Til Stortinget
«Kulturarven er vegviseren på vegen mot en ukjent framtid og
referansepunktet til fortiden. Uten slike rettesnorer blir samfunnet
svekket og smuldrer opp.» Wangari Maathai, vinner av Nobels fredspris 2004
Det er viktig for Norge å ta vare på kulturarven, en viktig pilar
for landets nasjonale historie og identitet. Stortinget stadfestet
tre nasjonale resultatmål for kulturminnepolitikken i Innst. S.
nr. 227 (2004–2005), jf. St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner.
Disse var:
Nasjonalt resultatmål 1: Det årlege
tapet av verneverdige kulturminne og kulturmiljø som følgje av fjerning,
øydelegging eller forfall skal minimaliserast og skal innan 2020
ikkje overstige 0,5 prosent årleg.
Nasjonalt resultatmål 2: Freda og fredingsverdige kulturminne
og kulturmiljø skal vere sikra og ha ordinært vedlikehaldsnivå innan
2020.
Nasjonalt resultatmål 3: Den geografiske, sosiale, etniske,
næringsmessige og tidsmessige breidda i dei vedtaksfreda kulturminna
og kulturmiljøa skal betrast, og eit representativt utval av kulturminne
skal vere freda innan 2020.
Kulturminnepolitikken er med andre ord preget av store visjoner,
men mye tyder på at Stortingets vedtak i 2005 ikke vil bli innfridd.
I Dokument nr. 3:9 (2008–2009) Riksrevisjonens undersøkelse av hvordan
Miljøverndepartementet ivaretar det nasjonale ansvar for freda verneverdige
bygninger, påpeker Riksrevisjonen en lang rekke punkter som ikke
holder mål og som står i sterk kontrast til vedtatte mål for kulturminnevernet.
Riksrevisjonen påpeker blant annet:
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet ikkje
har etablert eit tilfredsstillande rapporteringssystem for å ha
oversikt over tap av verneverdige bygningar. Nasjonalt resultatmål
1 er operasjonalisert i ein resultatindikator som ikkje omhandlar
verneverdige bygningar.
Undersøkinga viser at kulturminneforvaltninga i liten grad
har sikra at det blir gjort systematiske kartleggingar og kulturminnefaglege
vurderingar av bygningsmassen for å identifisere verneverdige bygningar.
Følgjene er at potensielt verneverdige og fredingsverdige bygningar
kan gå tapt.
Miljøverndepartementet har ikkje informasjon om tap av verneverdige
bygningar og kan derfor ikkje vurdere i kva grad nasjonalt resultatmål
1 blir nådd.
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet har mangelfull
informasjon om omfanget av bruken av regulering til spesialområdebevaring
for å gi verneverdige bygningar eit formelt vern.
Departementet har dessutan mangelfull informasjon om korleis
slike spesialområde blir forvalta og følgde opp av kulturminneforvaltninga,
og i kva grad dette verkemiddelet sikrar verneverdige bygningar.
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet og Riksantikvaren
har mangelfull informasjon om samansetnaden av fredingsmassen når
det gjeld den etniske, tidsmessige, næringsmessige, geografiske
og sosiale tilknytinga til bygningane. Kulturminneregisteret til
kulturminneforvaltninga, Askeladden, gir departementet eit mangelfullt grunnlag
for å kunne vurdere om resultatmålet blir nådd.
Undersøkinga viser at det enno ikkje er utarbeidd ein fredingsstrategi
som kan gi retningslinjer for kva bygningar og bygningsmiljø av
nasjonal verdi som bør fredast.
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet og Riksantikvaren
har mangelfull oversikt over tilstanden til freda bygningar.
Undersøkinga viser at det er knytt utfordringar til å sikre
alle vedtaksfreda bygningar eit ordinært vedlikehaldsnivå innan
2020.
Undersøkinga viser at kulturminneforvaltninga i liten grad
tek i bruk dei verkemidla som er tilgjengelege gjennom plan- og
bygningslova og kulturminnelova.
Undersøkinga viser at kapasiteten til kulturminneforvaltninga
til å gjennomføre oppgåvene på området, er avgrensa.
Regjeringen skriver i sin regjeringserklæring, Soria Moria II,
at man vil: «vurdere tiltak for å hindre at fredete og verneverdige
bygninger forfaller». Både stortingsmeldingen «Leve med kulturminner»
og Riksrevisjonens rapport burde kunne danne et grunnlag for å «vurdere
slike tiltak». Til tross for dette øker forfallet blant fredede
og verneverdige bygninger.
