Forslagsstillerne viser til at offentlig sektor årlig kjøper
inn varer og tjenester for 400 mrd. kroner, noe som utgjør 18 prosent
av bruttonasjonalproduktet (BNP). Anskaffelser utgjør i gjennomsnitt
mer enn 50 prosent av offentlige virksomheters årlige bevilgninger.
Offentlig sektor besitter dermed en svært stor innkjøpsmakt. Gjennom
strategisk miljøbevisste anskaffelser har offentlig sektor et uutløst
potensial for å etterspørre miljø- og klimavennlige løsninger på tvers
av en rekke vare- og tjenesteområder, og ikke minst bidra til at
nye og innovative løsninger oppnår markedsgjennombrudd. Dette omfatter
blant annet de store og viktige innkjøpsgruppene når det gjelder investeringer,
driftskostnader og energi- og miljøbelastninger: IKT, transport
og bygninger.
Lov om offentlige anskaffelser slår fast at
«Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige
organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til
livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser
av anskaffelsen.»
Livssykluskostnader betyr at alternative investeringskostnader
og driftskostnader kvantifiseres og sammenliknes, og dette skal
kunne føre til god ressursutnyttelse og lav energibruk eller drivstofforbruk i
eksempelvis bygninger og transportmidler. Det skal så langt det
er mulig stilles konkrete miljøkrav til produkters ytelse eller
funksjon. Miljøegenskaper kan dessuten være et tildelingskriterium.
Det kan også stilles krav til særskilt miljøkompetanse hos leverandøren.
Tildelingskriteriene skal være spesifisert på bestemte måter. Samtidig
skal oppdragsgiveren – altså det offentlige – ivareta grunnleggende
krav i anskaffelseslovgivningen om likebehandling, gjennomsiktighet,
etterprøvbarhet og konkurranse mellom tilbydere.
Forslagsstillerne viser til at dette er komplekse oppgaver for
dem som foretar anskaffelser i offentlig sektor, og dette krever
stor kompetanse. Forslagsstillerne viser til at klimameldingen slår
fast at dette krever god kjennskap til markedet og til løsningsalternativer,
samt oppmerksomhet på gevinstrealisering som betyr at man oppnår
fordelene ved innkjøpet. Videre slår klimameldingen fast at det
er et forbedringspotensial når det gjelder å oppfylle krav om livssykluskostnader
og miljøhensyn.
Forslagsstillerne viser til at Direktoratet for forvaltning og
IKT (Difi) ble etablert i 2008 for å bidra til å utvikle og fornye
norsk forvaltning, inkludert ansvaret for veiledning i offentlige
anskaffelser. Difis avdeling for offentlige anskaffelser har som
oppdrag å bidra til at offentlige anskaffelser blir utført på best mulig
måte og i henhold til regelverket. Dette gjøres gjennom veiledning,
demonstrering av god praksis og verktøy.
I 2007 kom en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige
anskaffelser. Miljøverndepartementet ga Difi ansvar for å gjennomføre
handlingsplanen på nasjonalt nivå, og det ble etablert en egen avdeling
for å ivareta dette. Difi skulle også følge opp regjeringens strategi
for miljøteknologi i offentlige anskaffelser og innovative innkjøp.
Difi fikk den gang direktebevilgning fra Miljøverndepartementet
til dette arbeidet. Dette var ment som en treårig satsing, men ble
besluttet videreført av Miljødepartementet i påfølgende år.
Som beskrevet i klimameldingen har Difis oppgaver innen miljøhensyn
og livssykluskostnader bestått i å tilrettelegge verktøy, blant
annet veiledere og maler til bruk for virksomheter slik at innkjøp
blir mindre ressurskrevende. Verktøyet integrerer anskaffelsesfaglige
hensyn, herunder miljøhensyn slik at virksomhetene på en enklere
måte kan foreta anskaffelser som oppfyller behovet over tid på en
kostnadseffektiv og miljømessig god måte. De arbeidet målrettet mot
flere nettverk, holdt kurs, samlet erfaringer og tips som er publisert
på anskaffelsesportalen. For å bistå statlige, kommunale og fylkeskommunale
virksomheter på lokalt nivå ble det bygget opp en faglig støttetjeneste
i alle fylker.
Forslagsstillerne viser til en brukertilfredshetundersøkelse
gjennomført av Difi ved årsskiftet 2010/2011 der nærmere 80 prosent
av de 1 350 respondentene var fra stat eller kommune. Undersøkelsen
dreide seg om portalen anskaffelser.no generelt og viste blant annet
følgende:
Nesten 60 prosent bruker mellom 0–30
prosent av sin tid på anskaffelser.
78 prosent har opplevd at innkjøpsprosessen ikke har vært
optimal som følge av tidspress.
64 prosent har opplevd at innkjøpsprosessen ikke har vært
optimal som følge av mangelfull kunnskap.
45 prosent har opplevd at innkjøpsprosessen ikke har vært
optimal som følge av mangelfull kontroll.
