Følgende forslag fremmes i representantforslaget:
«1. Stortinget ber regjeringen
legge fram en målsetting for hvordan det materielle forbruket i Norge
skal reduseres til et bærekraftig og rettferdig nivå innen 2030.
2. Stortinget ber regjeringen legge fram
en plan for å øke varers levetid og kvalitet.
3. Stortinget ber regjeringen legge fram
en plan for å fremme deling av varer.
4. Stortinget ber regjeringen legge fram
en plan for å redusere kjøpepress gjennom reklame.
5. Stortinget ber regjeringen legge fram
en stortingsmelding om hvordan belastningen fra norsk forbruk på
klodens ressurser kan reduseres.
6. Stortinget ber regjeringen publisere
årlig statistikk over det norske forbrukets globale fotavtrykk.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen, Tone-Helen
Toften og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde
og Torhild Aarbergsbotten, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen
og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, fra
Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Representantforslag
119 S (2014–2015), samt brev fra klima- og miljøminister Tine Sundtoft
8. oktober 2015, som er vedlagt.
Komiteen deler forslagsstillernes
intensjon om å redusere miljøbelastningen som produksjon og materielt
forbruk medfører. Det er en kjensgjerning at økt forbruk og kortere
levetid for produkter gir en rekke negative konsekvenser, som utslipp
av miljøgifter, utrydding av plante- og dyrearter og klimagassutslipp.
Komiteen er enig i målet om å
legge til rette for bærekraftig utvikling. Neste generasjon skal
ha minst like gode muligheter til å opprettholde sin levestandard
som den forrige. Det kan bare skje gjennom en langsiktig ressursforvaltning
hvor ressursene utnyttes i tråd med deres tåleevne og i et positivt
samspill med naturen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
bygger sin miljø- og klimapolitikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Flertallet deler
forslagsstillers intensjoner om å redusere miljøbelastninger av produksjon
og forbruk av varer og tjenester. Flertallet mener
at den største utfordringen vi står overfor i arbeidet med å redusere
klimagassutslipp og realisere lavutslippssamfunnet, er å frikoble
økonomisk vekst og økte utslipp av klimagasser.
Flertallet vil understreke at
målet med miljøpolitikken er å forebygge og redusere og avbøte miljøkonsekvensene
av økonomisk aktivitet, ikke å begrense omfanget av økonomisk aktivitet
eller privat forbruk i seg selv.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at vi
samlet sett har utviklet et forbruksmønster som over tid ikke er
bærekraftig.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen publisere årlig
statistikk over det norske forbrukets globale fotavtrykk.»
«Stortinget ber regjeringen styrke reklamasjonsretten
etter forbrukerkjøpsloven ved at flere varegrupper gis fem års reklamasjonsfrist.»
Dette flertallet mener at tiltak
som legger til rette for at varer får lengre levetid og høyere kvalitet,
vil bidra til å redusere forbruket. Da må varene både produseres
slik at de er mer robuste i utgangspunktet, de må kunne repareres
og gjerne ha en holdbarhet slik at flere enn én eier kan ha nytte
av varen. Slike lettelser må først og fremst rette seg mot forbruksvarer
som f.eks. klær og sko, og lettelser må utformes på en måte som
kommer reparasjoner, ikke ordinært vedlikehold, til gode.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at økonomisk vekst medfører ofte – men ikke alltid – økt belastning
på miljøet.
Disse medlemmer er opptatt av
at det arbeides videre med å sikre bedre data om globale miljø-
og ressursvirkninger av nasjonalt forbruk. Troverdig informasjon
vil være en forutsetning både for utforming av politiske virkemidler
og for forbrukernes anledning til å gjøre valg av varer og tjenester. Disse
medlemmer mener derfor at det kan være fornuftig at det
årlig publiseres statistikk over det norske materielle forbrukets
globale fotavtrykk. Disse medlemmer er imidlertid
skeptisk til at det skal fastsettes en målsetting uten at presisjonsnivået
i beregningene er mer nøyaktig og sammenlignbart enn det som er
tilfelle i dag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere lettelser
i rammevilkårene for omsetning av brukte varer, inkludert lettelser
eller fritak for merverdiavgift der denne i dag gjøres gjeldende.»
«Stortinget ber regjeringen utforme krav til
at varer av slag der dette er naturlig, må være utformet slik at
reparasjon er mulig.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere lettelser
i rammevilkårene for reparasjonsvirksomhet.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår
i tillegg:
«Stortinget ber regjeringen stille krav om at
alle bedrifter må rapportere på direkte og indirekte klimagassutslipp.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti oppfatter at
det vil være vanskelig å se rekkevidden av et krav om minstegarantier
og forbud mot varer som med hensikt er konstruert slik at levetiden
forkortes. Det vil også være problematisk å avgrense hvilke varer som
skal omfattes av slikt regelverk.
Komiteen viser til
at delingsøkonomien er i ferd med å få fotfeste i Norge. Ikke bare
internasjonale aktører, men også norske oppstartsbedrifter vokser
frem ved hjelp av nettsider for den som har en vare eller tjeneste
som kan deles, for eksempel bilutleie fra privatpersoner, byttemarkeder
for klær, overnatting og samkjøring. Privatpersoner og frivillige
organisasjoner tar også initiativ for å legge til rette for og kunne dele
brukte varer. Komiteen ser positivt på denne formen
for bedre ressursutnyttelse, men mener at det er grunn til å følge
med på hvilke skattemessige konsekvenser framvekst av delingsøkonomien
kan gi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener i tillegg det er viktig
å sikre at arbeidstakerrettighetene ikke svekkes under dekke av
å være tilpasninger til delingsøkonomien.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at det er gjort store fremskritt for et bedre miljø de
siste tiårene. Flere store lokale luft- og vannforurensningsproblemer
er løst; et godt eksempel er kampen mot sur nedbør, som langt på
vei er vunnet. Flertallet viser også til at bruken
av flere farlige tungmetaller og miljøgifter er sterkt redusert,
eller fjernet helt i Norge, og i mange tilfeller også globalt.
Flertallet vil peke på at teknologiske
fremskritt, kombinert med strenge miljøkrav, har ført til beskjeden
vekst i utslipp fra f.eks. personbiler selv om antallet har økt
kraftig.
Flertallet mener at bevisste
og informerte forbrukere kan utøve betydelig markedsmakt gjennom
sine valg av varer og tjenester. Flertallet har merket
seg at flere store dagligvarekjeder har fjernet palmeolje – et svært
miljøskadelig produkt fordi det fører til avskoging – som følge av
sterkt press fra forbrukerne.
Flertallet viser til at statsråden
i sitt svarbrev til komiteen gjør rede for at det er tatt nye initiativ
til å gjøre forbrukerne bedre kjent med sine rettigheter etter miljøinformasjonsloven.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
viser til at det også er gjort innstramminger i telefonsalgsreglene
i markedsføringsloven. Dette flertallet mener det
vil være svært vanskelig å gjøre grensedragninger for hvilke produkter
som kan omfattes av et regelverk hvis hensikt skal være å forby
reklamer med særlig miljøbelastning.
