Samferdselsdepartementet fremmer i proposisjonen
forslag til lov om posttjenester (postloven) for å
tilpasse leveringsplikten
til brukernes behov
gjennomføre EUs tredje postdirektiv
oppdatere regelverket som følge av de endringer som
har skjedd i postmarkedet siden forrige revisjon av postregelverket
styrke brukernes rettigheter og
innarbeide relevante internasjonale forpliktelser i
Verdenspostkonvensjonen
I en verden med mer elektronisk kommunikasjon,
mindre brevpost og mer internetthandel betyr det en ny virkelighet
for post- og pakkeomdeling. Departementet foreslår i proposisjonen
å oppdatere lovverket fra 1996 til dagens situasjon, deriblant å
harmonisere det med lovverk i andre land.
Det har over mange år vært registrert kraftige
fall i antall postsendinger. Trenden forventes å fortsette fordi
både offentlig sektor og næringsdrivende vil øke bruken av digital
kommunikasjon. Dette skaper en stadig vanskeligere situasjon for den
tilbyder som har leveringsplikt for ulønnsomme posttjenester, og
vil medføre at de offentlige utgiftene til kjøp av slike tjenester
vil øke betydelig.
Spesielt er behovet for lørdagsomdeling av post stadig
synkende, og det omdeles kun en fjerdedel så mye post på lørdag
som de andre ukedagene. På den bakgrunn fremmes det forslag om å
redusere antall omdelingsdager fra seks til fem. Det betyr at tilbyderne
står fritt til å distribuere post på lørdager og søndager, men skattebetalerne
skal ikke måtte kompensere for det. Særskilte løsninger skal ivareta
omdeling av aviser på lørdager ,og regler om dette vil fastsettes
i forskrift.
Lovforslaget implementerer EUs tredje postdirektiv,
noe som medfører full liberalisering av postmarkedet. I realiteten
har dette markedet i lang tid vært eksponert for konkurranse på
grunn av stadig økende bruk av elektronisk post. Forslaget innebærer
at Posten Norge AS’ (Postens) enerett på distribusjon av brev under
50 gram oppheves. Det åpnes dermed for fri konkurranse for pakker
og brev under 50 gram. Enhetsporto for enkeltsendinger inntil 50
gram skal samtidig opprettholdes for å sikre et likeverdig posttilbud
for folk flest over hele landet. Digitaliseringen vil uansett stå
for den største og tøffeste konkurransen i markedet.
Det overordnede målet på postområdet er å sikre et
landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris
og av god kvalitet til befolkning, næringsliv og myndigheter i hele landet.
Målet blir i dag i all hovedsak fulgt opp gjennom egen regulering
av sektoren, herunder krav i Postens konsesjon, bruk av overskudd
fra enerettsområdet til å dekke ulønnsomme leveringspliktige tjenester
og statlig kjøp av slike tjenester. Det er i dag krav til enhetsporto
for hele landet for brevsendinger som er omfattet av Postens enerett,
dvs. for brev under 50 gram.
Det primære målet med statens eierskap i Posten er
knyttet til selskapets samfunnsoppdrag. Posten skal drive sin virksomhet
på forretningsmessig grunnlag og må derfor søke effektive løsninger.
Postens enerett har gradvis blitt redusert etter
at gjeldende postlov trådte i kraft fra 1. januar 1997. Den 1. januar
2006 ble dagens enerettsgrense innført.
Reduksjonen i eneretten har ført til at selskaper med
eksisterende distribusjonsnett for aviser og reklame har beveget
seg inn på markedet for tyngre brev som tidligere var Postens monopolområde.
Konkurransen fra elektronisk kommunikasjon har, sammen med krav
til kostnadsorientering, ført til at det ikke er høy lønnsomhet
i brevmarkedet. Et av de mest markante utviklingstrekkene i postmarkedet
er fallet i brevmengden.
Den delen av markedet der det ikke ser ut til
å være noen form for konkurranse, er befordring av post fra privatkunder,
det være seg brev eller pakker. I dette markedet er Posten i praksis
eneste tilbyder. Ut fra utviklingen i andre europeiske land anser
departementet at det neppe er realistisk at det vil vokse frem en
konkurransesituasjon i dette segmentet.
Utviklingen med stadig fallende brevmengder vil
gi en økning i behovet for statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester.
Sammen med overgangen til digital kommunikasjon, vil dette kunne
gi et press mot nivået på leveringsplikten. Det vil bli utfordrende
å sikre gode og rimelige basis posttjenester på dagens nivå.
Det skal fortsatt sikres et tilbud av grunnleggende
posttjenester som er tilgjengelig for alle. Leveringspliktige tjenester
vil, med unntak av lørdagsomdeling, ha samme omfang som i dag. Hvilket
eller hvilke selskap som skal ha leveringsplikt, vil bestemmes ut
fra direkteutpeking eller offentlig anskaffelse fra departementet.
Med sikte på å finne den mest hensiktsmessige måten å velge leveringspliktig(e)
selskap på, har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gjennomført en
analyse av markedet.
Markedsutviklingen og endringer i postsektoren siden
forrige revisjon av postregelverket har medført et behov for å oppdatere
gjeldende postregelverk. I et liberalisert postmarked er det behov
for å sikre at alle tilbydere har en forsvarlig klageordning for
egne brukere. Det foreslås å styrke forbrukervernet i ny lov ved
opprettelse av en brukerklagenemnd for posttjenester, samt å formalisere
en klageordning som gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse
til å fatte vedtak i klagesaker mellom tilbyder og bruker av posttjeneste
i saker som faller utenfor Brukerklagenemndas kompetanse.
Lovforslaget legger opp til at myndigheten fører tilsyn
med at leveringspliktig tilbyder ikke skaper konkurransehindre for
andre tilbydere i markedet.
EUs første og andre postdirektiv er innlemmet
i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom gjeldende postlov.
Det tredje postdirektivet (2008/06/EF) ble vedtatt
20. februar 2008. Direktivet fullfører Kommisjonens arbeid med å
åpne markedet for posttjenester for konkurranse. I tillegg gis det
ytterligere bestemmelser om statenes forpliktelser når det gjelder
universelle tjenester. Liberaliseringen skulle i utgangspunktet
gjennomføres innen utgangen av 2010, dog med en mulighet for to
års utsettelse for nærmere angitte medlemsland.
Lovforslaget med tilhørende postforskrift er blant
annet ment å gjennomføre EUs tredje postdirektiv i norsk rett. Den
største endringen i norsk rett er at Postens enerett på formidling
av brev under 50 gram oppheves. Direktivet gir rom for å videreføre
ordningen med leveringsplikt for et grunnleggende posttilbud.
De viktigste endringene i direktivet er etablering av
et indre marked i EU for posttjenester.
For å sikre innbyggerne et minimumsnivå for
levering og kvalitet på posttjenester, gir direktivet regler om
leveringspliktige tjenester.
Direktivet gir anvisning på ulike muligheter
for finansiering av leveringspliktige tjenester. Dette kan skje
ved hjelp av offentlige tilskudd i form av direkte statsstøtte,
indirekte finansiering ved bruk av offentlige anskaffelser eller
ved fondsfinansiering.
Tredje postdirektiv gir i artikkel 11a myndighetene
en mulighet til å pålegge tiltak for å ivareta brukernes interesser
eller styrke konkurransen i markedet. Slike pålegg kan blant annet
omfatte å gi alle tilbydere tilgang til deler av eksisterende infrastruktur
eller til deler av de leveringspliktige tjenestene, for eksempel
postnummersystem, adressedatabaser, postbokser, postkasser, adresseendringsregister,
leveringspliktig tilbyders system for ettersending av postsendinger
og system for retur av ikke-leverbar postsending. Tiltakene skal
ses i lys av nasjonale behov.
For øvrig gir direktivet nye bestemmelser om
at både nasjonale regulatører, konkurransemyndigheter og EU-kommisjonen
har rett til innsyn i opplysninger som er nødvendige for å fatte
vedtak om leveringspliktige tjenester og legge til rette for at
markedsforholdene er rettferdige.
For å beskytte og styrke forbrukernes rettigheter settes
det i artikkel 19 krav om at klageordning på postområdet også skal
omfatte posttjenester utenfor området for leveringspliktige tjenester.
Departementet har under prosessen med å vurdere
innføring av direktivet utredet konsekvensene av en liberalisering
i postmarkedet i flere omganger, jf. omtale i pkt. 2.2.2 i proposisjonen.
Departementet konkluderer ut fra disse rapportene at en liberalisering
av det norske postmarkedet er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at
det ikke er sannsynlig at liberaliseringen fører til reduserte lønninger
i postsektoren.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har sendt forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker
på høring 9. oktober 2014.
Det foreslås i lovforslaget at det opprettes
en brukerklagenemnd for posttjenester, enten ved opprettelse av
en ny nemnd eller ved at oppgavene tillegges en eksisterende nemnd.
Inntil slik nemnd er opprettet er det i høringsforslaget til Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet lagt opp til at slike
tvister vil kunne bringes inn for Forbrukerrådet.
Norge er medlem av Verdenspostforeningen (Universal
Postal Union, UPU), en global organisasjon med 192 medlemsland tilsluttet
FN-systemet. Formålet med foreningen er å sikre fri bevegelse av
post over landegrensene over hele verden, og fastsette nærmere regler
for gjennomføringen av dette.
Lovforslaget gir hjemler for å sikre at Norges forpliktelser
overfor UPU blir tilstrekkelig ivaretatt.
Samferdselsdepartementet sendte 22. oktober 2014
forslag til ny postlov og postforskrift på høring med frist 26. januar
2015 for å gi innspill, jf. pkt. 2.3 i proposisjonen. Omtale av
en rekke av høringsuttalelsene fremkommer under de enkelte kapitler
i proposisjonen som omhandler innholdet i loven.
Departementet foreslo i høringen å regulere
sikker digital posttjeneste for å sikre en minimumsstandard for
kommersielle tilbud av slik posttjeneste.
Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn
på om postloven burde inneholde en minimumsregulering av sikker
digital posttjeneste.
På bakgrunn av høringsuttalelsen velger departementet
å ta ut forslaget til minimumsregulering av sikker digital posttjeneste
i postloven. Departementet vil vurdere om problemstillingene bør utredes
nærmere i et bredere forum.
Departementet foreslår at alle tilbydere i markedet
fortsatt får mulighet til å benytte eksisterende postnummersystem.
Lovforslaget inneholder også en plikt for leveringspliktig tilbyder
til å tilby tilgang til adresseendringer for andre registrerte tilbydere
på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorientert pris.
Videre foreslås at leveringspliktig tilbyder skal imøtekomme rimelige
anmodninger om å viderebefordre postsendinger, dvs. formidling av
postsendinger til adressat på vegne av annen tilbyder, på ikke-diskriminerende
vilkår. Det foreslås videre at leveringspliktige tilbydere kan få
rett til tilgang til avlåste utleveringspostkasser når avtale med
postkasseeier ikke kommer i stand, og at andre tilbydere på visse
vilkår kan få slik rett.
Posten er i dag pålagt å utføre leveringspliktige post-
og banktjenester, som delvis kan være bedriftsøkonomisk ulønnsomme.
Det har vært lagt til grunn at ulønnsomheten skal finansieres ved enerettsoverskudd
og eventuelt ved statlig kjøp.
Etter at et forventet enerettsoverskudd på 176 mill.
kroner ble lagt til grunn, ble det bevilget 418 mill. kroner til
statlig kjøp for 2015. Hvilket nivå som legges til grunn som en
bedriftsøkonomisk lønnsom tilpasning, fremkommer av de strategiske
valg som er forankret i Postens § 10-plan.
Lovforslaget innebærer at dagens ordning med konsesjon
avskaffes og erstattes med at en eller flere tilbydere får plikt
til å levere de leveringspliktige tjenestene i hele eller deler
av Norge. Det åpnes for at myndigheten i tillegg kan velge en kombinasjon
av utpeking og offentlig anskaffelse.