Totalt er det 5 775 fredede hus i Norge. Ifølge Aftenposten 26. november
2010 kan 20 pst. av disse sies å ha store skader, 42 pst. skader
av moderat karakter. I tillegg skriver Aftenposten at det er 375 000 bevaringsverdige
bygg i Norge, samt at 40 000 bevaringsverdige bygninger er blitt
borte de senere årene.
Mange fredede bygninger er i privat eie. De private eierne har
ofte et sterkt ønske om å ta vare på og sette i stand gamle bygninger,
men myndighetene har slett ikke vært flinke nok til å legge forholdene
til rette for disse forvalterne av nasjonal kulturarv. Mange private
eiere opplever kulturminneforvaltningen som både svært tungrodd
og byråkratisk, og det har også blitt hevdet at forvaltningssystemet
er komplisert oppbygd og at det er problematisk for eierne – og
andre interesserte – å vite hvor man skal henvende seg i ulike sammenhenger.
I Bergens Tidende 9. november 2010 kan man for eksempel lese et «oppgjør»
med kulturminneforvaltningen fra en frustrert eier av fredet bygg.
Her påpeker han det åpenbart paradoksale i at staten i dag tjener
mer på vedlikeholdet eiere av fredede bygg utfører, enn hva myndighetene
selv gir gjennom tilskudd via antikvariske myndigheter. Vedkommende
mener også det grenser til det diskriminerende at man stiller svært
høye krav til eiernes evner til å skrive «profesjonelle søknader» til
ulike støttekilder. «Det er ikke lenger så enkelt som bare å sende
inn en søknad om tilskudd. I stadig økende grad stilles det krav
til dokumentasjon og skriveferdigheter - og ikke minst tid», skriver
han, og presiserer at systemet – for mange potensielle støtteverdige
søkere – er avskrekkende og på grensen til diskriminerende. Han
skriver også at det har gått så langt at enkelte fylker og organisasjoner
har ansatte som har som oppgave å skrive søknader til bl.a. Norsk
Kulturminnefond på vegne av huseiere.
Videre kunne man i Her og Nå på NRK1 1. oktober 2010 høre Trygve
Bragstad fra Fortidsminneforeningen uttale at: «Byråkratiet rundt
vern og fredning i Norge er så komplisert at selv byråkrater sliter
med å forstå systemet». Forslagsstillerne er bekymret for at et
for tungrodd og byråkratisk system knyttet til kulturminneforvaltning
kan bidra til at mange unngår å ta tilfredsstillende vare på bevaringsverdige
hus og bygninger.
Forslagsstillerne vil også vise til komplikasjoner og konflikter
mellom myndigheter og eiere av Hotel Union i Geiranger i forbindelse
med ønsket om å utvide hotellet. Prosjektet illustrerte konflikter
som oppstår innenfor ulike arkitekturgrupperinger, hvor enkelte
mener nye tilbygg til gamle bygg klart må bryte i det visuelle uttrykk,
mens andre er komfortable med at det vernede byggets stil kopieres
over i det nye. Denne saken viste klart hvordan praktiseringen av
kulturminnepolitikken til dels er avhengig av enkeltpersoners synspunkter
og ideologi.
Regjeringen Bondevik II la i november 2004 fram St.meld. nr. 8
(2004–2005) Perspektivmeldingen 2004 – utfordringer og valgmuligheter
for norsk økonomi. Her står:
«Meldingen understreker at verdiskapingen skal skje innenfor
rammene av en bærekraftig utvikling. Dette innebærer blant annet
at samfunnet ikke skal skyve problemer og utfordringer foran seg
og på den måten overlate til framtidige generasjoner å finne løsninger.
Kulturminnepolitikken skal bidra til å forstå de historiske og kulturelle
forutsetningene som ligger til grunn for dagens miljøutfordringer».
(fra regjeringen.no)
Forslagsstillerne mener det er et felles ansvar å ta vare på
fredede og verneverdige hus og bygninger. Forslagsstillerne mener
videre det er viktig at man tar vare på og bruker, ikke bare verner,
slike hus og bygninger.
Da regjeringen la frem en stortingsmelding om rikets miljøtilstand
i 2006 (St.meld. nr. 26 (2006–2007)), uttalte regjeringen: «Målet
er at 2014 skal bli en markering av at Norge som miljønasjon har
fått satt i stand en hoveddel av sine fredete kulturminner». Man
er et godt stykke fra å nå daværende miljøvernminister Helen Bjørnøys
målsetting om at en hoveddel av kulturminnene skulle være satt i
stand innen 2014, hvis man følger dagens utviklingstrend.