Dette flertallet mener det finnes
andre virkemidler og lover som er bedre og mer treffsikre for å
redusere miljøbelastningen av både produksjon og forbruk av varer
og tjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at regjeringen og samarbeidspartiene
har forpliktet seg til å følge opp arbeidet med Grønn skattekommisjon
(NOU 2015:15 Sett pris på miljøet) som gir en rekke anbefalinger
om hvordan skatte- og avgiftssystemet kan brukes for å vri forbruket
i en mer miljøvennlig retning. Disse medlemmer viser
også til arbeidet med grønn konkurransekraft og den varslede strategien
for dette i 2017.
Disse medlemmer mener at god
kunnskap og statistikk om miljøkonsekvensene av forbruk er viktig. Disse
medlemmer viser til at Norge produserer god offentlig statistikk
av høy kvalitet også når det gjelder forbruk, natur, miljø og klimagassutslipp. Disse
medlemmer har merket seg at statsråden i sitt svar gjør
det klart at det arbeides både i OECD og EU med å forbedre og standardisere
anslag for «fotavtrykket» av forbruk, men at dette er svært krevende
og at presisjonsnivået i dag ikke er godt nok som grunnlag for å
utforme politikk eller lovverk. Disse medlemmer mener
det ikke vil være hensiktsmessig, og kanskje også misvisende, å
lage anslag om fotavtrykk før det foreligger internasjonalt anerkjente
metoder og data for slike beregninger.
Disse medlemmer viser til at
Norge har et sterkt forbrukervern med lang reklamasjonstid og strenge
miljøkrav til produkter. Disse medlemmer viser til
at regjeringen følger opp arbeidet i EU om nye regler for blant
annet netthandel, og at det er viktig for Norge i denne prosessen
å beholde vår reklamasjonsfrist som er lengre enn i de fleste europeiske
land.
Disse medlemmer er svært positive
til innovasjonen og mulighetene som ligger i delingsøkonomien og
har merket seg det stadig økende tilbudet av denne type tjenester.. Disse
medlemmer mener at deling av varer og tjenester kan føre
til bedre ressursutnyttelse og til flere og bedre tjenester. Disse
medlemmer vil følge med på utviklingen i delingsøkonomien,
og viser til at regjeringen ved finansministeren har tatt initiativ
til møter med næringslivet for å diskutere rammevilkår som f.eks.
skatteregelverk med aktører i delingsøkonomien.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at regjeringen har fremmet forslag
om ny lov for offentlige anskaffelser som inneholder helt nye miljøbestemmelser. Disse
medlemmer har merket seg at lovendringen slår fast at offentlige oppdragsgivere
skal innrette sine anskaffelser slik at de bidrar til å redusere
miljøpåvirkning og til å fremme klimavennlige løsninger. Disse medlemmer viser
til at det offentlige i 2014 kjøpte varer og tjenester for 462 mrd.
kroner, og at stat og kommune derfor har stor markedsmakt til å
påvirke leverandørene i en mer miljøvennlig retning.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen planlegger å legge frem en nasjonal bioøkonomistrategi
og har merket seg at strategien skal utvikles i samarbeid med næringsliv, organisasjoner
og virkemiddelaktører. Disse medlemmer mener at bioøkonomien
kan spille en stor rolle i å utnytte våre ressurser på en optimal
måte og ønsker å legge til rette for videreutvikling av biobasert
industri. Disse medlemmer viser til at bioprodukter kan erstatte mer
ressurskrevende, eller oljebaserte produkter, og at blant annet
OECD vurderer verdiskapingspotensialet i bioøkonomien som stort. Disse medlemmer mener
Norge har naturressurser og kompetanse som er godt egnet til å utnytte mulighetene
som ligger i bioøkonomien.
Disse medlemmer viser til at
EU har lagt frem en handlingsplan for en sirkulær økonomi som blant
annet inneholder forslag til endret avfallsregelverk, men også mål
for bedre produktdesign, produktprosesser og forbrukerinformasjon. Disse
medlemmer har merket seg at målet med dette arbeidet er
økt ressurseffektivitet og har både økonomisk og miljømessig begrunnelse. Disse
medlemmer viser til at Stortinget har gitt regjeringen i
oppdrag å legge frem Stortingsmelding om avfall og den sirkulære
økonomien.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er
opptatt av at forbrukersamfunnet skaper et stort kjøpepress. Reklame
bidrar til at vi kjøper ting vi ikke trenger, og at ressursene dermed
forbrukes unødig.
Disse medlemmer viser til Representantforslag
26 S (2015–2016) om å forebygge kroppspress hos barn og unge, hvor
forslagsstillerne mener dette tyder på at regjeringen bør ha større
oppmerksomhet på sammenhengen mellom reklame og kroppspress, og
mellom reklame og psykiske lidelser hos unge. I forslaget vises det
til at det er naturlig at problemene kroppspress fører til blir
drøftet i den varslede ungdomshelsemelding, som etter planen skal legges
frem i 2016.
Disse medlemmer foreslår derfor
følgende:
«Stortinget ber regjeringen utrede en særavgift på
kommersiell reklame.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere strengere
restriksjoner mot reklame i det offentlige rom.»
«Stortinget ber regjeringen utforme regler som bidrar
til at kommersiell reklame gjennom telefon krever aktivt samtykke
fra mottakeren.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener det vil være krevende å sette krav
om aktivt samtykke for reklame distribuert per post, og det vil
frata Posten store inntekter som bidrar til andre posttjenester. Disse
medlemmer mener at det bør innføres regler for at reklame
gjennom telefon skal kreve slikt samtykke.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere regler som bidrar
til at kommersiell distribusjon av reklame til husstander gjennom
post eller annen omdeling krever aktivt samtykke.»
Komiteen viser til
at det i Norge kastes flere hundre tusen tonn fullt spiselig mat
hvert år. Problemet med matkasting har fått mer oppmerksomhet den
siste tiden, og både myndigheter og aktørene i verdikjeden har satt
i verk ulike tiltak. Det er blant annet inngått en intensjonsavtale
om reduksjon av matsvinn for å styrke samarbeidet mellom myndighetene
og aktørene i hele matkjeden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at det videre
arbeidet bør bygge på en tidshorisont frem til 2030 for halvering
av matsvinn, og at det derfor bør vedtas et mål om å halvere matkastingen
innen år 2030.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen halvere matkastingen
i Norge innen år 2030.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at matsvinn er en ressurs på avveie
og mener at eventuelle nye tiltak for å redusere matsvinn bør omtales
i den bebudede stortingsmeldingen om avfall og sirkulær økonomi. Disse
medlemmer viser til at målsettinger om reduksjon av matavfall
og matsvinn er en del av FNs bærekraftmål, og må sees i sammenheng
med avfallspolitikken som helhet.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen har satt i gang et arbeid for å få på plass en avtale
med en samlet matvarebransje for reduksjon av matsvinn, og det tas
sikte på å signere en slik avtale høsten 2016.
