Til Stortinget
Det er et omfattende sett av bilrelaterte avgifter i Norge som
dels er knyttet til bruk og dels til kjøp. Den viktigste inntektskilden
for staten er engangsavgiften som i dagens form er sterkt politisk
styrt og har ført til at Norge har en av Europas mest forurensende og
minst trafikksikre bilparker.
Kjøpsavgiften, som var forløperen til dagens engangsavgift på
bil, ble innført i 1955 for å begrense valutaforbruket. Engangsavgiften
for bil er i dag først og fremst fiskalt begrunnet, men det høye
avgiftsnivået har også som virkning at nybilsalget holdes nede.
Den opprinnelige kjøpsavgiften for motorvogner ble enkelt og
ubyråkratisk satt til 10 pst. av importverdi. Dagens engangsavgift
for bil er utviklet til en omfattende byråkratisk konstruksjon der
avgiften for mange bilmodeller kan være mange ganger den reelle nybilprisen.
Fra 1996 ble det gjennomført en større endring av importavgiften,
og denne skulle nå beregnes på bakgrunn av bilens vekt, motorvolum
samt motoreffekt. Innledningsvis var det også med et verdielement,
men dette ble fjernet fra 1998. I 2001 ble importavgiften lagt om
fra å være en avgift ved import til å bli en avgift ved førstegangsregistrering.
Fra 2007 ble motorvolum erstattet av CO2-utslipp som avgiftskomponent,
noe som har medført en favorisering av små dieselmotorer. For ytterligere
å komplisere systemet er det også lagt til en komponent som går
på NOX-utslipp. Felles for alle komponentene er at de er sterkt
progressive, gir ekstreme utslag og medfører begrensninger i forbrukernes
muligheter til å velge bil etter sin livssituasjon.
Forslagsstillerne mener at engangsavgiften er moden for reform
for å stimulere til en større utskiftning av bilparken samtidig
som man treffer bedre både når det gjelder miljø og trafikal sikkerhet.
Dagens byråkratiske modell må erstattes med et enklere system der
politisk detaljstyring erstattes med større frihet og forutsigbarhet
for forbrukerne til å velge bil etter behov. Lavere avgiftssatser
vil stimulere til økt nybilsalg som vil gi en mer moderne, miljøvennlig
og trafikksikker bilpark.
Dagens avgiftssystem er gitt en byråkratisk oppbygning. Avgiften
er satt sammen av flere komponenter, herunder vekt, motoreffekt,
CO2- samt NOX-utslipp, flere av dem med høy progresjon. Selv om miljøhensyn
også brukes som begrunnelse for avgiften, så er det vektkomponenten
som utgjør den største inntektskilden for staten. Bilbransjen og
bilorganisasjonene mener man i stor grad bør dreie avgiftene bort
fra vekt og effekt og over mot utslipp.
Systemets kompleksitet og det høye avgiftsnivået gjør at det
også er innført noen unntak der særlig nyttekjøretøy subsidieres
med reduserte avgifter.
Avgiftens størrelse gjør at bruksfradragsordninger for bruktimport
av bil blir viktig for mange bilkjøpere og at det også er en stor
import av brukte kjøretøy.
Den tekniske utviklingen i bilverdenen går fort og et tungt byråkratisk
avgiftssystem har ofte problemer med å holde følge. Det har de siste
årene vært en rekke eksempler på at biler med ny teknikk som gir
lave utslipp, får en avgiftsberegning som gjør den usalgbar. Et
eksempel er Plug-in hybridbiler der regelverket nok en gang måtte
justeres for å få en rettmessig avgiftsbehandling. Men fremdeles
ser man utslag på over 200 000 kroner i disfavør av den mest miljøvennlige
bilen. Det illustrerer at det er lite samsvar mellom hva man betaler
i engangsavgift for et kjøretøy og det faktiske CO2-utslippet.
Forslagsstillerne mener at dagens kompliserte avgiftssystem med
høy progresjon på vekt og effekt erstattes av et enklere system
med en generell stykkavgift samt en CO2-komponent som premierer
lave utslipp. Dette vil være et system som vil gi lavere avgifter,
som gir forbrukerne valgmuligheter og som gir avgiftsfordel ved
lave utslipp uten at man samtidig gjør sikrere biler usalgbare.
En slik reform vil kunne føre til at dagens særordninger med varebiler som
avgiftsklasse, som er begrunnet i de ekstreme utslagene av dagens
system, kan avvikles. Dette er en modell som enkelt tar opp i seg
den tekniske utviklingen og medfører at behovet for stadige avgiftstilpasninger
som har vært de siste årene, forsvinner.
