I proposisjonen foreslår departementet at retten til
fritt behandlingsvalg skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med regionale helseforetak. Endringen innebærer også at
rehabilitering senere kan fases inn i den nye godkjenningsordningen
som er en del av fritt behandlingsvalg. Det er en forutsetning for
å kunne bruke det frie valget at leverandøren kan gi det tilbudet
som pasienten har behov for.
Departementet foreslår også enkelte endringer av
begrepsmessig og teknisk art i § 1-3 i lov 23. juni 2000 nr. 56
om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) og i lov
2. juli nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 5-5 første ledd
nr. 1 og nr. 2.
Proposisjonen gjør rede for gjeldende rett, herunder
rett til vurdering, rett til nødvendig helsehjelp, rett til fritt
behandlingsvalg og fristbrudd. Det redegjøres også for hvordan forvaltningen
av tilbudet i de private rehabiliteringsinstitusjonene er i dag.
I høringsnotatet om fritt rehabiliteringsvalg
som ble sendt på høring 26. juni 2015, omtalte departementet forslaget
om å endre pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 som fritt rehabiliteringsvalg.
Det er dekkende i den forstand at forslaget gir pasienter som har
behov for spesialisert rehabilitering, rett til å velge hvor den
skal finne sted under gitte forutsetninger. Nå som pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-4 om fritt behandlingsvalg har trådt i kraft, blir det imidlertid
forvirrende å bruke begrepet fritt rehabiliteringsvalg. Forslaget
i proposisjonen handler om å utvide virkeområdet til fritt behandlingsvalg
ved å åpne for at valgretten også skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med regionalt helseforetak. Departementet omtaler
forslaget som «utvide retten til fritt behandlingsvalg til å omfatte
private rehabiliteringsinstitusjoner».
Departementet presiserer at selv om man i lovforslaget
i prinsippet åpner for at private rehabiliteringsinstitusjoner også
kan inngå i den nye godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg,
så handler ikke proposisjonen om en slik eventuell utvidelse. Endringer
i godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg gjøres gjennom
eventuelle endringer i forskrift 29. oktober 2015 nr. 1232 om private
virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling
fra staten. På nåværende tidspunkt er ikke rehabilitering en del
av denne forskriften.
I Prop. 56 L (2014–2015) om endringer i pasient-
og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven (fritt
behandlingsvalg) ble det lagt til grunn at det skulle sendes på
høring et forslag om at private rehabiliteringsinstitusjoner også
skal omfattes av retten til fritt behandlingsvalg. Det ble uttalt
at det skulle gjennomføres en høring hvor man tok sikte på å oppheve
unntaket som gjør at private rehabiliteringsinstitusjoner ikke er
omfattet av fritt behandlingsvalg. I høringsnotatet av 26. juni
2015 foreslo derfor departementet en endring i pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-4 slik at private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale
med et regionalt helseforetak kan bli en del av fritt behandlingsvalg.
Retten til fritt behandlingsvalg skal bidra
til bedre utnyttelse av den totale kapasiteten i spesialisthelsetjenesten,
redusere ventetider og øke valgfriheten for pasientene. Pasienter
med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten skal
selv kunne velge hvor han eller hun vil behandles blant godkjente
virksomheter – på det offentliges regning.
I dag er det slik at rehabilitering i offentlige sykehus
er omfattet av fritt behandlingsvalg, jf. pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-4 første og andre ledd. Det er imidlertid ikke en rettighet
for pasientene å velge fritt blant de private rehabiliteringsinstitusjonene
som har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent,
jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 femte ledd. Det er likevel
slik at de ulike regionene opererer med ulik grad av valgfrihet
selv om pasienten rettslig sett ikke har krav på å velge hvor rehabiliteringen
skal foregå. For eksempel opererer Helse Sør-Øst RHF med valgfrihet
for pasienten.
Fritt behandlingsvalg også for private rehabiliteringsinstitusjoner
kan gi større utfordringer for noen institusjoner ved at færre pasienter
benytter det tilbudet institusjonen har. Konkurranse mellom institusjonene
vil imidlertid kunne gi bedre kvalitet på tilbudet totalt sett.
Det kan også være en utfordring å få til god samhandling med den kommunale
helse- og omsorgstjenesten dersom rehabiliteringen foregår på en
annen kant av landet enn der pasienten har sitt bosted.