Disse medlemmer viser også til
at regjeringen og samarbeidspartiene i statsbudsjettet for 2016
har innført momsfritak for mat som leveres vederlagsfritt på veldedig
grunnlag. Disse medlemmer imøteser at bransjeavtalen
legger til rette for ytterligere reduksjon i matsvinn gjennom å
gi overskuddsmat fra bransjen til ideelle organisasjoner.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen drøfte et mål for reduksjon
av matavfall og matsvinn i omsetnings- og forbrukerleddet, og legge
dette frem i den bebudede meldingen om avfall og sirkulær økonomi.
Målet må sees i forbindelse med arbeidet med bransjeavtalen med
reduksjonsmål, regelverksutvikling i EU og helheten i norsk avfallspolitikk».
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne viser til at den ujevne fordelingen
av forbruket og dermed jordas ressurser er en viktig årsak til fattigdom,
sosial ulikhet og konflikter over hele verden. Disse medlemmer mener derfor
det er svært viktig at Stortinget slår fast at Norge ikke lenger
bør legge beslag på en uforholdsmessig stor andel av verdens ressurser.
Disse medlemmer viser til at
økt deling av varer kan redusere både ressursforbruk, miljøbelastning
og kostnader. Samtidig har en sterkere delingskultur positive bieffekter
i form av nye sosiale nettverk. Et eksempel på dette er at en ekstra
passasjer i alle tomme biler bortimot kan doble passasjerkapasiteten
på norske veier. Delingsøkonomi kan utfordre en del tradisjonelle typer
næringsvirksomhet og måter å organisere arbeidsliv på. På en annen
side kan delingsøkonomien utnyttes til å skape nye løsninger, næringer
og jobber. Deling innebærer i praksis at samfunnet får mer ut av
mindre ressurser fordi mange ha glede av den samme enheten uten
å kjøpe den selv.
Disse medlemmer viser til at
bibliotekene i dag utgjør en etablert modell for offentlig deling av
bøker og medier som kan tenkes overført til flere områder.
Disse medlemmer viser til at
deling av varer og tjenester har tatt nye former i løpet av de siste årene
ved at ny teknologi har redusert transaksjonskostnadene og gjort
det lettere for tilbydere og mottakere å finne hverandre. Delingsøkonomien
handler i utgangspunktet om å leie ut eiendeler som er ubrukt det
meste av tiden. Disse forretningsmodellene har fått stor betydning
for eksempel innenfor boligutleie (Airbnb). På mange felt går utviklingen
mot en sterkere delingskultur av seg selv. Disse medlemmer mener
myndighetene bør forsterke denne utviklingen ved å forenkle regelverk
og byråkrati som i dag hindrer nye former for deling og ved å vurdere
nye plattformer for deling i offentlig regi samtidig som rettigheter,
regler og ansvarsforhold i arbeidslivet bevares.
Disse medlemmer mener lettelser
i rammevilkårene for deling av boliger og deling av biler er viktige
felt der forenklinger bør vurderes.
Disse medlemmer viser videre
til at f.eks. premiering av boligbygg som inkluderer felles rom
for ulike formål (for eksempel felles vaskeri, hobbyrom, gjesterom
eller festlokale), kan legge til rette for økt deling av boligareal.
Deling av fritidsutstyr, verktøy og redskaper gjennom utlån, etter
modell fra f.eks. Sagene bydel i Oslo, er et eksempel på nye delingsløsninger
i regi av det offentlige.
Disse medlemmer mener derfor
at det bør være et mål om å legge til rette for økt deling. Disse
medlemmer mener derfor regjeringen bør kartlegge hvordan
denne tilretteleggingen kan skje på en hensiktsmessig måte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen kartlegge og legge fram
en plan for å fremme deling av varer ved å forenkle regelverk som
i dag hindrer nye former for deling og ved å vurdere nye plattformer
for deling i offentlig regi.»
Disse medlemmer viser til at
ifølge WWFs Living Planet report fra 2014 er det norske forbruket
mellom to og tre ganger høyere enn jorda kan opprettholde over tid.
Anslag fra World Watch Institute viser at planeten har 1,9 hektar produktivt
land tilgjengelig pr. person til å produsere ressurser og absorbere
avfall.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding
om hvordan belastningen fra norsk forbruk på klodens ressurser kan
reduseres.»
Disse medlemmer viser til at
strengere krav til varers levetid og kvalitet kan bidra til bedre ressursutnyttelse
og lavere økologisk fotavtrykk og ofte bedre produkter og tjenester
for forbrukeren. De samme tiltakene kan samtidig bidra til lavere
kostnader og en enklere hverdag for mange, fordi strengere kvalitetskrav
kan redusere risikoen for at varer går i stykker og må byttes ut
etter kort tid. Disse medlemmer mener derfor at det
bør gjennomføres et grundig arbeid for å kartlegge hvordan myndighetene kan
bidra til å øke varers levetid og kvalitet, samtidig som forbrukernes
rettigheter styrkes. I tillegg til styrking av reklamasjonsretten
og lettelser i rammevilkår for reparasjonsvirksomhet og brukte varer
bør flere tiltak vurderes. Innføring av et forbud mot varer som
er konstruert slik at levetiden forkortes, samt krav om minstegarantier,
er eksempler på dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre et eget
forbud mot salg av varer som med hensikt er konstruert slik eller
utstyrt med programvare som forårsaker at levetiden forkortes.»
«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for
å øke varers levetid og kvalitet.»
Disse medlemmer mener at teknologiutvikling
og effektivisering er avgjørende for å redusere det materielle forbruket.
Innovasjon og rask overgang til nullutslippsteknologier og kretsløpsløsninger
med nær 100 pst. ressurseffektivitet er innenfor rekkevidde på stadig
flere felt. Samtidig skjer store fremskritt i miljø innenfor industri,
bioøkonomi og fornybar energi.
Disse medlemmer vil samtidig
peke på at teknologi og effektivisering alene ikke ser ut til å
være tilstrekkelig for å oppnå en bærekraftig utvikling. Disse
medlemmer mener vi må endre både miljøeffektiviteten, sammensetningen og
omfanget av forbruket vårt. Vi må derfor ta i bruk flere ulike endringsstrategier:
(1) effektivisering (eks. gå over til mer energieffektive biler), (2)
substituering (eks. skifte ut privatbilreiser med kollektivreiser),
og (3) redusering (reise mindre).
Disse medlemmer vil peke på at
en kombinasjon av disse tre strategiene kan gi svært store miljøgevinster,
og at det er grunn til å tro at en slik utvikling kan kombineres
med økt livskvalitet. Eksempler på dette er at mindre biltrafikk
gir bedre luftkvalitet og tryggere nærmiljøer, mens lavere kjøttforbruk
kan gi bedre helse.