Engangsavgiften for personbiler er høy og begrenser omsetningen
av nye biler. Ifølge Vista Analyse var høyeste avgift betalt i 2011
1,4 mill. kroner. Gjennom dette bidrar dagens engangsavgift til
å legge grunnlaget for en av Europas eldste bilparker. Gjennomsnittlig
levealder for biler er på ca. 19 år i Norge, mot ca. 14 år ellers
i Europa. Det høye avgiftsnivået bidrar dermed til dårligere sikkerhet
på norske veier og høyere utslipp fra bilparken enn et mer rimelig
avgiftssystem vil gi.
Nivået på dagens engangsavgift gjør det uoppnåelig for mange
forbrukere å kjøpe ny bil. Norge har som konsekvens av dette fått
en av Europas smalest sammensatte bilparker når det gjelder modellutvalg. Denne
strukturen med det smale modellutvalget begrenser forbrukernes mulighet
til å velge bil etter eget behov. Systemet diskriminerer spesielt
normale familiebiler der utgaver som fra fabrikk er rimelig priset
gjøres nærmest uselgelige i det norske markedet med ekstreme utslag
i avgiftsberegningen. En konsekvens er at barnefamilier typisk henvises
til bruktbilmarkedet eller tvinges til å velge små biler med lavere
sikkerhet enn behovet tilsier. Systemet diskriminerer også miljøvennlig
teknologi så lenge vekt og effekt står for over 2/3 av beregningsgrunnlaget.
Forslagsstillerne mener at avgiftssystemet må endres opp slik at
forbrukerne selv skal kunne velge bil etter eget behov. En slik
reform vil innebære at ekstremutslagene i avgiftssystemet avvikles
og at beslutningsmyndighet flyttes fra politikere og byråkrater
til den enkelte forbruker.
Dagens engangsavgift begrenser nybilsalget og gjør at Norge har
en eldre bilpark med høyere utslipp enn det en mer rimelig beskatning
vil gi. Det er et sidehensyn ved dagens system at CO2-utslippet
skal reduseres, men det er slik at CO2-utslippet faller mer i bilmarkeder
uten engangsavgift. Dette viser at det er den tekniske utviklingen
som reduserer utslippene og ikke den norske avgiftspolitikken. En
konsekvens av sammensetningen av avgiften er at en bil der utslippet
reduseres allikevel ilegges en høyere avgift dersom vekt og effekt
øker samtidig. Forslagsstillerne vil ha et system med generelt lavere
avgifter der man beskattes for utslipp, men uten dagens ekstremutslag. Dette
vil gi høyere nybilsalg, raskere modernisering av bilparken og dermed
lavere totale utslipp samt en bilpark med høyere trafikal sikkerhet.
Engangsavgiftens vektkomponent medfører at større familiebiler
med god sikkerhet blir diskriminert i det norske bilmarkedet. Avgiftssystemet
i dagens form fremmer små biler med lav sikkerhet og fører til at
de som har behov for en større bil og prioriterer sikkerhet, henvises
til bruktbilmarkedet. Et system der vektkomponenten i engangsavgiften
fjernes, vil gjøre det økonomisk mulig for flere forbrukere å prioritere
sikkerhet ved anskaffelse av ny bil.
Engangsavgiften har som formål å sikre inntekter til staten og
hadde i 2010 et proveny på i underkant av 20 mrd. kroner. Det ble
solgt 127 940 nye personbiler dette året, og gjennomsnittsavgiften
per bil var på ca. 109 000 kroner ifølge Vista Analyses rapport nr.
2011/29. Over tid har engangsavgiften hatt som effekt en betydelig
skatteskjerpelse for befolkningen. Forslagsstillerne mener at de
norske bilavgiftene er for høye og skal reduseres. Et system med
engangsavgift med lavere satser vil kunne føre til at flere forbrukere
kan realisere drømmen om ny bil etter eget valg. En slik reform
vil innebære at avgiften per bil reduseres, men vil også medføre
et høyere nybilsalg som vil generere avgiftsinntekter. Endringene
vil også medføre en mer moderne bilpark med bedre sikkerhet og lavere
utslipp.
Forslagsstillerne ønsker en forbrukerrettet reform av engangsavgiften.
Dagens kompliserte system for utregning av engangsavgift med sterke
progressive satser og flere særlige avgiftssatser erstattes av et
enklere forbrukerrettet system. De generelle unntaksbestemmelsene
for spesielle kjøretøy er godt begrunnet og bør beholdes, herunder
det generelle unntaket for nullutslippsbiler. Forslagsstillerne
ønsker et nytt system der man reduserer avgiftskomponentene til
en nøytral stykkavgift per bil kombinert med en flat CO2-avgift
per gram utslipp over 100 gram CO2. Dette vil gi langt lavere avgifter
generelt sett og vil bety at biler med de laveste utslippene kun
vil få en stykkavgift. Lavere utslipp er uansett lønnsomt i avgiftsmodellen,
og man unngår samtidig ekstremutslagene som dagens system gir.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om et nytt system for
engangsavgift for bil bygget på en stykkavgift og en flat CO2-avgift
med lav sats.
4. juni 2013