Lovforslaget legger opp til at direkteutpekt
leveringspliktig tilbyder skal kunne kompenseres for sine nettokostnader
knyttet til ulønnsomme posttjenester. Kompensasjon til en leveringspliktig
tilbyder som er valgt gjennom en anbudsprosess vil begrense seg
til avtalt pris. Begge former for kompensasjon er tenkt gjort gjennom bevilgninger
til statlig kjøp over statsbudsjettet.
Posten er etter gjeldende rett tildelt konsesjon
for å tilby leveringspliktige tjenester innenfor enerettsområdet.
Departementet foreslår at gjeldende konsesjon opphører. Departementet
legger opp til at pliktene som fremgår av konsesjonen i all hovedsak
videreføres, delvis i lovforslaget, delvis i forskrift og delvis
i avtale med leveringspliktig tilbyder, eller i enkeltvedtak ved
direkte utpeking av slik tilbyder.
Lovforslaget legger opp til at de leveringspliktige
tjenestene og de spesielle samfunnspålagte oppgavene som i dag følger
av Postens konsesjon, i all hovedsak videreføres. Dette er viktig
for å sikre brukerne i hele landet gode og fremtidsrettede posttjenester
til en overkommelig pris, og for å ivareta de postpolitiske målsettingene også
i fremtiden.
Ved vedtakelsen av tredje postdirektiv ble de fleste
medlemsland i EU forpliktet til å liberalisere postmarkedet fra
2011. Elleve medlemsland ble gitt utsatt frist til 2013. Alle medlemsland
har som følge av dette nå opphevet eneretten. Det er imidlertid
i varierende grad blitt reell konkurranse på postmarkedet i de enkelte EU-land.
I kapittel 4 i proposisjonen følger omtale av noen EU-land som det
anses relevant å sammenlikne med.
EUs første og andre postdirektiv er innlemmet
i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom gjeldende postlov.
Det tredje direktivet er ennå ikke en del av EØS-avtalen, men i
Sundvolden-erklæringen ble det slått fast at regjeringen Solberg
ville oppheve den norske reservasjonen mot direktivet.
Departementet har fått gjennomført flere utredninger
for å vurdere hvilke følger en innføring av tredje postdirektiv
vil ha i det norske markedet.
Utredningene viser at gevinsten ved innføring
av full konkurranse er at kundene med store brevvolumer får lavere
kostnader og at konkurransen bidrar til innovasjon. I tillegg vil
videreføring av ordningen med enhetsporto for enkeltsendinger opp
til 50 gram sikre at forbrukere ikke opplever urimelige geografiske
prisforskjeller som eventuelt kan inntreffe på grunn av manglende konkurranse.
Utredningene viser blant annet at for samfunnet som helhet vil liberaliseringen
gi en gevinst. Imidlertid viser utredningene at dersom servicenivået
på de leveringspliktige tjenestene videreføres, vil bevilgninger
til statlig kjøp måtte øke betraktelig. Dersom lørdagsomdeling avvikles,
vil statens behov for støttekjøp av slike tjenester reduseres.
Departementet mener på bakgrunn av tilgjengelig
informasjon at det er nedgangen i brevmengden på grunn av e-substitusjon
som fører til behov for endringer i de leveringspliktige tjenester,
og ikke innføringen av tredje postdirektiv i seg selv. Når det gjelder høringsinstansenes
bekymring for at gjennomføringen av direktivet vil bli dyrt, dårlig
og distriktsfiendtlig, viser departementet til at ny postlov er
en nødvendig omstilling for å møte fremtidige utfordringer i postmarkedet.
Departementet viser til at størstedelen av omsetningen
til Posten allerede i dag er fra tjenester som er i full konkurranse,
og eneretten er kun knyttet til postsendinger under 50 gram. Departementet
har tiltro til at Posten vil være i stand til å konkurrere i markedet
også etter at det er fullt liberalisert.
Departementet foreslår at tredje postdirektiv gjennomføres
i norsk rett gjennom vedlagte lovforslag.
Etter gjeldende rett sikrer Postens konsesjon
et landsdekkende tilbud av leveringspliktige tjenester til rimelig
pris og god kvalitet.
Den forventede utviklingen i postmarkedet vil føre
til at fastsettelsen av et grunnleggende servicenivå for posttjenester
som alle skal ha tilgang til, blir stadig viktigere. En reduksjon
i omfanget av leveringsplikten, for eksempel gjennom ytterligere
reduksjon i antall omdelingsdager, vil kunne bli presset frem på
lengre sikt.
Regjeringen foreslår å lovfeste det grunnleggende
tjenestetilbudet som skal omfattes av leveringsplikten. Eventuelle
endringer vil således måtte legges frem for Stortinget.
Det foreslås langt på vei å videreføre gjeldende servicenivå
for de leveringspliktige posttjenestene. Når det gjelder antall
omdelingsdager, foreslås imidlertid en reduksjon fra seks til fem dager
i uken. For aviser foreslås en hjemmel i loven for å forskriftsregulere
krav til leveringsplikt på lørdager i områder der det ikke eksisterer noe
alternativt avisdistribusjonsnett.
Leveringsplikten skal sikre fem dagers omdeling av
brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg og
lettgods inntil 20 kg, rekommanderte postsendinger og verdipost,
begge inntil 2 kg. I tillegg foreslås videreført ordningen med gratis
formidling av visse postsendinger til blinde, svaksynte, krigsfanger
og sivilt internerte.
Hvilke tilbydere som skal ha leveringsplikt, avgjøres
gjennom anbudskonkurranse eller direkteutpeking. Det vil blant annet
kunne stilles krav til fremsendingstid innenfor de rammer for servicenivået
som følger av internasjonale forpliktelser. Servicenivå for leveringspliktige
tjenester vil fastsettes nærmere i avtale eller enkeltvedtak. Dette
gir en viss fleksibilitet til å tilpasse servicenivået til markedsutviklingen
og brukernes behov.
Det foreslås i lovforslaget § 8 at leveringsplikten ikke
skal gjelde for brukere der det ikke foreligger kjent adresse, utleveringspostkasse,
postboks eller annen avtalt ordning for mottak av postsendinger.
Det åpnes for at myndigheten kan direkteutpeke leveringspliktig
tilbyder eller sikre de leveringspliktige tjenestene gjennom en
offentlig anbudsprosess, eller ved en kombinasjon av disse to, jf. pkt.
6.4 i proposisjonen.
Posten er i dag pålagt å ha enhetsporto for
postsendinger omfattet av eneretten (brev under 50 gram), uavhengig
av om det er enkeltsendinger eller massesendinger.
Departementet foreslår å videreføre ordningen med
enhetsporto, men begrenset til enkeltsendinger under 50 gram. Dette
gjøres for å sikre forbrukere og mindre næringslivskunder mot eventuelle
geografiske prisforskjeller. Det foreslås at myndigheten skal kunne
avtale eller pålegge prisen for enhetsporto dersom det blir nødvendig.
Brukere av posttjenester som sender et større volum
vil kunne nyte godt av eventuelle prisreduksjoner som konkurransen
kan gi i markedet. Et eventuelt krav om enhetsporto for massesendinger
ville ført til at leveringspliktig tilbyder ikke kan konkurrere
om de mest lønnsomme kundene. Dette ville igjen bety at leveringspliktig
tilbyder ville sitte igjen med ansvaret for distribusjon av de ulønnsomme
postsendingene, noe som vil kunne føre til høyere enhetsporto eller
økt behov for statlig støtte.
Etter gjeldende rett er tilgang til utleveringspostkasser
et privatrettslig forhold som må avtales mellom den enkelte postkasseeier
og den som ønsker tilgang til postkassene. Postens konkurrenter
har tidligere etterlyst en regulering av dette området, fordi store
deler av postmarkedet allerede har vært åpent for konkurranse.
Lovforslaget opphever Postens monopol og innfører
en lett tilgangsregulering for å legge til rette for konkurranse.
Det foreslås i lovforslaget at leveringspliktige tilbydere
kan få rett til tilgang til avlåste utleveringspostkasser når avtale
med postkasseeier ikke kommer i stand, og at andre tilbydere på
visse vilkår kan få slik rett. Forslaget til bestemmelse tar sikte
på å balansere privat eiendomsrett opp mot hensynet til konkurranse
i postsektoren.
Videre foreslås at leveringspliktig tilbyder
skal imøtekomme rimelige anmodninger om å videreformidle postsendinger,
dvs. formidle postsendinger til adressat på vegne av annen tilbyder, på
ikke-diskriminerende vilkår.
Det er ingen regulering av postnummersystemet i
gjeldende rett. Det offentlige postnummersystemet ble etablert av
det statlige Postverket og forvaltes i dag av Posten. Lovforslaget
legger opp til en offentlig forvaltning av postnummersystemet.
Lovforslaget inneholder en plikt for leveringspliktig
tilbyder til å tilby tilgang til adresseendringer for andre registrerte
tilbydere på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorientert
pris.
Lovforslaget omfatter ikke bestemmelser om tilgang
til leveringspliktig tilbyders innsamlings- og distribusjonsnett.
Det er ingen regulering av tilgang til adresseregister
i gjeldende rett. Posten har i dag et register som de oppdaterer
løpende med adresseendringer og omadresseringer.
I postloven 29. november 1996 nr. 73 ble det
innført en konsesjonsordning. Nærmere vilkår for postlevering ble
fastsatt av myndighetene gjennom konsesjonsvilkår.
Hovedregelen for plassering av utleveringspostkasser
følger av Postens konsesjon vedlegg 1, og fastsetter at utleveringspostkassen
skal plasseres på eller «i nærheten av» næringseiendom eller fast
helårlig bolig.
I tillegg til reglene om postkasseplassering
i vedlegg 1, er det med grunnlag i sosiale og individuelle hensyn
fastsatt i Postens konsesjon at bevegelseshemmede skal få utlevert
postsendinger nærmere enn normal plassering for utleveringspostkasser.
Lovforslaget gjeninnfører en plikt for postmottakere
til å ha en postkasse. Denne plikten ble opphevet da gjeldende postlov
trådte i kraft. Det har i praksis vist seg at det er behov for en
slik plikt. Reguleringen av utleveringspostkasse foreslås flyttet
fra konsesjon til lov- og forskriftsnivå. Det foreslås å videreføre
regler om at leveringspliktig tilbyder kan anmode eier av postkasse
om å flytte denne til et sted som er egnet for utlevering av post.
Videre foreslås det gitt hjemmel til å gi regler om plassering av
utleveringspostkasse i forskrift. Det foreslås også regler om avstandskrav
for plassering av postkasse, ulike avstandskrav for tettbygd og
spredtbygd strøk, og unntak fra avstandskravene. Departementet tar
sikte på å fastsette et tak på hvor mange faste helårlige boliger
eller næringseiendommer som kan falle inn under unntaksreglene for
å hindre at det oppstår usikkerhet om anvendelsen av unntaksbestemmelsene.
Taket vil bli fastsatt til 3 500, dvs. 0,15 prosent av det totale antall
husholdninger i Norge.
Videre foreslås av hensyn til sosiale og individuelle
forhold adgang til å forskriftsfeste gjeldende krav til særlige
regler for plassering av utleveringspostkasser for bevegelseshemmede.
Lovforslagets kapittel 3 inneholder generelle bestemmelser
som gjelder for alle tilbydere som omfattes av lovens virkeområde.
Det stilles blant annet krav til registrering av tilbydere i postmarkedet
og hvordan postsendinger skal behandles og sikkerheten i postnettet
ivaretas.
Alle tilbydere skal utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår.
Når det gjelder håndtering av postsendinger, skal dette skje på
en forsvarlig måte for å unngå tap og skade.
Etter gjeldende rett er Posten gjennom konsesjon pålagt
å tilby retur av postsendinger til avsender ved ukjent adresse eller
dersom adressat ikke ønsker å motta sendinger. Plikten er begrenset
til leveringspliktige postsendinger.
Det foreslås en ny bestemmelse i § 26 som pålegger
alle tilbydere å forsøke å utlevere feiladressert post til riktig
adressat. Dersom dette ikke er mulig, skal postsendingen returneres
til avsender. Tilbyders aktivitetsplikt begrenser seg til å forsøke
å finne rett adresse uten innsats som er svært ressurskrevende.