Disse medlemmer viser til at
en vanlig kritikk mot et vekstkritisk standpunkt er at teknologiutvikling
og økt sysselsetting i tjenesteytende næringer vil skape en frakopling
mellom økonomisk vekst og miljøbelastning.
Disse medlemmer mener en utvikling
mot en mindre ressursintensiv økonomi basert på tjenester, opplevelser
og kultur er positivt for både miljøet og samfunnet, men vil påpeke
at trenden mot en slik økonomi foreløpig ikke er entydig. Mengden
tjenester som andel av husholdningenes samlede utgifter, er ifølge
SSB uendret på 14 pst. i perioden 1990 til 2012. Dette har skjedd samtidig
som vi får relativt færre tjenester – og flere varer for pengene
– nå enn i 1990. Det skyldes at tjenestene stadig blir dyrere i
forhold til varene. Ekstremtilfellet av dette er klær og sko, som
reelt bare koster tredjeparten av hva de gjorde i 1990. Disse
medlemmer mener prisdynamikken i økonomien i utgangspunktet
altså er miljøfiendtlig og bidrar til å motvirke frakoplingen mellom
vekst og miljøbelastning.
Disse medlemmer viser til at
kjøpekraften har økt med omtrent tre fjerdedeler i gjennomsnitt
siden 1990, samtidig som realprisene på viktige varer har falt.
Konsekvensen er at vareforbruket har økt dramatisk. Personbilparken
har for eksempel vokst med 29 pst. siden 2004, selv om befolkningen
bare har økt med 12 pst. De mange ekstra bilene har slått i hjel
effekten av at bilene enkeltvis har blitt mer energieffektive. Utslippene
fra produksjonen av de samme bilene er på ca. 1 million tonn CO2 per år, og beslaget på en rekke andre
ressurser som inngår i produksjonen av biler, har økt betydelig.
Et annet eksempel er forbruket av flyreiser som er firedoblet siden
1990, noe som innebærer at veksten i antall reiser skjer langt raskere
enn reduksjonen i utslipp pr. reise.
Disse medlemmer viser til at
omfattende forskning de siste tiårene på effekten av å øke effektiviteten
i både produksjon og forbruk dokumenterer store tilbakeslagseffekter.
Reduksjonen i miljøbelastning blir ofte langt mindre enn antatt.
Denne forskningen illustrerer viktigheten av å inkludere strategier
for substituering og redusering i miljøpolitikken, i tillegg til en
mer offensiv politikk for teknologiutvikling, innovasjon og effektivisering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er nødvendig at det miljøskadelige forbruket reduseres. I Norge
i dag forbruker vi en langt større andel av ikke-fornybare ressurser
enn det vår andel tilsier om ressursene fordeles rettferdig i verden. Dette medlem mener
derfor at vårt forbruk dreies fra ikke-fornybare til fornybare og
fossilfrie ressurser. Det er også nødvendig å hindre at forbruket vårt
forårsaker andre miljøproblemer eller går på bekostning av grunnleggende
arbeids- og menneskerettigheter. Dette medlem mener
derfor man må prioritere å utvikle ny teknologi som øker produktiviteten
og bedrer ressursutnyttelsen, og at man sørger for å gjenvinne og
gjenbruke mest mulig materialer og energi.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte legge fram
en målsetting for hvordan det miljøskadelige forbruket i Norge kan
reduseres til et bærekraftig og rettferdig nivå innen 2030.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne mener det er viktig at Stortinget vedtar en tydelig
målsetting om at det materielle forbruket i Norge skal reduseres
til et bærekraftig og rettferdig nivå. Dette medlem viser
til at kombinasjonen av høyt materielt forbruk og manglende gjenbruk
og resirkulering er årsak til flere av de viktigste miljøproblemene
vi opplever i dag. Den materielle forbruksveksten er drivkraften
bak overbeskatning av naturressurser, uttak av lagerressurser og
ødeleggelser av leveområder for andre arter. Redusert materielt forbruk
er ikke det samme som lavere livskvalitet eller materiell levestandard.
Redusert materielt forbruk betyr overordnet sett å flytte fokus
mer fra kvantitet til kvalitet i dagligliv, næringsliv og politikk.
Dette medlem viser til at etter
mange tiår med en samfunnsutvikling fokusert på materiell velstandsvekst
ser vi mange tegn på at økt oppmerksomhet om varige verdier vil
være godt for det norske samfunnet. Dette medlem mener
et mål om redusert forbruk vil drive fram modernisering og nytenkning.
Det vil bety økte krav til effektivitet i teknologi, produksjon
og prosesser, mer effektiv og kreativ ressursbruk som alt sammen
er velkjente drivere for ny næringsutvikling, ny verdiskaping og
nye arbeidsplasser.
Dette medlem konstaterer at manglende
presisjonsnivå i beregningene av miljøkonsekvensene av norsk forbruk
anføres som argument for at det ikke bør settes en målsetting om
at forbruket reduseres. Dette medlem er enig i at
det er krevende å gjennomføre entydige beregninger på dette feltet,
og ser behovet for beregninger som er mer nøyaktige. Dette
medlem vil imidlertid peke på at slike måleproblemer opptrer
på svært mange områder uten at måleproblemene oppfattes som en innvending
mot å sette seg politiske mål om å løse en utfordring.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte legge fram
en målsetting for hvordan det materielle forbruket i Norge skal
reduseres til et bærekraftig og rettferdig nivå innen 2030.»
Dette medlem viser til at en
målsetting om å redusere forbruket til et bærekraftig og rettferdig nivå
forutsetter at Stortinget blir enige om en definisjon av hva som
er et bærekraftig og rettferdig nivå.
Dette medlem vil imidlertid understreke
at det er liten tvil om at dagens norske forbruksnivå må reduseres
kraftig. Ifølge beregninger fra Global Footprint Network må det
globale forbruket reduseres med om lag 50 pst. for å bli bærekraftig. I
Norge må forbruket reduseres betydelig mer enn dette.
Dette medlem viser til at i dag
bruker en gjennomsnittlig verdensborger minst 2,3 hektar hver. I
2014 anslo FN-rapporten «Decoupling technologies, opportunities
and policy options» at uttaket av mineraler, fossil energi og biomasse
ligger an til å tredobles i perioden 2000–2050. Rapporten konkluderer
med at «It does not seem possible for a global economy based on
the current unsustainable patterns of resource use to continue into
the future».
Dette medlem viser til at en
målsetting om å redusere forbruket til et bærekraftig og rettferdig nivå
forutsetter at Stortinget blir enige om en offensiv politikk for
å nå denne målsettingen. Dette medlem mener derfor
at det er nødvendig med en stortingsmelding om hvordan belastningen
fra norsk forbruk på klodens ressurser kan reduseres.
