Forslagsstillerne viser til at det synes å være enighet mellom
partiene på Stortinget om at barnevernet trenger organisasjonsendringer.
Stortinget gjennomførte i 2013 en bred debatt om barnevernet med grunnlag
i Prop. 106 L (2012–2013) som viste dette. Riksrevisjonen har dessuten
vært sterkt kritisk til overskridelser og manglende kostnadsstyring
fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat).
Forslagsstillerne mener dagens organisasjonsmodell har klare
svakheter ved at det oppleves uklarhet mellom stat og kommune om
ansvar og kostnadsdeling. Sjøl om kommunene har ansvaret for å vurdere omsorgsoverdragelser
og valg av omsorgsnivå, er dette ofte et konfliktområde mellom kommunene
og Bufetat. Kommunal egenfinansiering ved omsorgsoverdragelse er
de siste årene endret slik at fosterhjem faller rimeligere ut enn
institusjon. For de fleste barn er fosterhjem å foretrekke, men
for barn med store atferdsproblemer kan institusjonsplass være faglig
riktig, sjøl om den koster mer.
Det kommunale barnevernet har ansvar for å utføre oppgaver som
etter barnevernloven ikke er lagt til et statlig organ. Det betyr
ansvaret for det forebyggende arbeidet, hjelpetiltak i hjemmet,
initiativ til plassering av barn utenfor hjemmet, oppfølging av barn
plassert utenfor hjemmet, veiledning, tilsyn og godkjenning av fosterhjem
til det enkelte barn.
Statens ansvar for barnevernet er delt mellom Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet (BLID), Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir),
Bufetat, fylkesmannen og fylkesnemnda for sosiale saker. Bufetat
er organisert i fem regioner med Bufdir som overordnet organ. Bufetats
26 regionale fagteam er hovedaktører i det direkte samarbeidet mellom
kommunalt og statlig barnevern. Bufetat har ansvar for å rekruttere
fosterhjem og for å tilby institusjonsplasser, herunder godkjenne
private, ideelle og kommunale, og å kvalitetssikre alle typer institusjonsplasser.
Barnevernet er en av oppgavene som det fra regjeringshold er
åpnet for å gi kommunene et større ansvar for gjennom kommunereformen.
Det vises til at små kommuners sårbarhet pga. få saker, svak fagkompetanse
og for tette forhold mellom berørte familier og ansatte i barnevernet,
er et argument for at barnevernet vil få økt kvalitet gjennom større
kommuner. Kommuner med 10 000 innbyggere har en til to omsorgsoverdragelser
per år. Det vises også til at det er et omfattende interkommunalt
samarbeid om barnevernet i de mindre kommunene.
Forslagsstillerne mener utfordringene innen barnevernet ikke
kan løses gjennom en kommunestrukturreform hvor det settes et mål
om at en kommune skal ha minimum 15 000–20 000 innbyggerne, slik regjeringens
ekspertutvalg for kommunereformen foreslår. Gjennom den sterke framveksten
av interkommunale samarbeid er smådriftsulempene innen barnevernet
langt på vei løst. Dessuten har også store kommuner problemer med
å fylle sin rolle innen barnevernet, bl.a. som veileder for fosterhjem
og ved å stille ressurser til disposisjon for avlastning. Overtakelse
av de oppgaver som i dag er lagt til Bufetat, som etablering og
kvalitetssikring av institusjonsplasser, krever større enheter enn
det som vil kunne følge av regjeringens kommunereform.
Forslagsstillerne mener det er uheldig når staten i dag har ansvar
for både drift, tilsyn og kontroll innen barnevernet. Det er ulike
etater – BLID, Bufdir, Bufetat og Fylkesmannen – men hvor det lett
oppstår rolleblandinger der prinsippet om armlengdes avstand burde
vært lagt til grunn. Et viktig forhold som understreker dette, er
at kommunene er gitt et lovmessig hovedansvar, men at dette i dagens
organisering ikke oppleves som reelt.
Forslagsstillerne mener følgende modell vil kunne gi en forvaltningsmessig
organisering som styrker barnevernet:
Kommunenes lovpålagte ansvar videreføres, men
understrekes gjennom en tydeliggjøring av oppgavedelingen med regional
barnevernsmyndighet.
Bufetats oppgaver overføres til fylkeskommunen.
Bufdir legges ned slik at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
gis det samlede ansvaret som lovgiver, budsjettansvarlig og som
tilrettelegger av kontroll- og tilsynsoppgaver.
Fylkesmannens rolle som BLIDs regionale kontroll- og tilsynsmyndighet
videreføres. Fylkesmannen gis også en veiledningsrolle overfor kommunene
og i forholdet mellom kommunene og fylkeskommunene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme en sak om ny forvaltningsmodell
for barnevernet hvor kommunenes lovpålagte oppgaver videreføres
og styrkes, og hvor Bufetats regionale oppgaver overføres til fylkeskommunene.