Ubesørgelig postsending reguleres i gjeldende postlov
§ 11 og i postforskriften § 11. Bestemmelsene pålegges enhver posttilbyder
å kunne håndtere ubesørgelig post.
Forslaget til bestemmelse i § 27 viderefører
til en viss grad gjeldende rett, men departementet foreslår at begrepet
«ubesørgelig postsending» erstattes av det mer tidsmessige og selvforklarende
begrepet «ikke-leverbar postsending».
Det stilles særlige krav til håndtering av ikke-leverbare
postsendinger, det vil si postsendinger som ikke kan utleveres til
rett adressat eller returneres til avsender. Alle tilbydere plikter
å ha et system som behandler disse postsendingene på en forsvarlig
måte, eller de at de overlater behandlingen til en tilbyder som
har godkjent system.
Etter gjeldende postlov § 22 skal alle tilbydere av
posttjenester betale erstatning for tap, skade og forsinkelse for
registrerte postsendinger.
Det er foreslått regler om erstatning og ansvarsbegrensning,
for å sikre at alle tilbydere som faller inn under loven, stilles
overfor de samme minstekrav til erstatningsordninger. Forslaget
er en videreføring av gjeldende rett om at alle tilbydere av posttjenester
skal betale erstatning for tap, skade og forsinkelse for registrerte
postsendinger. Det foreslås ikke å videreføre plikten i gjeldende
rett til å betale erstatning for uregistrert postsending.
Gjeldende postlov av 1996 regulerer taushetsplikten
i § 13, som i hovedsak videreførte § 8 i postloven fra 1928. Historisk
sett har taushetsplikten i postloven hovedsakelig knyttet seg til postsendingens
innhold, i tillegg til en grunnleggende plikt for tilbyder til å
beskytte informasjon om brukerne av posttjenesten.
Departementet anser det som viktig å videreføre visse
grunnleggende krav til taushetsplikt for tilbydere av posttjenester.
Krav til taushetsplikt foreslås tatt inn i § 30.
Det foreslås en videreføring og presisering
av taushetspliktbestemmelsen i gjeldende lov. Hensynet bak bestemmelsen
er å sikre at informasjon som tilbyder får kjennskap til gjennom
virksomheten, og som omfattes av taushetsplikten, ikke tilflyter
uvedkommende. Bestemmelsen klargjør når offentlig myndighet kan
få tilgang til opplysninger i medhold av lov, og når det eventuelt
må foreligge avgjørelse fra domstol. I lovforslaget presiseres at
graderte adresseopplysninger omfattes av taushetsplikten.
Bestemmelsen er ny. Postloven gir i dag ikke hjemmel
for utstedelse av politiattest til bruk for vandelskontroll og vurdering
av egnethet i forbindelse med ansettelser hos posttilbyder.
Forslaget om politiattest er forankret i lov 28. juni
2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politi og påtalemyndigheten
(politiregisterloven) og forskrift 20. september 2013 nr. 1097 om
behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterforskriften).
Det foreslås å innføre krav til utstedelse av
ordinær politiattest til bruk for vandelskontroll og vurdering av
egnethet i forbindelse med ansettelser hos posttilbyder i stillinger
som medfører behandling av postsendinger. For ansettelse i sikkerhetsrelaterte
stillinger og enkelte lederstillinger foreslås det at det kan kreves
uttømmende og utvidet politiattest.
Bestemmelsen om overtredelsesgebyr er ny i postlovsammenheng.
Det foreslås innført en hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr
for brudd på utvalgte bestemmelser.
Gjeldende postlov fastsetter at departementet kan
treffe vedtak om en daglig løpende tvangsmulkt for å sikre at «regler
med hjemmel i loven» overholdes. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
har fått delegert myndighet til å treffe vedtak om tvangsmulkt.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende bestemmelse
om tvangsmulkt. Muligheten til å ilegge tvangsmulkt er erfaringsmessig
et effektivt virkemiddel for å sikre at plikter fastsatt i lov,
forskrift eller enkeltvedtak etterleves.
Gjeldende postlov fastsetter i § 24 at uaktsomme og
forsettelige overtredelser av §§ 4 (konsesjonspliktig postformidling),
6 (enerett) og 7 (frimerker og andre frankeringsmidler) eller forskrifter
gitt med hjemmel i disse kan straffes med bøter eller fengsel i
inntil tre måneder. Videre kan uaktsomme og forsettelige overtredelser
av § 13 (taushetsplikt) straffes på samme måte.
Det foreslås å videreføre en bestemmelse som gjør
det mulig å straffe overtredelse av enkelte bestemmelser i den nye
postloven. Straffebestemmelsen i gjeldende postlov blir i hovedsak
foreslått videreført. Strafferammen foreslås økt fra bøter eller
fengsel i inntil tre måneder til bøter eller fengsel i inntil seks
måneder.
Etter gjeldende rett er det stilt krav i Postens konsesjon
om at selskapet skal ha en klageordning som gjør det mulig for brukerne
å få behandlet ethvert spørsmål om de leveringspliktige tjenestene.
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører i dag et overordnet tilsyn
med at Posten opptrer i samsvar med postregelverket, herunder konsesjonen.
Det foreslås i lovutkastet § 39 om tilbyders
klageordning at alle tilbydere skal ha en klageordning for egne
brukere som behandler klager fra brukerne i første instans. Det
foreslås også å sette enkle krav til tilbyders klageordning.
Det foreslås å opprette en brukerklagenemnd
i § 40. Brukerklagenemnda skal behandle klager på tilbyder fra forbrukere
og små bedrifter i saker som gjelder forbrukerforhold, jf. § 40. Klagene
som bringes inn for Brukerklagenemnda skal som hovedregel allerede
ha vært behandlet av tilbyders egen klageordning. Det legges opp
til at Brukerklagenemnda skal ha en forenklet saksbehandling og
gi rådgivende uttalelser. Nemnda skal finansieres av tilbyderne.
Videre foreslås det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
skal behandle klager fra brukerne som ikke gjelder forbrukerforhold,
klager i tvister mellom tilbyderne og klager i tvister mellom eier
av utleveringspostkasser eller postboksanlegg og tilbyder av posttjeneste,
jf. § 41. Klager fra brukerne omfatter for eksempel klager som gjelder
brudd på taushetsplikt med videre.
Formidling av forhåndsstemmer er ikke regulert i
gjeldende rett.
Bortfall av lørdag som ordinær distribusjonsdag siste
helgen før valg vil kunne medføre økte utfordringer med å få frem
forhåndsstemmer tidsnok, og departementet foreslår derfor en hjemmel
til å pålegge eller inngå avtale om formidling av forhåndsstemmer
siste helg før lokal- og stortingsvalg.
Departementet viser til at den foreslåtte bestemmelsen
i § 12 åpner for at tjenester kan kjøpes fra allerede eksisterende
tjenestetilbydere.
Det er videre viktig å merke seg at et slikt
kjøp dekkes utenom den vanlige ordningen med finansiering eller
kjøp av leveringspliktige tjenester.
Opphevingen av Postens enerett er beregnet til
å gi en samfunnsøkonomisk gevinst gjennom at økt konkurranse fører
til effektiv ressursbruk, kostnadsreduksjon og innovasjon. Økt konkurranse
kan også øke behovet for statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester
fordi marginene i lønnsomme deler av leveringsplikten blir mindre.
De siste årene har bevilgningene til statlig kjøp økt, som følge
av fall i brevmengden på grunn av e-substitusjon. I statsbudsjettet
for 2015 er det budsjettert med 418 mill. kroner til statlig kjøp
av ulønnsomme posttjenester.
Økningen i statlig kjøp i årene fremover vil
først og fremst avhenge av hvor raskt brevmengden fortsetter å falle.
Forslaget om å redusere antall omdelingsdager fra
seks til fem dager i uken, ventes å redusere behovet for statlig
kjøp av ulønnsomme posttjenester med 400 mill. kroner per år.
Det er foreslått en forskriftshjemmel som gir myndigheten
adgang til å fastsette krav til lørdagsomdeling av aviser til abonnenter
i områder der det ikke eksisterer et alternativt avisbudnett. En
slik ordning er kostnadsberegnet til mellom 50 og 120 mill. kroner
per år.
Lovforslaget legger opp til at myndigheten kan inngå
avtale med eller pålegge leveringspliktig tilbyder å sikre innsamling
og utlevering av forhåndsstemmer innenriks siste helg før valgdag
ved stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg. En slik ordning
vil medføre merkostnader på mellom 2 og 5 mill. kroner hvert valgår.
Det er myndigheten som har ansvar for valg i Norge som vil være
ansvarlig for å dekke eventuelle merkostnader.
Lovforslaget legger opp til at det innføres
en brukerklagenemnd. Kostnaden for etablering og drift av en slik
nemnd er foreslått dekket av tilbyderne i markedet.
Lovforslaget gir hjemmel for tilbyderne til
å kreve politiattest ved nyansettelser. Det er vanskelig å anslå
nøyaktig hvor mange politiattester det kan dreie seg om, men departementet
antar at det kan dreie seg om mellom 600 og 700 politiattester per
år.
Departementet legger til grunn at kostnadene ved
politiattest etter forslaget ikke vil overstige 200 000 kroner i
året for det offentlige.
Lovforslaget legger opp til at det skal være
portofrihet for visse typer postsendinger til og fra blinde og svaksynte.
Posten, Blindeforbundet og Adaptor har anslått at forslaget vil
kunne innebære en økning i kostnadene knyttet til statlig kjøp av
ulønnsomme posttjenester i størrelsesorden 1,5 til 2 mill. kroner
per år.
Endringene i reguleringen medfører også endringer
i arbeid og ansvar for postmyndigheten. Det anslås at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
vil måtte øke ressursbruken til å følge opp postmarkedet med mellom
to og tre årsverk.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kjell-Idar Juvik, Ingvild Kjerkol, Sverre Myrli, Magne Rommetveit og
fung. leder Eirin Sund, fra Høyre, Torill Eidsheim, Nils Aage Jegstad, Helge
Orten og Marvin Wiseth, fra Fremskrittspartiet, Ingebjørg Amanda Godskesen,
Åse Michaelsen og Roy Steffensen, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Janne Sjelmo Nordås, og fra Venstre,
Abid Q. Raja, ser behovet for å oppdatere og modernisere
postloven fra 1996 til dagens situasjon, og harmonisere den med
lovverk i andre land. Komiteen har registrert en utvikling
i retning av stadig større grad av digitalisering i samfunnet, der
e-post og andre digitale løsninger har blitt en stor konkurrent
til tradisjonell brevpost. Samtidig er det en utvikling i retning
av at kommunikasjon, nyhetsformidling og underholdning i stadig
større grad skjer på digitale flater. Dette er en ønsket utvikling
som gir innbyggerne stadig nye muligheter og tilbud, og komiteen er
opptatt av å legge best mulig til rette for at flest mulig skal kunne
ta del i denne utviklingen.
Komiteen har registrert at digitaliseringen
av samfunnet har ført til at volumet av adressert brevpost ved utgangen
av 2015 vil ha blitt redusert med 50 pst. siden år 2000. Det er
forventet at denne utviklingen vil fortsette, og at tilsvarende
tall er 70 pst. i år 2022.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har videre registrert at volumet på lørdag er ca. ¼ av volumet på
en vanlig virkedag, og at behovet for å levere post på lørdager
er kraftig redusert, og at dette utløser et behov for å vurdere
omfanget av leveringsplikten.
Flertallet har merket seg at
lovforslaget implementerer EUs tredje postdirektiv, noe som medfører
full liberalisering av postmarkedet. Tidligere har EUs første og
andre postdirektiv blitt implementert, slik at det kun er markedet
for brev under 50 gram som i dag ikke er åpnet for konkurranse.