44,6 prosent søker informasjon i forbindelse med anskaffelser
fra Difis portal anskaffelser.no.
Over 50 prosent er innom portalen anskaffelser.no ukentlig
eller månedlig.
Forslagsstillerne mener undersøkelsen viser at det er et sterkt
behov for tjenestene anskaffelsesportalen tilbyr, og at selv om
undersøkelsen ikke eksplisitt omhandler veiledning om miljøhensyn
og livssykluskostnader, så er det ingen grunn til å tro at behovet
er mindre for disse ekstradimensjonene, snarere tvert om. Forslagsstillerne
mener at miljøkriteriesettene gir tiltrengt, faglig trygghet for
hvordan miljøkrav og kriterier kan stilles i konkurranser.
I regjeringen Solbergs tilleggsproposisjon Prop. 1 S Tillegg
1 (2013–2014) ble ikke midlene til satsingen på miljøhensyn i offentlige
innkjøp i Difi videreført. Tildelingsbrevet fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet
fra januar 2014 ga ingen føringer om å opprettholde aktiviteten
og kompetansen innen miljøhensyn i offentlige anskaffelser i Difi.
Klima- og miljøhensyn eller livssykluskostnader nevnes ikke. Som
en konsekvens av dette er aktivitetene til Difi innen dette feltet
lagt på et minimumsnivå, og man risikerer at miljø- og livssykluskostnadskompetanse
forsvinner ut av organisasjonen. På sikt må utdaterte verktøy og
forslag til tildelingskriterier som ikke holder tritt med teknologiutviklingen,
fjernes fra Difis nettsted. Da vil hver enkelt innkjøpsenhet i det offentlige
Norge måtte utvikle egne krav. Forslagsstillerne påpeker at dette
står i kontrast til regjeringens målsetting om forenkling av offentlig
sektor og å styrke klimaforliket.
Forslagsstillerne viser til klimameldingen og forliket der det
pekes på at offentlig sektor skal gå foran som et godt eksempel
både som tilrettelegger, rolleskaper og som miljø- og klimabevisst
sektor. Dette forplikter det offentlige til å ta en lederrolle ved
å fremme omstilling og ta en risiko for å fremme og ta i bruk nye
miljø- og klimavennlige løsninger.
Forslagsstillerne viser til Sundvollen-erklæringen der det stadfestes
at regjeringen vil at «offentlig sektor som kunde bidrar til å ta
i bruk og utvikle nye miljø- og klimavennlige teknologier og løsninger»,
og peker på at det ikke er lansert noe alternativt virkemiddel som
skal tjene samme funksjon.
Forslagsstillerne mener Norge står overfor en situasjon der flere
partier på Stortinget mener det offentlige gjennom sine anskaffelser
må være en driver for miljø- og klimaløsninger, da man har et regelverk som
krever at dette gjøres. Samtidig har en få virkemidler som støtter
opp under realiseringen av disse intensjonene.
Dersom veiledning og oppfølging innen miljøhensyn og livssykluskostnader
i offentlige anskaffelser ikke defineres inn som et av ansvarsområdene
for Difi, instansen som har ansvar for generell oppfølging av offentlige
anskaffelser, er konsekvensen at det offentlige Norge om kort tid
står uten relevant, statlig veiledning innen miljø, klima eller
livssykluskostnader.
Forslagsstillerne viser til at det i januar 2014 ble vedtatt
tre nye EU-direktiver om offentlige innkjøp og til at klima- og
miljøvernminister Tine Sundtoft som tilsvar til et skriftlig spørsmål
fra stortingsrepresentant Per Rune Henriksen, viser til at
«De nye EU-direktivene åpner muligheter for økt grønt handlingsrom
og innovasjon gjennom anskaffelsesprosesser. Et av formålene med
EUs arbeid med å revidere anskaffelsesdirektivene har vært å bedre
mulighetene for å ivareta andre samfunnshensyn i offentlige anskaffelser,
som for eksempel miljø. Mulighetene til å stille krav til miljø
i alle faser av en anskaffelsesprosess er tydeliggjort og utvidet.
Direktivet tydeliggjør og utvider også muligheten til å trekke inn
livssykluskostnader i tildelingsfasen.»
Forslagsstillerne er enige i disse betraktningene, og mener det
nye EU-regelverket tydeliggjør mange av føringene allerede gitt
i dagens norske regelverk og utvider andre. Forslagsstillerne kan
imidlertid ikke se at dette skal gi mindre behov
for sentral veiledning og utvikling samt oppdatering av kriterier, snarere
tvert om. En økt legitimitet av å stille miljøkrav vil bety at kompetanserelevante
krav til enhver tid må være lett tilgjengelig for offentlige oppdragsgivere
på tvers av sektorer og kommuner.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen videreføre og videreutvikle Direktoratet
for forvaltning og IKTs (Difis) miljøhensyn og kompetanse om livssykluskostnader innenfor
gjeldende budsjettrammer, og stadfeste at miljøhensyn og livssykluskostnader
i offentlige anskaffelser er definert som Difis ansvarsområde.