Til Stortinget
«Riksantikvaren er som direktorat for kulturminneforvaltning
Miljøverndepartementets rådgivende og utøvende faginstans for forvaltning
av kulturminner og kulturmiljøer. Direktoratet skal gi faglige bidrag
til departementets arbeid med kulturminnevern.
Riksantikvaren har ansvar for at den statlige kulturminnepolitikken
blir gjennomført, og har i denne sammenheng et overordnet faglig
ansvar for den regionale kulturminneforvaltningens arbeid med kulturminnevern»
(www.riksantikvaren.no).
Gjennom forskrifter og delegasjonsvedtak har Riksantikvaren fått
utstrakt myndighet til å avgjøre saker etter kulturminneloven som
første instans og som klageinstans. Riksantikvaren skal bidra til
at kommunene, gjennom å bruke plan- og bygningsloven og andre virkemidler,
tar nødvendige hensyn til kulturminner og kulturmiljøer.
Med bakgrunn i sitt mandat har Riksantikvaren myndighet til å
overprøve politisk demokratisk fattede vedtak på kommunal- og fylkesplan.
Riksantikvaren kan dermed stille seg utenfor den politiske prosessen,
og etter eget skjønn og egen vurdering stanse prosjekter, endre
reguleringsplaner eller frede/verne bygninger.
Forslagsstillerne mener Riksantikvarens mulighet til å overprøve
politiske vedtak representerer en demokratisk utfordring. Det hjelper
ikke at man kan hevde at Riksantikvaren agerer med de beste intensjoner,
fordi Riksantikvaren kan fatte sin beslutning utelukkende basert
på egne vurderinger av behovet for vern av kulturminner, mens ansvarlige
politikere må fatte sine beslutninger i et helhetsperspektiv.
I det siste har saken aktualisert seg gjennom Riksantikvarens
inngripen overfor byutviklingsprosjekter i Oslo. Oslo kommune har
tverrpolitiske og enstemmige vedtak for en byutviklingsplan for
Bjørvika, men hvor nå Riksantikvaren har engasjert seg og hatt meninger
om konkrete punkter i planen, selv etter at prosjektene har vært
gjenstand for høringer og omfattende politisk behandling. Dette
har bidratt til forsinkelser og økte kostnader knyttet til prosjektene.
Riksantikvarens forslag til endringer i forbindelse med Bjørvika-utbyggingen
er eksempelvis anslått til et betydelig million-beløp. Dette er
kostnader som i dag vil måtte belastes Oslo kommunes budsjett, og
således ramme kommunens prioriterte velferdsoppgaver.
Også i Tønsberg har Riksantikvaren lagt inn innsigelse på et
byutviklingsprosjekt (bygging av rådhus og Nav-senter). I Tønsberg
har planen vært gjenstand for omfattende politisk behandling, og
en inngripen i en sen fase av en lang politisk prosess forsinker
og fordyrer en nødvendig byutvikling på samme måte som i Oslo kommune.
Når det ikke finnes overprøvingsmuligheter, settes ofte det store
lokale engasjementet tilbake eller forvitrer.
Forslagsstillerne mener det er grunnleggende problematisk og
udemokratisk når et organ som er satt til å utøve en kontrollfunksjon,
vil gå inn og overprøve (endre) politisk demokratisk fattede vedtak.
Det blir enda mer problematisk når dette organet ikke har noen klageinstans,
rent bortsett fra gjennom behandling av saken i Stortinget.
Reguleringsplaner og arealplaner vedtas politisk etter omfattende
høringsrunder, hvor innspill og høringssvar forsøkes ivaretatt i
størst mulig grad. Ingen høringsinstans har vetorett, bortsett fra
Riksantikvaren som ene og alene kan stoppe eller skrinlegge prosjekter
i planverket på grunn av hensynet til kulturminner og kulturmiljøer.
Riksantikvaren kan med andre ord helt se bort ifra andre relevante
hensyn som taler for gjennomføring av planene. Det stilles blant annet
ikke krav til at Riksantikvaren på noen måte trenger å ta samfunnsøkonomiske
hensyn i sine vurderinger.
