Den 1. august 1998 ble kontantstøtten innført for 1-årige barn.
Den ble utvidet til 2-årige barn 1. januar 1999. Hensikten med ordningen
var først og fremst, fra Fremskrittspartiets side, å likestille
alle småbarnsforeldre med hensyn til overføring av offentlige midler
til barnepass. Å gi foreldre valgfrihet mellom det å tilbringe tid
hjemme sammen med barnet eller barna, eller å motta plass i barnehage
med offentlig driftstilskudd, var også et viktig argument for kontantstøtten.
Med delvis kontantstøtte, eller hvis barnet tilbringer mer enn 33
timer i barnehage pr. uke, bortfaller hele eller deler av denne
støtten. Siden regjeringen Stoltenberg II overtok i 2005, har det
utbetalte beløpet blitt kuttet til 3 303 kroner pr. måned og ikke
blitt prisjustert siden.
Da kontantstøtten ble innført, mottok tre av fire 1- og 2-åringer
slik støtte, men antallet mottakere av kontantstøtten har gått kraftig
ned i takt med regjeringens nedprioritering av ordningen. En høy
andel av dem som i dag mottar kontantstøtte, er foreldre med minoritetsbakgrunn,
og begrunnelsen for å velge kontantstøtte fremfor barnehageplass,
i noen minoritetsmiljøer, har vært å lære sin egen kultur og religion først
(Aftenposten 7. november 2010).
Forslagsstillerne mener det er et gode at foreldre som vil tilbringe
tid med sine barn i de første leveårene, tilbys muligheten til dette.
Selv om den økonomiske kostnaden med å være sammen med egne barn i
de første årene for den enkelte familie kan være betydelig, er dette
en mulighet samfunnet har ønsket å legge til rette for. Samtidig
har resultatene av barnehageforliket som ble inngått i stortingsperioden 2001–2005
mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vist at antallet barn som går i barnehage, har økt. Fokuset på barns
lek, læring og sosialisering kan være en viktig forklaringsgrunn
til at noen allerede i barns andre leveår velger å benytte seg av
retten til barnehageplass.
For noen foreldre er barnehage kanskje det beste både for dem
selv og for deres barn, spesielt for foreldre med bakgrunn fra land
utenfor Europa. Tilpasningen og deltakelse i det norske samfunnet
er noe mange tilflyttede personer fra andre kontinenter finner utfordrende,
men som gir muligheter for kvalifiserende tiltak som setter dem
bedre i stand til å delta i arbeids- og samfunnsliv.
Spesielt for kvinner fra land med patriarkalske strukturer er
det viktig at det offentlige legger forholdene til rette for en
integreringsprosess som bidrar til å frigjøre kvinnene økonomisk,
og der storsamfunnets forventning er at også kvinnene deltar på
arbeidsmarkedet. Samtidig er det viktig at barna så tidlig som mulig
gis mulighet til å ta del i aktiviteter utenfor husets fire vegger
og er i interaksjon med andre barn.
I et slikt perspektiv fremstår kontantstøtte ikke som et godt
virkemiddel for å fremme integrering. Kontantstøtten kan således
ha motsatt effekt, dvs. ikke frigjørende, men hemmende for deres
samfunnsdeltakelse og mulighetene til utdanning og til å få lønnet
arbeid.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at barnehager for barn
i denne gruppen fremstår som effektiv integrering gjennom lek, læring,
sosialisering, språktrening og samhandling. Kontantstøtten, der
som regel mor er hjemme med barna, kan ha motsatt effekt.
Forslagsstillerne vil understreke at kontantstøtten er en viktig
ordning for familiers valgfrihet, og at det er viktig å fornye denne
ordningen. Utfordringen knytter seg til at det å motta kontantstøtte
ikke alltid er et fritt valg for kvinner fra enkelte minoritetsmiljøer,
men at dette påtvinges dem som følge av disse miljøenes patriarkalske
kultur og indre justis; dette samtidig med at kontantstøtten i seg
selv kan virke integreringshemmende, og dermed undergraver barnehagenes
funksjon som integreringsarena for både barn og mødre.
Forslagsstillerne vil at samfunnet skal dra en grense for den
videre bruken av denne kontantytelsen, for å styrke mulighetene
for integrering og barnas muligheter til å fungere godt i det norske
samfunnet. Ettersom Norge gjennom EØS-avtalen er forpliktet til
å tildele denne ytelsen til borgere fra land i Det europeiske økonomiske
samarbeidsområde som for norske statsborgere, velger forslagsstillerne
derfor en slik avgrensning, som gjengitt i forslaget.
Forslagsstillerne peker på at innvandrere med bakgrunn fra land
utenfor Europa (EU/EØS), USA og Australia er overrepresentert blant
kontantstøttemottakerne (jf. NOU 2010:7 Mangfold og mestring, s. 97).
Når så kontantstøtten blir en del av innvandrerfamiliers samlede
inntekter, og inntektene baserer seg på kontantytelser, fremstår
tildelingen som integreringshemmende.
Forslagsstillerne mener dagens avgrensning av rett til kontantstøtte
i for liten grad ivaretar interessene til barn og kvinner fra enkelte
minoritetsmiljøer. Det er blitt hevdet at slike ytelser fremstår
som interessante i visse miljøer ved at denne ytelsen, i kombinasjon
med andre ytelser, ikke motiverer til integrering, men snarere bidrar
til segregering og manglende deltakelse i norsk arbeids- og samfunnsliv.
Forslagsstillerne mener at personer som har fått opphold i Norge,
gjennom dette forslaget motiveres til egeninnsats når det gjelder
sin egen integrering i samfunnet.