Forslagsstillerne mener derfor Stortinget bør få behandle en
oppfølging av St.meld. nr. 16 (2004–2005), hvor man kan få en oversikt
over status, samt rom for å diskutere virkemiddelbruk for bedre
å klare å oppnå de allerede vedtatte målene.
Forslagsstillerne mener videre en slik melding må drøfte ulike
tilnærminger som gir en bedre stimulans for private eiere, slik
at det oppleves som greit og formålstjenlig å ta vare på fredede
og bevaringsverdige hus og bygninger. Forslagsstillerne viser videre
til merknader i Innst. S. nr. 227 (2004–2005), hvor det ble sagt
følgende:
«Komiteen viser til at det dessverre altfor ofte viser seg
at den offentlige støtten til eiere av freda bygninger og anlegg
er mangelfull. Mange kulturminner blir for dårlig vedlikeholdt og
forfaller.»
Forslagsstillerne konstaterer at dette fortsatt er situasjonen,
og mener det i tillegg til dagens utilstrekkelige støttemidler er
behov for generelle økonomiske virkemidler som skatte- og avgiftslette
for den eiergruppen som forvalter store samfunnsverdier på vegne
av fellesskapet. Slike virkemidler vil være avgjørende for at de
nasjonale resultatmålene på kulturminnefeltet blir oppfylt. Et konkret
tiltak kan være momsfritak for arbeid på fredede hus og de som er under
såkalt «regulert bevaring». En annen tilnærming kan være å øke muligheten
for å skrive av utgifter til kulturminnetiltak på selvangivelsen.
Mange land i Europa har egne skatteregler når det gjelder utgifter
til vedlikehold av fredede bygninger. Eksempler på dette er Danmark,
Finland, Storbritannia, Nederland og Frankrike.
Forslagsstillerne viser videre til Dokument nr. 8:109 (2007–2008)
fra Kristelig Folkeparti om sterkere økonomiske insentiver for å
styrke vedlikeholdet av fredede private bygninger. I innstillingen
til dette representantforslaget (Innst. S. nr. 65 (2008–2009)) stod
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen
bak følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig, og senest i
forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2009, fremme forslag
om ordninger som gir sterkere økonomiske incentiver, herunder moms-
eller skattefradrag, låneordninger, direkte støtte eller liknende
til private eiere av fredede bygg for å styrke vedlikeholdet av
bygningene.»
Forslaget ble avvist av regjeringspartiene med følgende begrunnelse:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, mener kulturminner representerer
store verdier både for den enkelte og for samfunnet, derfor er det
viktig å sikre at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer gir
grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping.
Flertallet vil bemerke at Regjeringen har satt inn ressurser
for å snu en negativ trend i forhold til vedlikehold av fredede
og verneverdige kulturminner og kulturmiljøer.
Flertallet viser til at budsjettene har økt de senere årene og
at bevaringsprogrammene tilsier at vi skal nå de nasjonale målene
i 2020. Målene består av 10 konkrete bevaringsprogram.»
Riskrevisjonens rapport Dokument nr. 3:9 (2008–2009) viser at
flertallets innstilling fra 2008 ikke er innfridd, og at tematikken
derfor bør vurderes på ny.
Riksrevisjonens rapport Dokument nr. 3:9 (2008–2009) kunne videre
vise til en ekstremt lang saksbehandlingstid for fredningssaker.
Gjennomsnittlig tidsbruk i slike saker i perioden 2004–2008 var
på 5,6 år. Forslagsstillerne anslår at dette til dels kan skyldes
mangel på tilstrekkelig kompetent personell i byråkratiet sett i
lys av omfanget av prosjekter, noe som gjør at saksmengden hoper
seg opp. Det kan være verdt å merke seg at det for fartøyvern er
etablert flere fartøyvernsentra hvor kompetanse samles fysisk, mens
det for bygningsvern i mindre grad er gjort det samme. Lang saksbehandlingstid
er uansett negativt, da det blir en langdryg prosess for de involverte
parter og kan bidra til å redusere motivasjonen for å gjennomføre
slike prosesser.
Videre mener forslagsstillerne det kan være interessant å se
på «nye» områder for kulturminnevern. Et eksempel er Norges lange
og unike historie og tradisjon knyttet til fiskeri. Dette er et
område som ikke er bevart og dokumentert i samme grad som for eksempel
landbruk, dets bygg, redskap, kulturlandskap etc. Norge har for
eksempel lange tradisjoner som hval- og selfangstnasjon, og forslagsstillerne
syns det kunne vært interessant om dokumentasjon av Norges historie
som fiskerinasjon ble et fokusområde for kulturminneforvaltningen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen legge frem en stortingsmelding om
kulturminnepolitikken.
11. april 2011