I juni 2014 dro en delegasjon fra Norge til Tyrkia for å velge
ut de siste overføringsflyktningene fra Syria som skulle tas med
i kvoten for 2014. 123 av de syriske flyktningene som FNs høykommissær
for flyktninger ville at Norge skulle ta imot, fikk avslag. De fleste
fikk avslag med begrunnelsen om at det er manglende kapasitet hos
kommunene, fordi en eller flere personer i gruppen var syke og trengte
medisinsk hjelp. Disse personene er blant de mest sårbare, syke
og hjelpetrengende syriske flyktningene ifølge FNs høykommissær
for flyktninger (UNHCR).
Norge, som er ett av verdens rikeste land, som har kompetanse
og ressurser, bør bidra til å kunne hjelpe flyktninger som trenger
det mest. Borgerkrigen i Syria har ført til at verden i dag står
overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Av
en befolkning på nærmere 21 millioner mennesker er mer enn ni millioner
på flukt. Av disse er 6,5 millioner internt fordrevne, og det er
i tillegg mer enn 3 millioner syrere på flukt utenfor Syria. FNs
høykommissær for flyktninger anslår at antallet mennesker på flukt
utenfor Syria vil stige til over fire millioner innen utgangen av
2014. Hele 97 pst. av flyktningene befinner seg i Syrias naboland
Libanon, Jordan, Tyrkia, Egypt og Irak. I Libanon, med en befolkning
på kun 4,3 millioner mennesker, utgjør nå snart hver tredje innbygger
en syrisk flyktning. Libanon alene tar imot like mange syriske flyktninger
per dag som det totale antallet flyktninger som kommer til Norge
i løpet av et år. FN anslår at det blir flere flyktninger i årene
fremover.
Sveriges praksis er at alle syriske asylsøkere som kommer til
Sverige, får permanent oppholdstillatelse. Så langt i år har over
20 000 flyktninger fra Syria søkt om asyl i Sverige, i tillegg til
at Sverige har en kvote på 600 overføringsflyktninger fra Syria. Sammen
med Sverige og Tyskland, som tar imot et betydelig antall syriske
asylsøkere og overføringsflyktninger, burde nå Norge gå foran i
en europeisk dugnad for flyktningene fra Syria.
Verden står overfor en ekstraordinær situasjon som krever ekstraordinære
tiltak. Forslagsstillerne mener at Norge må legge til rette for
å hjelpe dem som trenger det mest.
Forslagsstillerne mener det er sterkt kritikkverdig at Norge
avviser FNs forespørsel om å ta imot de 123 spesielt sårbare flyktningene,
under henvisning til at kommunene ikke har kapasitet.
Sosialistisk Venstreparti har i storbyene, på denne bakgrunn,
tatt initiativ til en storbydugnad for å sørge for at Norge likevel
tar imot de omtalte 123 flyktningene. Bergen, Trondheim, Oslo, Stavanger
og Tromsø har hatt forslaget oppe til diskusjon. Og flere andre kommuner
har nå lignende forslag til behandling.
Byene har gjort følgende vedtak:
Bergen: «Bystyret
ber byrådet ta kontakt med regjeringen med henblikk på å omgjøre
vedtaket på de 123 kvoteflyktningene som FNs høykommissær for flyktninger
ønsket at Norge skulle ta imot. Bergen kommune vil ta imot omlag
30 av kvoteflyktningene.»
Trondheim: «Bystyret ber ordføreren
ta kontakt med regjeringen med henblikk på å omgjøre vedtaket på
de 123 kvoteflyktningene som FNs høykommissær for flyktninger ønsket
at Norge skulle ta imot. Trondheim kommune vil ta imot sin andel
av kvoteflyktningene. Trondheim kommune må være med å ta sin andel
av dette ansvaret som Norge bør ta på seg, slik at vårt land sammen med
det internasjonale samfunn for øvrig bidrar til å løse denne prekære
situasjonen.»
Oslo: Høyre, Venstre og Kristelig
Folkeparti fremmet alternativt forslag, som fikk flertall: «Bystyret
viser til den alvorlige humanitære situasjonen i Syria og flyktningkrisen
som har oppstått i kjølvannet av borgerkrigen i landet. I denne situasjonen
er Oslo kommune rede til å ta et forsterket ansvar for å bosette
syriske flyktninger, også dem med særskilte behov.»