Sammenlignet med våre naboland har den norske Riksantikvaren
en svært sterk stilling. I Sverige har Riksantikvarembedet
det overordnede ansvaret for at loven overholdes og kan anke vedtak
fattet av domstol eller annen myndighet i henhold til loven. Länsstyrelsene
fungerer som tilsynsmyndigheter på länsnivå.
Den svenske riksantikvaren kan overklage vedtak fattet av domstol
eller annen myndighet i henhold til loven. Øvrige vedtak kan klages
inn for alminnelig forvaltningsdomstol dersom det er mulig å påklage vedtaket.
Riksantikvaren i Sverige har med andre ord ingen vetorett på politisk
fattede vedtak, kun ankerett.
I Danmark er Kulturarvsstyrelsens
ansvarsområde først og fremst regulert ved bygningsfrednings- og bevaringsloven
og museumsloven. I tillegg finnes det en rekke andre lover og forskrifter
som har betydning for Kulturarvsstyrelsens virke.
Forskriften gir detaljert beskrivelse av adgangen til å klage
på vedtak fattet av Kulturarvstyrelsen. Med visse unntak kan vedtak
fattet av Kulturarvstyrelsen klages inn for kulturministeren. Unntakene gjelder
blant annet saker som kan påklages enten til Naturklagenævnet eller
Taksationskommisionen for endelig administrativ avgjørelse. Visse
vedtak som er spesifisert i forskriften, kan ikke påklages verken
til ministeren eller annen administrativ myndighet.
Det er verdt å merke seg at i Danmark er ikke Kulturarvstyrelsens
ansvarsområde knyttet til nye reguleringsplaner/arealplaner så lenge
de ikke kommer i konflikt med etablerte og godkjente kulturminner. Den
danske «Riksantikvaren» kan derfor heller ikke gripe inn og stanse
politisk fattede vedtak i reguleringsplaner.
I Finland er de viktigste lovene for
vern av den materielle kulturarven lov om fortidsminner, lov om vern
av bygninger og lov om begrensning i utførsel av kulturgjenstander.
Museiverkets (Riksantikvaren) virksomhet styres av flere lover og
instrukser, blant annet lov om Museiverket og instruks om Museiverket.
Klageinstans for de beslutningene som Museiverket fatter, er
i første rekke forvaltningsdomstolene. Man kan anke forvaltningsdomstolens
vedtak til Högsta domstolen. I Finland er med andre ord heller ikke
Museiverket tillagt noen avgjørelsesmyndighet i politisk vedtatte
regulerings- eller arealplaner så sant de ikke kommer i konflikt
med etablerte kulturminner.
Både med henvisning til våre nordiske nabolands lovverk for «Riksantikvarer»
og Riksantikvarens inngripen i byutviklingssaken i Oslo, mener forslagsstillerne
at man bør vurdere om en statlig embedsmann skal ha anledning til
å ta «omkamp» på politisk vedtatte reguleringsplaner som er godkjent
fylkeskommunalt og av Riksantikvarens faglige overordnede i departementet.
Et lovverk som gir Riksantikvaren en slik omkampmulighet til fattede
vedtak uten også å måtte legge til grunn blant annet samfunnsøkonomiske
hensyn, vil mange hevde undergraver vårt politiske system, en demokratisk
prosess og hva samfunnet er best tjent med. Det er med andre ord meget
spesielt at Riksantikvaren gjennom forskrifter og delegasjonsvedtak
har utstrakt myndighet til å avgjøre saker etter kulturminneloven
som første instans og samtidig som man fungerer som klageinstans. Dette
fraviker prinsippet om at enhver sak som ankes, skal avgjøres av
høyere myndighet såfremt ikke anken tas til følge.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig at mandat og praksis
hos Riksantikvaren bør evalueres og gjennomgås.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremlegge sak om Riksantikvarens mandat,
fullmakter og rolle.
20. april 2010