Dette medlem mener at en stortingsmelding om
hvordan belastningen fra norsk forbruk på klodens ressurser kan
reduseres, bør inkludere en vurdering av hva slags økonomisk utvikling som
kan være forenelig med å redusere ressursforbruket.
Dette medlem viser til at det
er flere grunner til at rike land bør vurdere en utvikling uten
videre økonomisk vekst. Økonomisk vekst er ikke nødvendigvis en
forutsetning for å oppnå andre politiske mål, slik som full sysselsetting,
eliminering av fattigdom, et konkurransedyktig næringsliv og raskere
utvikling av miljøteknologi. Det er også grunn til å tro at den
allerede fallende produktivitetsveksten i mange vestlige land kan
være en varig tendens som samfunnet må forberede seg på. Det er
gjort flere studier i andre land som utforsker økonomiske og miljømessige konsekvenser
av en økonomi som ikke er avhengig av å vokse. Dette medlem mener
regjeringen derfor bør utrede mulighetene for å innfri øvrige politiske
målsettinger i en fremtid med liten, eller ingen økonomisk vekst.
En slik analyse kan inngå i en stortingsmelding om redusert ressursforbruk.
Forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen drøfte et mål for reduksjon
av matavfall og matsvinn i omsetnings- og forbrukerleddet, og legge
dette frem i den bebudede meldingen om avfall og sirkulær økonomi.
Målet må sees i forbindelse med arbeidet med bransjeavtalen med
reduksjonsmål, regelverksutvikling i EU og helheten i norsk avfallspolitikk.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen vurdere lettelser
i rammevilkårene for omsetning av brukte varer, inkludert lettelser
eller fritak for merverdiavgift der denne i dag gjøres gjeldende.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen utforme krav til
at varer av slag der dette er naturlig, må være utformet slik at
reparasjon er mulig.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen vurdere lettelser
i rammevilkårene for reparasjonsvirksomhet.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen utrede en særavgift
på kommersiell reklame.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen vurdere strengere
restriksjoner mot reklame i det offentlige rom.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen utforme regler som bidrar
til at kommersiell reklame gjennom telefon krever aktivt samtykke
fra mottakeren.
Forlag fra Sosialistisk Venstreparti og
Miljøpartiet De Grønne:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen kartlegge og legge fram
en plan for å fremme deling av varer ved å forenkle regelverk som
i dag hindrer nye former for deling og ved å vurdere nye plattformer
for deling i offentlig regi.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding
om hvordan belastningen fra norsk forbruk på klodens ressurser kan
reduseres.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen innføre et eget forbud mot
salg av varer som med hensikt er konstruert slik eller utstyrt med
programvare som forårsaker at levetiden forkortes.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen legge fram en plan
for å øke varers levetid og kvalitet.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen stille krav om at
alle bedrifter må rapportere på direkte og indirekte klimagassutslipp.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen vurdere regler som bidrar
til at kommersiell distribusjon av reklame til husstander gjennom
post eller annen omdeling krever aktivt samtykke.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen på egnet måte legge fram
en målsetting for hvordan det miljøskadelige forbruket i Norge kan
reduseres til et bærekraftig og rettferdig nivå innen 2030.
Forslag fra Miljøpartiet De Grønne:
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen på egnet måte legge fram
en målsetting for hvordan det materielle forbruket i Norge skal
reduseres til et bærekraftig og rettferdig nivå innen 2030.
Bak tilrådingen I, II og III står et flertall
i komiteen som består av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen publisere årlig statistikk
over det norske forbrukets globale fotavtrykk.
II
Stortinget ber regjeringen styrke reklamasjonsretten
etter forbrukerkjøpsloven ved at flere varegrupper gis fem års reklamasjonsfrist.
III
Stortinget ber regjeringen halvere matkastingen i
Norge innen år 2030.
IV
Dokument 8:119 S (2014–2015) – Representantforslag
fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson om å redusere det materielle
forbruket i Norge til et bærekraftig og rettferdig nivå – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til brev fra Energi- og miljøkomiteen
av 21. september 2015 vedlagt representantforslag 119 S (2014-2015)
om å redusere det materielle forbruket i Norge til et bærekraftig
og rettferdig nivå.
Denne regjeringen bygger sin politikk på forvalteransvaret
og føre-var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn
skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre.
Hovedutfordringen slik jeg ser det er verken det totale ressursforbruket
eller den økonomiske veksten i seg selv, men miljøbelastningene
og overbeskatningen av flere kritiske biologiske ressurser og økosystemtjenester.
Som forslagsstilleren skriver er det ikke et lineært forhold mellom
forbruket og miljøbelastningene. Det er gjort framskritt på en rekke
områder de siste tiår med å bryte og frakoble sammenhengen mellom
økonomisk vekst, ressursforbruk og miljøbelastninger.
Mange store lokale luft- og vannforurensingsproblemer
er løst. Kampen mot sur nedbør, et alvorlig problem for min egen
landsdel, er langt på vei vunnet, blant annet ved sterk og absolutt frakopling
av utslippene av svoveldioksider. De mest alvorlige miljøgiftene
og tungmetallene er sterkt redusert og frakoblet både nasjonalt
og i mange tilfeller også globalt. Det samme gjelder KFK og andre
stoffer som ødela ozonlaget. For en nøkkelressurs som vann har mange
rike og utviklede OECD-land, selv med befolkningsvekst og sterk
økonomisk vekst, faktisk redusert vannforbruket de siste tretti-førti
år. Det er et godt eksempel på frakopling og på at "ressursforbruket" ikke
kan behandles som et samlet udifferensiert begrepsom vi stadig bruker
opp mer av. Eksemplet forslagsstilleren nevner med personbilparken,
som har økt med 29 prosent siden 2004, kan også ses som et eksempel
på frakopling, siden utslippene av klimagasser fra personbiler i samme
periode bare økte med et par prosent. Så kan vi være enige om at
dette ikke er nok, men det er definitivt et stort og viktig skritt
i riktig retning, og det viser at økonomisk vekst ikke er synonymt
med økte miljøbelastninger.
Regjeringen arbeider langsiktig og systematisk, ikke
minst gjennom aktivt internasjonalt samarbeid, med å utvikle bedre
regnskapssystemer, indikatorer og analyseverktøy når det gjelder sammenhengen
mellom økonomisk utvikling, økonomisk politikk, miljøpolitikk, miljøvirkninger
og bruk av naturressurser. Norge har arbeidet lenge, fra 1970- og
1980-tallet, med ressursregnskap og ressursbudsjett. Arbeidet ga mange
nyttige erfaringer og nyttig kunnskap, og er fulgt opp og videreutviklet
særlig i Statistisk sentralbyrås arbeid med energi-, ressurs- og miljøstatistikk
og modellutvikling og analyser av sammenhengen mellom økonomisk
utvikling og miljø- og ressursvirkninger. Norge, igjen ved Statistisk
sentralbyrå, har også vært et foregangsland i det europeiske arbeidet
med å utvikle miljøregnskap etter mal av FNs standard for å koble
miljøregnskap til nasjonalregnskapet. Nordisk Ministerråd legger
om kort tid fram en rapport, som Norge har bidratt aktivt til, om
økt bruk og videreutvikling av slike regnskap i de nordiske land,
med særlig vekt blant annet på å kunne analysere frakopling mellom
økonomisk utvikling, ressursbruk og miljøvirkninger. Slike miljøregnskap
er også en del av vårt aktive samarbeid med EU, under en egen forordning
om økonomi- og miljøregnskap, som stadig utvides med nye "delregnskap",
blant annet for materialressurser.
