerhet om hvorvidt brenselet er lagret på en trygg måte. Arbeidet
med å finne en løsning på hvordan atomavfall skal lagres i fremtiden har
nå pågått i 17 år uten at det er tatt en beslutning. IFE omtaler
situasjonen som utilfredsstillende og har understreket at det aldri
var ment at lageret på Kjeller skulle være permanent og at det burde
vært tatt en beslutning om hva som skal skje med avfallet for lenge siden.
Mistanken om lekkasje skaper frykt og usikkerhet i kommunen, og
atomfysiker Nils Bøhmer uttalte i mars 2016 at «fuktproblemene viser
at situasjonen er prekær og at det haster mer enn noen gang å få
fortgang i planene om et nytt lager». Forslagsstilleren mener enhver
risiko for ulykker, eller helse- og miljøskadelige lekkasjer fra
lagring av radioaktivt avfall er uakseptabelt. Derfor haster det
å finne en trygg løsning for det ustabile brenselet på Kjeller.
En løsning for brenselet på Kjeller bør samordnes med en løsning
for resten av det radioaktive avfallet i Norge. Av 17 tonn radioaktivt
avfall er over ti tonn av avfallet kjemisk ustabilt og har dårlig
lagringsbestandighet. Oppfølging og gjennomføring av lagringsløsninger
og dekommisjonering av de norske reaktorene forutsetter en beslutningsprosess
om finansiering, organiseringsmodell og ansvarsavklaring. Det kommer
frem i to rapporter som Det Norske Veritas har utarbeidet på oppdrag
fra Nærings- og fiskeridepartementet. Selv om IFE har driftsansvar
for reaktorene og Statens strålevern har sikkerhetsansvar, er det
ingen som har et klart ansvar for håndtering av avfall. Videre er
det knyttet omfattende kostbare og tidkrevende utfordringer til
opprydningsarbeid etter fremtidig nedstenging og dekommisjonering
av reaktorene i Norge. Flere tusen tønner avfall vil trenge lagringsplass
som Himdalen-anlegget i Aurskog Høland ikke har kapasitet til.
Forslagsstilleren er kjent med at Nærings- og fiskeridepartementet
i april 2016 mottok to nye kvalitetssikringsrapporter om temaet.
Den første rapporten handler om oppbevaring av det nukleære avfallet og
kvalitetssikrer konseptvalgutredningen som tidligere er gjort om
oppbevaring av avfallet. Den anbefaler at avfall som er ustabilt,
snarest må lagres forsvarlig, og stabiliseres gjennom reprosessering.
Rapporten anbefaler Arevas anlegg i Frankrike, og mener at dette
er den beste mulighet for reprosessering. Rapporten anbefaler også
at det bygges et nasjonalt deponi som forsegles. Det er stort sett
sammenfall mellom kvalitetssikringsrapporten og konseptvalgsutredningen
om oppbevaring. Unntaket er kostnadene, som er betydelige høyere
i kvalitetssikringsrapporten. Årsaken til prisforskjellen er at
prisen på et nasjonalt deponi er tatt med i beregningen. Totalkostnadene
til oppbevaring av det radioaktive avfallet beregnes til 12,8 mrd.
kroner. Av denne summen utgjør et nasjonalt deponi 9,8 mrd. kroner,
og reprosessering 2,6 mrd. kroner.
Den andre kvalitetssikringsrapporten handler om stenging og riving
av atomanleggene, også kalt dekommisjonering. Rapporten tar ikke
stilling til om og når reaktorene skal avvikles, men anbefaler at
tomtene der reaktorene er, ryddes helt opp, slik at det ikke er
begrensninger rundt videre bruk. Tomtene vil kunne brukes til alle
formål, også boliger. Kostnadene beregnes til 1,8 mrd. kroner. Det
vil ta rundt 15 år å gjennomføre selve nedbyggingen.
Forslagsstilleren har merket seg at næringsministeren arbeider
for å få på plass forsvarlige planer for fremtidig nedbygging av
de norske forskningsreaktorene og ny oppbevaringsløsning for avfallet,
men vil samtidig påpeke at dette arbeidet allerede har pågått i
svært mange år. Regjering etter regjering har i årevis skjøvet utfordringene
knyttet til avfallshåndtering fremover i tid. Det er derfor grunn
til å frykte at fremdriften i arbeidet kan bli ytterligere forsinket,
blant annet som følge av de store kostnadene som er forbundet med
å ta grep i saken. Kostnadene vil imidlertid ikke bli lavere selv
om regningen skyves fremover i tid. Forslagsstilleren mener derfor
at regjeringen må foreslå å bevilge tilstrekkelige midler i kommende
statsbudsjetter for å sikre raskest mulig fremdrift i arbeidet for
trygg lagring av atomavfallet på Kjeller. Det er ikke akseptabelt
om trygge lagringsløsninger utsettes fordi dette nedprioriteres
i statsbudsjettet. Samtidig bør regjeringen snarest mulig etablere
et statlig organ som har ansvar for håndtering av radioaktivt avfall.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen i
forslaget til statsbudsjettet for 2017 sette av de midlene som trengs
for å sikre raskest mulig fremdrift i arbeidet med å etablere en
trygg løsning for sluttlagring av norsk atomavfall.
2. Stortinget ber regjeringen innen 1. januar 2017 etablere
et statlig organ som har ansvar for håndtering av radioaktivt avfall.
3. Stortinget ber regjeringen vurdere om det er nødvendig
å iverksette midlertidige krisetiltak for å hindre risiko for lekkasjer
fra lagringen av atomavfall på Kjeller.
31. mai 2016