Det betyr at alle aktørene med en ny postlov kan tilby sine produkter
i hele markedet. Flertallet er samtidig fornøyd med
at prinsippet om leveringsplikt og enhetsporto for enkeltsendinger
opprettholdes for å sikre et likeverdig posttilbud for folk flest
i hele landet.
Flertallet er opptatt av å tilpasse
postloven, og regler og forskrifter i tilknytning til den, til dagens
virkelighet. Digitaliseringen av samfunnet setter helt nye krav,
og lovgivingen må tilpasses deretter. En moderne postlov vil gjøre
det mulig for aktørene i dette markedet å tilby sine tjenester i
hele markedet og bidra til en utvikling av produkter og tjenester
til innbyggere og bedrifter som er i tråd med dagens forventninger.
Digitaliseringen av samfunnet må ses som en mulighet og ikke som
en trussel. Når stadig flere bruker e-post, digital postkasse eller
andre elektroniske kommunikasjonsmidler, er det fordi det er en
ønsket produktutvikling og gir et bedre tilbud til brukerne. Det
er altså ikke et problem, men krever at man gjør tilpasninger i
de tradisjonelle posttjenestene.
Flertallet har merket seg at
opposisjonen ser konkurranse som et problem. Det er i den sammenheng
verdt å merke seg at store deler av postmarkedet allerede i dag
er åpnet for konkurranse, og at det har skjedd på en positiv måte.
Når også markedet for sendinger under 50 gram åpnes for konkurranse,
vil bedriftene ha flere tilbydere å forholde seg til og det er rimelig å
tro at det over tid vil gi lavere priser for næringslivet og et
bedre tilbud.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil vise til at årsaken til at volumene
er lave på lørdager, er at det allerede er gjennomført servicereduksjoner denne
dagen, slik at det bare er prioritert post som nå omdeles.
Disse medlemmer vil videre vise
til at det er kun de stedene det blir reell konkurranse om post at
næringslivet vil kunne nyte godt av billigere posttjenester, noe
som vil føre til en konkurransevridning til fordel for næringslivet
i Oslo-området og som en ulempe for næringsliv utenfor Oslo-området.
Disse medlemmer vil peke på at
alle aktørene kan tilby i hele markedet, men de vil velge de tjenestene,
de kundene og de geografiske områdene der det er mulig å skape profitt.
Dermed overlates det til leveringspliktig tilbyder, statseide Posten,
det vil si til fellesskapet, å håndtere den ulønnsomme delen av
markedet. Disse medlemmer mener derfor at det legges
til rette for at private aktører kan skumme fløten og la fellesskapet
sitte igjen med regningen.
Disse medlemmer vil peke på at
dersom man beholder enhetsporto for enkeltsendinger, betyr det i
realiteten at det også blir en makspris for massesendinger og at
konsekvensen er at de som ikke nyter godt av konkurransen, enten
ved å være geografisk utenfor det området som får konkurranse eller
ved at man er for liten til å være interessant, vil måtte betale
makspris. De som derimot er storkunder og i tillegg innenfor den
geografiske delen av markedet det blir konkurranse i, vil få lavere
priser. Det vil føre til at kostnadsnivået blir ulikt for de bedriftene
som nyter godt av konkurransen og de som ikke gjør det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har merket seg at markedsutviklingen og endringer i postsektoren siden
forrige revisjon av postregelverket har medført et behov for å oppdatere
gjeldende postregelverk. Gjeldende postlov gjenspeiler et marked
som i stor grad var preget av monopol, mens dagens situasjon er
et postmarked med flere tilbydere og sterk konkurranse fra digitale kommunikasjonsløsninger. Flertallet ser
et behov for å tilpasse den nasjonale lovgivningen til disse endringene
og til kravene som følger av implementeringen av EUs tredje postdirektiv. Postloven
legger til rette for konkurranse i hele postmarkedet.
Flertallet har videre merket
seg at det er behov for å styrke forbrukerinteressene gjennom en uavhengig
brukerklagenemnd for posttjenester.
Flertallet har registrert at
Posten Norges konsesjon opphører med ny postlov, men at kravet til leveringsplikt
i stor grad videreføres. Prinsippet om at leveringspliktig tilbyder
skal kunne kompenseres for ulønnsomme posttjenester, videreføres,
men behovet for støttekjøp reduseres betydelig ved at det ikke settes
krav til postombringing på lørdager. Flertallet er
fornøyd med at det viktige samfunnsansvaret som følger av dagens
konsesjon, blir videreført gjennom lov, forskrift eller i avtale
med leveringspliktig tilbyder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringens forslag er basert
på gamle utredninger og har overhodet ikke tatt hensyn til utviklingen
i Norge eller EU de siste årene. Rapportene og utredningene som
regjeringen bygger sin beslutning på, er foretatt i tidsrommet 2009–2010,
og baserer seg på tallmateriale før dette. Regjeringen har ikke
innhentet erfaringer fra de landene som har liberalisert etter at
EUs tredje postdirektiv ble innført. Det er heller ikke gjennomført
beregninger over hva dette vil komme til å koste for kundene, heller
ikke for staten.
Komiteen har merket
seg at første og andre postdirektiv allerede er innført i Norge.
Det betyr at det kun er brev under 50 gram som ikke er åpnet for
konkurranse. Med innføringen av det tredje postdirektiv blir hele
postmarkedet åpnet for konkurranse.
Komiteen viser til at konkurranse
i markedet over 50 gram har ført til at det er flere selskaper som
tilbyr distribusjon av brev og pakker. Ved å åpne hele markedet
for konkurranse opphører Posten Norges monopol på brev under 50
gram, og flere aktører kan tilby sine tjenester i hele markedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har forventninger til at konkurranse i hele markedet vil gi lavere
kostnader for bedrifter med behov for masseutsendelser.
Flertallet har registrert aktørenes
tilbakemelding om at dette vil føre til en mer differensiert prising
av masseutsendelser som i større grad reflekterer kostnadene ved
forsendelsen. Flertallet har videre registrert at
en begrenset grad av prisdifferensiering eksisterer allerede i dag
i markedet over 50 gram, og at dette synes å være akseptert.
Flertallet er likevel opptatt
av at prisdifferensieringen for post under 50 gram ikke gir et vesentlig
annet prisbilde enn det man har sett i postmarkedet for øvrig, og
vil be departementet følge utviklingen nøye.
Flertallet er fornøyd med at
enhetsportoen for enkeltsendinger opprettholdes slik at folk flest vil
ha et likeverdig tilbud uavhengig av hvor de bor.
Flertallet er positiv til at
hele markedet for posttjenester åpnes for konkurranse. At flere
aktører kan tilby sine produkter i hele markedet vil etter all sannsynlighet
bety lavere kostnader for næringslivet. Særlig gjelder dette masseutsendelser.
Konkurranse har også den funksjonen at det utfordrer aktørene og
bidrar til økt innovasjon og produktutvikling.
Flertallet viser til de analysene
som er gjort av å innføre EUs tredje postdirektiv. Det er konkludert
med at konkurranse i hele postmarkedet vil gi en positiv samfunnsøkonomisk
gevinst i form av lavere priser og økt innovasjon. Flertallet har
også merket seg at det ikke blir vurdert å være en risiko for sosial
dumping ved å innføre det tredje postdirektiv i Norge, fordi lønnsnivået
i dette markedet i dag er i tråd med lønnsnivået for tilsvarende
arbeidskraft ellers i privat sektor. Flertallet viser
også til at Norge har et godt organisert arbeidsmarked.
Flertallet viser til at det i
mange sammenhenger blir vist til utviklingen i EU. Som redegjort
for i Prop. 109 L (2014–2015) er det valgt forskjellige løsninger
i EU-landene, og det kan derfor være vanskelig å sammenligne med
EU som helhet, eller EU-land som har valgt andre løsninger ved implementeringen
av EUs tredje postdirektiv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil vise til at i 2011, da den rød-grønne
regjeringen meldte at Norge ville benytte reservasjonsrettet i EØS-avtalen
for aller første gang, hevdet Høyres og Fremskrittspartiets representanter
at dette var uansvarlig politikk og at det ville medføre økonomiske
katastrofer gjennom sanksjoner fra EU og at regjeringspartiene satte
hele EØS-avtalen i fare. Disse medlemmer vil peke
på at det ble ikke slik, og nå – fire år etter implementering i
de fleste medlemslandenes postlover – erkjenner EU selv at direktivet
ikke leverer som lovet.
Disse medlemmer viser til at
etter at arbeidet med å liberalisere de nasjonale postmarkedene
i Europa ble igangsatt, fikk analysebyrået Wik-Consult i oppdrag
av EU-kommisjonen å evaluere effekten av det tredje postdirektivet. Disse medlemmer vil
peke på at høsten 2013 leverte Wik en svært omfattende dokumentasjon
som konkluderer med at postdirektivet ikke leverer som lovet, og
at med unntak av de største kundene har Europas innbyggere og næringsdrivende
ikke fått billigere og bedre posttjenester – de har i stor grad
fått det motsatte.
Disse medlemmer vil også trekke
fram at østerrikske FORBA omtrent samtidig leverte en rapport om
den nye postpolitikkens virkning på postarbeidernes vilkår og rettigheter.
Konklusjonen er nedslående: I mange av de landene som liberalisert
postmarkedet i 2011 har arbeidstakernes lønns- og arbeidsbetingelser
blitt satt under kraftig press, og i flere land har sosial dumping
blitt en alvorlig trussel.
Disse medlemmer mener derfor
at i dette perspektivet blir det merkverdig at man innfører en politikk
som ikke virker etter hensikten i EU, og det i et Norge som har
helt spesielle geografiske utfordringer.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprettholde den norske
reservasjonen mot at EUs tredje postdirektiv inntas i EØS-avtalen.
Stortinget går imot implementering av EUs tredje postdirektiv i
norsk rett.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at det er viktig
med et likeverdig posttilbud over hele landet også når det gjelder masseutsendelser. Disse
medlemmer mener det vil være viktig for både offentlig og
privat virksomhet at det ikke er ulik pris på masseutsendelser forskjellige
steder i landet. En prisdifferanse for masseutsendelser vil etter disse
medlemmers syn være konkurransevridende til fordel for byer
og sentrale strøk, der det vil være størst marked for konkurranse. Disse
medlemmer er opptatt av å sikre at næringsaktører i distriktskommuner,
og andre som har behov for masseutsendelser til og fra distriktskommuner,
kommer like godt ut som resten av landet. Disse medlemmer ber
regjeringen vurdere tiltak som kan iverksettes dersom det oppstår
prismessige geografiske forskjeller som må utjevnes. Disse
medlemmer vil peke på at en tilskuddsordning kan være et
egnet virkemiddel for å sikre et likeverdig tilbud over hele landet
også for masseutsendelser.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
er glad for at flertallet i komiteen ber departementet følge utviklingen
nøye på dette området.
Komiteen har registrert
at prinsippet om leveringsplikt blir videreført i den nye postloven. Komiteen er
enig med departementet i at det er fornuftig å lovfeste leveringsplikten
slik at det ikke hefter noen tvil om hva den inneholder, og at eventuelle
endringer i leveringsplikten må forankres i Stortinget.
Komiteen er opptatt av å sikre
lørdagsombæring av aviser. Selv om mange aviser kan distribueres
digitalt, er lørdagsavisen fremdeles viktig særlig for de mange
lokalavisene.
Komiteen er fornøyd med at det
legges opp til en hjemmel i loven for å forskriftsregulere krav til
leveringsplikt på lørdager i områder der det ikke eksisterer noe
alternativt avisdistribusjonsnett. Komiteen vil be
departementet følge opp intensjonen i loven og sørge for at det
kommer på plass en god løsning som sikrer tilgang til papiraviser
på lørdag i hele landet.
Komiteen har merket seg at det
i lovforslaget ikke foreslås bestemmelser om distribusjon på lørdager
verken av medisiner, biologiske preparater eller av forhåndsstemmer
ved stortings- og lokalvalg. Komiteen forutsetter
at disse hensyn blir ivaretatt i avtalen mellom staten og leveringspliktig
tilbyder, dersom behovet tilsier det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil peke på at med et stadig fallende postvolum er det nødvendig
å tilpasse antall ombæringsdager til behovet. Postvolumet på lørdager
utgjør ca. ¼ av volumet på en vanlig virkedag. Flertallet slutter
seg derfor til regjeringens forslag om å redusere antall ombæringsdager
fra seks til fem ved å avvikle lørdagsombæringen av post.
