Slottet har i dag mange kulturskatter på lager, men de er dessverre
ikke tilgjengelige for publikum. Dette er synd for alle som er glade
i kultur og historie, og har tidligere blitt påpekt av Stortinget.
I Innst. 10 S (2010–2011) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
sluttet en samlet komité seg til følgende forslag, som også ble
vedtatt i Stortinget 2. desember 2010:
«Stortinget ber regjeringen vurdere muligheten for å opprette
en utstilling og et mulig museum som kan gjøre Slottets mange lagrede
kulturskatter tilgjengelig for publikum.»
Regjeringen har senere fulgt opp dette vedtaket gjennom å bevilge
penger til en omreisende utstilling, som vil sikre at folk fra hele
landet får anledning til å bevitne disse kulturskattene. Dette er
utelukkende positivt, og vil forhåpentligvis gi folk flest et flott innblikk
i Slottets historie. Forslagsstillerne mener imidlertid det også
må komme på plass et forslag til Stortinget om å utrede et permanent
museum, i tråd med vedtaket av 2. desember 2010.
Ideen om et slottsmuseum er ikke ny. Den kom allerede for ti
år siden, i 2002, da kongefamilien tok initiativ til å få Slottets
samlinger registrert. Det er også på det rene at kongefamilien også
i ettertid har vært tydelige på at et slikt museum er noe de ønsker å
se realisert. Dette bør være et vesentlig argument i spørsmålet
om å etablere et museum for Slottets historie, et museum som kan
stille ut gjenstander, kunst, bøker, fotografier, vogner, karjoler,
uniformer, møbler m.m. fra et utvalg bestående av anslagsvis 400 000
enheter. Forslagsstillerne mener altså at det her er snakk om en
så massiv mengde objekter at det vil være kulturhistorisk uansvarlig
å ikke bidra til å vise frem disse for folket.
Kulturminister Anniken Huitfeldt uttalte til Aftenposten 4. januar
2012 at hun «vurderer det slik at tidspunktet ikke er inne for å
ta stilling til spørsmålet om et permanent museum for disse samlingene»,
og sa seg med dette tilfreds med at det er vedtatt en omreisende
utstilling som 75-årsgave til kongeparet. Som allerede nevnt er
dette et positivt tiltak, men ikke noe som forslagsstillerne mener
fullt ut oppfyller innholdet i vedtaket fra 2010. Forslagsstillerne fremholder
at et permanent museum for Slottets kulturskatter må være et mål
for Stortinget, og synes riksantikvar Jørn Holme oppsummerer det
greit i sitt innlegg i Aftenposten 7. januar 2012:
«Historien om våre kongefamilier fra 1814, 1905 og videre,
er også historien om nasjonen Norge i Europa. Når utstillingene
er over bør disse gjenstandene og mange andre spennende objekter
få et fast utstillingssted i nærheten av Slottet. De må ikke henvises til
mørke magasin igjen».
På et av Det kongelige hoffs lagre utenfor Oslo finner man nå
de kongelige vogner og ekvipasjer, med kroningsvognen som det mest
fornemme klenodiet. Da kong Haakon VII og dronning Maud kom til sitt
nye rike i 1905, var det mye som måtte skaffes, for deres forgjengere
på tronen hadde ikke bodd fast i landet siden middelalderen, og
deler av det som fantes, hadde svenskekongen Oscar II tatt med seg
hjem ved unionens opphør. Noe av det første kong Haakon og dronning
Maud da måtte gjøre, var å fornye hesteholdet – i de tidlige årene
som en nødvendighet, og etter bilens gjennombrudd til representativt
bruk. I stallbygningene ble også et ridehus innredet med musikkgalleri
og tilskuertribune for oppvisninger. Dette er for de aller fleste
nordmenn ukjente detaljer knyttet til Slottets historie, men det
er like fullt uforståelig at for eksempel kroningsvognen ikke gjøres
permanent tilgjengelig for publikum.
«Hele historien er litt flau». Dette er ordene til Marianne Andresen,
enken etter nå avdøde Johan H. Andresen sr. Hennes engasjement viser
at det er en interesse for et slottsmuseum. Slike museer har nemlig
vist seg å bli suksesshistorier i utlandet, som trekker til seg
publikum og turister. Monarkiet fascinerer og berører folk, og dette
understreker viktigheten av å etablere et slottsmuseum. I Danmark
står turister i lange køer for å slippe inn i et av landets slottsmuseer,
det samme gjelder i Storbritannia, og disse landene er ikke enestående.
Slottsmuseer har rett og slett vist seg å være så populære at de
kan vise seg å bli viktige attraksjoner, og derfor også generere
inntekter i tillegg til å oppfylle sin opplysningsrolle. Men ikke
bare kan det vises til at disse museene er suksesshistorier, det
er nemlig også en interesse i Norge for å være med på et spleiselag
om et nytt museum. På denne måten kan faktisk et slikt museum ikke
bare bli Stortingets gave til kongefamilien, men hele folkets gave,
i form av et spleiselag mellom offentlige myndigheter og private
bidragsytere som i felleskap ønsker å gjøre sitt for at Slottets
kulturskatter skal bli permanent tilgjengelige for publikum.