Stavanger: Venstre fremmet alternativt
forslag, som fikk flertall: «Dersom regjeringen ber oss om å ta
i mot flere FN kvoteflyktninger fra Syria stiller Stavanger seg
imøtekommende til det. Denne gruppen flyktninger har store helseutfordringer
og det forutsettes fra Stavanger kommune sin side at både sykehuset
og kommunen får kostnader fullt ut dekket for å ivareta flyktningene
på en forsvarlig måte.»
Tromsø: Kristelig Folkeparti foreslo
et alternativ til Sosialistisk Venstrepartis forslag som ble vedtatt,
mot Fremskrittspartiets stemmer: «Kommunestyret viser til den alvorlige
humanitære situasjonen i Syria og flyktningkrisen som har oppstått
i kjølvannet av borgerkrigen i landet. I denne situasjonen er Tromsø
kommune rede til å ta et forsterket ansvar for å bosette syriske
flyktninger, også dem med særskilte behov. Det forutsettes at staten
i så tilfelle sørger for finansiering.»
Etter at Sosialistisk Venstreparti tok opp saken i kommunestyrene
i landets største kommuner, viser det seg at regjeringens påstand
om at kommunene ikke kan klare å ta imot disse flyktningene ikke
stemmer med virkeligheten. Kommunene er slett ikke spurt.
Etter dette kan det slås fast at regjeringens begrunnelse for
å si nei til de 123 syriske flyktningene er falt. Det er derfor
grunnlag for å omgjøre beslutningen og sikre opphold til disse 123
syriske flyktningene. Forslagsstillerne mener kvotene både for 2014
og 2015 kan utvides for å gjøre dette mulig, og viser til egne forslag
og budsjettbehandlingen. Det er også mulig å sikre disse flyktningene
opphold innenfor kvoten i 2015, hvis det er politisk vilje til det.
Det er videre behov for en politisk avklaring av retningslinjene
for uttak av overføringsflyktninger, både når det gjelder syke og
når det gjelder familier som blir splittet i krig.
I samarbeidsavtalen for utlendingsfeltet mellom regjeringen,
Venstre og Kristelig Folkeparti står det at regjeringen vil «prioritere
kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering». I
svar på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Helga Pedersen
(Dokument 15:52 (2013–2014)) utdypet justisminister Anders Anundsen
punktet på denne måten:
«Flyktninger som har opplevd krig og konflikt er generelt
sårbare. Enkelte vil kunne ha problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet,
eller vil trenge lang tid på å klare det, selv etter gjennomført
introduksjonsprogram. Det er viktig å ta imot flyktninger som har
lettere for å tilpasse seg livet i Norge, og som har utdanning,
språkkunnskaper eller arbeidserfaring som kan bidra til at de lettere
kan bli selvhjulpne. Dette gavner både den enkelte flyktning og
samfunnet for øvrig.
At Norge, som enkelte andre land, benytter seg av muligheten
vi har til å motta kvoteflyktninger vi mener lettere lar seg integrere
i det norske samfunnet mener jeg er lite kontroversielt. Det er
til gavn for både flyktningene og for Norge.»
Senere har regjeringen også fremsatt krav om at familier må være
samlet for å omfattes av kvoten. Alle vet at familier splittes i
krig. Da må de kunne få samles igjen seinere, også i land enkelte
av dem har fått beskyttelse i. Å si nei til dem som opplever tragedien
ved å skilles fra hverandre i krig er kun et grep for å redusere
antallet totalt som kan få beskyttelse, og kan ikke begrunnes med
humanitære eller sikkerhetsmessige årsaker.
Regjeringen kan på den måten begrense totalantallet flyktninger
som kommer ved at de ikke risikerer at noen søker familiegjenforening
med kvoteflyktningene, slik at ikke et bortkommet barn eller en savnet
far skal dukke opp og kreve familiegjenforening. Flere organisasjoner
har reagert kraftig på dette punktet.
Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen har blant annet
uttalt at:
«det er en forkastelig utvikling i internasjonal sammenheng
at land som tar imot kvoteflyktninger, blir mer utplukkingsorienterte
og setter egne interesser først.»