1.5 Pågripelse og internering av barn
Proposisjonens kapittel
7 gjelder sentrale problemstillinger om pågripelse og internering
av mindreårige. Departementet mener det er ønskelig å tydeliggjøre
reglene og regulere mindreåriges rettsstilling i større
detalj enn i dag. Det foreslås å regulere de særskilte vilkårene
for pågripelse og internering av barn i utlendingsloven.
En vesentlig forskjell
mellom frihetsberøvelse i utlendingsrettslige og straffeprosessuelle
tilfeller er at barn i utlendingssaker nesten alltid pågripes og
interneres sammen med foreldrene. Departementet foreslår derfor
bestemmelser som er særskilt tilpasset denne situasjonen. Reglene
om pågripelse og internering av barn samles i en ny § 106 c.
Det vises i proposisjonen
til at det i dag følger av straffeprosessloven at pågripelse av
mindreårige bare kan skje dersom det er «særlig påkrevd», og fengsling kan
bare skje dersom det er «tvingende nødvendig». Det foreslås at det
bør fremgå direkte av utlendingsloven at pågripelse bare kan skje
i tilfeller hvor det er «særlig påkrevd». På samme måte foreslås
det å tydeliggjøre direkte i utlendingsloven at internering på grunn
av unndragelsesfare bare skal skje dersom dette er helt avgjørende som
en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. Internering på ID-grunnlag
skal bare kunne skje i en ekstraordinær situasjon hvor internering
er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll
(vil særlig kunne gjelde situasjoner med ekstraordinært høye ankomster).
For øvrig skal internering av barn bare kunne skje dersom det er
helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen.
Departementet drøfter
i kapittel 7.7.4 i proposisjonen hvordan det bør foretas en egen
vurdering av barns situasjon i rettens kjennelser om internering.
Vurderingene knyttet til barn kan som hovedregel innarbeides i samme
avgjørelser som de som omhandler foreldrene. Barna bør imidlertid
angis som parter, og det foreslås å lovfeste at hensynet til barnets
beste skal tillegges vekt som et grunnleggende hensyn, og at det
skal fremgå av kjennelsen hvordan hensynet til barnet er vurdert,
herunder om mindre inngripende tvangsmidler ville være tilstrekkelige.
Det foreslås videre
en egen bestemmelse om høring av barn i forbindelse med internering.
Bestemmelsen utformes i hovedsak med samme innhold som bl.a. Grunnloven
§ 104, barnekonvensjonen artikkel 12 og utlendingsforskriften § 17-3.
Utlendingsloven §
106 fjerde ledd inneholder i dag særlige regler om fremstillingsfrister
når den pågrepne er mindreårig. I slike situasjoner må fremstilling
for en tingrett skje snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen.
Dersom fristen ender på en helgedag eller dag som etter lovgivningen
er likestilt med helgedag, forlenges fristen med én dag. Departementet
foreslår i proposisjonen å videreføre disse særreglene i den nye
bestemmelsen.
Det er i dag ikke
en tydelig, særskilt regulering av barnevernets rolle i saker om
pågripelse og internering av mindreårige. Straffeprosessloven fastsetter
at barnevernet skal varsles ved hver fengsling, og at de skal møte til
hvert fengslingsmøte, med mindre retten finner at deltagelse ut
over det første fengslingsmøtet er åpenbart unødvendig. Videre skal
barnevernet etter straffeprosessloven uttale seg om behovet for
tiltak etter barnevernloven kapittel 4 (særlige tiltak) og om arbeidet som
pågår med å iverksette tiltak. Departementet foreslår i proposisjonen
en særskilt bestemmelse i utlendingsloven om at politiet skal varsle
barneverntjenesten om sannsynlig internering så snart som mulig. Barneverntjenesten
skal videre avgi en skriftlig uttalelse i saken med mindre retten
eller barnevernet finner det åpenbart unødvendig, og skal delta
i møte om internering dersom retten eller barneverntjenesten finner
deltagelse nødvendig. Regelen om at barneverntjenesten skal møte
dersom retten finner det nødvendig, vil i praksis håndheves ved
at man avbryter møtet om internering og berammer et nytt, da med
deltagelse fra barneverntjenesten. Det presiseres at siden det allerede
i utgangspunktet er få saker om internering som involverer barn,
vil det i praksis bli et svært begrenset antall saker med behov
for å avbryte et påstartet møte og beramme et nytt med deltagelse
fra barnevernet.
Det gjelder i dag
ingen særskilte regler om varigheten av internering i saker med
barn (ut over de alminnelige tidsgrenser som gjelder for alle saker
om internering). Departementet foreslår i proposisjonen å fastsette følgende:
-
Første gangs internering
skal bare kunne gjelde for tre døgn (72 timer).
-
Dersom det er behov
for internering ut over tre døgn, kan en ny periode maksimalt gis
varighet inntil tre nye døgn (72 timer). Før tingretten avgjør spørsmålet
om internering ut over den første perioden på tre døgn, vil det
på denne måten kunne sikres at barneverntjenesten har møtt familien
og barnet og har kunnet foreta en individuell vurdering som kan
inngå i grunnlagsmaterialet for rettens vurdering.
-
Det fastsettes at
det i utgangspunktet ikke skal kunne avsies noen ny kjennelse om
internering overfor et barn som har sittet internert i tre + tre døgn
(pluss eventuelt en dag i forbindelse med den innledende pågripelsen).
Unntak gjelder bare dersom det foreligger særlige og sterke grunner.
Med særlige grunner siktes det i første rekke til at familien eller
barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering
ikke har latt seg gjennomføre innen seks døgn etter pågripelse,
eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær
i tid. Dersom det finnes grunnlag for å forlenge internering også
etter at familien har vært internert i tre+tre døgn, skal dette
maksimalt kunne besluttes for én uke av gangen.
Departementet
bemerker at de konkrete vurderingene knyttet til varighet av internering
vil kunne påvirkes av hvor dette tiltaket skjer. Mens det i dag
er en tilrettelagt familieavdeling på Trandum, har departementet
gitt Politidirektoratet i oppdrag å opprette en egen familieenhet
utenfor Trandum i løpet av 2017. Familieenheten skal ha et mer sivilt
preg.
Fram til en ny avgjørelse
i Høyesteretts ankeutvalg 29. mars 2017 har rettspraksis vist en
viss usikkerhet med hensyn til beviskravet for at en utlending som
anfører å være mindreårig, likevel skal kunne fastslås å være 18
år eller eldre i forbindelse med bruk av tvangsmidler. I proposisjonen
forutsettes det i tråd med ankeutvalgets avgjørelse at det i saker
om pågripelse og internering må være tilstrekkelig at det konstateres
som mest sannsynlig (mer enn 50 pst. sannsynlig) at utlendingen
er mindreårig.