Debatten om næringspolitikk dreier seg i stor grad om de store
børsselskapene og gjerne med en statlig eierandel. Dette er bedrifter
med en stor organisasjon som lettere kan skaffe oppmerksomhet rundt vanskelige
rammebetingelser for sin virksomhet. Hoveddelen av bedriftene i
Norge er imidlertid mindre bedrifter i privat eie. Forslagsstillerne
mener at mer oppmerksomhet må rettes mot deres rammevilkår og den
offentlige infrastrukturen dersom det skal legges et grunnlag for
vekst over hele landet. Det var 481 720 bedrifter i Norge pr. 1. januar
2010, og 99,5 prosent av foretakene har under 100 ansatte. Det er også
slik at 85 prosent av bedriftene har under fem ansatte. I en tid
der den globale konkurransen styrkes og landene konkurrerer om å
tilby de mest tilrettelagte betingelsene for bedriftsetablering,
er det dessverre liten oppmerksomhet i Norge om konkurransedyktigheten
for det private aktive eierskapet. Det er et mangfold av eierskap
i det norske næringslivet, og det må nå sørges for at mindre bedrifter
får rammebetingelser som gjør det mulig med videreutvikling i Norge.
I 2009 ble det registrert 38 prosent flere konkurser enn i 2008,
noe som viser at virkningene av finanskrisen fortsatt rammer norske
bedrifter hardt.
Forslagsstillerne mener at man i utformingen av næringspolitikken
og rammebetingelser for næringsdrift bør se på vilkårene for de
mindre bedriftene først. Det er de små bedriftene som er mest sentrale når
det gjelder nyskapning i næringslivet, og hvert år opprettes nye
og forsvinner små bedrifter. Det er i de mindre bedriftene mye av
dynamikken ligger, og forslagsstillerne mener det nå må utarbeides
en stortingsmelding som i full bredde kan presentere utfordringer
og muligheter for små og mellomstore bedrifter.
Norge befinner seg i verdenstoppen når det gjelder skatter og
avgifter pålagt landets innbyggere og bedrifter. Dette medfører
store utfordringer for bedrifter i internasjonal konkurranse, som
ofte har et langt høyere kostnadsnivå å forholde seg til enn sine konkurrenter.
Forslagsstillerne mener at den norske skatte- og avgiftspolitikken
må endres slik at det gis betingelser som er internasjonalt konkurransedyktige.
Forslagsstillerne mener at det norske nivået på særavgifter må bringes
ned på nivå med våre viktigste europeiske konkurrentland. Særavgiftene
rammer både næringslivet og privatpersoner, og i denne sammenheng
er det spesielt grunn til å nevne avgifter på energi og drivstoff.
Arveavgiften er en usosial avgift som også skaper store problemer
for næringslivet og fremstår som en særlig skatt på enkelte eierformer.
Avgiften skaper blant annet problemer for mange familieeide bedrifter
ved eierskifter. Siden flere andre land har fjernet arveavgiften,
fremstår den som særnorsk, og den bør fjernes.
Forslagsstillerne viser til at formuesskatten rammer privat eierskap
og familiebedrifter. Siden mange europeiske land har fjernet formuesskatten,
fremstår den som særnorsk, og den stimulerer til skattemotiverte
disposisjoner. Forslagsstillerne mener at skal det etableres et
skattesystem som motiverer til innovasjon og nyskapning, så må formuesskatten
avvikles.
Offentlige skjemaer og rapporteringskrav er en stor utfordring
for mindre bedrifter, som må svare på de samme oppgavene som store
bedrifter. Offentlige pålegg krever betydelige arbeidsressurser
hos bedriftene og rammer verdiskapningen. Næringslivet bruker henimot
5 000 årsverk på statlige skjemaer og rapporteringer, og bedriftenes
kostnader med myndighetenes rapporteringskrav beløper seg til rundt
2,6 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Regjeringen gjør lite
for å møte dette problemet, og det er ikke satt noen konkret målsetting
for reduksjon i offentlige rapporteringskrav, noe som flere andre
land har gjort. Forslagsstillerne mener det må gjøres en innsats
for å redusere rapporteringsbelastningen for næringslivet og viser
i denne sammenheng til Representantforslag 8:15 S (2009–2010) om
forenklinger i rapportering, skjemaer og regelverk for næringslivet.