Flertallet viser til at en stor
del av avisvolumet allerede i dag blir distribuert av andre enn
Posten Norge, både nasjonalt og lokalt. Flertallet er opptatt
av at alle skal få aviser på lørdag, og at departementet gjør de
nødvendige avtaler for at det skal skje også i de områdene der Posten Norge
er eneste distributør. Flertallet er av den oppfatning
at departementet gjennom forskrift og avtaler må søke å finne løsninger
som er egnet for bransjen og som kan gjennomføres på en kostnadseffektiv
måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det i regjeringens forslag
foreslås at lørdagsdistribusjon av aviser skal sikres gjennom forskrift,
men at det ikke er klarlagt hvordan dette skal løses og hva kostnaden
vil bli. Disse medlemmer vil understreke at en ordning
hvor ikke det sørges for at staten også sikrer fremsending helt
fra trykkeri til abonnent, vil være en kraftig forringelse av dagens
praksis, og at det i så fall vil bety at lokalaviser som har abonnenter
utenfor eget distrikt, må sørge for at et nødvendig antall aviser
kommer frem til et titalls lokale distribusjonsenheter i hele landet
uten Postens hjelp.
Disse medlemmer mener det er
sterkt uheldig at Stortinget ikke skal få ta del i beslutningen
om hvordan distribusjonen av lørdagsaviser skal sikres. Dersom Stortinget
mener at Posten skal ha et ansvar for distribusjon fra trykkeri
til abonnement, og prisen på denne tjenesten blir høyere enn antatt,
burde jo Stortinget få ta stilling til dette.
Disse medlemmer vil vise til
at Posten Norge allerede har varslet at ytterligere reduksjon i
omdelingsdager og/eller lengre framsendingstid er aktuelt for å
møte nedgangen i postvolumene, og volumene vil falle raskere med
konkurranse enn uten konkurranse. Ved at det ikke stilles noen krav
til konkurrentene som kommer inn på markedet, vil presset på leveringspliktig
tilbyder om kutt i antall dager eller framsendingstid øke.
Disse medlemmer peker på at i
forslaget til lov er det kun antallet distribusjonsdager Stortinget
skal ta stilling til, mens framsendingstid skal ligge i forskrift
og/eller konsesjon.
Komiteen har merket
seg at postloven legger opp til en lett tilgangsregulering for å
legge til rette for reell konkurranse. Dette gir leveringspliktige
tilbydere rettigheter og plikter som balanserer privat eiendomsrett
opp mot hensynet til konkurranse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil vise til at konkurransevridningen selvfølgelig
kan dempes ved å holde maksprisen nede, men da vil man sannsynligvis
få et press på service og kvalitet og/eller at staten må bruke stadig
mer penger på statlige kjøp av posttjenester for å kompensere.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på at om det skulle bli bortfall av ordinær postomdeling på lørdager,
er det viktig å ivareta statens verdier i Posten Norge AS og legge
til rette for gode omstillingsprosesser for dem som må miste jobbene
sine. Iverksettelsen av dette bør derfor først skje 1. juli 2016.
Videre må man få implementert omleggingen av lørdagen før man åpner
for full liberalisering av postmarkedet, som derfor ikke bør skje
før 1. januar 2017. Dette medlem vil understreke
at å åpne hele postmarkedet for konkurranse før denne omstillingen
er på plass er å gi Posten Norge en kraftig ulempe i et konkurranseutsatt
marked.
Komiteen har merket
seg at den nye postloven gjeninnfører en plikt for postmottakere
til å ha en postkasse, og at regulering av utleveringspostkasse
flyttes fra konsesjon til lov- og forskriftsnivå. Det gis hjemmel
til å gi regler om plassering av utleveringspostkasse i forskrift. Komiteen har
videre merket seg at leveringspliktig tilbyder kan anmode eier av
postkasse om å flytte denne til et sted som er egnet for utlevering
av post.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise
til at det i proposisjonen blir foreslått å sette et tak på 3 500
unntak fra leveringsplikten ut fra de generelle avstandskravene
til postkasseplassering som er fastslått inntil 100 meter og 250 meter
fra bosted/næringseiendom i henholdsvis tettbygde og spredtbygde
strøk. Dette medlem vil understreke betydningen av
at posten skal komme nært fram til alle i hele Norge, og at antall
unntak fra leveringsplikten bør begrenses mest mulig. Dette
medlem mener at de nærmere kriterier for unntak må behandles
politisk av Stortinget, og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med dette i egnet form.
Komiteen er fornøyd
med at det stilles krav til registrering av tilbydere i postmarkedet,
og hvordan postsendinger skal behandles og sikkerheten i postnettet
ivaretas. Det stilles krav til åpenhet om leveringsvilkårene. Komiteen har også
merket seg at loven inneholder en ny bestemmelse om utstedelse av
politiattest til bruk for vandelskontroll og vurdering av egnethet
i forbindelse med ansettelse hos posttilbyder.
Komiteen har merket
seg at det foreslås innført en ny hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr for
brudd på utvalgte bestemmelser. For øvrig videreføres bestemmelser
om tvangsmulkt og øvrige straffebestemmelser.
Komiteen er fornøyd
med at det blir opprettet en brukerklagenemnd. Nemnda skal behandle klager
på tilbyder fra forbrukere og små bedrifter i saker som gjelder
forbrukerforhold. Klager som ikke gjelder forbrukerforhold behandles
av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.
Komiteen har merket
seg at et fallende postvolum vil øke behovet for kjøp av ulønnsomme posttjenester.
En reduksjon av antall ombæringsdager fra seks til fem forventes
å redusere behovet for kjøp av ulønnsomme posttjenester med 400
mill. kroner per år. Komiteen slutter seg til endringen
som betyr at det blir frigjort betydelige ressurser til andre viktige
samfunnsformål.
Komiteen er opptatt av å videreføre
lørdagsombæring av aviser der det ikke eksisterer et alternativt
avisbudnett, og forventer at det blir etablert en løsning som sikrer
papiraviser på lørdager i hele landet. Komiteen har
merket seg at en slik løsning er kostnadsregnet til mellom 50 og
120 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har registrert at det foreligger flere rapporter som beskriver effekten av
å åpne hele postmarkedet for konkurranse. Flertallet er
av den oppfatning at den mest sannsynlige utviklingen i det norske
markedet er at eksisterende aktører vil tilby sine produkter i hele
markedet med de fordeler det vil ha for næringslivet og kundene,
og at det er lite sannsynlig at nye aktører vil etablere seg. Det
er også erfaringene fra våre naboland. Flertallet vurderer
det slik at nytten for samfunnet som helhet av å åpne for konkurranse
i hele postmarkedet og fjerne lørdagsombæringen av post er positiv,
og vil redusere statens utgifter samlet sett.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil vise til at i den ene utredningen som
er gjort på postområdet i Norge det siste året, konkluderer Oslo
Economics med at prisforskjellene vil øke ved en liberalisering
av postmarkedet.
Disse medlemmer peker på at de
konkluderer videre med at behovet for statlig kjøp av posttjenester
vil øke mer med konkurranse enn dersom eneretten opprettholdes,
og at Oslo Economics har beregnet at behovet for statlig kjøp kan
bli opptil 1 mrd. kroner per år allerede i 2020, kun som følge av
liberaliseringen, og at kostnaden totalt sett vil være cirka 3 mrd.
kroner årlig.
Disse medlemmer tror neppe det
er politisk vilje hos dagens regjering til statlig kjøp av ulønnsomme
posttjenester på opptil 3 mrd. norske kroner i året, og at dermed
er sjansene store for at man finansierer dette ved å heve enhetsportoen
utover prisstigning og/eller reduserer tjenestetilbudet ytterligere.
Disse medlemmer vil derfor understreke
at dersom kundene skal betale, må maksimumsprisen økes dramatisk. Disse
medlemmer kan vise til at i Danmark økte portoen for A-post med
40 pst. over natten da markedet ble liberalisert i 2011. I Storbritannia
økte portoen for first class og second class letters mellom 20 og
40 pst. fra 2011 til 2012.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen opprettholde den
norske reservasjonen mot at EUs tredje postdirektiv inntas i EØS-avtalen.
Stortinget går imot implementering av EUs tredje postdirektiv i
norsk rett.
Komiteen viser til
proposisjonen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om posttjenester (postloven)
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1 Formål
Lovens formål er å legge til rette for at brukere over
hele landet skal få tilgang til gode og fremtidsrettede posttjenester,
og et likeverdig tilbud av leveringspliktige tjenester til overkommelig
pris, gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser.
§ 2 Saklig virkeområde
Loven gjelder regelmessig formidling av registrerte og
uregistrerte postsendinger mot vederlag, herunder leveringspliktig
tjeneste. Virksomhet knyttet til slik formidling, herunder tilhørende
infrastruktur, tjenester og utstyr, omfattes. Loven gjelder også formidling
av postsendinger til og fra utlandet. Formidling av uadresserte
postsendinger og egne postsendinger omfattes ikke.
Kongen kan ved forskrift og enkeltvedtak i tvilstilfeller
avgjøre hva som faller inn under lovens virkeområde, og kan gjøre
unntak fra lovens saklige virkeområde.
§ 3 Geografisk virkeområde
Loven gjelder for norsk landterritorium, herunder Svalbard.
Loven gjelder ikke for Jan Mayen eller bilandene. Kongen kan fastsette
unntaks- og særregler som følger av internasjonale overenskomster Norge
har sluttet seg til, eller som er nødvendige på grunn av de stedlige
forhold.
§ 4 Definisjoner
I loven menes med:
1. posttjeneste: tilbud til allmennheten
om regelmessig innsamling, sortering, transport og utdeling av postsending
mot vederlag
2. postnett: den samlede organisasjon,
arbeidskraft, infrastruktur og produksjonsutstyr som er nødvendig
for å formidle postsending
3. postsending: brevpost inntil 2 kg,
aviser og blad i abonnement inntil 2 kg og lettgods inntil 20 kg som
er påført mottakerens navn og adresse eller annen entydig identifikasjon,
herunder som er adressert i henhold til liste
4. uregistrert postsending: postsending
som det ikke gis kvittering for ved inn- og utlevering
5. registrert postsending: postsending
som det gis kvittering for ved innlevering og som utleveres mot
kvittering
6. rekommandert postsending: postsending
som det gis kvittering for ved innlevering og som mottaker får utlevert
mot fremvisning av gyldig legitimasjon eller annen entydig identifikasjon
og signatur
7. tilbyder: enhver som tilbyr posttjeneste
8. bruker: fysisk eller juridisk person
som benytter posttjeneste, enten som avsender eller som mottaker.
§ 5 Myndighet etter loven
Myndighet etter loven er Kongen, departementet og Nasjonal
kommunikasjonsmyndighet. Kongen fastsetter funksjonsfordelingen
innen myndigheten, og kan bestemme at andre offentlige myndigheter
og private rettsubjekter skal ha myndighet på begrensede områder
etter loven.
Kapittel 2 Leveringsplikt
§ 6 Valg av leveringspliktig
tilbyder
Myndigheten kan inngå avtale med eller gjennom enkeltvedtak
utpeke en eller flere tilbydere med ansvar for å tilby leveringspliktige
posttjenester etter § 7. Avtalen skal være tidsbegrenset og kan
ikke overdras uten etter tillatelse fra myndigheten.
Valg av leveringspliktig tilbyder skal skje gjennom en
åpen, objektiv og ikke-diskriminerende prosess.
Avtalevilkår kan endres ensidig av myndigheten dersom viktige
samfunnsforhold eller Norges internasjonale forpliktelser tilsier
det, eller når det følger av avtalen.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om utvelgelse
av leveringspliktig tilbyder.