Bedre informasjon om globale virkninger av norsk
ressursforbruk, eller "fotavtrykk" kan være av interesse i flere
sammenhenger, selv om hovedinnsats og prioritet i den nasjonale
miljø- og ressurspolitikken må ligge på de fasene av produktenes
og ressursenes livsløp som nasjonale myndigheter har direkte ansvar
for og virkemidler for å påvirke. Forsøk på å beregne globale miljø-
og ressursvirkninger av nasjonalt forbruk, korrigert for import
og eksport, eller "fotavtrykk", for flere ulike miljøfaktorer og
ressurskategorier, som CO2 eller andre
drivhusgasser, energi, materialer, vann eller areal, har allerede
en lang historie, nasjonalt og internasjonalt. Det er et svært krevende
arbeid. Det krever tilgang på gode data, både for handelsstrømmer
og for ressursinnsats og miljøeffekt i hver enkelt sektor i hvert
enkelt eksportland i den globale leveransekjeden produktene har
vært gjennom. Ulike anslag med litt ulike metoder, forutsetninger
og data spriker svært ofte på en måte som gjør slike beregningsresultater
lite egnet å bruke til annet enn bevisstgjøring eller illustrasjonseksemplerPresisjonsnivået
for policyformål eller evaluering av ulike lands miljø- eller ressurspolitikk
blir ofte for dårlig. Det foregår mye arbeid for om mulig å forbedre
og standardisere slike anslag av "fotavtrykk", både i OECD, EU/EØS
og, på norsk initiativ, i nordisk sammenheng. Inntil det foreligger
standardiserte, pålitelige og internasjonalt anerkjente metoder
og data for slike beregninger vil det ikke være hensiktsmessig å
beregne eller utgi egne norske, svært usikre og kanskje også misvisende,
anslag på dette området som grunnlag for norsk politikkutvikling.
Økonomisk vekst er spesielt viktig for å opprettholde
sysselsetting og velferd i en tid med store omstillinger. Overgangen
til lavutslippssamfunnet går ikke gjennom redusert økonomisk vekst
og økt arbeidsledighet, men gjennom å endre vekstens innhold. Dette
er også hovedkonklusjonen i arbeidet som er lagt fram under "New Climate
Economy". Vi står overfor en betydelig utfordring med å begrense
global oppvarming og tilpasse oss klimaendringene som allerede er
i gang. Det betyr at den økonomiske omstillingen må bevege Norge
i retning av et lavutslippssamfunn. Regjeringen har stor tro på
de mulighetene som ligger i å ruste Norge for en lavutslippsfremtid
som vil være gunstig både for økonomien og for miljøet. Regjeringen
oppnevnte i juni 2015 et ekspertutvalg som skal foreslå en overordnet
strategi for grønn konkurransekraft. Utvalget skal identifisere
de viktigste globale og regionale endringsprosessene som utgjør drivkrefter
og hindringer for den grønne omstillingen frem mot lavutslippssamfunnet.
Utvalget skal se på mulige konsekvenser for Norge, og svare på hvor
Norge har de beste forutsetningene for å møte disse endringsprosessene.
Videre skal utvalget gi svar på hva som bør være overordnede prioriteringer
og tiltak for å utvikle innovasjon og grønn konkurransekraft for
Norge. Utvalgets forslag vil bli lagt frem høsten 2016. Regjeringen
tar sikte på å legge frem en strategi for grønn konkurransekraft
i 2017.
Regjeringen er opptatt av å ta i bruk økonomiske virkemidler
som insentiv for grønnere forbruk og investeringer. Regjeringen
satte i 2014 ned en ny grønn skattekommisjon. Et grønt skatteskift innebærer
at beskatningen vris over mot miljøskadelig aktivitet. Dette innebærer
at vi kan redusere andre skatter og avgifter. Utvalget skal vurdere
om og hvordan en grønn skatteomlegging kan bidra til bedre ressursutnyttelse
og til å oppfylle målene i klimaforliket. Med bedre ressursutnyttelse
menes også hvordan miljøavgifter kan brukes for å redusere lokale
miljøproblemer. Utvalget skal legge kostnadseffektivitet og prinsippet
om at forurenser betaler til grunn for sitt arbeid. Hovedmålet for
utvalgets arbeid er å vurdere om og hvordan man ved bedre bruk av avgiftsinsentiver
kan oppnå både lavere utslipp av klimagasser, et bedre miljø og
en god økonomisk utvikling. Utvalget legger fram sin rapport 2. desember
2015.
Frakopling mellom forbruk, økonomisk vekst og uønskede
miljøvirkninger og tiltak som vil gjøre det norske forbruket mindre
miljøbelastende, er overskriften over det daglige arbeidet med miljøpolitikken
- med stadige forbedringer i avfallspolitikken og miljørelaterte
forbrukerrettigheter, videreføring av en ambisiøs kjemikaliepolitikk
og en styrket klimapolitikk.
Regjeringen arbeider for å redusere bruken av miljøgifter
i produksjonsprosesser og i produkter. Dette reduserer produkters
fotavtrykk og muliggjør materialgjenvinning uten å bidra til fortsatt
spredning av miljøgifter i produkt- og avfallskjedene. Fordi miljøgifter
spres mest gjennom langtransporterte utslipp og gjennom utslipp
fra importerte produkter, er internasjonale reguleringer, globalt
og gjennom EØS-samarbeidet, det viktigste virkemidlet for å stanse bruk
og utslipp av miljøgifter. Norge har vært blant de mest aktive landene
i å arbeide for at de internasjonale kjemikalieregelverkene skal
bli best mulig. EU har det fremste kjemikalieregelverket i verden
i dag, og Norge er en pådriver for at det skal bli bedre. Blant
annet har Norge sluttet seg til en gruppe EU-land som presser på
for en fortsatt ambisiøs kjemikaliepolitikk. I tillegg jobber vi
tett med våre nordiske kolleger.