God tilgang på risikokapital for bedrifter i alle faser er nødvendig
for at virksomheter skal ha mulighet til videreutvikling og markedstilpasninger.
Det norske skattesystemet og det høye skattenivået stimulerer ikke
til investeringer i næringsdrift og gjør at det er lite tilgjengelig
privat risikokapital. Kapitalmangelen er et hinder for videreutvikling
av bedrifter og kommersialisering av ideer. Forslagsstillerne mener at
mer av statens kapital bør settes i arbeid i et offentlig-privat
samarbeid for å styrke det norske risikokapitalmarkedet. Forslagsstillerne
mener dette kan gjøres gjennom opprettelse av nye fond organisert
etter en fond-i-fond-løsning som også vil utløse mer privat risikokapital.
At en slik modell fungerer, er suksessen til Argentum Fondsinvesteringer
AS et godt eksempel på. Forslagsstillerne viser i denne sammenheng
til forslag fremmet i Innst. 8 S (2009–2010) Bevilgninger på statsbudsjettet
for 2010: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en utvidelse
av Argentum-modellen med fond-i-fond-investeringer til tre nye fond."
Det er flere måter å organisere et eierskap på, og det er viktig
at det finnes organiseringsformer i Norge som er konkurransedyktige.
Forslagsstillerne vil i denne sammenheng vise til de utfordringer
som aksjeselskapsformen møter. Mange velger i dag en registrering
i utlandet gjennom Norskregistrerte utenlandske foretak (NUF) som
et alternativ. Det er viktig at vår selskapslovgivning utvikles
i takt med landene rundt, slik at det fortsatt er attraktivt å bruke
selskapsformene. I EU drøftes det forslag om å opprette en ny selskapsform
kalt privat europeisk selskap med laveste krav om aksjekapital på
1 euro. I Sverige vurderer nå regjeringen å redusere minste tillatte
aksjekapital i aksjeselskaper fra 100 000 sek til 50 000 sek. Forslagsstillerne
mener at kravet om minste aksjekapital på 100 000 kroner for aksjeselskap
i Norge nå må revurderes. Det må også gjøres noe med den lovbestemte
revisjonsplikten for mindre aksjeselskaper, der denne plikten bør
fjernes for selskaper med en omsetning på mindre enn 10. mill. kroner.
Moderne veisystemer er av sentral betydning dersom det skal være
grunnlag for bedriftsutvikling over hele landet. Det må satses aktivt
på veibygging og vedlikehold, og dette vil også kunne legge grunnlag for
nye bedrifter i distriktene med langt bedre markedsmuligheter og
lavere kostnader enn det er grunnlag for i dag. Forslagsstillerne
vil i denne sammenheng vise til forslag fremmet i Innst. S. nr.
163 (2006–2007) om Et aktivt og langsiktig eierskap: "Stortinget
ber Regjeringen opprette et infrastrukturfond, pålydende 300 mrd.
kroner."
Forslagsstillerne viser til at for små og mellomstore bedrifter
er det av stor betydning at det er et effektivt konkurranseregelverk
som kan åpne sektorer preget av offentlige monopolbedrifter for
konkurranse. Forslagsstillerne mener at konkurranse- og markedsbaserte
løsninger også er den mest fornuftige måten å organisere produksjonen
av offentlig finansierte velferdsoppgaver på. For å sikre fremtidig vekst
og grunnlag for nye virksomheter er det av sentral betydning å ha
et konkurranseregelverk som håndheves effektivt og at Konkurransetilsynets
kompetanse styrkes. Forslagsstillerne mener at Konkurransetilsynet
skal fristilles fra politisk overstyring og at konkurranseregelverket
skal utvides til flere sektorer. Effektiv konkurranse legger grunnlag
for nye bedriftsetableringer og øker valgmulighetene for forbrukerne.