§ 7 Leveringspliktige posttjenester
Tilbyder med leveringsplikt skal sikre et landsdekkende
tilbud av følgende leveringspliktige posttjenester:
1. formidling av brevpost inntil 2 kg, aviser og
blad i abonnement inntil 2 kg og lettgods inntil 20 kg,
2. én innsamling av postsendinger minst fem dager i uken,
3. én utlevering av postsendinger minst fem dager i uken
til enhver juridisk eller fysisk persons forretningssted eller faste
helårlige bosted,
4. formidling av rekommandert postsending og verdipostsending,
begge inntil 2 kg,
5. innenlands formidling av postsendinger til og fra utlandet
og
6. vederlagsfri formidling av nærmere fastsatte posttjenester
til blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte.
Myndigheten kan gi forskrift om utlevering av aviser i
abonnement seks dager i uken til mottakere som ikke har annen avisdistribusjon.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om omfanget av og
krav til de leveringspliktige tjenestene. Myndigheten kan også gi
forskrift og fatte enkeltvedtak om geografisk dekningsområde, service
og kvalitet, innsamlingsordning og antall og plassering av ekspedisjonssteder.
§ 8 Unntak fra leveringsplikt
Leveringsplikten etter § 7 gjelder bare når mottakeren
har kjent adresse med tilstrekkelig merket utleveringspostkasse,
postboks eller annen avtalt ordning for mottak av postsendinger,
og postsendingen er korrekt adressert til mottakeren.
Leveringsplikten etter § 7 første ledd nr. 2 til 4 gjelder
ikke på høytids- og helligdager, og den opphører midlertidig ved
ekstraordinære omstendigheter som hindrer normal postgang eller
gjør den urimelig kostnadskrevende.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om unntak
fra leveringsplikt, herunder unntak for ekstraordinære omstendigheter
eller særlige geografiske forhold.
§ 9 Finansiering av leveringspliktig
tjeneste
Myndigheten skal etter anmodning fra en tilbyder som er
utpekt gjennom enkeltvedtak etter § 6, dekke nettokostnadene ved
offentlige midler dersom tilbyderen påføres en urimelig økonomisk
byrde ved å tilby leveringspliktig posttjeneste. Tilbyderen må sammen
med kravet om kostnadsdekning legge frem en beregning over nettokostnadene
for de leveringspliktige tjenestene.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om beregning
av kostnader ved å tilby leveringspliktig posttjeneste.
§ 10 Leveringsvilkår og kostnadsorientering
Tilbyder med leveringsplikt skal tilby leveringspliktig
posttjeneste til åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår
og til kostnadsorientert og overkommelig pris.
Myndigheten kan fatte enkeltvedtak om leveringspliktig
tilbyders plikt til å tilby leveringspliktig posttjeneste på åpne,
objektive og ikke-diskriminerende vilkår. Myndigheten kan gi forskrift
og fatte enkeltvedtak om valg av kostnadsorienteringsmetode for
utpekt leveringspliktig tilbyder etter § 6.
§ 11 Produktregnskap og regnskapsmessig
skille
Tilbyder med leveringsplikt skal føre et produktregnskap
for regulatoriske formål som viser resultat og balanse for hver
av de leveringspliktige tjenestene. Det skal være regnskapsmessig
skille mellom leveringspliktige tjenester og annen virksomhet.
Bekreftelse på at regnskapet er i samsvar med første ledd,
skal utarbeides av ekstern revisor og offentliggjøres årlig.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om produktregnskap
og regnskapsmessig skille, herunder krav til rapportering og offentliggjøring.
§ 12 Formidling av forhåndsstemmer
ved valg
Myndigheten kan inngå avtale med tilbyder eller pålegge
tilbyder med leveringsplikt å sikre innsamling og utlevering av
forhåndsstemmer innenriks siste helg før valgdag ved stortings-,
fylkestings- og kommunestyrevalg.
Merkostnader ved avtale eller pålegg etter første ledd
skal dekkes av myndigheten.
Myndigheten kan gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om
formidling av forhåndsstemmer ved valg etter første ledd.
§ 13 Enhetsporto
Tilbyder med leveringsplikt skal tilby geografisk enhetsporto
for enkeltsendinger av leveringspliktig brevpost inntil 50 gram.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om enhetsporto,
herunder fastsettelse av enhetsporto, når leveringspliktig tilbyder
er utpekt etter § 6.
§ 14 Verdenspostkonvensjonen
Myndigheten kan stille krav om at tilbyder med leveringsplikt
skal oppfylle de plikter som følger av Verdenspostkonvensjonen og
tilhørende regelverk. Verdenspostkonvensjonen er regelverket utformet
av FN-organisasjonen Verdenspostforeningen (UPU) og som regulerer
internasjonal postdistribusjon.
Myndigheten kan gi tillatelse til at andre enn tilbyder
med leveringsplikt skal kunne utveksle postsending over landegrenser
etter reglene i Verdenspostkonvensjonen.
Myndigheten skal notifisere Verdenspostforeningen om hvilke
tilbydere av posttjenester som ivaretar norske forpliktelser etter
Verdenspostkonvensjonen etter første ledd. Myndigheten skal også notifisere
tilbydere med tillatelse etter annet ledd til Verdenspostforeningen.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om internasjonale
forpliktelser vedtatt av Verdenspostforeningen. Myndigheten kan
gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tildeling og vilkår for tillatelse etter
annet ledd.
§ 15 Unntak fra formidlingsplikt
for postsending fra utlandet
Tilbyder med leveringsplikt har ikke plikt til å videreformidle
postsending fra utlandet i Norge når en avsender som er bosatt eller
hjemmehørende i Norge eller i et tredjeland, sender et så stort
antall postsendinger fra utlandet at det foreligger en klar økonomisk
gevinst.
Tilbyder med leveringsplikt som mottar postsending fra
utenlandsk tilbyder som er notifisert Verdenspostforeningen i henhold
til Verdenspostkonvensjonen artikkel 2, har rett til å få dekket
kostnader som er påløpt i forbindelse med mottak og videreformidling
av internasjonale postsendinger etter første ledd. Retten til kostnadsdekning
gjelder både for postsending formidlet fysisk til utlandet og for
postsending produsert i utlandet. Kravet rettes mot avsenderen eller,
dersom denne ikke betaler, mot tilbyder i utlandet.
Tilbyder med leveringsplikt skal informere myndigheten
om formidlingsnekt etter første ledd og krav om betaling etter annet
ledd så snart postsendingen er mottatt. Myndigheten kan innen tre
uker etter at informasjonen ble mottatt, pålegge leveringspliktig
tilbyder å formidle postsending uten betaling etter første ledd
når vilkårene etter første eller annet ledd ikke er oppfylt.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om formidlingspliktig
postsending fra utlandet når Verdenspostforeningens regelverk gir
grunnlag for det.
§ 16 Befordringsplikt
Myndigheten kan pålegge rutetransportselskap å ta med leveringspliktige
postsendinger mot vederlag for tilbyder med leveringsplikt.
Vederlaget skal være kostnadsorientert. Myndigheten kan
vedta at pålegget skal tre i kraft før endelig vederlag er fastsatt.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om rutetransportselskapenes
plikt til å befordre postsendinger. Myndigheten kan i tvilstilfeller
ved enkeltvedtak avgjøre hva som er å anse som et rutetransportselskap
etter første ledd. Myndigheten kan også gi forskrift og fatte enkeltvedtak
om kostnadsberegning etter annet ledd.
§ 17 Sikkerhet og beredskap
Tilbyder med leveringsplikt skal tilby posttjeneste med
forsvarlig sikkerhet for brukerne i fred, krise og krig. Tilbyderen
skal opprettholde nødvendig beredskap og viktige samfunnsaktører
skal prioriteres ved behov.
Myndigheten kan gi forskrift, fatte enkeltvedtak og inngå
avtale om sikkerhet og beredskap.
§ 18 Frimerker
Det kreves tillatelse fra myndigheten for å utgi frimerker
eller andre frankeringsmidler påført «Norge» eller «Noreg». Slik
tillatelse kan bare gis til leveringspliktig tilbyder.
Frimerker skal ikke utformes slik at de fremstår som støtende
for personer eller stater, eller være av politisk karakter. Det
kan utgis frimerker som markerer viktige politiske personer eller
organisasjoner.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om frimerker
og andre frankeringsmidler.
§ 19 Utleveringspostkasse
Eier eller bruksberettiget av fast, helårig bolig eller
næringseiendom skal oppstille utleveringspostkasse eller tilsvarende
for mottak av postsendinger til eiendommens postmottakere. Leveringspliktig
tilbyder kan anmode eier av utleveringspostkasse om å flytte utleveringspostkassen
til egnet sted.
Dersom det settes opp utleveringspostkasser for fritidseiendom
eller sesongbasert bosetting, skal disse plasseres ved nærmeste
ordinære stopp i postruten, når ikke annet er avtalt.
Myndigheten kan gi forskrift om plassering av utleveringspostkasse,
herunder om avstandskrav for plassering av utleveringspostkasse,
ulike avstandskrav for tettbygd og spredtbygd strøk og særlige regler
for levering til bevegelseshemmede. Myndigheten kan gi forskrift
om unntak fra slike avstandskrav, herunder antallet faste, helårlige
boliger eller næringseiendommer som kan omfattes av unntaket. Myndigheten
kan gi forskrift om krav til merking av utleveringspostkasse.
Kapittel 3 Generelle bestemmelser
§ 20 Registrering
Tilbyderen plikter å registrere seg hos myndigheten senest
samtidig med at posttjeneste tilbys.
Myndigheten kan gi forskrift om registreringsplikten, herunder
om registreringsmåte, registreringens innhold og om unntak fra registreringsplikt. Myndigheten
kan om nødvendig gi forskrift med krav om forhåndsgodkjenning av
tilbydere.
§ 21 Krav til kvalitet, måling
og rapportering
Myndigheten kan gi forskrift om krav til tjenestekvalitet,
måling av tjenestekvalitet og offentliggjøring av målt kvalitet
for posttjeneste.
Myndigheten kan gi forskrift om krav til årlig rapportering
fra tilbydere.
§ 22 Leveringsvilkår og offentliggjøring
Tilbyderen skal utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår.
Myndigheten kan gi forskrift om leveringsvilkår og offentliggjøring,
herunder spesifisere hvilke posttjenester plikten skal gjelde for,
krav til hva det skal informeres om, og på hvilken måte. Myndigheten kan
gi forskrift og fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra plikten i
første ledd.
§ 23 Håndtering og oppbevaring
Tilbyderen skal håndtere og oppbevare postsending forsvarlig
for å unngå tap av og skade på postsendingen.
Tilbyderen skal gjennomføre nødvendige og forholdsmessige
tiltak for å sikre at uvedkommende ikke får tilgang til postsendinger.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om håndtering
av postsending.
§ 24 Merkeplikt
Myndigheten kan gi forskrift om at postsendinger skal merkes
med tilbyderens firmanavn, om vilkår for slik merking og om unntak
fra plikten.
§ 25 Avsenders råderett
En avsender har råderett over postsending til den er utlevert
til mottakeren.
Myndigheten kan gi forskrift om avsenderens råderett, herunder
om kostnadsdekning for bruk av råderetten.
§ 26 Utlevering og retur av
feiladressert postsending
Tilbyderen skal søke å utlevere feiladressert post til
adressaten. Dersom postsendingen ikke kan formidles til adressaten,
skal den returneres til avsenderen.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om utlevering
og retur av feiladressert postsending.
§ 27 Ikke-leverbar postsending
Tilbyderen skal sikre forsvarlig behandling av ikke-leverbar
postsending. Med ikke-leverbar postsending menes postsending som
grunnet feilaktig eller mangelfull adressering ikke kan formidles
til verken mottakeren eller avsenderen.
Myndigheten kan inngå avtale med eller pålegge én tilbyder
å ha godkjent system for forsvarlig behandling av ikke-leverbar
postsending.
Myndigheten skal godkjenne system for forsvarlig behandling
av ikke-leverbar postsending som oppfyller alle krav oppstilt i
eller i medhold av loven.