Norge har et mål om at veksten i avfallsmengden skal
kobles fra den økonomiske veksten. Det har vist seg vanskelig å
nå, og dette er en utfordring mange land sliter med. Derfor et det
viktig at utslipp til luft og vann fra sluttbehandling av avfall (i
Norge) stadig reduseres gjennom strengere krav og bruk av mer miljøvennlig
teknologi. Vi har også høy grad av gjenvinning, men kan utnytte
ressursene bedre gjennom materialgjenvinning. Jeg er derfor positiv
til ambisiøse mål. Samtidig må vi framover også bidra til kvalitet slik
at det etableres gode markeder for sekundære råvarer. Jeg er særlig
opptatt av at vi ikke forlenger levetiden og bidrar til spredning av
miljøgifter gjennom sekundære råvarer. For å få til høy grad av
materialgjenvinning av høy kvalitet er det behov for bedre teknologi
for eksempel for effektiv sortering og identifisering av miljøgifter,
og innovasjon i produktdesign. Her er det gode muligheter for grønne
arbeidsplasser og grønn vekst.
Det er et stort potensiale for å redusere svinn
av mat og dermed oppnå en bedre ressursbruk og redusert avfallsmengde.
Klima- og miljødepartementet leder et arbeid som skal lede fram
til en avtale med alle de relevante aktørene i matbransjen – fra
primærnæring til detaljist, i tillegg til relevante myndigheter.
En intensjonsavtale ble signert i mai 2015 og det arbeides nå med
å sette reduksjonsmål, finne effektive tiltak, identifisere kilder
og utvikle indikatorer i hele matkjeden.
Bevisste og informerte forbrukere kan utøve
betydelig markedsmakt gjennom sine valg av varer og tjenester. Tilgang
til relevant og pålitelig miljøinformasjon er da en grunnleggende
forutsetning. Norske borgeres rett til miljøinformasjon og deltakelse
i beslutningsprosesser som berører miljøet er nedfelt i Miljøinformasjonsloven,
som er Norges gjennomføring av Århuskonvensjonen om slike rettigheter.
Loven er også en operasjonalisering av borgernes rett til informasjon
om miljøet som nedfelt i Grunnloven § 112. Den norske miljøinformasjonsloven
går lengre enn Århuskonvensjonen, fordi den også gir rett til å
kreve miljøinformasjon fra private produsenter eller tilbydere av
varer og tjenester til private forbrukere. Retten til miljøinformasjon
omfatter alle forhold ved en virksomhet som kan føre til en ikke
ubetydelig miljøpåvirkning, herunder innsatsfaktorer og produkter.
Ved siden av miljøinformasjonsloven gir også Produktkontrolloven
rett til detaljert informasjon om produkter som kan føre til miljøforstyrrelse
fra de som produserer, importerer, bearbeider, omsetter eller bruker
produktet. Retten til informasjon omfatter også informasjon om virkninger
på miljøet ved produksjon eller distribusjon av produkt utenfor
Norge. Lovene gir rettigheter, og disse rettighetene må tas i bruk,
de utløser ikke handling i seg selv. Jeg har nylig tatt initiativ
til å gjøre disse rettighetene bedre kjent.
Regjeringen arbeider også med andre forbrukerrelaterte
spørsmål som har relevans i denne sammenheng. Barne- likestillings-
og inkluderingsministeren sendte 9. juli på høring et forslag til
innstramminger i telefonsalgsreglene i markedsføringsloven. Forslaget
går ut på å begrense telefonselgeres mulighet til å kontakte forbrukere
som har tatt et aktivt og bevisst valg om ikke å bli kontaktet per
telefon. Når det gjelder reklamasjonsregler, følger Norge ved Justisdepartementet
opp arbeidet i EU med nye regler ved blant annet netthandel. Regjeringen har
i den sammenheng gitt uttrykk for at det er viktig for Norge å beholde
den lange norske reklamasjonsfristen, og dette er et sentralt element i
norske posisjoner til EU-kommisjonens arbeid med nytt regelverk.
Å begrense de globale klimagassutslippene er avgjørende
for å sikre global bærekraft. Det er derfor klimaarbeidet er min
førsteprioritet, særlig i år når verdens land skal bli enige om
en ny global klimaavtale hvor alle er med ut fra sine forutsetninger.
En slik avtale er ikke bare et sted hvor land forplikter seg hver
for seg til å bidra, men også en gjensidig forpliktende avtale om
å støtte hverandre i arbeidet videre, med kompetanse, teknologi,
penger og internasjonalt politisk press som støtter opp om nasjonal
politikk. Ved aksept for differensiering som tar hensyn til de store
forskjellene mellom land i inntekt og utviklingsnivå, og vedtak
om overføring av støtte til fattige land, forsøker FN-prosessen
i noen grad å adressere skjevheten i at utslipp fra produksjon av
forbruksvarer for eksport i utviklingsland øker deres nasjonale
utslipp, mens det ikke inngår i klimaregnskapet for det landet der
varen forbrukes.
Gjennom Meld. St. 13 (2014-15) Ny utslippsforpliktelse
for 2030 – en felles løsning med EU, har regjeringen sikret at Norge
har et ambisiøst utslippsmål for 2030 og en ny modell for gjennomføring,
slik at Norges bidrag til det globale klimaproblemet skal være på
nivå med klimavitenskapen og med ambisjonen i EU.
I meldingen har regjeringen også utpekt fem
prioriterte innsatsområder i den nasjonale klimapolitikken:
Reduserte utslipp
i transportsektoren
Utvikling av lavutslippsteknologi i industrien
og ren produksjonsteknologi
CO2-håndtering
Styrke Norges rolle som leverandør av fornybar energi
Miljøvennlig skipsfart
I transportsektoren legger regjeringen i statsbudsjettet
for 2016 grunnlaget for grønnere forbruk av transporttjenester og
framtidens grønne byer. Bevilgningene til gang- og sykkelveier øker
til totalt 600 millioner kroner, bymiljøavtalene får en budsjettvekst
fra 30 til 100 millioner, og regjeringens satsing på jernbane opprettholdes på
omtrent samme historisk høye nivå som i 2015. El-bilene beholder
avgiftsfordelene ut 2017, og slipper engangsavgift ut 2020. Regjeringen
har iverksatt fritak for merverdiavgift på batterier til elbiler
og på leasing av elbiler.
Jeg vil også trekke fram regjeringens satsing
på miljøteknologi, som allerede er styrket under denne regjeringen,
men hvor vi i statsbudsjettet for 2016 legger opp til ytterligere
satsing på klima- og miljøteknologi og nye grønne arbeidsplasser.
Innovasjon Norges miljøteknologiordning får en økt bevilgning på 134,5
millioner kroner, til totalt 464,5 millioner kroner. Enova får overført
over 2,3 milliarder kroner i 2016 og har fått utvidet sitt mandat
til utvikling av klima- og energiteknologi i industrien og reduserte
klimagassutslipp i transportsektoren i tillegg til miljøvennlig
energiomlegging. Bevilgningene til pilotordningen for biogassanlegg
dobles fra 10 til 20 millioner for å følge opp regjeringens biogasstrategi.