På den annen side vil fritt behandlingsvalg
som også omfatter private rehabiliteringsinstitusjoner, bidra til
å involvere brukere og pasienter på en bedre måte og gi dem innflytelse
på sin egen rehabilitering. Det vil også bidra til å sikre likere tilgang
på rehabilitering uavhengig av bosted. Dersom det ikke er ledig
plass eller lang ventetid i den regionen pasienten bor, kan pasienten oppsøke
ledig kapasitet et annet sted i landet. Forslaget kan derfor også
bidra til bedre utnyttelse av kapasiteten på rehabiliteringsfeltet.
I høringen var det bred støtte fra høringsinstansene
til forslaget om å utvide retten til fritt behandlingsvalg til også
å omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner. Departementet foreslår på
denne bakgrunn at pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 femte
ledd oppheves, slik at fritt behandlingsvalg også skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift
29. oktober 2015 nr. 1232 om private virksomheters adgang til å
yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten.
Forslaget innebærer at pasienter på henvisningstidspunktet
kan velge private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale og vurderingskompetanse.
Dersom den private rehabiliteringsinstitusjon ikke har vurderingskompetanse,
må henvisningen bli rettighetsvurdert før pasienten kan velge den
private institusjonen. Alle de fire regionene har opprettet vurderingsenheter
som rettighetsvurderer henvisningen. Det normale vil derfor være
at henvisningen sendes til vurderingsenheten før pasienten kan velge på
hvilken rehabiliteringsinstitusjon helsehjelpen skal ytes.
Det er en grunnleggende forutsetning for å kunne
bruke det frie valget at leverandøren kan gi det tilbudet som pasienten
har behov for. I tilfeller hvor pasienten kontakter rehabiliteringsinstitusjoner
som ikke kan tilby den behandlingen pasienten har behov for, skal
pasienten avvises. Rehabiliteringsinstitusjonene har ansvaret for
å foreta vurderingen av om de kan gi et forsvarlig tilbud til pasienter
som henvender seg til dem. Det blir viktig at de regionale helseforetakene
i kontraktsoppfølgingen påser at de private leverandørene ikke tilbyr
tjenester til pasienter som de ikke har et forsvarlig og relevant
tilbud til.
Departementet understreker at forslaget ikke
innebærer at pasienter kan kreve å få velge behandlingsnivå. Retten
til fritt å velge sted for rehabilitering vil følgelig ikke innebære
en rett til å velge mer spesialisert behandling enn det pasienten
er henvist for. Dermed vil pasienter som har rett til rehabilitering,
men som ikke har fått tildelt en rehabiliteringsplass i et helseforetak,
i de fleste tilfeller ikke kunne velge seg til et slikt tilbud fordi
det tilbudet er mer spesialisert enn det pasienten har behov for.
Det understrekes også at alle rehabiliteringsinstitusjoner, både
offentlige helseforetak og private institusjoner, skal prioritere
pasienter i samsvar med prioriteringsforskriften.
I høringsnotatet presiserte departementet at pasient-
og brukerrettighetsloven § 2-4 første ledd endres slik at fritt
behandlingsvalg også skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner som
har avtale med et regionalt helseforetak. Det innebærer at dekning
av reiseutgifter vil bli dekket etter reglene for fritt behandlingsvalg.
Når det gjelder spørsmålet om egenandel foreslo departementet
ikke endringer i forskrift om pasientbetaling ved rehabilitering.
Det innebærer at det er opp til den enkelte institusjon å vurdere
hvorvidt de ønsker å kreve egenandel. Departementet understreket
i høringsnotatet at det ikke er en plikt til å kreve egenandel ved
opphold i rehabiliteringsinstitusjon.
Det var få av høringsinstansene som hadde kommentarer
til forslaget om reiseutgifter. Departementet foreslår derfor at
pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 femte ledd oppheves, slik
at fritt behandlingsvalg også skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med et regionalt helseforetak. Det innebærer at reiseutgifter
vil bli dekket etter reglene for fritt behandlingsvalg, jf. pasient-
og brukerrettighetsloven § 2-6.
Det er i dag opp til den enkelte institusjon
å vurdere hvorvidt de ønsker å kreve pasientbetaling ved rehabilitering.
Departementet foreslo ikke endringer på dette i høringsnotatet,
og flere av høringsinstansene var negative til dette. Departementet
fremholder at eventuelle endringer i dagens system vil måtte føre
til endringer i forskrift om pasienters betaling for opphold i opptreningsinstitusjoner
og andre private rehabiliteringsinstitusjoner. Dette forholdet er
imidlertid ikke utredet, og forskriften er bl.a. av denne årsak
heller ikke foreslått endret i forbindelse med forslaget om å innføre
fritt rehabiliteringsvalg. Forslaget i proposisjonen om å utvide
fritt behandlingsvalg til å omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
er ikke betinget av at det gjøres endringer i forskriften.
Etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr.
1 kan departementet gi forskrifter om «pasienters betaling for poliklinisk
behandling ved institusjon, hos legespesialist og spesialist i klinisk
psykologi, herunder fritak for betaling ved forsinket behandling/undersøkelse
eller kontroll,».
Departementet foreslår å endre spesialisthelsetjenesteloven
§ 5-5 nr. 1 for å tydeliggjøre at departementet har adgang til i
forskrift å bestemme at pasienter som mottar tjenester som er betalt
av det offentlige skal kunne pålegges å betale for tjenestene. Hvorvidt
helsetjenesten som betales av det offentlige ytes ved en «institusjon»
eller annen organisatorisk enhet (for eksempel som ambulant behandling),
eller om virksomheten har en offentlig eller privat eier, har ikke
betydning for departementets adgang til å gi forskrift etter bestemmelsen.
De foreslåtte lovendringene er av teknisk og
begrepsmessig art og har ikke materiell betydning. Det er av den
grunn ikke gjennomført offentlig høring av forslaget.
Som en logisk konsekvens av den foreslåtte endring
av § 5-5 nr. 1 er det også foreslått en endring i § 5-5 nr. 2 slik
at denne bestemmelsen også gjelder «poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».
I tillegg er det foreslått at ordet «bestilt» erstattes med ordet
«reservert». I praksis er det mest vanlig at pasienten mottar orientering
fra spesialisthelsetjenesten om at helsetjenesteleverandøren har
reservert en angitt tid for helsehjelpen. Departementet foreslår
at spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 og 2 endres slik:
1. pasienters betaling
for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten,
2. pasienters betaling for reservert time
som ikke benyttes og som gjelder poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten,
Formålet med lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig
og sosial beredskap (helseberedskapsloven) er å verne befolkningens
liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester
og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser
og katastrofer i fredstid, jf. loven § 1-1.
Helseberedskapsloven pålegger de virksomheter den
gjelder for en plikt til planlegging og krav til beredskapsforberedelser
og beredskapsarbeid. I tillegg inneholder loven en rekke fullmaktsbestemmelser
som kan utløses ved kriser eller katastrofer i fredstid, blant annet
adgang til rekvisisjon av fast eiendom mv., tjenesteplikt og beordring.
Hvilke virksomheter loven gjelder for, fremgår av
loven § 1-3. Da loven ble vedtatt, fremgikk det av denne bestemmelsens
første ledd bokstav a) at loven blant annet skulle gjelde for «den
offentlige helse- og sosialtjeneste». Bestemmelsen er imidlertid
senere endret etter lovforslag i Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid
(folkehelseloven). Etter denne endringen lyder bokstav a) i sin
helhet slik:
«den offentlige helse- og omsorgstjeneste og kommunens
folkehelsearbeid etter folkehelseloven kapittel 2 og 3»
Endringen ble foreslått som følge av at det
var nødvendig å foreta tekniske og begrepsmessige endringer i en
lang rekke lover når lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse-
og omsorgstjenester m.m., skulle erstatte lov 19. november 1982
nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og lov 13. desember 1991 nr.
81 om sosiale tjenester mv.
Departementet foreslår at helseberedskapsloven § 1-3
første ledd bokstav a) endres ved at begrepet «sosialtjeneste» inntas
i bestemmelsen. I forlengelsen av dette foreslår departementet også
en teknisk endring av bestemmelsens andre ledd slik at nåværende
begrep «helse- og sosialtjenesten» erstattes med «helse- og omsorgstjenesten
og sosialtjenesten».
De regionale helseforetakenes kjøp fra private rehabiliteringsinstitusjoner
utgjør om lag 1,5 mrd. kroner. Ut fra behov for tjenester inngås
det avtaler innenfor den økonomiske rammen som det regionale helseforetaket
har satt for kjøp fra private gjennom anbud.
Forslaget i proposisjonen endrer ikke dette
prinsippet. Bevilgningene til pasientbehandling, herunder kjøp fra
private rehabiliteringsinstitusjoner, inngår i de årlige statsbudsjettene.
Det er usikkerhet knyttet til hvilken effekt forslaget
vil få for kostnader til reiseutgifter. De økonomiske konsekvensene
antas imidlertid å bli små. Departementet legger derfor til grunn
at eventuelle endringer i kostnader til reiseutgifter håndteres
innenfor gjeldende budsjettrammer.