En tilbyder med godkjent system kan åpne ikke-leverbar
postsending for å identifisere avsenderen eller mottakeren. Tilbydere
som ikke selv har godkjent system, skal overlate ikke-leverbar postsending
til en tilbyder med slikt system.
En tilbyder med godkjent system plikter å tilby åpning
av ikke-leverbar postsending som en tjeneste på kommersielle vilkår.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om behandling
av ikke-leverbar postsending og om tilbyderes rett til å selge,
gi bort eller destruere slike postsendinger.
§ 28 Erstatning for tap, skade
og forsinkelse
Tilbyderen skal betale erstatning for registrert postsending
som skades eller går tapt i tiden fra innlevering til utlevering.
Tilbyderen skal betale erstatning for registrert postsending som
er forsinket, når det er betalt et særlig vederlag for at postsendingen skal
komme raskt frem, eller for at den skal komme frem til særskilt
avtalt leveringstidspunkt eller leveringsperiode. Erstatningsansvaret
begrenses etter § 29.
Tilbyderen skal offentliggjøre erstatningsvilkår for tap,
skade og forsinkelse.
Tilbyderen kan fastsette leveringsvilkår om rett til erstatning
utover det som følger av denne bestemmelsen.
Krav om erstatning foreldes etter ett år, regnet fra dagen
etter at postsendingen er innlevert til tilbyderen.
Myndigheten kan ved forskrift fastsette krav til hvilke
vilkår som kan fastsettes for tilbyderens ansvar for tap, skade
og forsinkelse, herunder om offentliggjøring av vilkårene.
§ 29 Ansvarsbegrensning
Tilbyderen er ikke erstatningspliktig for tap, skade eller
forsinkelse etter § 28 som skyldes:
1. feil eller forsømmelse fra den skadelidtes side
2. postsendingens beskaffenhet
3. mangelfull emballering eller
4. forhold og følger som tilbyder ikke kunne unngå eller
avverge.
Skyldes tap, skade eller forsinkelse en tredjepart som
tilbyderen benytter for helt eller delvis å formidle postsending,
er tilbyderen bare ansvarsfri om også tredjeparten vil være ansvarsfri
etter første ledd.
Tilbyderen er ikke ansvarlig for følgeskader.
Ansvarsbegrensningen i første til tredje ledd gjelder ikke
dersom annet er avtalt.
Myndigheten kan gi forskrift om ansvarsbegrensning.
§ 30 Taushetsplikt
Tilbyderen og enhver som utfører arbeid eller tjeneste
for tilbyderen, plikter å bevare taushet om informasjon som vedkommende
gjennom sin virksomhet får kjennskap til. Taushetsplikten gjelder
også etter at vedkommende har avsluttet arbeidet eller tjenesten.
Taushetsplikten gjelder informasjon om:
1. avsender og mottakers bruk av posttjeneste,
2. avsender og mottakers forretningsmessige eller personlige
forhold og
3. innhold i postsending.
Informasjonen kan ikke, utover lovlige behandlingsformål,
nyttes i egen virksomhet.
Tilbyderen plikter å gjennomføre tiltak for å hindre at
uvedkommende får kjennskap til informasjonen.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at informasjon etter
første ledd nr. 1 og 2 gis til annen myndighet i medhold av lov
eller etter fullmakt gitt i medhold av lov. Taushetsplikten er heller
ikke til hinder for at politiet undersøker om postsending inneholder narkotika,
eksplosiver, utgangsstoffer for eksplosiver eller radioaktivt materiale
uten å åpne den. De som foretar slike undersøkelser, har taushetsplikt
etter første ledd når det gjelder forhold som ikke angår oppdraget.
Adresseinformasjon, jf. § 37, som er gradert etter beskyttelsesinstruksen,
er underlagt taushetsplikt. Adresseinformasjon som er gradert «strengt
fortrolig», skal ikke utleveres til andre enn Folkeregisteret og
skal ikke utleveres etter tredje ledd.
Brudd på taushetsplikten straffes etter straffeloven §§ 209
og 210.
Myndigheten kan gi forskrift om taushetsplikt og om unntak
fra taushetsplikt.
§ 31 Politiattest
Tilbyderen skal kreve fremleggelse av ordinær politiattest,
jf. politiregisterloven § 40, ved tilbud om stilling som medfører
behandling av postsendinger. For ansettelse i særlig betrodde stillinger
kan det kreves uttømmende og utvidet politiattest, jf. politiregisterloven
§ 41.
Politiattest etter første ledd skal vise om vedkommende
er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller er dømt for brudd på straffelovens
bestemmelser om vinningskriminalitet, narkotikakriminalitet, organisert
kriminalitet, terrorhandlinger eller deltakelse i voldelige sammenslutninger
med et politisk formål.
Myndigheten kan gi forskrift om bruk av politiattest, herunder
om hvilke lovbrudd attesten skal vise.
§ 32 Sikkerhet i postnettet
Tilbyderen skal undersøke, og om nødvendig selv eller ved
hjelp av kompetent personell, åpne en postsending når det er mistanke
om at postsendingen i seg selv er farlig å sende, eller det er mistanke
om at den ikke er forsvarlig innpakket og av den grunn antas å kunne
skade postnettet eller andre postsendinger.
Tilbyderen kan avbryte formidling av postsending som er
omfattet av første ledd. Tilbyderen skal gi avsenderen melding hvis
postsendingen har vært åpnet eller formidlingen avbrytes dersom
avsenderens navn og adresse er kjent. Dersom avsenderens navn og
adresse ikke er kjent, skal mottakeren varsles om at postsendingen
har vært åpnet, eller at formidlingen er avbrutt.
Tilbyderen kan destruere postsending som er farlig å sende,
jf. første ledd. Tilbyderen skal før destruering om mulig informere
avsenderen om dette.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om sikkerhet
i postnettet, herunder om hvilke postsendinger som faller inn under
første ledd.
Kapittel 4 Felles bruk av postnett
§ 33 Tilbyderens tilgang til
utleveringspostkasse
Tilgang til utleveringspostkasse som ikke er tilgjengelig
for allmennheten, skal avtales med postkasseeieren. Når avtale ikke
kommer i stand, kan myndigheten gi leveringspliktig tilbyder tillatelse
til å kreve tilgang til slik utleveringspostkasse. I særlige tilfeller
kan myndigheten også gi andre tilbydere tillatelse til å kreve tilgang.
Myndigheten kan sette vilkår for å gi tillatelse.
Eier av postboksanlegg skal gi tilbyderen tilgang til å
få distribuert postsendinger i postboksanlegg.
Tilbyderen skal dekke kostnader ved tilgang etter første
og annet ledd.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tilgang
til utleveringspostkasse og postboksanlegg.
§ 34 Videreformidling av postsending
Leveringspliktig tilbyder skal imøtekomme enhver rimelig
anmodning fra en annen tilbyder om videreformidling av postsendinger.
Med videreformidling menes formidling av postsendinger til adressat på
vegne av en annen tilbyder. Videreformidling skal tilbys andre tilbydere
på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om omfanget
av plikten til å tilby videreformidling.
§ 35 Offentlig postnummersystem
Postnummersystemet forvaltes som en offentlig fellesressurs
av myndigheten. I forvaltningen skal det tas hensyn til ressursbegrensninger,
legges vekt på effektiv bruk av ressursen og konsekvenser for berørte
tilbydere og brukere.
Større endringer i det offentlige postnummersystem skal
høres hos registrerte tilbydere av posttjeneste, berørte kommuner,
Statens kartverk og berørte offentlige myndigheter og andre særlig
berørte. Endringer i postnummersystemet skal offentliggjøres på
en hensiktsmessig måte.
Endring etter annet ledd kan tidligst gjennomføres seks
måneder etter at enkeltvedtak om endring er fattet, med mindre noe
annet besluttes av myndigheten.
Myndigheten er ikke erstatningsansvarlig ved tildeling,
omdisponering og andre endringer av postnummer.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om forvaltning
og drift av det offentlige postnummersystemet.
§ 36 Tildeling av postnummer
Myndigheten forvalter det offentlige postnummersystemet,
jf. § 35, og skal imøtekomme enhver rimelig anmodning fra en tilbyder
om tildeling av postnummer. Ved vurdering av om anmodningen er rimelig,
skal det legges vekt på ressursbegrensninger, effektiv bruk av ressursen,
tilbyderens behov og konsekvenser for berørte postmottakere. Postnummer skal
ved enkeltvedtak så langt mulig tildeles tilbydere på åpne, objektive
og ikke-diskriminerende vilkår.
En bruker kan anmode om endring av eget postnummer. Avgjørelser
som avviser brukers anmodning, regnes ikke som enkeltvedtak etter
forvaltningsloven § 2.
Myndigheten kan gi forskrift om tildeling av postnummer.
§ 37 Adresseregister og reservasjon
mot utlevering av adresseopplysninger
Tilbyder med leveringsplikt skal etablere og drifte et
adresseregister. Leveringspliktig tilbyder skal motta melding om
flytting og andre adresseopplysninger og sikre løpende oppdateringer
av adresseregisteret.
Tilbyder med leveringsplikt skal tilby tilgang til adresseendringer
for registrerte tilbydere på åpne, objektive og ikke-diskriminerende
vilkår og til kostnadsorientert pris.
Det skal tilbys en gratis reservasjonsordning mot utlevering
av adresseopplysninger til allmennheten. Adresseopplysninger som
er omfattet av reservasjon, kan bare utleveres til registrert tilbyder
etter § 20, Folkeregisteret og annen offentlig myndighet.
Adresseopplysninger som i Folkeregisteret er gradert med
hjemmel i beskyttelsesinstruksen skal underlegges særskilt tilgangsbegrensning,
jf. § 30. Adresseopplysninger gradert «strengt fortrolig» skal ikke
utleveres til andre enn Folkeregisteret.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om forvaltning
av adresseregister og oppdatering av adresseopplysninger.
Kapittel 5 Konfliktløsning og klage
§ 38 Megling i tvister mellom
tilbydere
I tvister mellom tilbydere om rettigheter og plikter fastsatt
i eller i medhold av denne loven, kan myndigheten etter skriftlig
anmodning fra en part megle for å oppnå enighet mellom partene.
Begge parter må samtykke til megling. Myndigheten skal avvise meglingsanmodningen
dersom vilkårene for megling ikke er til stede, eller dersom myndigheten
etter en helhetsvurdering finner at saken ikke egner seg for megling.
Meglingen skal avsluttes senest fire måneder etter mottatt meglingsanmodning.
Myndigheten kan fastsette tidsfrister og andre vilkår knyttet
til meglingen. Myndigheten kan på ethvert tidspunkt avbryte meglingen.
§ 39 Tilbyders klageordning
Tilbyderen skal ha en klageordning for egne brukere.
Klageordningen skal være gratis, enkel å bruke og sikre
at klager behandles rettferdig og raskt. Avgjørelser i klagesaker
skal begrunnes.
Tilbyderen skal opplyse brukere om klageordningen og om
klageadgang til brukerklagenemnd etter § 40.
Myndigheten kan gi forskrift om omfang, innhold, rapportering
og organisering av klageordning etter første ledd.
§ 40 Brukerklagenemnd for posttjenester
Brukerklagenemnda for posttjenester skal behandle klager
på posttjenester i forbrukerforhold. Både forbrukere og små bedrifter
omfattes av klageordningen.
Klageadgangen er subsidiær, og klageren må først rette
klagen til tilbyderen etter § 39. Klageren kan likevel bringe tvisten
direkte inn for Brukerklagenemnda når:
1. tilbyderen ikke skriftlig har orientert klageren
om forventet behandlingstid innen tre uker etter at tilbyderen mottok
klagen, eller
2. tilbyderen ikke har gitt endelig svar på klagen innen
rimelig tid.
Brukerklagenemndas avgjørelser skal ikke være rettslig
bindende. Brukerklagenemnda skal sikre en rettferdig, rimelig og
hurtig behandling av tvister etter første ledd. Forvaltningslovens
bestemmelser kommer ikke til anvendelse for Brukerklagenemnda.