Regjeringens arbeid med miljøvennlig skipsfart har
som formål å gjøre forbruket av transporttjenester for mennesker
og gods, og transport til sjøs, grønnere. Skipsfart er i hovedsak
et energieffektivt transportalternativ for godstransport. Ny teknologi
og nye løsninger for operasjon av skip gir mulighet for fremtidige
utslippsreduksjoner. Bruk av mer miljøvennlig drivstoff, nullutslippsløsninger
og energieffektive skip er en nøkkelfaktor i å redusere utslippene
fra skipsfarten. Regjeringen satser på grønn fornyelse av norsk
nærskipsflåte ved å bruke 40 mill. kroner til å øke tapsavsetningen
i innovasjonslåneordningen og opprette en kondemneringsordning. Utslippene
fra innenriks skipsfart i Norge er betydelige, og skip som går i
kystfarten kan ofte være over 40 år gamle. Miljøgevinsten knyttet
til fornyelse av flåten både når det gjelder CO2 og lokal
luftforurensning er stor. Denne satsingen vil styrke Norges konkurranseevne
ved bidra å til en omstrukturering i nærskipsfartsnæringen og gjøre
sjøveien mer konkurransedyktig. En fornyelse av nærskipsfartsflåten
vil medføre lavere ressursbruk per transportert godsmengde.
Miljøtilstanden i Norge påvirkes i stor grad
av grenseoverskridende forurensing fra Europa. Miljøproblemene kan
ikke løses av ett land alene. Samtidig har Norge en liten, åpen
økonomi og næringslivet er avhengig av felles internasjonale kjøreregler.
Norge er en del av det indre marked og store deler av miljøpolitikken
er harmonisert gjennom regelverk i EØS-avtalen. Handlingsrommet
for eget regelverk er derfor ikke stort, men felles regelverk er
også det som gir størst miljøeffekt.
Regjeringen fører en offensiv europapolitikk
og vi samarbeider tett med våre nordiske naboland i arbeidet for
å påvirke utviklingen av en offensiv miljøpolitikk i EU. Det har
siden inngåelse av EØS-avtalen vært bred enighet i Stortinget om
et tett og forpliktende samarbeid med EU i miljøpolitikken. Norge
samarbeider med EU fordi vi trenger felles løsninger på felles utfordringer.
En ambisiøs klima- og energipolitikk er høyt prioritert i regjeringens
europastrategi. I Klima-og miljødepartementet er også arbeidet med
å utvikle et ambisiøst regelverk for å redusere helse og miljøfarlige
kjemikalier, blant annet i produkter, gitt høy prioritet i vårt
samarbeid med EU.
I tillegg til felles regler og et felles indre
marked er vår deltakelse EUs forskningsprogrammer viktig. I forsknings-
og innovasjonsprogrammet Horisont 2020 er miljø og klima en prioritet.
Å bruke innovasjon og forskning for å fremme det grønne skiftet
er forankret i Europa 2020-strategien for smart, bærekraftig og
inkluderende vekst. Utgangspunktet er at miljø og naturressurser
er grunnlaget for europeisk økonomi- og velferdsutvikling og at
strukturelle endringer og innovasjon gir nye muligheter til å utvikle
en mer ressurseffektiv økonomi og realisering av et lavutslippssamfunn.
For å nå målene i EUs vekststrategi har Europakommisjonen
satt i gang et omfattende arbeid for en omlegging mot en sirkulær
økonomi. Omleggingen vil også bidra til å nå EUs klimamål og redusere
EUs avhengighet av import av råvarer. Europakommisjonen lanserte
28. mai i år en offentlig høring om virkemidler for en sirkulær økonomi
Europa og skal etter planen legge frem en ny handlingsplan for sirkulær
økonomi 2. desember 2015. Overordnet budskap i det norske høringsinnspillet
er at EU og Norge har felles visjon om et grønt skifte og grønn konkurransekraft.
Regjeringen løfter blant annet frem forbruker- og
produktpolitikk så vel som avfalls- og kjemikaliepolitikk og understreker
betydningen av god sammenheng mellom regelverk på kjemikalie-, avfalls-
og produktområdet. Det er behov for mål for materialgjenvinning,
så vel som regelverksendringer for å forebygge og fase ut prioriterte
miljøgifter. I innspillet trekker Norge frem betydningen av å sikre
gode forbrukerrettigheter og juridiske garantier, særlig i forhold
til produkters holdbarhet. For å redusere produkters klima- og miljøfotavtrykk
trenger vi gode indikatorer og metoder som inkluderer hele produktets
livsløp. På flere av disse områdene bidrar Norge inn i et bredt
europeisk samarbeid. Regjeringen har også vektlagt næringslivets rolle
i overgangen til mer bærekraftig forbruk og produksjon. Det norske
innspillet støtter økt europeisk innsats som tilrettelegger for
mer ressurseffektive og tjenestebaserte forretningsmodeller, eksempelvis
leasing og deling.
Forslagsstilleren foreslår at regjeringen legger fram
en målsetting, en stortingsmelding, ulike planer for forbrukeraspekter
ved varer som alle skal adressere et redusert forbruk hos norske
forbrukere, samt en årlig statistikk om det norske forbruket og
dets "globale fotavtrykk". Jeg deler målsettingen om en grønn omstilling
av norsk økonomi, og det vil også måtte innebære dreining av det
private forbruket i grønnere retning. Men når det gjelder fremgangsmåten
som skisseres i forslagene noterer jeg en forskjell i tilnærming.
Miljøpolitikken retter seg inn mot å forebygge og avbøte miljømessige
uønskede konsekvenser av økonomisk aktivitet, ikke mot selve størrelsen
på den økonomiske aktiviteten eller det private forbruket. Jeg mener
miljøkonsekvensene fortsatt må være miljøpolitikkens hovedfokus,
og at det ikke er hensiktsmessig å iverksette generelle virkemidler
rettet inn mot å redusere selve volumet av det private forbruket
i samfunnet som sådan. Et lavutslippssamfunn handler heller ikke
om å avstå fra å forbruke varer og tjenester, men å dekke våre behov
på smartere og mindre miljøbelastende måter. De viktige initiativene
regjeringen har tatt ved å nedsette Grønn skattekommisjon og utvalget
for grønn konkurransekraft vil hver på sin måte styrke beslutningsgrunnlaget
for en politikk for lavutslippsutvikling. Forslagene fra Grønn skattekommisjon
i desember ventes å konkretisere nye økonomiske verktøy, og Grønn konkurransekraft-utvalget
neste år vil, på basis av input fra norsk næringsliv, forskere og
fagmiljøer, gi råd om strategiske grep for en omstilling som både
er grønn og konkurransekraftig. I dette arbeidet trenger Norge en
fortsatt vekstkraftig økonomi og et næringsliv som er grønt og nyskapende.
Det er dette vi må stimulere til, og som herved redegjort for arbeider
regjeringen på mange fronter med nettopp det.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 1. mars
2016
Ola Elvestuen | Marit Arnstad |
leder | ordfører |