En tilbyder som omfattes av klageordningen, plikter å la
Brukerklagenemnda behandle tvister mellom tilbyderen og en klager.
Brukerklagenemndas virksomhet skal finansieres av tilbyderen.
Myndigheten kan gi forskrift eller enkeltvedtak om etableringen
av Brukerklagenemnda, herunder om nemndas oppnevning, sammensetning,
organisering og rapportering, og om nemndsmedlemmenes plikter. Myndigheten
kan i forskrift eller enkeltvedtak avgrense Brukerklagenemndas kompetanse,
fastsette regler for saksbehandling og finansiering, og kan i særlige
tilfeller unnta tilbydere fra ordningen.
§ 41 Klage til myndigheten
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal behandle klager
1. fra brukere i tvister om posttjeneste som ikke
faller inn under Brukerklagenemndas kompetanse etter § 40,
2. i tvister mellom tilbydere av posttjeneste og
3. i tvister mellom eier av utleveringspostkasser eller
postboksanlegg etter § 33 og tilbyder av posttjeneste.
Departementet er klageinstans for enkeltvedtak fattet av
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet med hjemmel i eller i medhold av
denne lov. Klager fremsettes overfor Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, jf.
forvaltningsloven § 32.
Kongen kan gi forskrift om hvem som er klageinstans i klagesaker
av konkurransemessig karakter, jf. § 5.
Kapittel 6 Tilsyn og sanksjoner
§ 42 Tilsyn
Myndigheten skal føre tilsyn med at krav fastsatt i eller
i medhold av loven er oppfylt. Myndigheten kan nytte bistand fra
andre ved utførelsen av tilsynet og kan ta stikkprøver, foreta målinger
og annen kontroll uten forhåndsvarsel.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tilsyn.
§ 43 Medvirkning ved tilsyn
Tilbyderen har plikt til å sørge for at myndigheten har
uhindret adgang til virksomheten og til lokaler med utstyr knyttet
til formidling av postsendinger. Nødvendig dokumentasjon skal gjøres
tilgjengelig for myndigheten. Tilbyderen, dennes representant eller
den som utfører oppdrag på vegne av tilbyderen, kan pålegges å være
til stede under tilsynet.
§ 44 Opplysningsplikt
Myndigheten kan kreve opplysninger fra tilbyderen som er
nødvendige for gjennomføring av loven, vedtak gitt i medhold av
loven, eller forpliktelser som følger av internasjonale overenskomster
som Norge har sluttet seg til.
Opplysningene kan kreves utlevert skriftlig eller muntlig
innen en fastsatt frist.
Taushetsplikt som følger av § 30, annen lovgivning, pålegg
eller avtale, er ikke til hinder for opplysningsplikten.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om opplysningsplikten.
§ 45 Internasjonal utveksling
av taushetsbelagt informasjon
Myndigheten kan uten hinder av lovbestemt taushetsplikt
gi relevant informasjon om markedet for posttjenester til internasjonale
organisasjoner for å oppfylle Norges internasjonale avtaleforpliktelser.
Ved utlevering av opplysninger etter første ledd skal myndigheten
stille som vilkår at opplysningene bare kan formidles videre med
samtykke fra myndigheten, og bare for det formålet som samtykket
omfatter.
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om utveksling
av taushetsbelagt informasjon mellom myndigheten og annen myndighet
eller internasjonal organisasjon.
§ 46 Pålegg om retting og endring
mv.
Myndigheten kan ved enkeltvedtak pålegge retting eller
opphør av ulovlige forhold og fastsette vilkår som skal sikre samsvar
med krav fastsatt i eller i medhold av loven.
Myndigheten kan ved enkeltvedtak pålegge avtaleinngåelse
og stille krav til utforming av avtalevilkår i avtaler mellom tilbydere
og mellom tilbyder og bruker.
§ 47 Oppsigelse og tilbakekall
Myndigheten kan si opp en avtale etter § 6 eller trekke
tilbake tillatelse gitt i medhold av § 18 når det foreligger vesentlige
eller gjentatte brudd på vilkårene og pålegg om retting etter § 46
ikke er etterkommet, eller når andre samfunnsviktige forhold gjør
det nødvendig. Myndigheten kan trekke tilbake tillatelse gitt i
medhold av § 33 første og annet ledd når det foreligger brudd på
vilkårene for tilgang.
Tilbakekall av tillatelse etter § 18 eller oppsigelse etter
første ledd får virkning ett år etter at det er gitt forhåndsvarsel
etter forvaltningsloven. Dersom brudd på vilkår utgjør en overhengende
fare for at tilbud om leveringspliktig posttjenester ikke opprettholdes,
kan tilbakekallet gis umiddelbar virkning.
§ 48 Internkontroll
Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om etablering
av interne kontrollsystem, endring av kontrollsystem og dokumentasjon
for å sikre at kravene fastsatt i eller i medhold av denne loven
er oppfylt.
§ 49 Overtredelsesgebyr
Myndigheten kan ilegge en fysisk person eller et foretak
overtredelsesgebyr dersom personen, foretaket eller noen som handler
på vegne av foretaket, forsettlig eller uaktsomt:
1. overtrer §§ 7, 13, 17, 18, 20, 26, 30, 32, 33,
34, 43 eller 44,
2. overtrer forskrift gitt med hjemmel i §§ 7, 9, 10, 12,
17, 18, 20, 21, 24, 25, 26, 27, 28, 32, 33, 34, 42 eller 44,
3. unnlater å etterkomme enkeltvedtak fastsatt med hjemmel
i §§ 7, 10, 16, 17, 18, 26, 32, 33, 34, 42, 44, 46 eller 48
4. gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til myndigheten.
Ved fastsettelse av overtredelsesgebyrets størrelse skal
det særlig legges vekt på overtredelsens grovhet og varighet, utvist
skyld og foretakets omsetning.
Adgangen til å pålegge gebyr foreldes etter fem år. Foreldelsesfristen
begynner å løpe når overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes når
myndigheten meddeler at et foretak er mistenkt for overtredelsen.
Myndigheten kan gi forskrift om utmåling av overtredelsesgebyr.
§ 50 Tvangsmulkt
For å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven
oppfylles, kan myndigheten fastsette en løpende tvangsmulkt overfor
den ansvarlige inntil lovstridig virksomhet opphører.
Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter
den frist for retting av forholdet som myndigheten har fastsatt
i vedtaket om tvangsmulkt, og løper så lenge det ulovlige forholdet
varer. Dersom det er grunn til å anta at et pålegg ikke vil bli overholdt,
kan tvangsmulkt varsles samtidig med pålegget.
Myndigheten kan i særlige tilfeller helt eller delvis frafalle
kravet om påløpt mulkt.
Myndigheten kan gi forskrift om ileggelse av, størrelse,
utmåling og frafall av påløpt tvangsmulkt.
§ 51 Straff
Med bøter eller fengsel inntil seks måneder straffes den
som forsettlig eller uaktsomt:
1. overtrer §§ 18, 20, 23, 32, 37, 43, 44 eller 46
2. overtrer forskrift gitt med hjemmel i §§ 20, 21 eller
44
3. unnlater å etterkomme enkeltvedtak fastsatt med hjemmel
i §§ 44 eller 46
4. gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til myndigheten,
jf. § 44.
§ 52 Instruksjonsadgang
Departementet kan pålegge Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
å behandle saker innenfor lovens virkeområde.
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan ikke instrueres, verken
generelt eller i den enkelte sak, ved behandling av saker etter
kapittel 4 om felles bruk av postnett.
Kapittel 7 Gebyr og ekspropriasjon
§ 53 Gebyr til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan kreve gebyr fra tilbydere
av posttjenester til dekning av kostnader knyttet til forvaltningsoppgaver
etter denne loven.
Myndigheten kan gi forskrifter om gebyr til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet,
herunder kan tilbydere med liten omsetning unntas fra gebyrplikten.
§ 54 Innkreving av tvangsmulkt,
overtredelsesgebyr, gebyr mv.
Endelig vedtak om gebyrer som fastsettes etter § 53, tvangsmulkt
etter § 50 eller overtredelsesgebyr etter § 49 er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Innkreving av krav som nevnt i første ledd kan pålegges
Statens innkrevingssentral.
§ 55 Ekspropriasjon
Myndigheten kan fatte vedtak om ekspropriasjon av bruksrett
til fast eiendom til fordel for tilbyder med leveringsplikt for
å sette opp innsamlings- og utleveringspostkasser og nødvendig innretning
for plassering av postkasser. Ekspropriasjon kan bare finne sted
når det er nødvendig av hensyn til rasjonell postomdeling. Eier
eller bruksberettiget kan kreve at postkasse flyttes eller fjernes
fra eiendommen når dette er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnyttelse
av eiendommen eller bruksretten.
Det skal ytes vederlag for den byrden ekspropriasjonsvedtaket
antas å påføre eieren eller den bruksberettigede. Vederlaget fastsettes
ved skjønn dersom partene ikke kommer til enighet om vederlagets
størrelse, jf. lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker.
Skjønnet styres av lensmannen, namsfogden eller politistasjonssjef
med sivile rettspleieoppgaver.
Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom
gjelder så langt den passer.
Myndigheten kan gi forskrift om ekspropriasjon, herunder
fastsette vilkår.
Kapittel 8 Avsluttende bestemmelser
§ 56 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser skal tre i kraft
på ulikt tidspunkt.
Fra den tid loven trer i kraft oppheves lov 29. november
1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger.
§ 57 Overgangsbestemmelser
Inntil det er inngått avtale med eller utpekt tilbyder
med leveringsplikt, utpekes Posten Norge AS som leveringspliktig
tilbyder.
Konsesjon til Posten Norge AS av 18. desember 2012 videreføres,
med unntak av punkt 3.5, 3.8.1 og 3.8.2, kapitlene 4 og 5, og punkt
6.1, 6.2 og 6.3, inntil ny avtale eller vedtak som utpeker leveringspliktig tilbyder
trer i kraft, eller konsesjonen på annet vis opphører. Ved motstrid
mellom bestemmelser i konsesjon og lov skal bestemmelsene i loven
ha forrang.
Departementet kan i enkeltvedtak endre konsesjonen inntil
ny avtale eller vedtak som utpeker leveringspliktig tilbyder trer
i kraft, eller konsesjonen opphører.
Enkeltvedtak med hjemmel i lov 29. november 1996 nr. 73
om formidling av landsdekkende postsendinger som er i kraft ved
denne lovs ikrafttredelse, skal fortsatt gjelde.
§ 58 Endring i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. I lov 20. desember 1974 nr. 68 om vegfraktavtaler
skal § 2 første ledd lyde: Loven gjelder ikke befordring av døde,
befordring av flyttegods eller befordring som omfattes av
postloven.2. I følgende bestemmelser skal uttrykkene «postoperatør»
og «postoperatøren» erstattes av uttrykkene «tilbyder av posttjenester»
og «tilbyderen av posttjenester»:
a) lov 13. august 1915 nr. 5 om
domstolene §§ 146 og 163 a
b) lov 27. mai 1932 nr. 2 om veksler § 45 femte ledd
c) lov 27. mai 1932 nr. 3 om chekker § 42 femte ledd
d) lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige § 16
e) lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten
§ 27 første ledd
f) lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker
§ 30
g) lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter § 73 første ledd
h) lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
§ 118 første ledd og § 211 første ledd
i) lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart § 10-2 første ledd
j) lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 21-4 første
ledd
k) lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile
tvister § 22-3 nr. 1.
3. I lov 6. mars 2009 nr. 11 om tiltak mot hvitvasking
og terrorfinansiering mv. gjøres følgende endringer:
§ 4 første ledd nr. 10 skal lyde:
10. tilbyder av posttjenester ved formidling
av verdisendinger,
§ 12 annet ledd nr. 2 skal lyde:
2. leveringspliktig tilbyder av posttjenester.
Oslo, i transport- og kommunikasjonskomiteen, den 2. juni
2015
Eirin Sund | Helge Orten |
fung. leder | ordfører |